Qiying

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Qiying
Qiying (2. fra høyre) med Théodore de Lagrené (2. fra venstre) i 1844.

Qiying (kinesisk: 耆英; pinyin: Qíyīng, mandsjuisk: Ciyeng, født 21. mars 1787 i Beijing i Kina, tvunget til selvmord 29. juni 1858) var en mandsjuisk statsmann under Qing-dynastiet.

Qiying innehadde en rekke fremtredende stillinger i Qing-regjeringen, men ble også degradert en rekke ganger på grunn av korrupsjon.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Qiying var etterfølger av Nurhacis niende sønn Babuta. Han var medlem av det keiserlige hus Aisin-Gioro og tilhørte det mandsjuriske rene blå banner av de åtte banner.

Embedsmann[rediger | rediger kilde]

Qiying innehadde en rekke stillinger i Qing-styret. Han ble degradert en rekke ganger på grunn av korrupsjon, men ikke varig, og forble ved hoffet.

I 1842 fikk han bemyndigelse til å slutte fredsavtale med Storbritannia etter første opiumskrig, og han var ansvarlig for den kinesiske forhandling og undertegnelse av Nanjingtraktaten av 29. august 1842. Dette var den første av de traktater som kineserne senere kalte de ulikeverdige traktater.

Han hadde samme rolle i forhold til Wangxiatraktaten og Whampoatraktaten, begge i 1844. Han var det året blitt generalguvernør av Liangguang (Guangdong og Guangxi), et verv han hadde til 1848. I mars 1847 avtalte han og den svenske forretningsmannen Carl Fredrik Liljevalch den første handelsavtalen mellom Sverige-Norge og Kina i Guangzhou, den såkalte Kantontraktaten.

Qiying deltok også i 1858 da Tianjintraktaten ble forhandlet. Under forhandlingene gjorde de britiske tolkene Horatio Nelson Lay og Thomas Francis Wade sitt for å eksponere Qiyings dobbeltspill ved å fremlegge dokumenter som britene hadde fått fatt i fra Guangzhou, i hvilke Qiying uttrykte sin forakt for britene. Ydmyket brøt Quying strakks opp fra forhanmdlingene i Tianjin og dro til Beijing, og han ble senere arrestet for å ha forlatt sin post i strid med sine keiserlige ordre.

Qiying ble deretter dømt til døden, men fikk etter ordre fra keiser Xianfeng-keiseren anledning til å begå selvmord isteden.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • John King Fairbank: The Manchu Appeasement Policy of 1843 i Journal of the American Oriental Society 59, no. 4 (1939): s. 469-84.
  • Arthur W. Hummel, Sr. (red.): Eminent Chinese of the Ch'ing Period (1644–1912). 2 vols. Washington: United States Government Printing Office, 1943.