Fotbinding

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. Se Mal:Referanseløs for mer informasjon.
«En overklassedames lekre liljeføtter» viser de deformerte, snørte føttene hos en kinesisk kvinne. Sko skal bare ha blitt båret på stortåa. Foto fra Women Of All Nations utgitt 1911.

Fotbinding eller fotsnøring (kinesisk: 缠足, pinyin: chánzú, jyutping: gwo2 goek3; eller Pe̍h-ōe-jī: pa̍k-kha) var en kinesisk skikk der kvinners føtter ble deformert ved å bøyes dobbelt og snøres stramt fra tidlig barndom. De tilsynelatende bittesmå føttene ble kalt liljeføtter eller gylne lotus.

Skikken ble først forbudt etter keiserdømmets fall i 1912, men viste seg vanskelig å få slutt på, om man ville få datteren sin gift. Danske misjonærer som Ellen Nielsen, som drev en skole i Nord-Kina, stilte krav om at jentene ikke fikk ha snørte føtter, men praksisen holdt seg i fjerne områder som Yunnan[1] inntil 1949 da Kinas kommunistparti nedla et absolutt forbud.[2]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Illustrasjoner av kinesisk fotbinding på 1800-tallet. Til venstre knoklene i en snørt og en normal fot.
Tegninger: Fra William Henry Flower: Fashion in Deformity (1881)
Gammelt røntgenfotografi av snørte føtter.
Naturlige føtter sammenliknet med bundne (til høyre). Foto fra Guangzhou 1902.
Kinesisk kvinne med «lilje- eller lotusføtter» ca. 1900
Tradisjonelle kinesiske sko for jenter og kvinner med fotbindinger. Fra utstilling i misjonsmuseet Steyl i Nederland.
Røntgenbilder av føtter etter mange års binding og sko for kinesisk kvinner. Fra en utstilling i Hong Kong Museum of Medical Sciences i Hongkong.

Korte tekster tyder på at små føtter var ettertraktet hos kvinner så tidlig som under Han-dynastiet. Den første dokumenterte referansen til snøring av føtter stammer fra Tang-dynastiet i Nanjing, som hyller dansepikene som var kjent for sine bittesmå føtter. Dette ble gradvis standard for kvinnelig skjønnhet ved keiserhoffet, og etter hvert innarbeidet også hos dem blant de lavere klasser som hadde råd til det. Betegnelsen «gyllen lotus» stammer fra Tang-dynastiet rundt 920, da keiser Li Yu forlangte at hans favorittkonkubine, Velduftende Pike, skulle vikle føttene sine inn i silkebånd og danse på en plattform formet som en gyllen lotus.[3]

En rekke kinesiske kvinner har fortalt hva de ble utsatt for. Ning Lao ble født i 1867 i en fattig familie som utsatte fotsnøringen hennes til hun var syv år «fordi hun var så glad i å løpe og leke». Hun fikk nok et par års utsettelse fordi hun ble syk. Men da hun var ni år, tok snøringen til, så vond at hun «måtte krype på knærne i to år».[4] Hun ble giftet bort som 14-åring til en mann som etter hvert solgte den 4 år gamle datteren deres så han fikk penger til opium. Da tok Ning Lao den andre datteren deres og rømte. Hun forsørget dem ved å arbeide som kokke etter å ha fjernet fotbandasjene sine. Da kunne hun gradvis gå igjen uten smerter.[5]

Fotsnøringen utsatte pikene for infeksjoner, lammelse og muskelatrofi.[6] En kvinne fortalte at hun som syvåring ble utsatt for de to tingene som ville gjøre vondt: Hull i ørene til gulløreringer, og fotsnøring. Moren hennes fant en lykkebringende dag. Datteren gråt og ba om utsettelse, men moren stod fast på at en gunstig dag ville minske smertene, og føttene ble vasket og påsmurt alun. De stramme bandasjene gjorde ulidelig vondt, og om sommeren luktet føttene stramt og vondt av blod og materie; om vinteren var de kalde og verket enda verre om de kom i nærheten av varmen. De fire tærne som var bøyd inn under fotsålen, lignet døde insektlarver. Annenhver måned var det skobytte, og hvert nytt par var 2-3 mm mindre enn det forrige.[7]

Til å begynne med utbredte skikken seg bare i de rikere deler av det nordlige Kina, men mot slutten av Qing-dynastiet var den vanlig praksis i alle sosiale klasser over hele Kina.

Platåsko båret av mansju-kvinner for å etterligne den ustø, svaiende gangen til kinesiske kvinner med snørte føtter.

Men mandsjuene praktiserte den ikke og fattet en rekke vedtak som forbød den, første gang i 1636, så i 1638 og 1664.[8] Selv gikk mandsju-kvinner med platåsko for å etterligne de kinesiske kvinnenes ustø, svaiende gange.

På 1600-tallet begrunnet forfatteren Lu Xian fotsnøringen slik:

1. Hvis en kvinne ikke har snørte føtter, vil folk si at hun likner mer på en mann. De vil le av henne, skjelle henne ut, og foreldrene vil bli skamfulle.
2. Kvinner er som blomster eller piletrær. De skal være myke, lette og grasiøse. Derfor er det viktig med snørte føtter. Bare snørte føtter gir dem muligheten til å gå med korte og lette steg, samtidig som de svaier fra side til side, nøyaktig som piletreet i sval vind. Folket lovpriser den slags. En kvinne uten snørte føtter, derimot, labber fra hus til hus med tunge skritt. Ikke rart at hun blir skjelt ut.
3. En mann fra en velstående familie vil ikke gifte seg med en kvinne med store, usnørte føtter. En kvinne blir utvalgt på grunn av sine perfekte føtter. Skulle det etter giftermålet vise seg at kvinnens føtter er større enn antatt, vil hun påføre ektemannen, svigermoren og svigerinnene stor sorg.
4. En kvinne med store føtter må påta seg mye tungt arbeid. Skal hun på bytur, blir hun ikke fraktet i bærestol. Hun bærer ingen røde klær og får heller ikke spise den beste maten. I stedet må hun traske barføtt gjennom gatene. Hun blir våt når det regner og solbrent når solen skinner. Hvis hun nekter å gjøre alt husarbeidet blir hun kalt bortskjemt og lat. For å unngå denne vanskjebnen, velger foreldrene å snøre døtrenes føtter.
5. Det finnes kvinner med usnørte føtter som ikke gjør tungt arbeid. De fraktes rundt i bærstol og stadig forsøker de å påkalle mennenes oppmerksomhet. Selv om de ser vakre ut, er de simple og uanstendige. Hvis en anstendig kvinne har usnørte føtter, er det vanskelig å skille henne fra uanstendige.
6. Kvinner er som gull, som smykker. De bør oppholde seg i hjemmet. Uten snørte føtter kan de gå hit og dit sammen med upassende menn. Slike kvinner får et dårlig rykte. Smykker med alvorlige skjønnhetsfeil blir alltid kastet.
7. Foreldre tenker langsiktig. De vet at kvinner med små føtter er ettertraktet, og at de kan forlange en høy brudepris.[9]

Taipingopprørerne på 1800-tallet forsøkte å stanse fotbinding på sine områder. Men deres administrative apparat hadde ingen særlig gjennomslagskraft. I opprørets opprinnelige kjerneområde blant hakkaminoriteten var det ikke noe større problem: Hakkakvinners føtter ble ikke snørt, kanskje fordi all arbeidskraft var etterspurt i det arbeidsintensive jordbruket.

Kristne misjonærer gikk også imot skikken. For utlendinger, kinesiske nasjonalister og feminister av forskjellige avskygninger ble fotbindingen sett på som et utslag av det som var bakut og skammelig i datidens Kina.

Viktige pådrivere for forbudet var The Natural Foot Society, stiftet i 1895 av britiske Alicia Little og et titalls andre britiske kvinner som bodde i Kina, og et eget anti-fotsnøringsselskap som kinesiske kvinner opprettet etter å ha blitt inspirert av Alicia Littles folkemøter.

Etter at Folkerepublikken Kina ble grunnlagt i 1949, ble skikken igjen strengt forbudt, under henvisning til kvinners likeverd men også for å få utnyttet kvinnelig arbeidskraft «i byggingen av sosialismen». Arbeidet mot skikken gikk videre; blant de kommunistiske aktivister mot fotbinding må nevnes Deng Yingchao. Hun var hustru til landets senere nasjonale leder, Deng Xiaoping.

Den siste fabrikken som fremstilte sko for bundne føtter, ble nedlagt i 1988. Så sent som i 2007 fantes det gamle kinesiske kvinner med snørte føtter.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Vera Bundgaard: «De bundne føtters siste dans», Kristeligt Dagblad 25. februar 2008
  2. ^ «Footbinding», Britannica
  3. ^ Marie Vento: One Thousand Years of Chinese Footbinding, mars 1998, arkivert hos Wayback Machine
  4. ^ Ida Pruitt: A daughter of Han (s. 22)
  5. ^ «Ning Lao, a Chinese working woman», A history of world societies bind 2 (s. 873), ISBN 978-1-319-05933-0
  6. ^ «Foot binding», Britannica
  7. ^ Howard S. Levy: Chinese Footbinding. The history of a Curious Erotic Custom, SMC Publishing, 1966
  8. ^ Li-Hsiang Lisa Rosenlee: Confucianism and Women: A Philosophical Interpretation (s. 141), 2012, ISBN 978-0-7914-8179-0
  9. ^ Torbjørn Færøvik: Kina – en reise på livets elv (s. 63-64), Cappelen, Oslo. ISBN 978-82-02-23517-8

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Torbjørn Færøvik: Midtens rike – En vandring i Kinas historie, Cappelen Damm, Oslo 2009, s. 113-133, ISBN 978-82-02-27269-2
  • Dorothy Ko: Cinderella’s Sisters: A Revisionist History of Footbinding. Los Angeles: University of California Press, 2005.
  • Beverley Jackson: Splendid Slippers – A Thousand Years of an Erotic Tradition: Ten Speed Press
  • Howard S. Levy: The Lotus Lovers: Prometheus Books, New York, 1992
  • Eugene E. Berg, M.D. Chinese Footbinding. Radiology Review – Orthopaedic Nursing 24, no. 5 (September/October) 66-67
  • Lisa See: Snow Flower and the Secret Fan (roman)
  • Wang Ping: Aching for Beauty: Footbinding in China. New York: Anchor Books, 2002.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fotbinding&oldid=23768155»