Emmylou Harris

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Emmylou Harris
Emmylou Harris with guitar.jpg
Født2. apr. 1947[1][2]Rediger på Wikidata (74 år)
Birmingham[1]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Countrysanger, sanger-låtskriver, gitarist, plateartistRediger på Wikidata
Utdannet ved Gar-Field Senior High SchoolRediger på Wikidata
Ektefelle Brian Ahern (19771984), Paul Kennerley (19851993)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
Medlem av American Academy of Arts and SciencesRediger på Wikidata
Utmerkelser
7 oppføringer
Polar Music Prize (2015), Grammy Award, Country Music Association Awards, Billboard Music Awards, Americana Award for Duo/Group of the Year (2016)[3], Americana Award for Duo/Group of the Year (2013)[3], Americana Lifetime Achievement Award for Performance (2002)[4]Rediger på Wikidata
Signatur
Emmylou Harrisʼ signatur

Emmylou Harris (født 2. april 1947 i Birmingham i Alabama i USA) er en amerikansk musiker, sanger og låtskriver innen country, folk og alternativ rock.

Hun har gitt ut 30 album som har solgt mer enn 15 millioner kopier, Polarprisen og vunnet et dusin Grammy-priser (hun har blitt nominert 46 ganger) inkludert en æres-Grammy.[5][6][7] Hun har ledet band, fremført andres musikk og til dels laget sin egen musikk.[8]Rolling Stones liste over tidenes beste countrymusikere er Harris på 58. plass.[9]

Harris har bidratt til countrymusikkens troverdighet og har løsrevet den fra dens konservative image, og har samtidig vært sjangeroverskridende, skriver The Independent. Hun har ytt motstand mot den tradisjonelle og kommersielle countrymusikken: «Jeg røkte countrymusikk, men inhalerte ikke» uttalte hun selv.[10] Siden hun sto begynte å stå på egne ben på 1970-tallet har hun vært kjent for sin uavhengighet, integritet og vilje til å følge sin egen smak og interesser har gjort henne til et forbilde for yngre artister. Hun oppgir selv Anna og Kate McGarrigle som musikalske forbilder, andre forbilder er Neil Young, Otis Redding, Aretha Franklin, Dolores Keane [11] og George Jones.[7]

Sangstemmen beskrives som en vakker sopran, men med lite kraft og lite spennvidde. Harris regnes som en dyktig arrangør av musikk med treffsikkert utvalg av repertorar og musikere, og som en middels dyktig gitarist. Hun beskrives som en dyktig talentspeider og oppdaget blant annet Gillian Welch før hun var kjent.[8]

Bakgrunn og familie[rediger | rediger kilde]

Emmylou Harris ble født 2. april 1947 på East End Memorial Hospital i Birmingham, Alabama, USA.[12]

Faren, Walter Rutland «Bucky» Harris, var offiser i det amerikanske marinekorpset[12] og tjenestegjorde under Andre verdenskrig og i Koreakrigen der han satt som krigsfange. Harris skrev «Bang the Drum Slowly» (på albumet Red Dirt Girl) til minne om faren.[13][14] som døde i 1993, 72 år gammel. Moren Eugenia (Murchison) Harris var hjemmeværende. Harris har en eldre bror, Walter Rutland Harris Jr.[10]

Barneårene ble tilbrakt i Greensboro, North Carolina, og Woodbridge, Virginia. Som 16-åring fikk hun sin første gitar, en Kay obtained. Den var en bursdagsgave fra bestefaren.[trenger referanse] Harris fikk et stipend og studerte drama[10] ved University of North Carolina i Greensboro, North Carolina 1965-1967. Hun flyttet til New York i 1968 og arbeidet blant annet som servitør. Hennes første album floppet, og plateselskapet gikk konkurs.[10] På 1960-tallet vant hun to ganger skjønnhetskonkurranse for tenåringer i North Carolina.[15] Som ung og hadde lite inntekt arbeidet hun periodevis som servitør og modell på en kunstskole. I perioder som alenemor hadde hun så lite inntekt at hun måtte få sosialhjelp for å få råd til mat.[12]

Harris har vært gift tre ganger. Ektefeller:

  • Tom Slocum 1969-1970.
  • Brian Ahern 1977-1984.[16]
  • Paul Kennerley 1985-1993.[17]

Harris bor i Nashville.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Hennes første idoler var Bob Dylan, Joan Baez[18], Son House, The Carter Family, Judy Collins, Peter, Paul and Mary[trenger referanse], Pete Seeger, Robert Johnson, Mance Lipscomb og Woody Guthrie.[19] Harris hadde opprinnelig ikke sans for country og syntes det hørtes dumt og overdrevent sentimentalt ut.[20]

Harris medvirket som backingvokalist på Dylans Desire og hennes bidrag var så vellykket at Dylan fremhevet Harris stemme i sluttmiksingen.[21]

Hun var også inspirert av ledende bluegrassmusikere som Ralph Stanley og Flatt & Scruggs[22]. Gram Parsons var hennes mentor tidlig i karrieren. Parsons var på utkikk etter en kvinnelig sanger til sitt første soloalbum, og de to ble kjent i 1971 gjennom Chris Hillman. Det var særlig gjennom Parsons at Harris gikk over til country.[23] Parsons var allerede kjent gjennom The Flying Burrito Brothers og medvirkning på The Byrds' Sweetheart of the Rodeo. Harris var praktisk talt ukjent da hun begynte som backingsanger for Parsons. Harris turnerte deretter med Parsons. Parsons død i 1973 var et stort tilbakeslag for Harris. Mens hun turnerte med Parson, ble hun kjent med Linda Ronstadt, som anbefalte Harris for plateselskapet Warner der hun signerte kontrakt og ut sitt andre album i 1975. Parsons påvirket også The Eagles og Elvis Costello.[24][10][25] GP (1975) og Grievous Angel (1974) innspilt av Parsons og Harris sammen regnes som klassikere innenfor country-rock. Etter Parsons død videreførte Harris hans arbeid og brukte hans backingband kalt The Hot Band på turne og ved studioinnspillinger. Harris oppdaget talenter som Rodney Crowell, Albert Lee og Ricky Skaggs.[16] > I 1974 dannet Harris sitt første band, Angel Band med blant andre James Burton, Ron Tutt og Glen D. Hardin. Hun skrev kontrakt med Warner Bros. og innledet langvarig samarbeid med Brian Ahern som fast produsent. Musikken hennes på 1970-tallet appellerte særlig til country-publikum, men betydelig interesse også fra rocke-interesserte. Da hun opptrådt i Oslo i 1978 var publikum svært sammensatt.[26]

Sammen med Dolly Parton og Linda Ronstadt dannet hun den såkalte Queenston Trio som ga ut albumet Trio i 1987. Rolling Stone regner dette albumet som en countryklassiker.[27][28] De spilte blant annet inn «To Know Him Is to Love Him» av Phil Spector.

På 1960-1970-tallet var Harris med som backingmusiker for Townes Van Zandt og Harris' versjon av hans «Pancho and Lefty» gikk til topps på Billboard-listen.[29] Boulder to Birmingham (av Harris og Bill Danoff) er en annen av hennes signaturlåter.[9] Med roots-bølgen fra 1980 ble country mer akseptert blant ungt og voksent rockepublikum. Harris og andre etablerte artister som Johnny Cash og Willie Nelson ble da oppdaget av en ny generasjon.[25]

Harris er medlem av Grand Ole Opry[30] og ble innlemmet i Country Music Hall of Fame i 2008.[10]

Wrecking Ball (1995) ble produsert i samarbeid med Daniel Lanois og omfattet sanger av blant andre Neil Young, Lucinda Williams, Bob Dylan og Anna McGarrigle. Hun vant Grammy for Wrecking Ball som beskrives som et comeback og mindre countrypreget enn tidligere album. Red Dirt Girl (2000) er et av få album der hun hovedsakelig skrev all musikken selv (det forrige var The Ballad of Sally Rose fra 1985).[31][32][33][34][35][36][6] Anmeldelsen i The Guardian beskrev albumet som «superb» (utsøkt).[37] EW.com skrev at albumet «shimmers with poetic imagery and soul».[38] The Independent skrev at albumet er slående og fylt med kraft, lidenskap og poesi.[15] Sangen «My Ántonia» viser til romanen My Ántonia (1918) av Willa Cather.[39]

I 1999 medvirket hun på John Prines album In spite of ourselves.[40]

Det norsk tidsskriftet Beat regner Luxury Liner, At the Ryman og Cowgirl's Prayer blant hennes beste.[26] Billboard regner «Wayfaring Stranger», «Beneath Still Waters» og «Two More Bottles of Wine» som hennes beste sanger.[7]

Diskografi[rediger | rediger kilde]

På scenen sammen med Mark Knopfler, Hamburg, 2006.
Sammen med Linda Ronstadt (til venstre) ved tildeling av æresdoktorgrad ved Berklee College of Music i 2009.[41]

Soloalbum[rediger | rediger kilde]

  1. Gliding Bird (Jubilee) 1969
  2. Pieces of the Sky (Reprise/Warner Bros.) 1975
  3. Elite Hotel (Reprise/Warner Bros.) 1975
  4. Luxury Liner (Warner Bros.) 1977
  5. Quarter Moon in a Ten Cent Town (Warner Bros.) 1978
  6. Blue Kentucky Girl (Warner Bros.) 1979
  7. Light of the Stable (Warner Bros.) 1980
  8. Roses in the Snow (Warner Bros.) 1980[42]
  9. Evangeline (Warner Bros.) 1981
  10. Cimarron (Warner Bros.) 1981
  11. Last Date (Warner Bros.) 1982
  12. White Shoes (Warner Bros.) 1983
  13. The Ballad of Sally Rose (Warner Bros.) 1985
  14. Thirteen (Warner Bros.) 1986
  15. Angel Band (Warner Bros.) 1987
  16. Bluebird (Reprise/Warner Bros.) 1989[43]
  17. Brand New Dance (Reprise/Warner Bros.) 1990
  18. At the Ryman, Harris and the Nash Ramblers (Warner Bros.) 1992[44]
  19. Cowgirl's Prayer (Elektra/Warner Bros.) 1993
  20. Wrecking Ball (Asylum/Warner Bros.) 1995
  21. Spyboy (Eminent) 1998
  22. Red Dirt Girl (Nonesuch/Warner Bros.) 2000
  23. Stumble into Grace (Nonesuch/Warner Bros.) 2003
  24. All I Intended to Be (Nonesuch) 2008
  25. Hard Bargain (Nonesuch) 2011

Samlealbum[rediger | rediger kilde]

  1. Profile: Best of Emmylou Harris (Reprise) 1978
  2. Profile II: The Best of Emmylou Harris (Warner Bros.) 1984
  3. Songs of the West (Warner West) 1994
  4. Portraits (Warner Archives) 1996
  5. Anthology: The Warner/Reprise Years (Rhino) 2001
  6. The Very Best of Emmylou Harris: Heartaches & Highway (Rhino) 2005
  7. Songbird: Rare Tracks and Forgotten Gems (Rhino) 2007

Andre album[rediger | rediger kilde]

  1. Trio (med Dolly Parton og Linda Ronstadt) (Warner Bros.) 1987[16]
  2. Duets (Reprise) 1990
  3. Trio II (med Dolly Parton og Linda Ronstadt) (Elektra) 1998
  4. Western Wall: The Tucson Sessions (med Linda Ronstadt) (Elektra) 1999
  5. All the Roadrunning med Mark Knopfler (Warner Bros.) 2006
  6. Real Live Roadrunning med Mark Knopfler (Warner Bros.) 2006
  7. The Complete Trio Collection (med Dolly Parton og LInda Ronstadt)(Warner Bros.) 2016
  8. Old Yellow Moon med Rodney Crowell (Nonesuch) 2013
  9. The Traveling Kind med Rodney Crowell (Nonesuch) 2015
  10. Trio: Farther Along (med Dolly Parton og Linda Ronstadt)(Warner Bros.) 2016

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b www.universalis.fr[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Internet Movie Database, IMDb-nummer nm0004994, besøkt 13. august 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b americanamusic.org, besøkt 17. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ americanamusic.org, besøkt 22. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ «Queen, Tina Turner to Receive Grammy Lifetime Achievement Award». Rolling Stone. Lest 8. mars 2018
  6. ^ a b Moss, Marissa R. (22. november 2018). «Emmylou Harris on her greatest hits: 'I was arrogant enough to think I could survive a flop'». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 1. juni 2020. «After Wrecking Ball, Guy Clark told Harris that she had to write her next record: “‘No ifs, ands or buts, and I don’t want any excuses. I don’t care if it takes you five years.’ And it did take me that much time.” Harris got to work, observing the world around her as she made the drive from Nashville to New Orleans, where she was recording the LP.» 
  7. ^ a b c «Emmylou Harris' 10 Best Songs: Critic's Picks». Billboard (engelsk). Besøkt 7. februar 2021. 
  8. ^ a b «Emmylou Harris». www.oxfordamerican.org (engelsk). 30. november 2010. Besøkt 6. februar 2021. «She has a lovely voice, but it's light in timbre and limited in range. She's a middling songwriter; the few tunes she has written are unlikely to be recorded by others. And as an instrumentalist, she's no more than a competent rhythm guitarist.» 
  9. ^ a b Bernstein, David Browne,Jon Dolan,Jon Freeman,Chris Parton,Stephen L. Betts,Andrew Leahey,Joseph Hudak,Kory Grow,Marissa R. Moss,Maura Johnston,Joe Levy,Will Hermes,David Cantwell,Jonathan; Browne, David; Dolan, Jon; Freeman, Jon; Parton, Chris; Betts, Stephen L.; Leahey, Andrew; Hudak, Joseph; Grow, Kory (15. juni 2017). «100 Greatest Country Artists of All Time». Rolling Stone (engelsk). Besøkt 6. februar 2021. 
  10. ^ a b c d e f «Emmylou Harris: 'I smoked country music but I didn't inhale'». The Independent (engelsk). 17. april 2011. Arkivert fra originalen 2. september 2018. Besøkt 7. oktober 2017. 
  11. ^ «Q & A with EMMYLOU HARRIS : Singing With a Voice That's Always True to Her Heart». Los Angeles Times (engelsk). 11. april 1996. Besøkt 6. februar 2021. 
  12. ^ a b c Fong-Torres, Ben; Fong-Torres, Ben (23. februar 1978). «Emmylou Harris: Whole-Wheat Honky-Tonk». Rolling Stone (engelsk). Besøkt 6. februar 2021. 
  13. ^ Puls. Oslo: Musikkavisen a.s. 1992. 
  14. ^ McMahon, James (10. mars 2018). «Emmylou Harris: ‘There are things I don't think we'll ever know the answers to’». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 1. juni 2020. «My father was a PoW in Korea. He was also in the Second World War. I clearly remember the day we were told he was missing in action. We didn’t know he was a prisoner of war until just before he was released. I never talked to him about his experiences. He wouldn’t ever talk about it. I wrote the song Bang The Drum Slowly about that, after he’d died.» 
  15. ^ a b «Emmylou, in her own words». The Independent (engelsk). 29. september 2000. Besøkt 1. juni 2020. «But as she engages in conversation the back straightens, the face brightens; there's no mistaking the Southern Belle smile and "classic" cheekbones that twice saw her crowned a teenage beauty queen in Greensboro, North Carolina in the Sixties. … The music on Red Dirt Girl is alive with a swirl of old and new influences: Moby's nouveau blues, the gothic clamour of Nick Cave, the high lonesome sound of late great bluegrass king Bill Monroe and the all-pervasive influence of the man who first introduced her to "the language of song", Bob Dylan.» 
  16. ^ a b c Historien om rock. Stabekk: Den norske bokklubben. 1989. ISBN 8252518184. 
  17. ^ Puls. Oslo: Musikkavisen a.s. 1992. 
  18. ^ https://www.opry.com/artist/emmylou-harris
  19. ^ Fong-Torres, Ben; Fong-Torres, Ben (23. februar 1978). «Emmylou Harris: Whole-Wheat Honky-Tonk». Rolling Stone (engelsk). Besøkt 6. februar 2021. «But Emmylou’s first love was country blues – à la Robert Johnson and Mance Lipscomb – and folk music – the songs of Seeger and Guthrie. These had an “intense emphasis on lyrics. I never got into making a political statement, but I was influenced by the importance of words.» 
  20. ^ Puls. Oslo: Musikkavisen a.s. 1992. 
  21. ^ Fong-Torres, Ben; Fong-Torres, Ben (23. februar 1978). «Emmylou Harris: Whole-Wheat Honky-Tonk». Rolling Stone (engelsk). Besøkt 6. februar 2021. 
  22. ^ https://www.encyclopedia.com/people/literature-and-arts/music-popular-and-jazz-biographies/emmylou-harris
  23. ^ Puls. Oslo: Musikkavisen a.s. 1992. 
  24. ^ Historien om rock. [Stabekk]: Den norske bokklubben. 1988. ISBN 8252518133. 
  25. ^ a b Blokhus, Yngve (1996). Wow! populærmusikkens historie. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200227472. 
  26. ^ a b Beat. Oslo: Communications. 1995. 
  27. ^ Weingarten, Charles Aaron,Jon Dolan,Chuck Eddy,Reed Fischer,Richard Gehr,Rob Harvilla,David Menconi,Marissa R. Moss,Nick Murray,Sarah Rodman,Linda Ryan,Christopher R.; Aaron, Charles; Dolan, Jon; Eddy, Chuck; Fischer, Reed; Gehr, Richard; Harvilla, Rob; Menconi, David; Moss, Marissa R. (27. mai 2020). «50 Country Albums Every Rock Fan Should Own». Rolling Stone (engelsk). Besøkt 6. februar 2021. «"Dolly Parton is to Linda Ronstadt and Emmylou Harris what Chuck Berry was to the Rolling Stones and the Who," wrote Seventies rock critic Barbara Charone. And this multiplatinum, Grammy-winning classic by the so-called "Queenston Trio" backs up that claim, with the two best country singers produced by the Sixties folk/rock scenes going deep into Parton's Appalachian roots and starkly intimate Nashville virtuosity.» 
  28. ^ «Sisters in Country: Dolly, Linda and Emmylou Home». www.bbc.co.uk. Besøkt 6. februar 2021. «n the 60s country music was viewed by most of America as blue collar, and Dolly was country through and through. Linda Ronstadt's take on classic country helped make her the biggest female star in mid-70s America. Folkie Emmylou learned about country from mentor Gram Parsons and, after his death in 1973, she became a bandleader in her own right. It was Emmylou and Linda - the two west coast folk rockers - who voiced their mutual appreciation of Dolly, the mountain girl singer from Tennessee, when they became early students of her work.» 
  29. ^ Holstad, Egon (5. februar 2021). «Tidenes beste låtskriver». itromso.no. Besøkt 6. februar 2021. 
  30. ^ https://www.opry.com/artist/emmylou-harris
  31. ^ Beat. Oslo: Communications. 1995. 
  32. ^ «Emmylou Harris and Daniel Lanois bring their Wrecking Ball to Massey Hall». Globe and Mail. 17. april 2014. Besøkt 1. juni 2020. «On Tuesday night at Toronto's Massey Hall, Harris was in warm reunion with Lanois, the star Canadian producer and architect behind Wrecking Ball, Harris's Grammy-winning comeback album from 1995.» 
  33. ^ Friskics-Warren, Bill (20. januar 2020). «David Olney, 71, Singer-Songwriter, Dies Onstage». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 1. juni 2020. «Emmylou Harris has recorded several of Mr. Olney’s songs, including “Deeper Well,” which appeared on her Grammy-winning 1995 album, “Wrecking Ball.”» 
  34. ^ «Woman With a Past - Nymag». New York Magazine (engelsk). 2. oktober 2000. Besøkt 1. juni 2020. 
  35. ^ https://www.allmusic.com/album/red-dirt-girl-mw0000096565
  36. ^ Skanse, Richard; Skanse, Richard (21. september 2000). «Emmylou Harris Weaves a Beautiful Spell in New York». Rolling Stone (engelsk). Besøkt 1. juni 2020. 
  37. ^ Sweeting, Adam (22. november 2000). «Review: Emmylou Harris». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 1. juni 2020. 
  38. ^ «Music Review: 'Red Dirt Girl'». EW.com (engelsk). Besøkt 1. juni 2020. 
  39. ^ «American Literary Playlists - Part 2». The American Writers Museum (engelsk). 13. desember 2016. Besøkt 20. november 2020. «My Ántonia by Emmylou Harris (2000) Sung as a duet with Dave Matthews, Emmylou Harris’ musical interpretation of Willa Cather’s classic novel of the same name alternates between the perspective of Jim Burden and the titular Ántonia Shimerda. While Cather is more ambiguous about Jim’s feelings towards Ántonia, Harris clearly highlights a deep sense of regret at Jim’s decision to move from his childhood home and Ántonia, making this an elegy for love lost.» 
  40. ^ «John Prine obituary». the Guardian (engelsk). 8. april 2020. Besøkt 7. februar 2021. 
  41. ^ «Emmylou Harris Receives Berklee Honorary Doctorate | Berklee». college.berklee.edu. Besøkt 7. februar 2021. «Country music icon Emmylou Harris accepted an honorary doctorate from Boston's Berklee College of Music at the ninth Annual Hardly Strictly Bluegrass Festival, in San Francisco's Golden Gate Park on Sunday. Longtime Harris friend Linda Ronstadt and bluegrass pioneer Earl Scruggs were on hand for the presentation, made just before Harris's set on the festival's Banjo Stage. Ronstadt and Scruggs are past Berklee honorary doctorate recipients.» 
  42. ^ Cantwell, David; Cantwell, David (14. juli 2020). «12 Classic Country Albums Turning 40 in 2020». Rolling Stone (engelsk). Besøkt 6. februar 2021. 
  43. ^ Cantwell, David; Cantwell, David (8. august 2019). «12 Classic Country Albums Turning 30 in 2019». Rolling Stone (engelsk). Besøkt 7. februar 2021. «Among Emmylou Harris’ finest, Bluebird masterfully splits the difference between old-school country and on-the-way Americana.» 
  44. ^ Hudak, Stephen L. Betts,Jon Freeman,Joseph; Betts, Stephen L.; Freeman, Jon; Hudak, Joseph (21. august 2019). «Live at the Ryman: 10 Best Concert Albums Recorded at Historic Venue». Rolling Stone (engelsk). Besøkt 6. februar 2021. «Harris and her all-star acoustic band staged a jubilant revival of the hallowed but dilapidated venue 100 years after it first opened as the Union Gospel Tabernacle.» 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]