Hong Xiuquan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Hong Xiuquan, selvutnevnt Taiping-keiser
Seglet til «Den fullkomne freds himmelske kongerike».

Hong Xiuquan (kinesisk: 洪秀全, født Hong Renkun 洪仁坤, født 1. januar 1814 i Fuyuanshui i fylket Hua i provinsen Guangdong i Kina, død 1. juni 1864 i Nanking) var anfører for Taipingopprøret. Hong Xiuquan vant seg sine tilhengere i en svært urolig periode i kinesisk historie. Landet hadde vært gjennom en rekke naturkatastrofer, og hadde lidd bitre nederlag og lidd meget også økonomisk under sine sammenstøt med vestmaktene.

Konflikten var en konfrontasjon mellom det keiserlige Kina under Qing-dynastiet og en sekt rundt Hong Xiuquan, en mystiker som var gått over til kristendommen, etter på egen hånd å ha studert noen kristne traktater og hatt noen måneders undervisning av en amerikansk, protestantisk misjonær og forkynner, Issachar Jacox Roberts. Han ble aldri døpt, men prekte en lære han hadde utviklet av sosialutopiske tanker, egne mystiske åpenbaringer og elementer han hadde fått med seg fra undervisning i Det gamle testamente.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han kom fra en bondefamilie av hakkafolket, i et lite fylke noe nord for storbyen Kanton i det sørlige Kina. Han strøk gjentatte ganger til den keiserlige embedsmannseksamen.

Visjonær[rediger | rediger kilde]

Etter en slik mislykket eksamen fikk han - etter det han selv fortalte en visjon der han så seg selv stige opp til Himmelen og støtte på en slags himmelsk familie, og ble forkynt å være en av dens sønner. Han fikk under visjonen et oppdrag fra den himmelske faderå befri verden fra demonenes maktgrep.

Forestillingen om at sjelen kan forlate legemet og ha metafysiske opplevelser, var den gang i Kina - og ikke minst i Sør-Kina - ganske utberedt og akseptert. Hong Xiuquan kom omtrent i samme tid i berøring med protestantisk kristen misjon, fortrinnsvis ved å lese misjonerende pamfletter. Det var ikke mere han forstod; det som hans forståelse skortet på ved denne åverftaliskhet, ble imidlertid tatt igjen med den store intensitet han utviste. Han tolket og kombinerte sine visjoner med det han leste av kristne pamfletter, og kom åpenbart til den sterke overbevisning om at han var Jesu Kristi lillebror, altså Guds Sønn likeså ham.

Ut av dette utviklet han en ideologi som under det protestantisk ferniss også ble båret oppe av folkereligiøse kinesiske elementer, skjønt innen en monoteistisk ramme. Han utviklet en sterk brodd mot de tradisjonelle konfucianske, daoistiske og buddhistiske uttrykk (templer, forfedrehelligdommer og så videre). Dette avviste han som uforenlig med sann religion, - i denne forstand kunne hans forestillinger minne om ikonoklasme.

Opprørsleder[rediger | rediger kilde]

I 1851 innledet han i Guangxi en meget blodig oppstand. At dette som i utgangspunktet kunne minne om et «vanlig» kinesisk bondeopprør, grep slik takk i sinnene og spredte seg så sterkt, skyldtes en særlig lettantennelig blanding av svært vanskelige sosiale og økonomiske forhold i datidens Sør-Kina og de tiltrekkende paradisiske løfter som Hongs religiøse ledelse stilte i utsikt.

Hans raskt voksende styrker oppflammet et enormt bondeopprør, og rykket nordover og erobret mange byer. Opprørshæren var nøkkelen til at taipingerne hadde så stor fremgang. Den hadde høy disiplin og preget av fanatisk kampvilje. Kampene var alltid særdeles blodige og ekstremt brutale, med lite artilleri, men svært store styrker bevæpnet med håndvåpen. I 1856 var taipingernes hærer på drøyt én million mann. Hovedstrategien var å erobre de viktigste byene, konsolidere seg der og så marsjere ut på landbygda for å møte de keiserlige styrker ute på feltet.

Nanjing falt i mars 1853, og ble deres hovedstad. Derfra forsøkte de å erobre resten av det kinesiske kjerneområde, og klarte nesten å erobre Beijing før krigslykken snudde. Under denne konflikten mistet muligens så mange som 30 millioner mennesket livet. Oppstanden har sitt navn etter Taiping Tianguo (Den fullkomne freds himmelske kongerike, 太平天國), grunnlagt av opprørerne.

Hong Xiuquan var både religuøs ov verdslig leder. Han lot utferdige en egen oversettelse av bibelske skrifter, slik gestaltet at den støttet opp under meget av hans ideologi. Han søkte også med et stort antall andre skifter å styrke sin posisjon og til å forkaste mandsjuenes legitimitet som makthavere i Kina. Han forbød blant annet konsum av alkohol, tobakk og opium, ila dødsstraff mot homoseksuelle handlinger og ekteskapsbrudd. Alle andre religioner ble forbudt; dette gjaldt også katolsk kristendom (ekte protestanter var det få av i det kinesiske innland - dermed kunne han desto enklere forestille seg å være i rimelig harmoni med den).Menn og kvinner fikk ikke omgås i det offentlige.

Qing-dynastiet klarte ikke å gjenerobre Nanjing før den 19. juli 1864. 100 000 taipingere begikk selvmord. Hong Xiuquan ble få dager etter byens fall funnet død. Innhyllet i et gult klede hadde han, mente man, forgiftet seg selv.[1] Den fjortenårige sønnen hans, Hong Tianguifu, ble utnevnt til ny hersker.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Flavia Anderson: The Rebel Emperor, Doubleday & Company, 1959
  • Jack Gray: Rebellions and Revolutions: China from the 1800s to the 1980s, Oxford University Press, 1990. ISBN 0-19-821576-2.
  • Theodor Hamberg: The visions of Hung-Siu-tshuen, and origin of the Kwang-si insurrection, The China mail office, Hongkong 1854.
  • Yu-wen Jen: The Taiping Revolutionary Movement. Yale University Press, New Haven CT 1973, ISBN 0-300-01542-9.
  • China at War: An Encyclopedia. Ed. Li Xiaobing. United States of America: ABC-CLIO. 2012. ISBN:978-1-59884-415-3. Retrieved May 21, 2012.
  • Stephen R. Platt: Autumn in the Heavenly Kingdom: China, the West, and the Epic Story of the Taiping Civil War. New York: Knopf, 2012. ISBN 9780307271730.
  • Jonathan D. Spence: God's Chinese Son: The Taiping Heavenly Kingdom of Hong Xiuquan, W.W. Norton, 1996. ISBN 0-393-03844-0
  • Rudolf G. Wagner: Reenacting the Heavenly Vision. The Role of Religion in the Taiping Rebellion (= China Research Monograph. Vol. 25). University of California Press, Berkeley CA 1982, ISBN 0-912966-60-2.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jfr: Wagner: (1982); s. 114.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]