Hong Rengan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Hong Rengan (kinesisk: 洪仁玕, pinyin: Hóng Réngān, Wade-Giles: Hung Jen-kan; født 1822 i Huadu i provinsen Guangdong i Kina, henrettet 23. november 1864 i Nanchang i Jiangxi) var en viktig leder for Taipingopprøret. Han var nevø til bevegelsens grunnlegger og åndelige leder Hong Xiuquan. Hans stilling som prins Gan (干王) lignet rollen som statsminister. Han forsøkte å gjennomføre store reformer i taipingernes maktområde.

I Hongkong[rediger | rediger kilde]

Under opprørets første år kom Hong bort fra de revolusjonære og måtte flykte til Hongkong. Der møtte han den svenske misjonæren Theodor Hamberg og konverterte til kristendommen. Han sluttet seg til Baselmisjonen i Sheung Wan og lærte mye om den protesatantiske kristendom. Hong gav Hamberg mye viktig informasjon om Taipingopprøret, og på grunnlag av dette skrev Hamberg senere en bok om bevegelsen, The visions of Hung-Siu-tshuen, and origin of the Kwang-si insurrection, publisert i Hongkong i 1854.

Hong var også assistent til den engelske misjonæren James Legge som han arbeidet sammen med for oversettelser av de kinesiske klassikere, og med Chinese Serial, den første kinesiskspråklige avis i Hongkong. Han lærte meget om vestlig politikk, historie, geografi, astronomi og andre vitenskaper.

Med Taiping-bevegelsen[rediger | rediger kilde]

Da Hong Xiuquan etter en strabasiøs reise klarte å oppsøke sin nevø Hong Rengan i Nanjing, ble han bedt om å hjelpe til med å regjere Taipingriket. Da han kom inn i bildet, var det sterke rivninger i bevegelsens lederskikt. På den ene siden stod administrasjonen og de religiøst hengivne i Nanjing, og på den annen generaler som ledet bevegelsens armeer rundt om i landet. En tidligere maktkamp hadde ført til 20.000 døde i Nanjing. Det var i denne atmosfære at Hong Rengan ble utnevnt til bevegelsens nest høyeste leder. Bare Hong Xiuquan selv var mektigere.

Hong Rengan fikk sin lederstilling på grunn av sin utdannelse, i særdeleshet sin innsikt i Vestens politikk, kunst og teknologi. Han var også preget av en protestantisk religiøs innstilling, til forskjell fra mange av de øvrige taipingeres religiøsitet som var mer preget av Det gamle testamente i forening med stifterens mange visjoner som ikke alltid hadde kontakt med klassisk kristendom. Hong reformerte gudstjeneste og bønnemøter til mer protestantiske former. Han motarbeidet også bruken av betegnelsen «barbarer» om vestlige mennesker.

Men det meste av Hongs innsats var rettet mot å sentralisere Taipingbevegelsen og fornye dens militære gjennomslagskraft. Hsn gikk inn for bygging av jernbaner og etablere bankvesen. Han ble i ettertid gjerne beskrevet som Kinas første moderne nasjonalist, og skulle få positiv omtale både i Kuomintangs og det kinesiske kommunistpartis ridlige skrifter. Protestantiske vestlige land begynte på fatte interesse og få sympati med taipingerne på grunn av ham, men dette ble dempet etterhvert som taipingstyrkene nærmet seg Shanghai og det ble klart at de var aktivt opptatt av å bannlyse opiumsbruken fra sine områder.

De fleste av Hong Rengans reformer ble aldri implementert. Skjønt han hadde vist betydelig militært talent under de få felttogene han ledet, ble han motarbeidet av taipingernes ledende general, Li Xiucheng. Under et forsøk på å gjenerobre øver deler av Yangtzedalen nektet Li å etterkomme ordre fra Hong, og vendte tilbake til Nanjing. Feilslaget tillot Qingdynastiets styrker å gjennomføre en massiv blokkade av taipingernes kjerneområder, noe som ettervert førte til at opprøret brøt sammen. Hong Rengans makt ble snart redusert til dekreter godkjent av Hung Xiuquan, men som aldri ble adlydt utenfor byen.

I 1864 ble Hong Xiuquan funnet død, og Nanjing falt så raskt til Qing-styrkene. Hong Rengan og de andre taipinglederne flyktet og forsøkte å opprettholde sitt styre ved hjelp av dekreter fra Hong Tianguifu, sønn av Hung Xiuquan. De ble tatt til fange og dømt til døden.

Hong Rengan var den eneste av taipinglederne som til det siste nektet å tilbakekalle sine overbevisninger og forble tro mot taipingbevegelsen. Han ble henrettet i Nanchang (南昌) i Jiangxi den 23. november 1864, kort etter henrettelsen av den unge Hong Tianguifu og Li Xiucheng.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Stephen R. Platt: Autumn in the Heavenly Kingdom: China, the West, and the Epic Story of the Taiping Civil War. New York: Knopf, 2012. ISBN 9780307271730.
  • So Kwan-wai, Eugene P. Boardman og Ch'iu P'ing: «Hung Jen-kan, Taiping Prime Minister, 1859-1864», i Harvard Journal of Asiatic Studies, Vol. 20, No. 1/2. (Jun., 1957), 262-294.
  • Yuan Chung Teng: «The Failure of Hung Jen-k'an's Foreign Policy», i The Journal of Asian Studies, Vol. 28, No. 1 (Nov., 1968), s. 125-138.