Gospelmusikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Mahalia Jackson i konsert, Concertgebouw Amsterdam, Nederland, 23. april 1961.

Gospelmusikk (fra engelsk: gospel, evangelium, i betydningen «evangelisk sang»)[1] er en åndelig, kristen musikkretning som oppsto i USA på slutten av 1800-tallet blant afroamerikanere og etterkommere av afrikanske slaver. Den har røtter i spirituals. Hva som er gospelmusikk, framføringen, betydningen og selv definisjonen varierer i dag i henhold til kultur og sosial kontekst. Gospelmusikk er komponert og framført av ulike årsaker, inkludert estetisk velbehag, religiøs eller seremoniell hensikt, og som et underholdningsprodukt. Gospelmusikk har vanligvis dominerende vokaler, sterk bruk av harmoni og med kristen sangtekst.

Gospelmusikk kan bli sporet tilbake til tidlig på 1600-tallet[2] med røtter i den afroamerikanske muntlige tradisjonen. Salmer og hellige sanger ble gjentatt i et rop og et svar (call and response). Mange av de amerikanske kirkene støtter seg på klapping og tramping som et rytmisk akkompagnement. Sangen er som regel framført a cappella (uten instrumenter).[3]. Den første dokumenterte bruken av betegnelsen «gospelsang» kom antagelig i 1874. De opprinnelige gospelsangene ble skrevet og komponert av George F. Root, Philip Bliss, Charles H. Gabriel, William Howard Doane, og Fanny Crosby.[4] Forlag som utga noter for gospelmusikk ble etablert. Etableringen av radio1920-tallet utvidet i stor grad publikumet for gospelmusikken. Etter den andre verdenskrig flyttet gospelmusikk til store konsertsaler, og konserter med gospelmusikk ble svært utarbeidet i detaljene.[5]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Gospel er avledet fra det angelsaksiske ordet godspel i betydningen «glade tidender meldt av Jesus, den ene av fire evangelier», bokstavelig «good spell» på moderne engelsk, fra god, «god» (ikke Gud) + spel, «fortelling, budskap». Det er en oversettelse av latinske bona adnuntiatio, som i seg selv er oversettelse av greske ευαγγέλιον, euangelion, i betydningen «belønning for å bringe gode nyheter», og som her blitt til vårt evangelium, som henviser til de fire bøkene (evangeliene) i Det nye testamentet. Det første elementet i det angelsaksiske ordet hadde opprinnelig en lang «o», men det endret seg under den feilaktige assosiereringen med Gud, som i «Guds fortelling».[6]

Ordet godspel gikk tidlig fra angelsaksisk til germanske språk på kontinentet i former som klart indikerte at det første elementet hadde endret fra god til Gud, som i gammelsaksiske godspell, gammelhøytyske gotspell, og norrønt goðspiall i Norden. Det ble benyttet som gospel fra midten av 1200-tallet, som «enhver lære av ytterste viktighet» fra 1650-tallet. Særskilt i tilknytningen til musikk, det vil si «gospelmusikk», er dokumenter fra 1955.[6]

Historie[rediger | rediger kilde]

Country gospel[rediger | rediger kilde]

Gospeltradisjonen blant hvite amerikanere ble opprinnelig særlig dyrket i rurale sørstatsmiljøer, og er musikalsk ofte knyttet til country- og bluegrassmusikk. For å skille denne musikken fra den svarte tradisjonen, blir den noen ganger benevnt som country gospel. Artister som The Carter Family er typiske representanter for denne stilen. Deres versjon av sangen «Will the circle be unbroken» er et kjent klassisk eksempel på country gospel. Slik gospel var særlig hyppig brukt i pinsemenigheter, og tradisjonen sto særlig sterkt blant befolkningen i de relativt fattige fjellområdene i Tennessee og Kentucky.

Country gospel-tradisjonen er fremdeles en del av countrymusikken, og de fleste store og kjente stjerner fra countrymusikken har gospelsanger på repertoaret. Johnny Cash, Tammy Wynette, Willie Nelson og Patsy Cline er bare noen får eksempler på countryartister som alle har gjort innspillinger av country gospel. Elvis Presley ga ut flere rene gospelalbum, og var stilmessig påvirket av både country gospel og black gospel.

Black gospel[rediger | rediger kilde]

Gospelmusikken, i afroamerikansk tradisjon, ofte benevnt black gospel, ble en svært populær musikkstil i USA fra midten av 1930-tallet og framover. Den afroamerikanske musikeren Thomas A. Dorsey, som hadde erfaring fra blues og jazz (blant annet som musiker for bluesdronningen Bessie Smith), forlot den sekulære musikken til fordel for evangeliserende musikk. På sine turnéer med sangerinnen Mahalia Jackson (1911–1971) gjorde han stor suksess og la grunnlaget for en stil som skulle få stor kommersiell og kulturell betydning.

Det var særlig i pinsemenighetene gospelmusikken til å begynne med ble dyrket. Pinsemenighetene rekrutterte ofte sine medlemmer blant de mindre velstående, og gudstjenestenes form bar ofte preg av ritualer som tungetale og andre åndelige trancetilstander. Gospelmusikkens sterkt følelsesladede uttrykk passet som hånd i hanske til denne formen for personlig vekkelse som pinsebevegelsen dyrket.

Gospelmusikkens popularitet spredte seg raskt til de store baptistmenighetene der flertallet av den afroamerkanske befolkningen hadde tilhørighet. I datidens sterkt rasesegregerte USA var afroamerikanerne i stor grad utelukket fra poulærkulturelle virksomheter som film- og musikkbransje, og en vesentlig del av denne befolkningens kulturutfoldelse foregikk derfor innenfor rammen av menighetene, som fungerte som møteplass og marked for egne kulturuttrykk.

Jubilee[rediger | rediger kilde]

Jubileestilen hadde sin opprinnelse i korframføringer av gamle spirituals slik dette ble undervist på noen av de tidligste høyskolene beregnet på afroamerikanske elever. På 1930-tallet ble svarte mannlige kvartetter og kvintetter som sang a cappella svært populære, og deres avanserte harmonisering, påvirket av barbershopstilen og jazzinfluerte rytmikk, havnet i et gjensidig påvirkningforhold til jubileestilen. Artister som «The Mills Brothers» og «The Deep River Boys» var sekulære underholdningartister som solgte store antall plater, og ble også kjent i Europa med både religiøse og sekulære sanger, mens «The Golden Gate Quartet» nøt en nesten like stor suksess som primære gospelartister – «Jubilee singers». Jubilee var preget av formspråket i samtidens popmusikk. Elegant crooning og swinginfluerte rytmer ga stilen et sofistikert og behersket preg.

Hard gospel[rediger | rediger kilde]

Etter den annen verdenskrig og utover 1940- og 1950-tallet oppsto et stort antall slike mannlige gospelsanggrupper, og disse utviklet jubileestilen videre. Perioden blir ofte omtalt som «the golde age of gospel» (gospelmusikkens gullalder), og blant de mest kjente gruppene var The Soul Stirrers, The Swan Silvertones og The Dixie Hummingbirds. Grupper som The Soul Stirrers tok gospelsangen over i en mer emosjonelt høyspent stilart, der behersket crooning ble erstattet av rå shouting – intens, ekstatisk sang med vekt på innlevelse og hengivelse, ofte drevet fram av to hovedvokalister som tilsynelatende «hisset» hverandre opp i vokale dueller. Denne «skrikende» stilen skulle bli kjent som «hard gospel», og musikalsk foregripe typiske trekk ved den senere så populære soulmusikken.

1950-tallets gospelgrupper kunne selge store opplag av plater, og turnerte over hele USA, først og fremst for et afroamerikansk publikum. De ble dyrket som berømtheter og pophelter, og sangkvartetten (eller -kvintetten) ble et populært fenomen blant unge svarte menn, på samme måte som rockebandet skulle bli populært blant unge hvite menn i kjølvannet av The Beatles' suksess på 1960-tallet.

Rytmefølelsen fra jubilee-stilen ble videreutviklet i hard gospel under påvirkning fra rhythm and blues-musikken, og resultatet var en sterkt rytmisk drivende musikk som oppfordret til dans, bevegelse og utagerende dyrkelse mellom kirkebenkene. Rytmene hadde sterkt trykk på andre og fjerde taktslag, og menighetene deltok ofte i musikken med håndklapping og tamburiner ved siden av allsangen. Kor og korgrupper sto ofte for framførelsen, og et arrangement av vekslinger mellom forsanger og kor (såkalt call and response) ble etter hvert et kjennetegn for stilen. Etter hvert begynte enkelte sangere å oppfordre menigheten til å delta i call and response-utvekslingene, og interaksjonen mellom artist og menighet skulle med tiden bli en vanlig tradisjon i gospel.

I framføringene ble de raske, sterkt rytmiske sangene blandet med inspirationals – en stil der rytmen var svært lite framtredende. I denne varianten sto som regel solosangeren i forgrunnen, og blant disse solosangerne var et flertall kvinner. Med en fri ofte nesten stillestående rytmikk ble vekten lagt på dyp emosjonell intensitet og virtuose vokaltekniske improvisasjoner over en melodi. Inspirationals appellerte til tårer og sterk bevegelse. Foruten sangerens tekniske dyktighet, ble også den emosjonelle intensiteten og evnen til å formidle religiøs hengivelse viktige kvalitetskriterier å bedømme utøverens dyktighet etter.

I hard gospel ble det forventet at sangerne ga seg musikken og følelsene i vold og viste synlige tegn på bevegelse. Svette, tårer og generell sterk opphisselse ble en vanlig del av gospelframføringen, igjen med referanser til den henrykkelse og ekstase som var en del av gudstjenesten i deler av pinsebevegelsen. Slik åndelig ekstase, ofte kombinert med dansing eller andre fysiske uttrykk, ble kalt «to get happy». 1960-tallets soulartister som James Brown skulle ta disse sterke virkemidlene med seg inn i den sekulære musikken.

Mahalia Jackson framsto i siste halvdel av 1940-årene som gospelmusikkens aller største solostjerne, dronningen av hard gospel – en posisjon hun beholdt frem til sin død i 1971 – og hennes plater solgte i millionopplag. Hun turnerte over hele verden, og ga også konserter i Norge, der hennes innspilling av «Silent Night» (Glade jul) ofte ble spilt i radioen, og hadde gjort henne folkekjær og berømt.

Gospelsangerne ble ofte akkompagnert av piano, og etter hvert også elektrisk orgel når slike ble tilgjengelige. Trommer, bass, gitar og andre instrumenter ble også brukt. Også jubileegruppene tok etter hvert i bruk instrumentakkompagnement. Sangene bygde ofte på en sekstentakters musikalsk form, og tonaliteten bygget på de samme skalaer som bluesen, selv om akkordsekvensene ofte fulgte noe andre mønstre. Foruten de gamle spirituals, var også særlig metodistenes salmesangtradisjon en av de inspirasjonskildene for gospelkomponistene.

Det særegne musikalske uttrykket i svart gospel ble i løpet av 1950-tallet tilført verdslige tekster og instrumentering hentet fra rhythm and blues av artister som Ray Charles og Sam Cooke (som hadde vært solosanger i The Soul Stirrers), og denne sekulære gospelvarianten skulle etter hvert vokse til en egen sjanger, soul.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «gospel», Bokmålsordboka
  2. ^ «Gospel History Timeline», University of Southern California.
  3. ^ Jackson, Joyce Marie (1995): «The changing nature of gospel music: A southern case study» i: African American Review 29 (2), s. 185. Academic Search Premier. EBSCO. Web 5. oktober 2010
  4. ^ Malone, Bill C. (1984): «Music, religious, of the Protestant South», s. 520
  5. ^ Malone, Bill C. (1984): «Music, religious, of the Protestant South», s. 523
  6. ^ a b «gospel (n.)», Online Etymology Dictionary

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Christ-Janer, Albert; Hughes, Charles W.; Smith, Carleton Sprague (1980): American Hymns Old and New. New York, NY: Columbia University Press.
  • Malone, Bill C. (1984): «Music, religious, of the Protestant South» i: Hill, Samuel S.: Encyclopedia of Religion in the South. Mercer University Press.
  • Patrick, Millar (1962): The Story of the Church's Song. Revidert av James Rawlings Sydnor. Richmond, VA: John Knox Press.
  • Southern, Eileen (1997): The Music of Black Americans: a History, 3. utg., New York, NY: W. W. Norton.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Gospel music – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons