Denne artikkelen er semibeskyttet.

Jesus Kristus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Jesu)
Hopp til: navigasjon, søk
Jesus
Cefalù Pantocrator retouched.jpg
Kristus Pantokrator-mosaikk i bysantinsk stil, i Cefalù-katedralenSicilia, ca. 1130
Fødtca. 4 f.Kr.[a]
Judea, Romerriket[5]
Dødca. 30/33 e.Kr.[b]
(33–36 år gammel)
Jerusalem i Judea, Romerriket
Korsfestelse[c]
GravlagtJesus grav, Den hellige gravs kirke, Talpiotgraven, Garden Tomb
Ektefelle ukjent
Samboerukjent verdi
Foreldre
Far Josef
Mor Maria
Søsken ukjent
Barn ukjent, ingen
Utdannet ved ukjent
Beskjeftigelse
6 oppføringer
Predikant, profet, tømrer, rabbiner, curandero, thaumaturge
Språkarameisk, hebraisk
Livssynjødedom
Medlem avHoly Family

Jesus[e] (ca. 4 f.Kr.–30/33 e.Kr.), også referert til som Jesus fra Nasaret, Jesus Galileeren, og Jesus Kristus,[f] var en jødisk predikant og religiøs leder.[11] Han er kristendommens hovedskikkelse. De fleste kristne anser han som inkarnasjonen av Sønnen, og den ventede Messias (Kristus) slik det var spådd i Det gamle testamente.[12][13]

Nærmest alle moderne oldtidsforskere er enige i at Jesus har eksistert, historisk sett.,[g] Men selv om mange har forsket på den historiske Jesus, er det uenighet om Evangelienes historiske troverdighet og om i hvor stor grad den bibelske Jesus speiler den historiske Jesus.[20][h][i] Jesus var en galileisk jøde[11] som ble døpt av Johannes Døperen. Han begynte sin egen forkynnergjerning ved å tale til forsamlinger, og slik fremføre sitt budskap muntlig.[23] Han ble ofte omtalt som «rabbi».[24] Jesus engasjerte seg i diskusjoner med jøder i samfunnet rundt seg om hvordan man best kunne følge Gud, han søkte å helbrede syke, underviste gjennom lignelser og samlet følgere.[25][26] Han ble arrestert og dømt av jødiske myndigheter,[27] og videre overført til de romerske myndighetene, og ble videre korsfestetPontius Pilatus' befaling, den romerske prefekten.[25] Etter hans død trodde hans følgere på at han steg opp fra de døde, og samfunnet de dannet ble til slutt den kristne kirke.[28]

Hans fødsel feires årlig den 25. desember (noen østkirker, som følger den julianske kalenderen, feirer den på ulike januardatoer) som helligdagen kjent som første juledag. Hans korsfestelse markeres på Langfredag, og hans oppstandelse feires i påsken. Den utbredte årstellingen «e.Kr.», den tilsvarende latinske betegnelsen anno Domini («Herrens år»), og det sekulære alternative «evt.» (for etter vår tidsregning), baseres på Jesu omtrentlige fødselsdag.[29][j]

Etter kristen tro ble Jesus unnfanget av Den hellige ånd, født av en jomfru ved navn Maria, utførte flere undre, grunnla Kirken, døde av korsfestelse for å oppnå forsoning, stod opp fra de døde og steg opp til Himmelen, hvorfra han vil vende tilbake.[31] De fleste kristne tror at Jesus muliggjør at mennesker kan forsones til Gud. Den nikenske trosbekjennelsen fastslår at Jesus vil dømme de levende og de døde[32] enten før eller etter deres kroppslige gjenoppstandelse,[33][34][35] en hendelse knyttet til Jesu gjenkomst innen kristen eskatologi.[36] Brorparten av kristne tilber Jesus som inkarnasjonen av Sønnen, den andre av Den hellige treenighets tre personer. Noen få kirkesamfunn avviser treenighetslæren helt eller delvis, og mener at den ikke har støtte i Skriften.

Innen islam regnes Jesus (Isa) som en av islams profeter, og som Messias.[37][38][39] Muslimer regner Jesus som en budbringer fra Gud, og tror at han ble født av en jomfru, men ikke som Guds sønn. Koranen sier at Jesus selv aldri påberopte seg guddommelighet.[40] De fleste muslimer mener at Jesus ikke ble korsfestet, men ble fysisk løftet opp til Himmelen av Gud.

Jødedommen avviser troen på at Jesus var den ventede Messias, argumenterer for at han ikke oppfylte de messianske profetiene og holder fast ved at hans oppstandelse er en kristen myte.[41]

Etymologi

Se også Jesus (navn)
Mot klokken leses den hebraiske, arameiske, greske, latinske og norske transkripsjonen av navnet Jesus

En vanlig jøde på Jesu tid hadde kun ett navn, av og til supplert med et patronymikon eller vedkommendes hjemby.[42] Derfor blir Jesus i Det nye testamente omtalt som «Jesus fra Nasaret» (Mark 10,47). Jesu naboer i Nasaret omtaler ham som «tømmermannen, sønn av Maria og bror til Jakob, Joses, Judas og Simon» (Mark 6,3),[43] «tømmermannens sønn» (Matt 13,55), eller «Josefs sønn» (Luk 4,22). I Johannesevangeliet refererer disippelen Filip til ham som «Jesus fra Nasaret, Josefs sønn» (Joh 1,45).

Navnet Jesus avledes fra latinske Iesus, en translitterasjon av det greske Ἰησοῦς, Iesous.[44] Den greske formen er en gjengivelse av det hebraiske ישוע, (Jeshua), en variant av det tidligere navnet יהושע, (Jehoshu'a), på norsk «Josva».[45][46][47] Navnet Jeshua later til å ha vært i bruk i Judea i tiden rundt Jesu fødsel.[48] Historikeren Flavius Josefus' verker fra det 1. århundre, forfattet på koinegresk – samme språk som Det nye testamentes,[49] – refererer til minst tjue forskjellige personer ved navn «Jesus» (dvs. Ἰησοῦς).[50] Jesus' etymologi i Det nye testamentes kontekst gis generelt som «Jahve er frelse».[51]

Siden tidlig kristendom har kristne ofte referert til Jesus som «Jesus Kristus».[52] Ordet «Kristus» avledes fra greske Χριστός (Khristos),[44][53] som er en oversettelse av hebraiske משיח (Meshiakh), som betyr «den salvede» og vanligvis translittereres til norsk som «Messias».[54][55] Kristne omtaler Jesus som «Kristus» fordi de anser ham som Messias, hvis ankomst blir profetert i den hebraiske Bibelen og Det gamle testamente. I post-bibelsk bruk ble Kristus ansett for å være et navn — én del av «Jesus Kristus» — men opprinnelig var det en tittel.[56][57] Betegnelsen «kristen» (som betyr «følger av Kristus») har vært i bruk siden det første århundre.[58]

Liv og lære i Det nye testamente

Gresk papyrus fra 200-tallet av Lukasevangeliet.

Kanoniske evangelier

De fire kanoniske evangelier (Matteus, Markus, Lukas og Johannes) er de fremste kildene til Jesu liv og budskap.[42] Andre deler av Det nye testamente inneholder også henvisninger til viktige deler av hans liv, som siste måltid i 1 Korinterbrev 11,23.[59][60][61] Apostlenes gjerninger (Apg 10,37–38; Apg 19) refererer til Jesu tidlige forkynnergjerning og dens forventning av døperen Johannes.[62][63] Apg 1,1–11 sier mer om Jesu himmelfart (også nevnt i 1 Timoteus 3,16) enn de kanoniske evangeliene gjør.[64] I de ubestridte paulinske brev, som ble forfattet før evangeliene, siteres Jesu ord og instruksjoner flere ganger (1 Korinterbrev 7,10–11; 9,14; 11,23–25; 2 Korinterbrev 12,9).[k]

Visse tidligkristne grupper hadde egne beskrivelser av Jesu liv og lære som ikke er å finne i Det nye testamente. Dette inkluderer evangeliene etter Thomas, Peter og Judas, samt Jakobs hemmelige bok og andre nytestamentlige apokryfer. De fleste forskere konkluderer at disse ble forfattet mye senere og at de er mindre troverdige enn de kanoniske evangelier.[66][67][68]

De kanoniske evangeliene består av fire beretninger, hver skrevet av forskjellige forfattere. Evangelieforfatterne er alle anonyme, og blir etter tradisjonen tilskrevet de fire evangelister, hver med nære bånd til Jesus:[69] Markus av Johannes Markus, en tilknyttet Peter;[70] Matteus av en av Jesu disipler;[69] Lukas av en kompanjong av Paulus nevnt i et par brev;[69] og Johannes av en annen av Jesu disipler,[69] den «elskede disippel».[71]

Et viktig aspekt av evangeliestudiet er hvilken litterær sjanger de utgjør. Sjanger er «en nøkkelkonvensjon som styrer både komposisjonen og tolkningen av skriftene».[72] Hvorvidt evangelieforfatterne hadde som mål å skrive romaner, myter, historier eller biografier har enorm innvirkning på hvordan de bør tolkes. Visse nylige studier foreslår at evangeliesjangeren bør befinne seg innen sjangeren av oldtidsbiografier.[73][74][75] Dog ikke uten kritikere,[76] er standpunktet at evangeliene er en form for oldtidsbiografi konsensus i dag blant forskere.[77][78]

Ikke alt i de nytestamentlige evangeliene anses som historisk troverdig.[79] Syn spenner fra at de er ufeilbarlige beskrivelser av Jesu liv,[80] til at de gir lite historisk informasjon om hans liv utenom det grunnleggende.[81][82] Ifølge bred vitenskapelig konsensus er de synoptiske evangelier (Matteus, Markus og Lukas), og ikke Johannes, de mest troverdige kildene til informasjon om Jesus.[83][84][42]

Ifølge Markus-prioriteten var det første evangeliet til å forfattes Markusevangeliet (skrevet 60–75 e.Kr.), etterfulgt av Matteusevangeliet (65–85 e.Kr.), Lukasevangeliet (65–95 e.Kr.), og Johannesevangeliet (75–100 e.Kr.).[85] Videre er mange forskere enige i at forfatterne bak Matteus- og Lukasevangeliet benyttet Markusevangeliet som kilde til sine evangelier. Matteus og Lukas deler også innhold som ikke er å finne i Markusevangeliet. For å forklare dette tror mange forskere at i tillegg til Markusevangeliet ble en annen kilde (ofte kalt «Q-kilden») brukt av de to forfatterne.[86]

Matteus-, Markus- og Lukasevangeliet er kjent som de synoptiske evangelier, fra det greske σύν (syn, «sammen») og ὄψις (opsis, «syn»).[87][88][89] De er like i innhold, narrativt arrangement, språk og paragrafstruktur.[87][88] Forskere er generelt sett enige i at det er umulig å finne noe direkte litterært forhold mellom de synoptiske evangeliene og Johannesevangeliet.[90] Selv om rekkefølgen til visse hendelser (som Jesu dåp, forklaring, korsfestelse og interaksjon med apostlene) er felles blant de synoptiske evangeliene, så opptrer hendelser som forklaringen ikke i Johannesevangeliet, som også står ut i andre saker, som Tempelrenselsen.[91]

Jesus i de synoptiske evangeliene Jesus i Johannesevangeliet
Begynner med Jesu dåp eller jomfrufødsel.[69] Begynner med skapelsen, uten fødselshistorie.[69]
Døpes av døperen Johannes.[69] Dåpen forutsettes men nevnes ikke.[69]
Lærer i lignelser og aforismer.[69] Underviser med lange, komplekse resonnement.[69]
Lærer hovedsakelig om Guds rike, og lite om han selv.[69] Lærer hovedsakelig og utfyllende om seg selv.[69]
Taler for de fattige og undertrykte.[69] Sier lite eller ingenting om de fattige eller undertrykte.[69]
Bedriver djevelutdrivelse.[92] Bedriver ikke djevelutdrivelse.[92]
Deltar i én påskefestival.[93] Deltar i tre eller fire påskefestivaler.[93]
Tempelrenselsen finner sted sent.[69] Tempelrenselsen finner sted tidlig.[69]
Jesus innleder en ny pakt med et siste måltid.[69] Jesus vasker sine disiplers føtter.[69]

De synoptiske evangelier vektlegger ulike deler av Jesus. I Markusevangeliet er Jesus Guds Sønn, hvis mektige virke viser tilstedeværelsen av Guds rike.[70] Han er en utrettelig mirakelarbeider, tjener av både Gud og mennesket.[94] Dette evangeliet dokumenterer få av Jesu ord og lærer.[70] Matteusevangeliet vektlegger at Jesus er oppfyllelsen av Guds vilje slik åpenbart i Det gamle testamente, og at han er Kirkens herre.[95] Han er «Davids sønn», en «konge» og Messias.[94][12][13] Lukas fremstiller Jesus som den guddommelig-menneskelige frelseren som viser medlidenhet til de trengende.[96] Han er syndernes og tollernes venn, kommet for å oppsøke og frelse de tapte.[94] Dette evangeliet inneholder Jesu mest elskede lignelser, som den gode samaritaner og den tapte sønn.[96]

Forordet til Johannesevangeliet identifiserer Jesus som inkarnasjonen av det guddommelige ord (Logos).[97] Som Ordet var Jesus evig tilstedeværende med Gud, aktiv i all skapelse, og kilde til menneskehetens moralske og åndelige natur.[97] Jesus er ikke bare større enn noen tidligere menneskelig profet, men større en noen profet kunne være. Han taler ikke bare Guds Ord; han er Guds Ord.[98] I Johannesevangeliet åpenbarer Jesus sin guddommelige rolle offentlig. Her er han Livets brød, Verdens lys, Den sanne vinranke, samt mer.[94]

Generelt sett viste de nytestamentlige forfattere lite interesse i en absolutt kronologi for Jesus, eller i å synkronisere hendelser i hans liv med tidens sekulære historie.[99] Slik fastslått i Johannesevangeliet (Joh 21,25) hevder ikke evangeliene å gi en utført liste over hendelser i Jesu liv.[100] Beretningene var primært forfattet som teologiske dokumenter i kontekst av tidlig kristendom, med tidslinjer et sekundært hensyn.[101] I denne forbindelse er det verdt å merke seg at evangeliene vier omtrent én tredel av teksten til den siste uken av Jesu liv i Jerusalem, det vil si hans lidelse og død, kjent som Pasjonen.[102] Selv om evangeliene ikke gir nok detaljer til å tilfredsstille moderne historikeres krav om eksakte datoer er det utfra dem mulig å tegne et generelt bilde av Jesu livshistorie.[79][99][101]

Slektslinje og fødsel

Utdypende artikkel: Jesu slektslinje

Jesus var jødisk,[11] født av Maria, Josefs kone (Matt 1; Luk 2). Matteus og Lukas gir begge en slektstavle for Jesus. Matteus sporer Jesu herkomst til Abraham via David.[103] Lukas sporer Jesu slekt via Adam til Gud.[104] Oppføringene er identiske fra Abraham til David, men varierer betraktelig derfra.

Gjeternes beundring av Gerard van Honthorst (1622).

Matteus og Lukas beskriver hver Jesu fødsel, særlig at Jesus ble født av en jomfru Maria i Betlehem i oppfyllelse av profetien. Lukas' beretning vektlegger før Jesu fødsel og dreies rundt Maria, mens Matteus hovedsakelig dekker hendelsene etter fødselen og dreies rundt Josef.[105][106][107] Begge beretningene fastslår at Jesus ble født til Josef og Maria, hans trolovede, i Betlehem, og begge støtter doktriner om Jesu jomfrufødsel, hvorifølge Jesus mirakuløst ble unnfanget av Den hellige ånd i Marias liv mens hun fortsatt var jomfru.[108][109][110]

I Matteus er Josef bekymret fordi Maria, hans trolovede, er gravid (Matt 1,19–20), men i den første av Josefs tre drømmer forsikrer en engel ham om at han ikke må være redd for å ta Maria til sin kone, fordi hennes barn ble unnfanget av Den hellige ånd.[111] I Matt 2,1–12 bringer tre vise menn, eller magoi, fra Østen gaver til den unge Jesus som «jødenes konge». Herodes den store hører om Jesu fødsel og, i et ønske om å se ham drept, beordrer drapet på alle guttespedbarn i Betlehem. En engel advarer derimot Josef i hans andre drøm, og familien flykter til Egypt – for senere å vende tilbake og bosette seg i Nasaret.[111][112][113]

I Luk 1,31–38 lærer Maria av engelen Gabriel at hun vil unnfange og bære fram et barn kalt Jesus gjennom Den hellige ånd.[106][108] I det Maria skal føde reiser hun og Josef fra Nasaret til Josefs familiehjemsted i Betlehem for å oppføre seg i manntallet befalt av keiser Augustus. I Betlehem gir Maria liv til Jesus, og da de ikke finner husrom plasserer hun den nyfødte i en krybbe (Luk 2,1–7). En engel forkynner fødselen til noen gjetere, som reiser til Betlehem for å se Jesusbarnet, og som videre sprer nyheten utenlands (Luk 2,8–20). Etter frambåringen av Jesus i tempelet vender Josef, Maria og Jesus tilbake til Nasaret.[106][108]

Tidlig liv, familie og yrke

Utdypende artikkel: Jesusbarnet

12 år gamle Jesus i tempelet, avbildet av Heinrich Hofmann (1884).

Jesu barndomshjem identifiseres i Lukas- og Matteusevangeliet som byen Nasaret i Galilea, hvor han bodde med sin familie. Selv om Josef opptrer i beskrivelsene av Jesu barndom blir han deretter ikke nevnt videre.[114] Hans andre familiemedlemmer – hans mor Maria, hans brødre Jakob, Joses (eller Josef), Judas og Simon samt hans ikke-navngitte søstre – nevnes i evangeliene og andre kilder.[115][116]

Markusevangeliet forteller at Jesus kommer i konflikt med sine naboer og sin familie.[117] Jesu mor og brødre kommer for å hente ham (Mark 3,31–35) fordi folket sier han er fra forstanden (Mark 3,21). Jesus svarer at hans følgere er hans sanne familie. I Johannesevangeliet følger Maria Jesus til hans korsfestelse, og han uttrykker omtanke over hennes velvære (Joh 19,25–27).

Jesus kalles τέκτων (tektōn) i Mark 6,3, vanligvis forstått som en «tømrer», men som kan dekke makere av gjenstander i en rekke materialer, inkludert byggere.[118][119] Evangeliene indikerer at Jesus kunne lese, parafrasere, og drøfte skriften, men dette betyr derimot ikke nødvendigvis at han mottok formell skriftlig opplæring.[120]

Da Jesus ble båret frem i tempelet etter jødisk lov forteller en mann ved navn Simeon til Maria og Josef at Jesus satt til «et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen» (Luk 2,28–35). Da Jesus forsvinner finner de ham i tempelet sittende blant lærere, lyttende og stillende spørsmål, og folket er forbløffet av hans forståelse og svar; Maria kjefter på Jesus for å bli borte fra henne, hvortil Jesus svarer at han må være i sin «Fars hus» (Luk 2,41–52).

Dåp og and fristelse

Utdypende artikkel: Jesu dåp

Francesco Trevisanis avbildning av Jesu dåp, med Ånden kommende fra himmelen som en due.

De synoptiske evangeliers beretning om Jesu dåp blir alle foregått av informasjon om døperen Johannes.[121][122][123] De beretter om Johannes som prekende om bot og omvendelse for forlatelse av synder og oppfordring til giving av almisser til de fattige (Luk 3,11) mens han døper personer i Jordanelven rundt Perea og forutsier ankomsten til en «sterkere» enn han (Luk 3,16).[124][125] Senere identifiserer Jesus Johannes som «den Elia som skulle komme» (Matt 11,14, Mark 9,13–14), profeten som var ventet å ankomme før «Herrens dag … den store og skremmende» (Mal 4,5). Likeledes forteller Lukas at døperen Johannes hadde samme ånd og kraft som Elia (Luk 1,17).

I Markusevangeliet døper Johannes Jesus, og i det han kommer opp fra vannet ser han Den hellige ånd komme ned over ham som en due og han hører en stemme fra himmelen som erklærer han Guds Sønn (Mark 1,9–11). Dette er en av to hendelser beskrevet i evangeliene hvor en stemme fra Himmelen kalles Jesus «Sønn», der den andre er Forklaringen.[126][127] Ånden driver ham deretter ut i ødemarken hvor han fristes av Satan (Mark 1,12–13). Jesus starter deretter sin forkynnergjerning etter Johannes' fengsling (Mark 1,14). Jesu dåp i Matteusevangeliet likner: i denne, før Jesu dåp, protesterer Johannes ved å si at «jeg trenger å bli døpt av deg» (Matt 3,14). Jesus instruerer ham til å fortsette med dåpen «for å oppfylle all rettferdighet» (Matt 3,15). Matteus beskriver også de tre fristelsene Satan tilbyr Jesus i villmarken (Matt 4,3–11). I Lukas kommer Den hellige ånd ned over ham som en due etter alle har blitt døpt og mens Jesus ber (Luk 3,21–22). Johannes anerkjenner implisitt Jesus fra fengsel etter å sende hans følgere ut for å spørre om ham (Luk 7,18–23). Jesu dåp og fristelse tjener som en forberedelse til hans offentlige forkynnergjerning.[128]

Johannesevangeliet utelater Jesu dåp og fristelse.[129] Her vitner døperen Johannes at han så Ånden komme over Jesus (Joh 1,32).[125][130] Johannes erklærer offentlig Jesus som det oppofrende Guds lam, og noen av Johannes' følgere blir Jesu disipler.[84] I dette evangeliet benekter døperen Johannes at han er Elia (Joh 1,21). Før Johannes fengsles fører Jesus sine følgere til å døpe disipler også (Joh 3,22–24), og de døper flere enn Johannes selv (Joh 4,1).

Offentlig forkynnergjerning

Utdypende artikkel: Jesu forkynnergjerning

Maleri fra 1800-tallet som avbilder Bergprekenen, av Carl Bloch.

De synoptiske evangelier skildrer to distinkte geografiske omgivelser for Jesu forkynnergjerning. Den første finner sted nord for Judea, i Galilea, hvor Jesus utfører en vellykket forkynnergjerning; den andre viser Jesus avvist og drept da han reiser til Jerusalem.[24] Ofte omtalt som «rabbi»,[24] preket Jesus sitt budskap muntlig.[23] Merkbart forbyr Jesus de som anerkjenner ham som Messias å snakke om det, inkludert de han helbreder og demoner han fordriver (se den messianske hemmelighet).[131]

Johannesevangeliet avbilder Jesu forkynnergjerning som hovedsakelig basert i og rundt Jerusalem, i stedet for Galilea; og Jesu guddommelige identitet proklameres åpenlyst og anerkjennes umiddelbart.[98]

Forskere deler Jesu forkynnergjerning inn i flere stadier. Den galileiske forkynnergjerning starter da Jesus vender tilbake til Galilea fra Judea-ørkenen etter å avviste Satans fristelse. Jesus preker rundt om Galilea, og i Matt 4,18–20, treffer hans første disipler, de som senere vil utgjøre den tidlige kirkens kjerne, på ham og begynner å reise med ham.[123][132] Denne tiden inkluderer Bergprekenen, en av Jesu største diskurser,[132][133] samt stormstillingen, mettingen av de fem tusen, vannvandringen og en rekke andre under og Jesu lignelser.[134] Den ender med Peters bekjennelse og Forklaringen.[135][136]

Da Jesus reiser mot Jerusalem, under Perea-forkynnergjerningen, vender han tilbake til området hvor han ble døpt, omtrent én tredel av veien ned fra Genesaretsjøen langs Jordanelven (Joh 10,40–42).[137][138] Den siste forkynnergjerning i Jerusalem innledes med Jesu inntog inn i byen på palmesøndag.[139] I de synoptiske evangelier jager Jesus pengevekslerne fra det andre tempelet, og Judas sammensverger om å forråde ham. Denne perioden kulminerer i det siste måltid og avskjedstalen.[121][139][140]

Disipler og følgere

Utdypende artikkel: Apostel

Tett opp til starten av hans forkynning utpeker Jesus tolv apostler. I Matteus- og Markusevangeliet godtar Jesu fire første apostler, tross at Jesus kun kort spurte de om å bli med ham, å bli med ham umiddelbart, og forlater sine garn og båter for å følge ham (Matt 4,18–22; Mark 1,16–20). I Johannesevangeliet var Jesu to første apostler følgere av døperen Johannes. Døperen ser Jesus og kaller ham Guds lam; de to hører dette og følger Jesus.[141][142] I tillegg til de tolv apostler identifiserer åpningspassasjen av sletteprekenen en mye større gruppe mennesker som Jesu disipler (Luk 6,17). I tillegg sender Jesus sytti eller syttito av sine følgere parvis ut for å forberede byer på hans fremtidige besøk Luk 10,1–16. De befales til å godta gjestefrihet, helbrede de syke og spre budskapet om at Guds rike kommer.[143]

I Markusevangeliet er disiplene merkbart trege i forståelsen. De makter ikke forstå Jesu under (Mark 4,35–41; Mark 6,52), hans lignelser (Mark 4,13), eller hva det er å «stå opp fra de døde» (Mark 9,9–10). Da Jesus senere blir fengslet forlater de ham.[131]

Lære og under

Utdypende artikkel: Bergprekenen

I de synoptiske evangelier underviser Jesus ofte, gjerne i lignelser,[144] om Guds rike (i Matteusevangeliet om himmelriket). Riket beskrives som både «kommet nær» (Mark 1,15) og allerede tilstedeværende i Jesu forkynnergjerning (Luk 17,21). Jesus lover plass i riket til alle som godtar hans budskap (Mark 10,13–27). Jesus taler om «Menneskesønnen», en apokalyptisk skikkelse som vil komme for å samle de utvalgte.[42]

Jesus appellerer til folket om å omvende for syne synder og hengi seg utelukkende til Gud.[42] Jesus forteller sine følgere at de skal følge jødisk lov, selv om han selv av noen anses som å ha brutt loven, for eksempel angående sabbaten.[42] Da han blir spurt om hva det største budet av loven er svarer Jesus: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand … Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv» (Matt 22,37–39). Andre etiske lærer fra Jesus inkluderer elsk deres fiender, avstå fra hat og lyst, vende det andre kinn til, og tilgi de som har syndet mot deg (Matt 5–7).[145]

Johannesevangeliet framlegger Jesu lære som ikke bare hans egen preking, men som guddommelig åpenbaring. Døperen Johannes sier, for eksempel, i Joh 3,34: «Han som Gud har sendt, taler ord fra Gud, for Gud gir Ånden i fullt mål.» I Joh 7,16 sier Jesus «Min lære er ikke min, men kommer fra ham som har sendt meg.» Han fastslår det samme i Joh 14,10: «Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger.»[146][147]

Jesus renser en spedalsk, middelaldersk mosaikk fra Monreale-katedralen.

Omtrent tretti lignelser utgjør omtrent én tredel av Jesu nedskrevne lære.[146][148] Disse parablene opptrer innen lengre prekener og i andre deler av fortellingen.[149] De inneholder ofte symbolisme, og forholder seg heller til den fysiske verden enn den åndelige.[150][151] Vanlige temaer i disse talene inkluderer Guds godhet og gavmildhet, samt faren med overtredelse.[152] Noen av hans lignelser, som den fortapte sønn (Luk 15,11–32), er relativt enkle, mens andre, som Såkornet (Mark 4,26–29), er sofistikerte, dype og vanskelige å forstå.[153] Da han blir spurt av sine disipler om hvorfor han taler i lignelser til folket svarer Jesus at de utvalgte disiplene har blitt «gitt å kjenne himmelrikets hemmeligheter», i motsetning til resten av folket, «for den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har», for så å fortsette ved å si at brorparten av deres folks hjerter «har blitt fett» og dermed ikke makter forstå (Matt 13,10–17).

I evangelieberetningene vier Jesus en stor del av sin forkynnergjerning til å utføre under, særlig helbredelser.[154] Miraklene kan grupperes i to hovedkategorier: helbredelsesmirakler og naturmirakler.[155] Helbredelsesmiraklene inkluderer helbredingen av fysiske plager, djevelutdrivelser,[92][156] og gjenoppliving av de døde.[157] Naturmiraklene viser Jesu makt over naturen, og inkluderer å gjøre vann til vin, gå på vannet, stille en storm, blant annet. Jesus hevder at hans under er fra en guddommelig kilde. Når Jesu motstandere plutselig anklager ham i å utføre djevelutdrivelse ved Beelsebuls kraft, djevlenes fyrste, svarer Jesus at han utfører de i «Guds Ånd» (Matt 12,28) eller «Guds Finger», og argumenterer at all logikk ville tilsi at Satan ikke ville tillate sine demoner til å hjelpe Guds Barn fordi det ville bringe Satans hus i strid med seg selv og at det dermed ikke kan bli stående; videre spør han sine motstandere om hvis han hadde bedrevet djevelutdrivelse ved Beelsebul, «hvem er det da deres egne folk driver dem ut ved?» (Luk 11,20).[158][159] I Matt 12,31–32 fortsetter han ved å si at «all synd og spott skal menneskene få tilgivelse for, men spott mot Ånden [godhet] skal ikke bli tilgitt»; han eller hun bærer vekten av hans eller hennes synd for alltid.

I Johannesevangeliet beskrives Jesu under som «tegn», utført for å bevise hans misjon og guddommelighet.[160][161] Derimot i de synoptiske evangelier, da han blir spurt av noen lovlærere og fariseere om å gi mirakuløse tegn for å bevise sin autoritet, nekter Jesus,[160] ved å si at intet tegn skal komme for å korrumpere og gjøre folket ondt unntatt Jona-tegnet. I tillegg svarer ofte folkemengdene i de synoptiske evangelier på Jesu under med ærefrykt og rop om å helbrede deres syke. I Johannesevangeliet fremstilles Jesus som uberørt av folkemengdene, som ofte reagerer på hans mirakler med tillit og tro.[162] En karakteristikk delt av alle Jesu mirakler i evangeliene er at han utførte dem gratis og aldri spurte om, eller godtok, noen form for betaling.[163] Evangeliehistorier som inneholder beskrivelser av Jesu under inkluderer også ofte lærer, og selve miraklene involverer også et element av lære.[164][165] Mange av miraklene lærer troens viktighet. I rengjøringen av de ti spedalske og helbredingen av Jairus' datter, for eksempel, fortelles mottakerne at deres helbredelse var grunnet deres tro.[166][167]

Åpenbaringen som Kristus og Forklaringen

Utdypende artikkel: Peters bekjennelse

Kristi forklaring, avbildet av Carl Bloch (1800-tallet).

Omtrent midtveis i hver av de tre synoptiske evangelier er to betydelige hendelser: Peters bekjennelse og Jesu forklaring.[136][168][126][127] Disse to hendelsene nevnes ikke i Johannesevangeliet.[169]

I sin bekjennelse forteller Peter Jesus «Du er Messias, den levende Guds Sønn.»[170][171][172] Jesus bekrefter at Peters bekjennelse er guddommelig åpenbart sannhet.[173][174] Etter bekjennelsen forteller Jesus sine disipler om hans kommende død og oppstandelse (Matt 16,21; Mark 8,31; Luk 9,22)

I Forklaringen (Matt 17,1–9; Mark 9,2–8; og Luk 9,28–36),[126][127][136] Jesus fører Peter og to andre apostler opp et ikke-navngitt fjell hvor han «forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset.»[175] En lysende sky skygget over dem og en røst lød fra skyen som sa «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» (Matt 17,1–9).[126]

Pasjonsuken

Utdypende artikkel: Pasjonsuken

Beskrivelsene av siste uke av Jesu liv (ofte kalt «Pasjonsuken») tar opp omtrent én tredel av fortellingen i de kanoniske evangelier,[102] og starter med Jesu inntog til Jerusalem og slutter med hans korsfestelse.[121][139]

Virksomhet i Jerusalem

Utdypende artikkel: Jesu inntog til Jerusalem

I de synoptiske evangelier er den siste uken i Jerusalem avslutningen på reisen gjennom Perea og Judea som Jesus begynte i Galilea.[139] Jesus rir på et ungt esel inn i Jerusalem, som speiler fortellingen om Messias' esel, et budskap fra Sakarjas bok hvori jødenes ydmyke konge entrer Jerusalem slik (Sak 9,9).[70] Folk langs veien la ned kapper og grener foran ham og sang deler av Sal 118,25–26.[176][177][178]

Jesus jager deretter ut pengevekslerne fra Det andre tempelet, og anklager dem for å gjøre det til en røverhule gjennom deres kommersielle aktiviteter. Jesus profeterer deretter om den kommende ødeleggelsen, inkludert falske profeter, kriger, jordskjelv, himmelske uorden, forfølgelse av de troende, ankomsten av det «motbydelige som ødelegger», og uutholdelige prøvelser (Mark 13,1–23). Den mystiske «Menneskesønnen», forteller han, vil utsende engler for å samle de trofaste fra alle verdens hjørner (Mark 13,24–27). Jesus advarer at disse hendelsene vil finne sted i lytternes livstid (Mark 13,28-32).[131] I Johannesevangeliet finner Tempelrenselsen sted i starten av Jesu forkynning i stedet for ved slutten (Joh 2,13–16).[98]

Jesus kommer i strid med de jødiske eldre, som når de betviler hans autoritet og når han kritiserer dem og kaller dem hyklere.[176][178] Judas Iskariot, en av de tolv apostler, sammensverger seg i hemmelighet med de jødiske eldre, hvori han godtar å forråde Jesus for 30 sølvstykker.[179][180]

Johannesevangeliet forteller om to andre fester hvori Jesus preket i Jerusalem før pasjonsuken (Joh 7,1–10:42).[117] I Betania, en landsby nær Jerusalem, vekker Jesus opp Lasarus fra de døde. Dette potente tegnet[98] øker ytterligere spenningen med myndighetene,[139] som sammensverger for å drepe ham (John 11).[117] Maria av Betania salver Jesu føtter, noe som står som forvarsel for hans gravlegging.[181] Jesus gjennomfører deretter sitt messianske inntog til Jerusalem.[117] De jublende folkemengdene som møter Jesus i det han ankommer Jerusalem bidrar til å styrke fiendskapen mellom han og etablissementet.[139] I Johannesevangeliet har Jesus allerede renset tempelet under en tidligere påskevisitt i Jerusalem. Johannesevangeliet forteller videre om Jesu siste måltid med sine disipler.[117]

Siste måltid

Utdypende artikkel: Jesu siste måltid

Det siste måltid, avbildet av Juan de Juanes (ca. 1562).

Det siste måltid er det siste måltid Jesus deler med sine tolv apostler i Jerusalem før hans korsfestelse. Det siste måltid er nevnt i alle de fire kanoniske evangelier; Paulus' første brev til korinterne (1 Kor 11,23–26) nevner også hendelsen.[60][61][182] I løpet av måltid forutsier Jesus at en av hans apostler vil svike ham.[183] Tross hver apostels påstand om at de ikke vil forråde ham gjentar Jesus at svikeren vil være en av de tilstedeværende. Matt 26,23–25 og Joh 13,26–27 nevner spesifikt Judas som forræderen.[60][61][183]

I de synoptiske evangelier bryter Jesus brød og deler det ut til hans disipler, mens han forteller at «dette er min kropp, som gis for dere». Han får alle til å drikke fra et beger og forteller at «dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere» (Luk 22,19–20).[60][184] Det kristne sakramentet nattverd baseres på disse hendelsene.[185] Selv om Johannesevangeliet ikke inneholder en beskrivelse av brød-og-vin-ritualet under det siste måltid er de fleste forskere enige i at Joh 6,22–59 (prekenen om livets brød) har en nattverd-aktig karakter og resonnerer med institusjonsfortellingene i de synoptiske evangelier og i de paulinske skriftene om Nattverden.[186]

I alle fire evangelier forutsier Jesus at Peter vil fornekte ham tre ganger før hanen galer neste morgen.[187][188] I Lukas- og Johannesevangeliet gjøres forutsielsen i løpet av måltidet (Luk 22,34; Joh 22,34). I Matteus- og Markusevangeliet gjøres forutsigelsen etter måltidet; Jesus forutsier også at alle hans disipler vil vende bort fra ham (Matt 26,31–34; Mark 14,27–30).[189] Johannesevangeliet gir den eneste beretningen om at Jesus vasket sine disiplers føtter etter måltidet.[112] Johannesevangeliet inneholder også en lang tale av Jesus hvori han forbereder sine disipler (nå uten Judas) for hans avskjed. Kapitlene 14–17 av Johannesevangeliet er kjent som Avskjedstalen og er en betydelig kilde for kristologisk innhold.[190][191]

Getsemane-bønnen, svik og fengsling

Utdypende artikkel: Getsemane-bønnen

En avbildning av Judas-kysset og Jesu pågripelse, av Caravaggio (ca. 1602).

I de synoptiske evangelier reiser Jesus med sine følgere til Getsemane-hagen, hvor Jesus ber om å spares for sin kommende prøvelse. Judas ankommer deretter med en væpnet gjeng, utsendt av yppersteprestene, de skriftlærde og de eldre. Han kysser Jesus for å peke han ut i folkemengden, som deretter pågriper Jesus. I et forsøk på å stanse dem kutter en ikke-navngitt disippel av øret til en mann i folkemengden ved et sverd. Etter Jesu fengsling flykter hans disipler i skjul, og Peter, når spurt, fornekter å kjenne Jesus tre ganger. Etter den tredje fornektelsen hører Peter hanen gale og minnes Jesu forutsigelse om hans fornektelse. Peter bryter deretter ut i gråt.[189][131][187]

I Johannesevangeliet (Joh 18,1–11), ber ikke Jesus om å spares fra korsfestelsen, da evangeliet fremstiller ham som uberørt av slik menneskelig svakhet.[192] Folkemengden som pågriper ham består av romerske soldater og tempelvakter.[193] I stedet for å forrådes av et kyss erklærer heller Jesus sin identitet, og i det han gjør dette faller soldatene til bakken. Evangeliet identifiserer Peter som disippelen som trekker sverd, mens Jesus irettesetter ham.

Sanhedrin-prosessen, Herodes og Pilatus

Utdypende artikkel: Prosessen mot Jesus

Etter hans pågripelse bringes Jesus for Det høye råd (Sanhedrin), en jødisk domstol.[194] Evangelieberetningene spriker i prosessenes detaljer.[195] I Matt 26,57, Mark 14,53 og Luk 22,54, føres Jesus til øverstepresten Kaiafas' hus, hvor han spotter Jesus og blir slått den natten. Tidlig neste morgen fører overprestene og de skriftlærde Jesus vekk til domstolen deres.[196][197][198] Joh 18,12–14 hevder at Jesus først blir ført til Annas, Kaiafas' svigerfar, og deretter til øverstepresten.[196][197][198]

Ecce homo!, Antonio Ciseris avbildning av Pontius Pilatus fremvisning av Jesus til folkemengden, fra 1891.

Under prosessen sier Jesus lite, forsøker ikke forsvare seg, og gir sporadiske og indirekte svar på prestenes spørsmål, noe som fører til at han blir slått av en vaktene. I Matt 26,62 fører Jesu manglende respons Kaiafas til å spørre ham «har du ikke noe å si til det de anklager deg for?»[196][197][198] I Mark 14,61 spør øverstepresten Jesus videre, «er du Messias, Sønn av Den velsignede?» Jesus svarer «Jeg er det», og forutsier deretter ankomsten av Menneskesønnen.[42] Dette fører Kaiafas til å flerre sin kappe i sinne og anklage Jesus for blasfemi. I Matteus- og Lukasevangeliet er Jesu svar med tvetydig:[42][199] i Matt 26,64 svarer ham «Du har sagt det.»; i Luk 22,70 svarer ham «Dere sier selv at jeg er det.»[200][201]

De jødiske eldre fører Jesus til Pilatus' borg og ber den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus om å dømme og fordømme Jesus, anklagende at han hevder seg å være jødenes konge.[198] Bruken av ordet «konge» er sentral i samtalen mellom Jesus og Pilatus. I Joh 18,36 forteller Jesus at hans «kongsmakt er ikke av denne verden», samtidig som han ikke utvetydig nekter for å være jødenes konge.[202][203] I Luk 23,7–15 innser Pilatus at Jesus er galileer, og dermed faller under Herodes Antipas' domsmakt, fjerdingfyrste av Galilea og Perea.[204][205] Pilatus sender Jesus til Herodes for å prøves,[206] men i møte med Herodes' spørsmål gir Jesus nærmest ingen svar. Herodes og hans soldater håner Jesus, ikler ham en praktfull kappe og sender ham tilbake til Pilatus,[204] som deretter samler sammen de jødiske eldre og kunngjør at han ikke har funnet «skyld hos denne mannen».[207]

I tråd med en påskeskikk lar Pilatus folkemengden velge ut en fange som skal frigis. Han gir deretter folket valget mellom Jesus og en morder kalt Barabbas. Overtalt av de eldre (Matt 27,20), velger folkemengden Barabbas for løslatelse og å korsfeste Jesus.[208] Pilatus skriver deretter et skilt på hebraisk, latin og gresk som leser «Jesus fra Nasaret, jødenes konge» (forkortet «INRI» i avbildninger) for å festes til Jesu kors (Joh 19,19–20),[209] deretter får ham pisket og sender ham til sin korsfestelse. Soldatene plasserer en tornekrans på Jesu hode for å latterliggjøre ham som jødenes konge. De slår og spotter ham før de tar ham til Golgata,[210] «Hodeskallen», for korsfestelse.[196][198][211]

Korsfestelse og gravlegging

Utdypende artikkel: Jesu korsfestelse

Jesu korsfestelse beskrives i alle fire kanoniske evangelier. Etter prosessen føres Jesus til Golgata bærende sitt kors; ruten som tradisjonelt antas å ha blitt fulgt er kjent som Via Dolorosa. De tre synoptiske evangelier tyder på at Simon fra Kyréne hjalp ham, etter å ha blitt tvunget av romerne til å gjøre det.[212][213] I Luk 23,27–28 ber Jesus kvinnene i folkemengden som følger ham ikke gråte for ham, men heller for dem selv om deres barn.[212] Ved Golgata tilbys Jesus en brygg vanligvis tilbydd som en smertedemper. Ifølge Matteus- og Markusevangeliet avslår ham.[212][213]

Soldatene korsfester deretter Jesus og kastet lodd for hans klær. Over Jesu hode på korset stod oppført Pilatus inskripsjon, «Jesus fra Nasaret, jødenes konge.» Soldater og forbipasserende håner Jesus for det. To dømte røvere henger korsfestet sammen med Jesus. I Matteus- og Markusevangeliet håner begge røverne Jesus. I Lukasevangeliet derimot avviser én av dem Jesus, mens den andre forsvarer ham.[212][214][215] Jesus forteller sistnevnte: «I dag skal du være med meg i paradis» (Luk 23,43). I Johannesevangeliet er Maria, Jesu mor, og disippelen han elsket tilstedeværende ved korsfestelsen. Jesus ber den elskede disippel ta vare på hans mor (Joh 19:26–27).

De romerske soldatene knekker de to røvernes ben (en prosedyre med hensikt å fremskynde død i korsfestelse), men knekker ikke Jesu ben da han allerede er død (Joh 19,33). I Joh 19:34 stikker en soldat Jesus i siden med et spyd, og blod og vann flyter ut.[216] I de synoptiske evangelier revnes forhenget i tempelet i det Jesus dør. I Matt 27:51–54 åpner et jordskjelv gravene i området. I Matteus- og Markusevangeliet utroper en romersk centurion, forskrekket av hendelsene, at Jesus var Guds Sønn.[212][217]

Samme dag bærer Josef fra Arimatea, med Pilatus' tillatelse og Nikodemus' hjelp, Jesu kropp ned fra korset, pakker ham inn i linklær og begraver ham i en ny, nærliggende grav.[212] I Matt 27:62–66 kommer de fremste jødiske prestene med en forespørsel til Pilatus' om at graven skulle få vakthold, og med Pilatus' tillatelse plasserer prestene segl på den store steinen som forsegler inngangen.[212][218]

Oppstandelsen og Himmelfarten

Jesus viser seg for Maria Magdalena etter sin gjenoppstandelse fra de døde, avbildet av Aleksander Andrejevitsj Ivanov.

Utdypende artikkel: Jesu oppstandelse

Maria Magdalena (alene i Johannesevangeliet, men med følge av andre kvinner i de synoptiske evangelier) reiser til Jesu grav søndag morgen og overrasket finner de den tom. Tross Jesu lære hadde ikke disiplene forstått at Jesus ville stå opp fra de døde.[219]

  • I Matteusevangeliet er det vakter ved graven. En engel stiger ned fra himmelen og åpner graven. Vaktene faller om av redsel. Jesus viser seg for Maria Magdalena og «den andre Maria» etter de besøkte graven. Jesus viser seg deretter til de elleve gjenværende disiplene i Galilea, og befaler dem til å døpe alle nasjoner i Faderens, Sønnens og Åndens navn.[112]
  • I Markusevangeliet er Salome og Maria, Jakobs mor med Maria Magdalena (Mark 16,1). I graven forteller en ung mann i hvit kjortel (en engel) at Jesus vil møte sine disipler i Galilea, slik han hadde fortalt dem (refererende til Mark 14,28).[70]
  • I Lukasevangeliet møtes Maria og diverse andre kvinner to engler ved graven, men de elleve disiplene tror ikke på deres fortelling (Lukas 25,1–12). Jesus viser seg for to av sine følgere i Emmaus; han viser seg også for Peter. Jesus viser seg deretter samme dag til sine disipler i Jerusalem (Lukas 24,13–43). Selv om han viser seg og forsvinner på mystisk vis, så spiser ham og lar dem berøre ham for å bevise at han ikke er en ånd. Han gjentar sin befaling om å bringe læren hans til alle nasjoner (Luk 24,51).[220]
  • I Johannesevangeliet er Maria først alene, men Peter og den elskede disippel kommer for å besøke graven. Jesus viser seg deretter for Maria ved graven. Han viser seg senere til disiplene, puster på dem, og gir dem makten til å tilgi og beholde synder. I en annen visitt til disiplene beviser ham til en tvilende disippel («tvilende Thomas») at han er av kjøtt og blod.[98] Disiplene vender tilbake til Galilea, hvor Jesus viser seg nok en gang. Han utfører et mirakel kjent som fiskefangsten ved Genesaretsjøen, hvoretter Jesus oppfordrer Peter til å tjene sine følgere.[64][221]

Jesu himmelfart til Himmelen beskrives i Luk 24,50–53; Apg 1,1–11; og nevnes i 1 Tim 3,16. I Apostlenes gjerninger blir Jesus, førti dager etter oppstandelsen og mens disiplene bivåner, «løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres». 1 Pet 3,22 forteller at Jesus har fóret «opp til himmelen og nå sitter ved Guds høyre hånd».[64]

Apostlenes gjerninger beskriver flere opptredener av Jesus etter hans himmelfart. I Apg 7,55 vender Stefanus blikket mot himmelen og ser «Jesus stå ved Guds høyre hånd» rett før hans død.[222] På veien til Damaskus konverteres apostelen Saulus til kristendom etter å ha sett et blendende lys og hørt en stemme si «Jeg er Jesus, han som du forfølger» (Apg 9:5). I Apg 9,10–18 befaler Jesus Ananias fra Damaskus i et syn til å helbrede Saulus.[223] Johannes' åpenbaring inneholder en åpenbaring fra Jesus angående endetiden.[224]

Historiske syn

Utdypende artikkel: Den historiske Jesus

Se også: Bibelkritikk

Før Opplysningstiden var evangeliene vanligvis ansett som nøyaktige historiske beretninger, men siden den tid har forskere begynt å tvile på evangelienes troverdighet og foretrekker å skille mellom evangelienes Jesus og historiens Jesus.[225] Siden 1700-tallet har tre separate akademiske forsøk på å finne den historiske Jesus funnet sted, hver med særegne karakteristikker og basert på forskjellige forskningskriterier, som ofte ble utviklet av søken som anvendte dem.[92][226] Selv om det er vidspredd akademisk enighet om Jesu eksistens,[g] og en grunnleggende konsensus om det generelle omrisset av livet hans,[l] så varierer ofte portretteringene av Jesus konstruert av forskjellige forskere fra hverandre, og fra bilde tegnet i evangeliene.[228][229]

Tilnærminger til den historiske rekonstruksjonen av Jesu liv har variert fra 1800-tallets «maksimalistiske» tilnærming, hvori evangelieberetningene ble anerkjent som troverdig bevis hvor enn mulig, til 1900-tallet «minimalistiske» tilnærming hvor knapt noe om Jesus ble anerkjent som historisk.[230] I 1950-årene, da den andre søken etter den historiske Jesus tok fart, begynte de minimalistiske tilnærminger å fases ut, og per 2000-tallet er «minimalister» som Price en svært liten minoritet.[231][232] Selv om troen på evangelienes ufeilbarlighet ikke kan støttes historisk har mange forskere siden 1980-årene ment at, utenom et par fakta ansett som historisk sikre, så er visse andre deler av Jesu liv «historisk trolige».[231][233][234] Moderne vitenskapelig forskning på den historiske Jesus fokuserer dermed på å identifisere de mest trolige elementer.[235][236]

Judea og Galilea i det 1. århundre e.Kr.

Judea, Galilea og naboområder på Jesu tid.

I år 6 e.Kr. ble Judea, Idumea og Samaria omgjort fra romerske klientstater til en keiserlig provins, også kalt Judea. En romersk prefekt, i stedet for enn lydkonge, regjerte landet. Denne prefekten regjerte fra Caesarea Maritima, og lot Jerusalem være styrt av Israels overprest. Som et unntak kom prefekten til Jerusalem under religiøse festivaler, når religiøs eller patriotisk entusiasme noen ganger ga næring til uro eller opprør. Ikkejødiske landområder omringet de jødiske landene Judea og Galilea, men romersk lov og praksis tillot jøder å forbli separate både rettslig og kulturelt. Galilea var øyensynlig svært velstående, og fattigdom var begrenset nok til at den ikke truet den sosiale orden.[42]

Jødisk religion var uvanlig i den grad at jøder kun anerkjente én gud, at de anså seg selv som utvalgt av ham, og at de ville at ikkejøder skulle anerkjenne deres gud som den ene Gud. Jøder baserte sin tro og religiøse praksis på Toraen, fem bøker sagt å ha blitt overlevert til Moses av Gud. De tre fremste religiøse gruppene far fariseerne, esseerne og sadukeerne. Sammen representerte disse gruppene kun en brøkdel av befolkningen. De fleste jøder så fram til en tid da Gud ville frelse dem fra deres hedenske herskere, muligens gjennom en krig mot romerne.[42]

Kilder

Utdypende artikkel: Kilder på den historiske Jesus

En 1640-utgave av Josefus' verker, en romersk-jødisk historiker fra det 1. århundre som henviste til Jesus.[237]

Nytestamentlige forskere møter en formidabel utfordring når de analyserer de kanoniske evangelier.[238] Evangeliene er ikke biografier i den moderne forstand, og forfatterne forklarer Jesu teologiske betydning og beretter om hans offentlige forkynning samtidig som de utelater mange detaljer om hans liv.[238] Nedskrivingene om overnaturlige hendelser assosiert med Jesu død og oppstandelse gjør utfordringen enda vanskeligere.[238] Forskere anser evangeliene som kompromitterte informasjonskilder da forfatterne forsøkte å glorifisere Jesus.[79] Tross dette er kildene for Jesu liv bedre enn kildene forskere har for for eksempel Aleksander den stores liv.[79] Forskere benytter en rekke kriterier, som kriteriet med uavhengig attestasjon, kriteriet med koherens, og kriteriet med diskontinuitet for å bedømme hendelsenes historisitet.[239] Historisiteten til en hendelse avhenger også på troverdigheten til kilden; og evangeliene er ikke uavhengige eller konsekvente nedskrivinger av Jesu liv. Markusevangeliet, som mest sannsynlig er det tidligst forfattede evangelium, har i årtier vært anerkjent som det mest historisk troverdige.[240] Johannesevangeliet, det sist skrevne evangeliet, spriker betraktelig fra de synoptiske evangelier, og er dermed generelt ansett som det minst troverdige, selv om fler og fler forskere nå også anerkjenner at den kan inneholde en kjerne av eldre materiale like historisk verdifulle som den synoptiske tradisjon, eller til og med enda mer verdifull.[241]

Det ikke-kanoniske Thomas-evangeliet kan være et uavhengig vitne til mange av Jesu lignelser og aforismer. For eksempel bekrefter Thomas-evangeliet at Jesus velsignet de fattige og at dette utsagnet sirkulerte uavhengig før den ble slått sammen med likende utsagn i Q-kilden.[242] Andre utvalgte ikke-kanoniske kristne tekster kan også ha en verdi for den historiske jesusforskningen.[84]

Tidlige ikke-kristne kilder som gir vitnesbyrd om den historiske eksistensen til Jesus inkluderer verkene av historikerne Josefus og Tacitus.[m][237][244] Josefus-forsker Louis Feldman har hevdet at «få har tvilt på ektheten til Josefus' henvisning til Jesus i bok 20 av Jødenes gamle historie», og at den kun bestrides av et lite antall forskere.[245][246] Tacitus refererte til Jesus og hans henrettelse ved Pilatus i bok femten av sitt verk Annaler. Forskere anser generelt sett Tacitus' henvisning til Jesu henrettelse både som autentisk og av historisk verdi som en uavhengig romersk kilde.[247]

Ikke-kristne kilder er verdifulle på to vis: for det første viser det av selv nøytrale eller fiendtlige parter aldri viser noen tvil på at Jesus faktisk fantes; for det andre tegner de et omtrentlig bilde av Jesus som er kompatibel med den funnet i de kristne kildene: at Jesus var en lærer, at han hadde rykte som mirakelarbeider, at han hadde en bror ved navn Jakob, og at han døde en voldelig død.[248]

Arkeologi hjelper forskere i å bedre forstå verdenssamfunnet rundt Jesus.[249] Nyere arkeologiske utgravinger, for eksempel, tyder på at Kapernaum, en by viktig i Jesu forkynnergjerning, var fattig og liten, og til og med uten et forum eller en agora.[250][251] Denne arkeologiske avdekkingen resonnerer godt med det akademiske synet at Jesus preket om en gjensidig deling blant de fattige i det området av Galilea.[250]

Kronologi

Utdypende artikkel: Jesu kronologi

Se også: Anno Domini

Jesus var en galileisk jøde,[11] født omkring starten av det 1. århundre, og som døde i 30 eller 33 e.Kr. i Judea.[6] Den generelle vitenskapelige konsensus er at Jesus var en samtidig av døperen Johannes, og ble korsfestet av den romerske guvernøren Pontius Pilatus, som hadde embedet fra 26–36 e.Kr.[25]

Evangeliene fremlegger flere ledetråder angående Jesu fødselsår. Matt 2,1 knytter Jesu fødsel med Herodes den stores regjering, som døde rundt 4 f.Kr., og Luk 1,5 nevner at Herodes satt på tronen kort tid før Jesu fødsel,[252][253] selv om dette evangeliet også knytter hans fødsel med Kvirinius' folketelling som fant sted ti år senere.[254][255] Luk 3,23 hevder at Jesus var «omkring tretti år gammel» ved starten av hans gjerning, som ifølge Apg 10,37–38 fulgte etter døperen Johannes' gjerning, som igjen nevnes i Luk 3,1–2 som å ha startet i det femtende år av Tiberius' regjering (28 eller 29 e.Kr.).[253][256] Ved å sammenstille evangelieberetningene med historisk data og et utvalg andre metoder kommer de fleste forskere fram til en fødselsdato mellom 6 og 4 e.Kr. for Jesus,[256][257] selv om noen foreslår estimater som ligger i ett bredere spenn.[n]

Jesu forkynnergjernings år har blitt beregnet ved flere forskjellige tilnærminger.[258][259] En av disse bruker henvisningen i Luk 3,1–2, Apg 10,37–38 og tidspunktet til Tiberius' regjering, som er godt kjent, til å fremstille et tidspunkt rundt 28–29 e.Kr. for starten av Jesu forkynnergjerning.[260] En annen tilnærming bruker utsagnet om tempelet i Joh 2,13–20, som hevder at tempelet i Jerusalem var i sitt 46. år konstruksjon ved starten av Jesu prestegjerning, sammen med historikeren Josefus' utsagn at tempelgjenoppbyggingen ble iverksatt av Herodes den store i det 18. år av sin regjering, for å estimere et tidspunkt rundt 27–29 e.Kr.[258][261] En annen metode bruker tidspunktet til døperen Johannes' død og ekteskapet mellom Herodes Antipas og Herodias, basert på Josefus' nedtegnelser, og sammenstiller det med Matt 14,4 og Mark 6,18.[262][263] Gitt at de fleste historikere daterer Herodes' og Herodias' ekteskap til tiden rundt 28–35 e.Kr., gir dette et tidspunkt rundt 28–29 e.Kr.[259]

En rekke tilnærminger har blitt benyttet for å beregne året av Jesu korsfestelse. De fleste forskere enes om at Jesus døde i år 30 eller 33 e.Kr.[6][264] Evangeliene hevder at hendelsen fant sted under Pilatus' regjering, den romerske guvernøren av Judea fra 26 til 36 e.Kr.[265][266][267] Tidspunktet til Paulus' omvendelse (estimert til rundt 33–36 e.Kr.) fungerer som en øvre grense for tidspunktet av korsfestelsen. Tidspunktene til Paulus' omvendelse og gjerning kan bestemmes ved å analysere Paulus' brev og Apostlenes gjerninger.[268][269] Astronomer har forsøkt å beregne den nøyaktige tidspunktet til korsfestelsen ved å analysere månebevegelser og beregne den jødiske påskens historiske tidspunkt, en festival basert på den lunisolare hebraiske kalender. De mest anerkjente tidspunkt avledet med denne metoden er 7. april 30 e.Kr., og 3. april 33 e.Kr. (begge julianske datoer).[270]

Hendelsenes historisitet

Utdypende artikkel: Jesu historisitet

Den romerske senatoren og historikeren Tacitus skrev om Kristi korsfestelse i Annaler, en historie om Romerriket i det 1. århundre.

Forskere har dannet en begrenset konsensus om det Jesu livs grunnleggenheter.[271]

Familie

Se også: Jesu brødre

De fleste forskere er enige om at Josef, Jesu far, døde rundt tiden Jesus innledet sin gjerning. Josef nevnes ikke overhode i evangeliene under Jesu forkynnergjerning. Josefs bortgang kan forklare hvorfor Jesu naboer (i Mark 6,3), refererer til Jesus som «sønn av Maria» (sønner var vanligvis identifisert gjennom sine fedre).[272]

Ifølge Theissen og Merz, er det vanlig for usedvanlige karismatiske ledere, som Jesus, å komme i konflikt med sine ordinære familier.[273] I Markusevangeliet kommer Jesu familie til ham, i den frykt at han har mistet forstanden (Mark 3,20–34), og denne beretningen er antageligvis historisk fordi de tidlige kristne ikke ville ha oppfunnet den.[274] Etter Jesu død gikk mange av hans familiemedlemmer inn i den kristne bevegelsen.[273] Jesu bror Jakob ble leder for kirken i Jerusalem.[275]

Géza Vermes hevder at doktrinen om Jesu jomfrufødsel vokste frem fra teologisk utvikling i stedet for historiske hendelser.[276] Tross det viden utbredte synet at forfatterne bak de synoptiske evangelier hentet informasjon fra hverandre (det såkalte synoptiske problem), mener andre forskere det er vesentlig at jomfrufødselen er attestert av to separate evangelier (Matteus- og Lukasevangeliet).[277][278][279][280][281][282]

Ifølge E. P. Sanders er fødselsberetningene i Matteus- og Lukasevangeliet det tydeligste eksempel på oppfinnelse i evangeliefortellingene om Jesu liv. Begge beretninger forteller at Jesus ble født i Betlehem, i tråd med jødisk frelseshistorie, og at begge sier han vokste opp i Nasaret. Sanders påpeker derimot at de to evangeliene gir totalt forskjellige og uforenlige forklaringer på hvordan dette skjedde. Lukasevangeliets beretning om en folketelling der alle vendte hjem til sine anesteder er ikke troverdig; Matteusevangeliets beretning er mer sannsynlig, men fortellingen leser som om den var oppfunnet for å identifisere Jesus som en ny Moses, og historikeren Josefus skriver om Herodes den stores brutalitet uten å noensinne nevne at han massakrerte unggutter.[283]

Sanders sier at Jesu slektslinjer ikke baseres på historisk informasjon men på forfatternes ønske om å vise at Jesus var den universelle jødiske frelser.[103] Uansett så avløste doktrinen om Jesu jomfrufødsel den tidligere tradisjonen om at han nedstammet fra David gjennom Jesus, så fort den var blitt etablert.[284] Lukasevangeliet forteller at Jesus var blodsslektning av døperen Johannes, men forskere anser generelt denne koblingen som en oppfinnelse.[103][285]

Dåp

De fleste moderne forskere anser Jesu dåp som et definitivt historisk faktum, sammen med hans korsfestelse.[7] Teologen James D. G. Dunn fastslår at «de krever nærmest universell anerkjennelse» og «rangerer så høyt på 'nesten umulig å betvile eller benekte'-skalaen av historiske faktum» at de ofte utgjør startpunktene for studien om den historiske Jesus.[7] Forskere anfører forlegenhetskriteriet, og sier med dette at de tidligkristne ikke ville ha oppfunnet en dåp som kunne tyde på at Jesus begikk synder og ønsket forlatelse.[286][287] Ifølge Theissen og Merz var Jesus inspirert av døperen Johannes, og overtok flere deler av sin lære fra ham.[288]

Gjerning i Galilea

De fleste forskere fastholder at Jesus bodde i Galilea og Judea, og ikke preket eller studerte annensteds.[289] De enes om at Jesus stred med jødiske myndigheter om temaet Gud, utførte noen helbredelser, lærte i lignelser, og samlet følgere.[25] Jesu jødiske kritikere anså hans prestegjerning som skandaløs fordi han feiret med syndere, fraterniserte med kvinner, og tillot sine følgere å plukke aks på sabbaten.[69] Ifølge Sanders er det ikke sannsynlig at uenighetene rundt tolkningen av Moseloven og Sabbaten ville føre til at jødiske myndigheter ville se Jesus drept.[290]

Ifølge Ehrman lærte Jesus at det kommende riket var alles riktige fokus, og ikke noe i dette liv.[291] Han lærte andre om jødisk lov, søkte dens sanne mening, noen ganger i opposisjon til andre tradisjoner.[292] Jesus plasserte kjærlighet i sentrum av Loven, og at å følge Loven var en apokalyptisk nødvendighet.[292] Hans etiske lære gav rop om tilgivelse, ikke å dømme andre, å elske dine fiender og vise omtanke for de fattige.[293] Funk og Hoover at typisk Jesus var paradoksale eller overraskende vendinger, som å råde en som å hadde blitt slått på kinnet om å vende det andre kinnet til for også å slås (Luke 6:29).[294]

Evangeliene fremstiller Jesu lære i veldefinerte økter, som Matteusevangeliets bergpreken, eller Lukas' parallelle slettepreken. Ifølge Gerd Theissen og Annette Merz inneholder disse læreøktene ekte lære fra Jesus, men at omgivelsene ble oppfunnet av de respektive evangelistene for å gi en ramme til læren, som opprinnelig hadde blitt nedskrevet uten kontekst.[84] Selv om Jesu mirakler passer inn i den sosiale konteksten til antikken definerte han dem annerledes. For det første tilla han dem til de helbrededes tro; for det andre knyttet han dem til en endetidsprofeti.[295]

Jesus valgte ut tolv disipler[296] (de «tolv»), tydeligvis som et apokalyptisk budskap.[297] Alle tre synoptiske evangelier nevner de tolv, selv om navnene på Lukasevangeliets liste varierer med de i Markus- og Matteusevangeliet, noe som tyder på at de kristne ikke var sikre på hvem alle disiplene var.[297] De tolv disiplene kan ha representert de tolv opprinnelige israelske stammer, som skulle gjenoppstå så fort Guds styre ble innført.[297] Disiplene var angivelig ment å være lederne for stammene i det kommende Rike (Matthew 19:28, Luke 22:30).[297] Ifølge Bart Ehrman var Jesu løfte om at de tolv ville regjere historisk, fordi de tolv inkluderte Judas Iskariot. Etter Ehrmans syn ville ingen kristne ha oppfunnet et utsagn fra Jesus der han lovet lederskap til disippelen som forrådte ham.[297] I Markusevangeliet spiller disiplene knapt noen rolle utenom en negativ rolle. Selv om andre ofte svarer Jesus med fullstendig tro er hans disipler forbløffet og tvilende.[298] De tjener en rolle som et motstykke til Jesus og andre skikkelser.[298] Disiplenes feiler er antageligvis overdrevet i Markusevangeliet, og disiplene gjør en bedre figur i Matteus- og Lukasevangeliet.[298]

Sanders sier at Jesu misjon ikke var om anger, selv om han anerkjenner at dette synspunktet er upopulært. Han argumenterer for at anger opptrer som et stort tema kun i Lukasevangeliet, at anger var døperen Johannes' budskap, og at Jesu gjerning ikke ville ha vært skandaløst om synderne han spiste med hadde vært omvendte.[299] Ifølge Theissen og Merz lærte Jesus om at Gud generøst gav folk en mulighet til å omvende.[300]

Rolle

Jesus lærte om at en apokalyptisk skikkelse, Menneskesønnen, snart ville komme i skyene med stor makt og herlighet for å samle de utvalgte (Mark 13:24–27, Matthew 24:29–31, Luke 21:25–28). Han refererte til seg selv som en «menneskesønn» i den hverdagslige betydningen «person», men forskere vet ikke om han også mente seg selv da han henviste til den himmelske «Menneskesønnen». Apostelen Paulus og andre tidligkristne tolket Menneskesønnen som den gjenoppstandne Jesus.[42]

Tittelen Kristus, eller Messias, tyder på at Jesu følgere anså ham som den salvede etterfølgeren til kong David, som noen jøder forventet skulle redde Israel. Evangeliene refererer til ham som ikke bare en Messias, men i den bestemte formen som selve «Messias-en», eller tilsvarende «Kristus». I tidlig jødedom er ikke denne bestemte formen av tittelen å oppspore, men kun fraser som «hans Messias». Tradisjonen er tvetydig nok til å gi rom for debatt om hvorvidt Jesus definerte sin eskatologiske rolle som Messias'.[301] Den jødiske messianske tradisjonen innbefattet mange forskjellige former, der noen fokuserte på en messiasskikkelse og noen ikke.[302] Basert på den kristne tradisjonen fremmer Gerd Theissen hypotesen at Jesus så seg selv i messianske forstand men ikke gjorde krav på tittelen «Messias».[302] Bart Ehrman argumenterer for at Jesus ikke anså seg selv som Messias, dog i den forstand at han ville være konge i den nye politiske orden Gud ville frembringe,[303] og ikke i den forstand som folk flest i dag knytter til begrepet.[304]

Påsken og korsfestelsen i Jerusalem

Rundt år 30 reiste Jesus og hans følgere fra Galilea til Jerusalem for å overholde påsken.[296] Jesus forårsaket uro i tempelet,[27] som var sentret for jødisk religiøs og sivil autoritet. Sanders assosierer det med Jesu profeti at tempelet ville bli fullstendig revet.[305] Jesus delte et siste måltid med sine disipler, som er opphavet til det kristne sakramentet med brød og vin. Jesu ord nedskrives i de synoptiske evangelier og i Paulus' første brev til korinterne. Forskjellene i beretningene kan ikke fullstendig forenes, og det er umulig å vite hva Jesus hadde til hensikt, men generelt sett virker måltidet å peke på det kommende Rike. Jesus forventet antageligvis å bli drept, og han kan ha håpet at Gud ville intervenere.[306]

Evangeliene forteller at Jesus var forrådt til myndighetene av en disippel, og mange forskere anser denne beretningen som svært troverdig.[129] Han ble henrettet på Pontius Pilatus' befal, den romerske prefekten i Judea.[27] Pilatus anså antageligvis Jesu henvisning til Guds rike som en trussel til romersk autoritet og samarbeidet med tempeleliten for å få Jesus henrettet.[307] Sadukeiske overprester fra tempelet fikk antageligvis Jesus henrettet av politiske årsaker heller enn grunnet hans lære.[129] De kan ha ansett ham som en trussel til stabiliteten, særlig etter han skapte uro ved tempelet.[129][41] Andre faktorer, som Jesu seierrike inntog til Jerusalem kan ha bidratt til denne avgjørelsen.[308] De fleste forskere anser Jesu korsfestelse som fakta, fordi tidligkristne ikke ville ha oppfunnet deres leders smertefulle død.[7][309]

Etter korsfestelsen

Jesu oppstandelse fra en 1500-tallskopi av La Passion de Nostre Seigneur.

Etter Jesu død fortalte hans følgere at han steg opp igjen fra de døde, selv om de eksakte detaljer av deres opplevelser er usikre. Noen av de som hevdet å ha sett Jesu oppstandelse avgikk senere med livet for sin tro, noe som tyder på at deres tro antakelig var oppriktig.[310] Ifølge Sanders motstrider evangelieberetningene hverandre, noe som ifølge ham tyder på en konkurranse om å ha hevdet å ha sett ham først i stedet for å tyde på bevisst bedrageri.[311] På den annen side foreslår L. Michael White at inkonsekventheten i evangeliene speiler uenigheter i agendaen til deres ukjente forfattere.[271] Jesu følgere dannet et samfunn i påvente av hans gjenkomst og etableringen av hans rike.[27]

Portrettering av Jesus

Utdypende artikkel: Den historiske Jesus

Moderne forskning på den historiske Jesus har ikke ført til et forent bilde av den historiske skikkelsen, delvis grunnet variasjonen av akademiske tradisjoner representert ved forskerne.[312] Gitt knappheten av historiske kilder er det generelt sett vanskelig for noen forsker å tegne en portrettering av Jesus som kan anses som historisk troverdig utenom hans livs grunnleggenheter.[81][82] Portretteringer av Jesus kreert i disse søken spriker ofte fra hverandre, og fra bildet fremstilt i evangeliene.[313][314]

Jesus ses som grunnleggeren av, i Sanders' ord, «en fornyelsesbevegelse innen jødedommen.» Et av kriteriene brukt for å skjelne historiske fakta i den «tredje søken» etter den historiske Jesus er troverdighetskriteriet, relativt til Jesu jødiske kontekst og til hans innflytelse på kristendommen. En uenighet i samtidig forskning er hvorvidt Jesus var apokalyptisk. De fleste forskere konkluderer med at han var en apokalyptisk predikant, som døperen Johannes og apostelen Paulus. I kontrast fremmer visse fremtredende nordamerikanske forskere, som Burton Mack og John Dominic Crossan, en ikke-eskatologisk Jesus, en som er mer en kynisk vismann enn en apokalyptisk predikant.[315] I tillegg til å portrettere Jesus som en apokalyptisk profet, en karismatisk helbreder eller en kynisk filosof, portretterer visse forskere ham som den sanne Messias eller en egalitær profet for sosial endring.[316][317] Attributtene beskrevet i portretteringene overlapper derimot i blant, og forskere som er uenige i noen attributter kan være enige i andre.[318]

Siden 1700-tallet har forskere iblant framlagt at Jesus var en politisk nasjonalmessias, men beviset for dette portrettet er ubetydelig. Likeledes er forslaget om at Jesus var en selot ikke i tråd med det tidligste laget av den synoptiske tradisjon.[129]

Språk, etnisitet og utseende

Utdypende artikler: Jesu språk og Jesu etnisitet og utseende

Avbildningen av Jesu etnisitet har vært influert av kulturell setting.[319][320]

Jesus vokste opp i Galilea og mesteparten av hans forkynnergjerning fant sted der.[321] Språket snakket i Galilea og Judea i det 1. århundre inkluderer jødisk-palestinsk arameisk, hebraisk og gresk, med arameisk som fremherskende.[322][323] There is substantial consensus that Jesus gave most of his teachings in Aramaic.[324]

Moderne forskere er enige i at Jesus var en jøde av det første århundrets Palestina.[325][326] Ioudaios på nytestamentlig gresk[o] er et begrep som i den samtidige kontekst kunne referere til religionen (jødedom), etnisiteten (av Judea), eller begge.[328][329][330] I en anmeldelse av tilstanden til moderne forskning skriver Amy-Jill Levine at hele spørsmålet om etnisitet er «full av vanskelighet», og at «utenom å anerkjenner at 'Jesus var jødisk' tar forskningen sjeldent for seg hva 'jødisk' innebærer».[331]

Det nye testamente gir ingen beskrivelser av Jesu fysiske fremtreden før hans død – den er generelt likegyldig til etnisk utseende og refererer ikke til nevnte personers trekk.[332][333][334] Jesus så antageligvis ut som en typisk jøde for sin tid og ville ifølge noen forskere hatt en senete fremtreden grunnet sin asketiske og omreisende livsstil.[335]

Kristusmyteteorien

Utdypende artikkel: Kristusmyteteorien

Kristusmyteteorien er en hypotese om at Jesus fra Nasaret aldri fantes; eller, hvis han gjorde det, hadde han nærmest ingenting å gjøre med kristendommens grunnleggelse og evangelieberetningene.[p] Fortellinger om Jesu fødsel, samt andre viktige hendelser, har så mange mytiske elementer at noen forskere har foreslått at Jesus selv var en myte.[337] Bruno Bauer (1809–1882) lærte om at det første evangeliet var et litteraturverk som skapte historie i stedet for å beskrive den.[338] Ifølge Albert Kalthoff (1850–1906) skapte en folkebevegelse Jesus i møte med jødiske messianske forventninger.[338] Arthur Drews (1865–1935) så Jesus som den konkrete formen av en myte som fantes før kristendommen.[338] Tross argumenter framlagt av forfattere som betviler eksistensen av en historisk Jesus forblir det en sterk konsensus i historisk-kritisk bibelforskning at en historisk Jesus levde i området og tiden nevnt.[339][340][341][342][343][344][345]

Syn på Jesus

Utdypende artikkel: Religiøse syn på Jesus

Bortsett fra sine egne disipler og følgere avviste jødene på Jesu tid generelt ham som Messias, slik mesteparten av jøder i dag gjør. Kristne teologer, økumeniske konsil, reformatorer og andre har skrevet utstrakt om Jesus over århundrene. Kristne sekter og skismaer har ofte blitt definert av sine beskrivelser av Jesus. Samtidig har manikeister, gnostisister, muslimer, bahaier, og andre funnet fremtredende plasser for Jesus i sine trosretninger.[346][347][348] Jesus har også hatt kritikere, både tidligere og nå.

Kristendommen

Utdypende artikkel: Jesus i kristendom

Treenigheten er den kristne tro på at Gud er én Gud i tre personer: Gud Faderen, Gud Sønnen (Jesus), og Gud den hellige Ånd.
Jesus avbildes med bokstavene alfa og omega i Romas katakomber, fra det 4. århundre e.Kr.

Jesus er den sentrale skikkelsen i kristendommen.[12] Selv om kristne syn på Jesus varierer er det mulig å oppsummere nøkkelsyn delt av de store kristne kirkesamfunn, slik fastslått av deres katekistiske eller konfesjonelle tekster.[349][350][351] Kristne syn på Jesus avledes fra diverse kilder, inkludert de kanoniske evangelier og nytestamentlige brev som de paulinske brev og johanneiske skrifter. Disse dokumentene lager omriss av nøkkeloverbevisninger holdt av kristne om Jesus, inkludert hans guddommelighet, menneskelighet og jordiske liv, og at han er Kristus og Guds Sønn.[352] Tross deres mange delte overbevisninger enes ikke alle kristne kirkesamfunn om alle doktriner, og både store og små forskjeller angående lærer og trossyn har eksistert gjennom kristendommen i århundrer.[353]

Det nye testamente fastslår at Jesu oppstandelse er grunnlaget for den kristne tro (1 Kor 15,12–20).[354] Kristne mener at gjennom hans oppofrende død og gjenoppstandelse kan mennesker forsones med Gud, og følgelig tilbys frelse og løfte om evig liv.[33] Ved å minne om døperen Johannes' ord dagen etter Jesu dåp refererer disse doktrinene ofte til Jesus som Guds lam, korsfestet for å oppfylle sin rolle som tjener av Gud.[355][356] Jesus ses dermed som den nye og siste Adam, hvis lydighet kontrasterer Adams ulydighet.[357] Kristne anser Jesus som en rollemodell, hvis gudsfokuserte liv de troende oppfordres til å etterligne.[12]

De fleste kristne mener at Jesus både var menneske og Guds Sønn.[13] Selv om det er teologisk strid angående has natur.[q] Noen tidlige kristne så på Jesus som underlagt Faderen, mens andre anså ham som en del av Faren heller enn en separat person.[42][358] Kirken løste problemene i en rekke oldtidskonsiler, som etablerte den hellige treenighet, med Jesus både sant menneske og sann Gud.[42] Trinitariske kristne anser generelt sett Jesus som Logos, Guds inkarnasjon og Gud Sønnen, både helt guddommelig og helt menneskelig. Doktrinen om treenighet er ikke universelt akseptert blant kristne.[359][360] Med den protestantiske reformasjonen begynte kristne som Michael Servetus og socinianere å stille spørsmål ved de eldgamle trosbekjennelsene som hadde fastslått Jesu to naturer.[42] Ikke-trinitariske kristne grupper inkluderer Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige,[361] unitarister og Jehovas vitner.[358]

Kristne hedrer ikke bare Jesus selv, men også hans navn. Andakter til Jesu hellige navn har opphav i de tidligste dagene av kristendommen.[362][363] Disse andaktene og festene eksisterer i både øst- og vestkirken.[363]

Jødisk

Utdypende artikkel: Jødedommens syn på Jesus

Jødedommen avviser troen på at Jesus var en Gud,[41] eller en mellommann til Gud eller del av en treenighet.[364] Religionen holder ved at Jesus ikke var Messias, og argumenterer for at han hverken oppfylte Tanakhens messianske profetier, ei heller personifiserte Messias' personlige kvalifikasjoner.[365] Jøder hevder at Jesus ikke oppfylte profetiene om å bygge det Tredje tempel (Ezekiel ), samle jødene tilbake til Israel (Isaiah ), frembringe verdensfred (Isaiah ), og forene menneskeheten under Israels Gud (Zechariah ).[366] Videre, ifølge jødisk tradisjon, var det ingen profeter etter Malaki,[367] som leverte sine profetier i det 5. århundre f.Kr.[368]

Jødisk kritikk av Jesus har eksistert lenge. Talmud, forfattet og samlet fra det tredje til det femte århundre,[369] inneholder fortellinger som siden middelalder-tid har vært ansett som krenkende beretninger om Jesus.[370] I en slik historie, henrettes Yeshu HaNozri («Jesus den kristne»), en utuktig frafallen, av et jødisk råd for å spre avgudsdyrkelse og praktisere magi.[371] Størstedelen av samtidige forskere anser at dette materialet gir ingen informasjon om den historiske Jesus.[372] Mishne Tora, et verk om jødisk lov forfattet av Moses Maimonides, hevder at Jesus er en «snublesten» som får «mesteparten av verden til å feile og tjene en annen gud enn Herren».[373]

Islamsk

Utdypende artikkel: Jesus i islam

Navnet «Jesu, sønn av Maria», skrevet i islamsk kalligrafi, etterfulgt av «fred være med ham».

Som en stor skikkelse innen islam[37][39] anses Jesus (ofte translitterert ʾĪsā) som Guds (Allah) budbringer og som Messias (al-Masih) som ble sent for å lede Israels barn (Bani Isra'il) med nye skrifter, Evangeliet (referert til i islam som Injil).[38][374] Muslimer anser det nye testamentets evangelier som uautentiske, og mener at Jesu opprinnelige budskap var tapt eller endret og at Muhammed senere kom for å gjenopprette det.[375] Troen på Jesus (og alle andre Guds budbringere) er et krav for å være muslim.[376] Koranen nevner Jesus ved navn 25 ganger – mer enn Muhammed[377][378] — og vektlegger at Jesus var et dødelig menneske som, lik de andre profetene, hadde blitt guddommelig utvalgt til å spre Guds budskap.[379] Selv om Koranen anerkjenner Jesu jomfrufødsel anses han hverken som inkarnasjonen eller sønn av Gud. Islamske tekster vektlegger en streng oppfatning av monoteisme (tawhid) og forbyr assosiasjonen av partnere med Gud, som ville være avgudsdyrkelse.[380] Som alle profeter i islam anses Jesus som en muslim.[381]

Koranen beskriver Marias bebudelse (Maryam) av en engel om at hun skal føde Jesus mens hun forblir jomfru. Den kaller jomfrufødselen et under som fant sted ved Guds vilje.[382][383] Koranen (21:91 og 66:12) hevder at Gud pustet sin ånd inn i Maria mens hun var kysk.[382][383] Jesus kalles «Guds ånd» fordi han ble født gjennom Åndens handling,[382] men den troen antyder ikke hans pre-eksistens.[384]

For å hjelpe sin gjerning til det jødiske folk var Jesus gitt evnen til å utføre under, ved Guds tillatelse heller enn sin egen kraft.[40] Gjennom sin gjerning ses Jesus som forgjenger til Muhammed.[379] Ifølge Koranen ble ikke Jesus faktisk korsfestet, kun tilsynelatende for de som ikke trodde på Allah,[385] som fysisk løftet Jesus til himmelen.[386] For muslimer er det himmelfarten i stedet for korsfestelsen som utgjør en stor hendelse i Jesu liv.[387] De fleste muslimer tror at Jesus vil vende tilbake til Jorden ved endetiden og beseire Antikrist (ad-Dajjal) ved å drepe ham i Lud.[38]

Det muslimske Ahmadiyya-samfunnet har flere særegne lærer om Jesus. Ahmadier ser på Jesus som et dødelig menneske som overlevde sin korsfestelse og døde en naturlig død i en alder av 120 i Kashmir i India, og at han er begravet ved Roza Bal.[388]

Bahai

Bahai-lære anser Jesus som en manifestasjon av Gud, et bahai-konsept for profeter[389] — mellommenn mellom Gud og menneskeheten, og tjener som budbringere og reflekterer Guds kvaliteter og attributter.[390] Bahai-konseptet vektlegger de samtidige kvalitetene av menneskeheten og gudommeligheten;[390] dermed er det likt det kristne konseptet av inkarnasjon.[389] Bahai-tankegang aksepterer Jesus som Guds Sønn.[391] I bahai-tankegang var Jesus en perfekt inkarnasjon av Guds egenskaper, men bahai-læren avviser tanken på at Guddommelighetens «uutsigelige essens» var holdt i én enkelt menneskekropp grunnet deres tro på «allestedsnærværenheten og transendensen av Guds essens».[389]

Bahá'u'lláh, grunnleggeren av bahai-troen, skrev at siden hver manifestasjon av Gud har de samme guddommelige attributter kan de ses som den åndelige «tilbakekomsten» av alle tidligere manifestasjoner av Gud, og opptreden til hver nye manifestasjon av Gud innvier en religion som overtar for den foregående, et konsept kjent som progressiv åpenbaring.[390] Bahaier tror at Guds plan gradvis avdekkes gjennom denne prosessen mens menneskeheten modnes, og at noen av manifestasjonene kommer som spesifikk oppfyllelse av de foregåendes misjon. Dermed tror bahaier at Bahá'u'lláh er den lovede gjenkomsten av Kristus.[392] Bahai-læren bekrefter mange, men ikke alle, aspekter av Jesus slik fremstilt i evangeliene. Bahaier tror på jomfrufødselen og korsfestelsen,[393][394] men ser oppstandelsen og Jesu undre som symbolske.[391][394]

Andre

Innen kristen gnostisisme (nå en hovedsakelig utdødd religiøs bevegelse),[395] var Jesus sendt fra det guddommelige rike og gav den hemmelige kunnskaper (gnosis) nødvendig for frelse. De fleste gnostisister trodde at Jesus var et menneskelig som ble besatt av «Kristus'» ånd ved sin dåp. Denne ånden forlot Jesu kropp under korsfestelsen, men forentes med ham da han ble vekket fra de døde. Visse gnostisister derimot var doketister, og trodde dermed at Jesus ikke hadde en fysisk kropp, men kun virket å være i besittelse av en.[396] Manikeisme, en gnostisk sekt, aksepterte Jesus som profet, i tillegg til å hedre Gautama Buddha og Zoroaster.[397][398]

Visse hinduer anser Jesus som en avatar eller sadhu.[399] Paramahansa Yogananda, en indisk guru, lærte at Jesus var reinkarnasjonen av Elisja og en student av døperen Johannes, reinkarnasjonen av Elia.[400] Visse buddhister, inkludert Tenzin Gyatso, den 14. Dalai Lama, anså Jesus som en bodhisattva som hengav sitt liv til folkets velferd.[401] New Age-bevegelsen nærer en rekke syn på Jesus.[402] Teosofister, hvorfra mange New Age-lærer stammer,[403] refererer til Jesus som Mester Jesus, og mener at Kristus, etter diverse inkarnasjoner, tok bolig i Jesu kropp.[404] Scientologer anerkjenner Jesus (sammen med andre religiøse skikkelser som Zoroaster, Muhammad og Buddha) som del av deres «religiøse arv».[402][405] Ateister avviser Jesu guddommelighet, men har varierende syn på Jesu moralske lære. For eksempel har den prominente ateisten Richard Dawkins kalt ham en «stor moralske lærer»,[406][407] mens Christopher Hitchens anså hans lære om tilgivelse som «definitivt umoralsk».[408]

Kunstneriske avbildninger

Jesus helbreder en lam i en av de tidligste kjente bildene av Jesus fra Dura Europos i det 2. århundre[409]

Bilder av Jesus her eksistert i snart 2000 år; og bildene er preget av sin samtid, sin kulturelle kontekst, politiske omstendigheter og teologiske diskusjoner.[319][320][333]

Noen av de eldste avbildningene av Jesus finnes i Dura-Europos-kirken i Syria, og er sikkert datert til før 256.[410] Som med annen tidlig kristen kunst dateres de tidligste avbildningene til slutten av 100- og starten på 200-tallet; bevarte bilder finnes særlig i Romas katakomber.[411]

I den tidligere kirkehistorien, under gnostisismen, var bildeforbud et tema.[412][r][413] Fra 400-tallet og utover ble todimensjonale, malte ikoner populære i østkirken.[414] Ikoner var uønsket under den bysantinske ikonoklasmen, men fra 800-tallet var kunstformen igjen tillatt.[319]

Forklarelsen var et sentralt motiv i østkirkens kunst, og enhver østlig-ortodoks munk som hadde opplæring i ikonmaling måtte bevise sin ferdighet ved å male et ikon som avbildet hendelsen.[415] Ikoner mottar de utvendige tegn på ærbødighet, som kyss og prostrasjon, og de anses som mektige kanaler av guddommelig nåde.[414] Renessansen brakte med seg en rekke kunstnere som fokuserte på avbildninger av Jesus; Fra Angelico og andre fulgte Giotto i den systematiske utviklingen av ryddige bilder.[319]

Før reformasjonen var krusifikset vanlig i vestlig kristendom. Krusifikset ble et hovedmotiv på alteret på 1200-tallet, en skikk som har vedvart til vår tid.[416]

En julekrybbe, hvor Jesus fremstilles som spedbarn i en krybbe, omgitt av Maria, Josef, dyr, gjetere, engler og de tre vise menn, er et populært motiv.[417] Frans av Assisi gis æren for julekrybbens popularitet.[417] Motivet var svært populært i Sør-Europa på 1600- og 1700-tallet.[417]

Bruken av Jesus-bilder til andaktsformål anbefales både av anglikanere og katolikker,[418][419][420] og er sentralt i den østlige ortodokse tradisjonen.[421][422]

Tilknyttede relikvier

Utdypende artikkel: Relikvier assosiert med Jesus

Den totale ødeleggelsen som fulgte den romerske beleiringen av Jerusalem i år 70 e.Kr. gjorde overlevelsen av gjenstander fra det første århundres Judea sjeldent, og nærmest ingen direkte nedtegnelser overlever angående jødedommens historie fra sistedelen av det første århundre opp gjennom det andre århundre.[423][424][s] Margaret M. Mitchell skriver at selv om Evsebios forteller (Historia ecclesiastica III 5.3) at de tidligkristne forlot Jerusalem til fordel for Pella rett før Jerusalem var offer for den endelige beleiringen, så må vi godta at ingen kristne førstehåndsgjenstander fra den tidlige jerusalemkirken har nådd oss.[426] Joe Nickell skriver at «som undersøkelse etter undersøkelse har vist, så eksisterer ikke én eneste troverdig autentisert relikvie av Jesus.»[427][t]

På tross av dette har det opp gjennom kristendommens historie blitt hevdet en rekke relikvier tilskrevet Jesus, selv de har blitt betvilt. 1500-tallets katolske teolog Erasmus skrev sarkastisk om spredningen av relikvier og om antallet bygninger som kunne oppføres fra trevirket som er hevdet å være fra korset brukt i korsfestelsen.[430] Tilsvarende, samtidig som eksperter er uenige om Jesus ble korsfestet med tre eller fire nagler, så tilbes minst tretti hellige nagler som relikvier på tvers av Europa.[431]

Visse relikvier, som de angivelige restene av Tornekransen, mottar kun et beskjedent antall pilegrimer, mens likkledet i Torino (som er knyttet med en godkjent katolsk andakt av Jesu hellige ansikt), har mottatt millioner,[432] inkludert pavene Johannes Paul II og Benedikt XVI.[433][434]

Se også

Noter

  1. ^ Meier skriver at Jesu fødselsår var ca. 7 eller 6 f.Kr.[1] Rahner slår fast at den akademiske konsensus er ca. 4 f.Kr..[2] Sanders foretrekker også ca. 4 f.Kr. og viser til den generelle konsensus.[3] Finegan bruker studiet av tidlige kristne tradisjoner for å fremme ca. 3 eller 2 f.Kr..[4]
  2. ^ De fleste forskere estimerer Jesu korsfestelse fant sted år 30 eller 33 e.Kr.[6]
  3. ^ James Dunn skriver at Jesu dåp og korsfestelse «har nærmest universell anerkjennelse» og «rangerer så høyt på 'nesten umulig å betvile eller benekte'-skalaen av historiske faktum» at de ofte brukes som utgangspunkt for studiet om den historiske Jesus.[7] Bart Ehrman fastslår at Jesu korsfestelse på Pontius Pilatus er det sikreste som vites om han.[8] John Dominic Crossan og Richard G. Watts fastslår at Jesu korsfestelse er like sikkert som noen historisk fakta kan være.[9] Paul R. Eddy og Gregory A. Boyd forteller at ikke-kristen bekreftelse av Jesu korsfestelse er nå «godt etablert».[10]
  4. ^ Tradisjonelt mener kristne at Maria ble svanger på mirakuløst vis gjennom Den hellige ånd. Muslimer tror hun ble gravid ved Guds vilje. Josef fungerer fra disse perspektivene som adoptivfar.
  5. ^ gresk: Ἰησοῦς, Iesous; hebraisk: ישוע, Jehoshu'a
  6. ^ Det nye testamente nedtegner en rekke navn og titler tilskrevet Jesus.
  7. ^ a b I en gjennomgang av tilstanden til moderne forskning fra 2011 skrev Bart Ehrman: «Han eksisterte med sikkerhet, slik nærmest alle kompenente forskere på oldtiden, kristne eller ikke-kristne, enes om».[14] Richard A. Burridge fastslår: «det finnes de som argumenterer for at Jesus er et resultat av Kirkens fantasi, at det aldre fantes en Jesus i det hele tatt. Jeg må si at jeg ikke kjenner noen respektable kritiske forskere som sier det lenger».[15] Robert M. Price tror ikke Jesus eksisterte, men anerkjenner at dette synet står i strid med synet til majoriteten av forskere.[16] James D.G. Dunn kalles teoriene om Jesu ikke-eksistens «en grundig død tese».[17] Michael Grant (en klassisist) skrev i 1977: «i de siste årene har 'ingen seriøs forsker dristet seg til å postulere ikke-historisiteten til Jesu' eller i hvert fall svært få, og de har ikke lykkes i å kvitte seg med de mye sterkere, og veldig rikelige, bevisene på det motsatte».[18] Robert E. Van Voorst fastslår at bibelforskere og klassiske historikere anser teorier om Jesu ikke-eksistens som i bunn og grunn motbevist.[19]
  8. ^ Ehrman skriver: «tanken om at evangelieberetningene ikke er fullstendig nøyaktige men fortsatt viktige for de religiøse sannheter de forsøker å formidle er viden delt i den akademiske verden, selv om den ikke er like viden kjent eller trodd på utenfor den.»[21]
  9. ^ Sanders skriver: «De tidligste kristne skrev ikke en fortelling om Jesu liv, men heller benyttet, og dermed bevarte, individuelle enheter – korte passasjer om hans ord og dåder. Disse enhetene ble senere flyttet og arrangert av forfattere og redaktører. ... Noe materiale har blitt revidert og noe skapt av de tidlige kristne.»[22]
  10. ^ BBC beskriver det som følger: «År 1: CE – det som i dag kalles 'Current Era', begynner tradisjonelt med fødselen til en jødisk lærer ved navn Jesus. Hans følgere kom til å anse ham som den lovede Messias, og brøt senere ut av jødedommen for å grunnlegge kristendommen.»[30]
  11. ^ Powell skriver: «[Paulus] siterer Jesu ord og instruksjoner et par steder (1 Kor 7,10–11; 9,14; 11,23–25; 2 Kor 12,9; cf. Apg 20,35), men for det meste viser han lite interesse i detaljene rundt Jesu jordiske liv og gjerning.»[65]
  12. ^ Amy-Jill Levine skriver: «Det eksisterer en slags konsensus på et grunnleggende omriss av Jesu liv. De fleste forskere er enige i at Jesus ble døpt av Johannes, diskuterte med felles jøder om hvordan en best kunne leve etter Guds vilje, engasjerte i helbredelser og djevelutdrivelser, lærte i lignelser, samlet mannlige og kvinnelige følgere i Galilea, dro til Jerusalem og ble korsfestet av romerske soldater under Pontius Pilatus regjering.»[227]
  13. ^ Tuckett skriver: «Alt dette gjørt hvert fall enhver usannsynlige teorier om at selve Jesu eksistens var en kristen mye høyst usannsynlige. Faktumet at Jesus ble henrettet, at han ble korsfestet under Pontius Pilatus (uansett årsak) og at han hadde en gruppe følgere som fortsatte å støtte hans sak, virker å være berggrunnen av historisk tradisjon. Om ikke annet gir de ikkekristne bevisene oss en sikkerhet om dette temaet.»[243]
  14. ^ For eksempel hevder John P. Meier at Jesu fødeår er ca. 7/6 f.Kr.,[1] mens Finegan foretrekker ca. 3/2 f.Kr.[4]
  15. ^ Det nye testamente beskriver Jesus som en jødisk/judeisk (Ioudaios som skrevet på koinegresk) i tre tilfeller: av vismennene i Matt 2, som refererte til Jesus som «jødenes konge» (basileus ton ioudaion); av begge samaritanske kvinnene ved brønnen og av Jesus selv i Joh 4; og (i alle fire evangelier) under Lidelsesuken, av romerne, som også benyttet begrepet «jødenes konge».[327]
  16. ^ Ehrman skriver: «'I enklere formulering eksisterte ikke den historiske Jesus. Eller om han gjorde så hadde han nærmest ingenting å gjøre med grunnleggelse av kristendommen.' mens han videre siterer som autoritativ den mer komplette definisjonen gitt av Earl Doherty i Jesus: Neither God Nor Man. Age of Reason, 2009, s. vii–viii: det er 'teorien at ingen historisk Jesus verdig navnet eksisterte, at kristendommen begynte i troen på en åndelig, mytisk skikkelse, at evangeliene er i bunn og grunn allegoriske og fiksjon, og at ingen enkelt identifiserbar person ligger til rot av den galileiske preke-tradisjonen.»[336]
  17. ^ Etter aposteltiden var det kraftfulle og ofte politiserte debatter i den tidlige kirken om mange sammenknyttede saker. Kristologi var et hovedfokus i disse debattene, og ble addresert i hver av de syv første økumeniske konsiler.
  18. ^ Philip Schaff, i en kommentar til Irenaeus, skrev; «Denne sensuren av bilder som en gnostisk særegenhet, og som en hedensk korrumpering, bør bemerkes». Footnote 300 on Contr. Her. .I.XXV.6. ANF
  19. ^ Flavius Josephus, (omtrent fem år senere, ca. 75 e.Kr.) i Den jødiske krig (bok VII 1.1) fastslo at Jerusalem hadde blitt jevnet såpass med jorda at «det ikke var noenting igjen i den grad at de som dro dit trodde den aldri hadde vært bebodd.»[425] Og at etter det som var igjen av Jerusalems ruiner hadde blitt omgjort til den romerske bosetningen Aelia Capitolina, så var ingen jøder tillat å sette sine ben der.[424]
  20. ^ Polariserte konklusjoner angående likkledet i Torino vedvarer.[428] Ifølge tidligere redaktør for Nature Philip Ball så er det «riktig å si at, på tross av de tilsynelatende definitive testene av 1988, så er statusen til Torino-likkledet mørkere enn noensinne. Ikke minst forblir bildets natur og hvordan det ble festet på kledet dypt forbausende».[429]

Referanser

Henvisninger

  1. ^ a b Meier, John P. (1991). A Marginal Jew: The roots of the problem and the person. Yale University Press. s. 407. ISBN 978-0-300-14018-7. 
  2. ^ Rahner 2004, s. 732
  3. ^ Sanders 1993, s. 10–11
  4. ^ a b Finegan, Jack (1998). Handbook of Biblical Chronology, rev. ed. Hendrickson Publishers. s. 319. ISBN 978-1-56563-143-4. 
  5. ^ Brown, Raymond E. (1977). The birth of the Messiah: a commentary on the infancy narratives in Matthew and Luke. Doubleday. s. 513. ISBN 978-0-385-05907-7. 
  6. ^ a b c Humphreys, Colin J.; Waddington, W. G. (1992). «The Jewish Calendar, a Lunar Eclipse and the Date of Christ's Crucifixion» (PDF). Tyndale Bulletin. 43 (2): 340. 
  7. ^ a b c d Dunn 2003, s. 339
  8. ^ Ehrman 1999, s. 101
  9. ^ Crossan & Watts 1999, s. 96
  10. ^ Eddy & Boyd 2007, s. 173
  11. ^ a b c d Vermes, Geza (1981). Jesus the Jew: A Historian's Reading of the Gospels. Philadelphia: First Fortress. s. 20, 26, 27, 29. ISBN 0-8006-1443-7. 
  12. ^ a b c d McGrath 2006, s. 4–6
  13. ^ a b c Ehrman, Bart D. (2014). How Jesus became God: The Exaltation of a Jewish Preacher from Galilee. HarperOne. ISBN 978-0061778186. 
  14. ^ Ehrman, Bart (2011). Forged: writing in the name of God – Why the Bible's Authors Are Not Who We Think They Are. HarperCollins. s. 285. ISBN 978-0-06-207863-6. 
  15. ^ Burridge, Richard A.; Gould, Graham (2004). Jesus Now and Then. Wm. B. Eerdmans Publishing. s. 34. ISBN 978-0-8028-0977-3. 
  16. ^ Price, Robert M. (2009). «Jesus at the Vanishing Point». I Beilby, James K.; Eddy. The Historical Jesus: Five Views. InterVarsity. s. 55, 61. ISBN 978-0-8308-7853-6. 
  17. ^ Sykes, Stephen W. (2007). «Paul's understanding of the death of Jesus». Sacrifice and Redemption. Cambridge University Press. s. 35–36. ISBN 978-0-521-04460-8. 
  18. ^ Grant, Michael (1977). Jesus: An Historian's Review of the Gospels. Scribner's. s. 200. ISBN 978-0-684-14889-2. 
  19. ^ Van Voorst 2000, s. 16
  20. ^ Powell 1998, s. 168–73
  21. ^ Bart D. Ehrman, MDiv, PhD. Historical Jesus. 'Prophet of the New Millennium.' Course handbook, s. 10 (Lecture Three. V. B.) The Teaching Company, 2000, Lecture 24
  22. ^ Sanders 1993, s. 57
  23. ^ a b Dunn, James D. G. (2013). The Oral Gospel Tradition. Wm. B. Eerdmans Publishing. s. 290–91. 
  24. ^ a b c James Orr, red. (1939). «International Standard Bible Encyclopedia Online». Wm. B. Eerdmans Publishing Co. 
  25. ^ a b c d Levine 2006, s. 4
  26. ^ Charlesworth, James H. (2008). The Historical Jesus: An Essential Guide. s. 113. ISBN 9781426724756. 
  27. ^ a b c d Sanders 1993, s. 11
  28. ^ Sanders 1993, s. 11, 14
  29. ^ «anno Domini». Merriam Webster Online Dictionary. Merriam-Webster. 2003. «Etymology: Medieval Latin, in the year of our Lord» 
  30. ^ BBC Team (8. februar 2005). «History of Judaism 63 BCE–1086 CE». BBC Religion & Ethics. British Broadcasting Corporation. Besøkt 20. april 2016. 
  31. ^ Grudem 1994, s. 568–603
  32. ^ Wilhelm, Joseph. «The Nicene Creed». The Catholic Encyclopedia. 11. Robert Appleton Company. 
  33. ^ a b Metzger, Bruce M.; Coogan, Michael D. (1993). Oxford Companion to the Bible. Oxford University Press. s. 649. ISBN 978-0-19-974391-9. 
  34. ^ Tabor, James. «What the Bible Says About Death, Afterlife, and the Future». UNCC. 
  35. ^ Hoekema, Anthony A. (1994). The Bible and the Future. Eerdmans Publishing. s. 88–89. ISBN 9780853646242. 
  36. ^ Garrett, James L. (2014). Systematic Theology, Volume 2, Second Edition: Biblical, Historical, and Evangelical. Wipf and Stock Publishers. s. 766. ISBN 9781625648525. 
  37. ^ a b «Quran 3:46–158». Arkivert fra originalen 1. mai 2015. 
  38. ^ a b c Glassé, Cyril (2008). Concise Encyclopedia of Islam. Rowman & Littlefield. s. 270–71. ISBN 978-0-7425-6296-7. 
  39. ^ a b Siddiqui, Mona (2013). Christians, Muslims, and Jesus. Yale University Press. ISBN 0300169701. 
  40. ^ a b Morgan, Diane (2010). Essential Islam: A Comprehensive Guide to Belief and Practice. ABC-CLIO. s. 45–46. ISBN 978-0-313-36025-1. 
  41. ^ a b c Jacobs, Joseph; Kohler, Kaufmann; Gottheil, Richard; Krauss, Samuel. «Jesus of Nazareth». 
  42. ^ a b c d e f g h i j k l m n Sanders, Ed P.; Pelikan, Jaroslav J. «Jesus Christ». Encyclopædia Britannica. 
  43. ^ Mark 6,3
  44. ^ a b  Maas, Anthony J. (1913). «Origin of the Name of Jesus Christ». Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company. 
  45. ^ Wycliffe Bible Dictionary. entry Hebrew Language: Hendrickson Publishers. 1975. 
  46. ^ Ehrman, Bart D. (2012). Did Jesus Exist?: The Historical Argument for Jesus of Nazareth. HarperOne. s. 29. ISBN 978-0-06-208994-6. 
  47. ^ «Joshua». Merriam-Webster. Besøkt 4. august 2013. 
  48. ^ Hare, Douglas (2009). Matthew. Westminster John Knox Press. s. 11. ISBN 978-0-664-23433-1. 
  49. ^ Rogers, Cleon (1999). Topical Josephus. Zondervan. s. 12. ISBN 9780310230175. 
  50. ^ Eddy & Boyd 2007, s. 129
  51. ^ France 2007, s. 53
  52. ^ Doninger 1999, s. 212
  53. ^ Heil, John P. (2010). Philippians: Let Us Rejoice in Being Conformed to Christ. Society of Biblical Lit. s. 66. ISBN 978-1-58983-482-8. 
  54. ^ Gwynn, Murl E. (2011). Conflict: Christianity's Love Vs. Islam's Submission. iUniverse. s. 92. ISBN 978-1-4620-3484-0. 
  55. ^ Vine 1940, s. 274–75
  56. ^ Pannenberg 1968, s. 30–31
  57. ^ Bultmann, Rudolf K. (2007). Theology of the New Testament. Baylor University Press. s. 80. ISBN 1-932792-93-7. 
  58. ^ Mills & Bullard 1998, s. 142
  59. ^ Blomberg 2009, s. 441–42
  60. ^ a b c d Fahlbusch, Erwin (2005). The Encyclopedia of Christianity. 4. Wm. B. Eerdmans Publishing. s. 53–56. ISBN 978-0-8028-2416-5. 
  61. ^ a b c Evans 2003, s. 465–77
  62. ^ Bruce, Frederick F. (1988). The Book of the Acts. Wm. B. Eerdmans Publishing. s. 362. ISBN 978-0-8028-2505-6. 
  63. ^ Rausch 2003, s. 77
  64. ^ a b c Evans 2003, s. 521–30
  65. ^ Powell, Mark A. (2009). Introducing the New Testament. Baker Academic. s. 248. 
  66. ^ Brown 1997, s. 835–40
  67. ^ Evans, C.A. (2008). Exploring the Origins of the Bible. Baker Academic. s. 154. 
  68. ^ Keener, Craig S. (2009). The Historical Jesus of the Gospels. Wm. B. Eerdmans Publishing. s. 56. 
  69. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s Funk, Robert W.; Hoover, Roy W. (1993). The Five Gospels. Harper. s. 3. 
  70. ^ a b c d e May, Herbert G. and Bruce M. Metzger. The New Oxford Annotated Bible with the Apocrypha. 1977. "Mark" s. 1213–39
  71. ^ Cross & Livingstone 2005, John, St.
  72. ^ Burridge, R. A. (2006). Gospels. In J. W. Rogerson & Judith M. Lieu (Eds) The Oxford Handbook of Biblical Studies. Oxford: Oxford University Press. s. 433
  73. ^ Talbert, C. H. (1977). What is a Gospel? The Genre of the Canonical Gospels. Philadelphia: Fortress Press.
  74. ^ Wills, L. M. (1997). The Quest of the Historical Gospel: Mark, John and the Origins of the Gospel Genre. London: Routledge. s. 10.
  75. ^ Burridge, R. A. (2004). What are the Gospels? A Comparison with Graeco-Roman Biography. rev. updated edn. Grand Rapids, Michigan: Eerdmans.
  76. ^ e.g. Vines, M. E. (2002). The Problem of the Markan Genre: The Gospel of Mark and the Jewish Novel. Atlanta: Society of Biblical Literature. s. 161–62.
  77. ^ Graham N. Stanton (8. juli 2004). Jesus and Gospel. Cambridge University Press. s. 192. ISBN 978-0-521-00802-0. 
  78. ^ The Oxford Handbook of Biblical Studies. Oxford University Press. 16. mars 2006. s. 437. ISBN 978-0-19-925425-5. 
  79. ^ a b c d Sanders 1993, s. 3
  80. ^ Grudem 1994, s. 90–91
  81. ^ a b Köstenberger, Kellum & Quarles 2009, s. 117–25
  82. ^ a b Ehrman 1999, s. 22–23
  83. ^ Sanders 1993, s. 71
  84. ^ a b c d Theissen & Merz 1998, s. 17–62
  85. ^ Roberts, Mark D. (2007). Can We Trust the Gospels?: Investigating the Reliability of Matthew, Mark, Luke, and John. Crossway. s. 58. ISBN 978-1-4335-1978-9. 
  86. ^ Licona 2010, s. 210–21
  87. ^ a b Haffner, Paul (2008). New Testament Theology. s. 135. ISBN 978-88-902268-0-9. 
  88. ^ a b Scroggie, W. Graham (1995). A Guide to the Gospels. Kregel Publications. s. 128. ISBN 978-0-8254-9571-7. 
  89. ^ Mal:OED
  90. ^ Moloney, Francis J.; Harrington, Daniel J. (1998). The Gospel of John. Liturgical Press. s. 3. ISBN 978-0-8146-5806-2. 
  91. ^ Ladd, George E. (1993). A Theology of the New Testament. Wm. B. Eerdmans Publishing. s. 251. ISBN 978-0-8028-0680-2. 
  92. ^ a b c d Witherington 1997, s. 113
  93. ^ a b Metzger, Paul L. (2010). The Gospel of John: When Love Comes to Town. InterVarsity Press. s. 281. 
  94. ^ a b c d Thompson, Frank Charles. The Thompson Chain-Reference Bible. Kirk bride Bible Co & Zondervan Bible Publishers. 1983. s. 1563–64.
  95. ^ May, Herbert G. and Bruce M. Metzger. The New Oxford Annotated Bible with the Apocrypha. 1977. "Matthew" s. 1171–12.
  96. ^ a b May, Herbert G. and Bruce M. Metzger. The New Oxford Annotated Bible with the Apocrypha. 1977. "Luke" s. 1240–85.
  97. ^ a b May, Herbert G. and Bruce M. Metzger. The New Oxford Annotated Bible with the Apocrypha. 1977. "John" s. 1286–318.
  98. ^ a b c d e Harris 1985, s. 302–10
  99. ^ a b Rahner 2004, s. 730–31
  100. ^ O'Collins, Gerald (2009). Christology: A Biblical, Historical, and Systematic Study of Jesus. OUP Oxford. s. 1–3. ISBN 978-0-19-955787-5. 
  101. ^ a b Wiarda, Timothy (2010). Interpreting Gospel Narratives: Scenes, People, and Theology. B&H Publishing Group. s. 75–78. ISBN 978-0-8054-4843-6. 
  102. ^ a b Turner, David L. (2008). Matthew. Baker Academic. s. 613. ISBN 978-0-8010-2684-3. 
  103. ^ a b c Sanders 1993, s. 80–91
  104. ^ Brown 1978, s. 163
  105. ^ Mills & Bullard 1998, s. 556
  106. ^ a b c Marsh, Clive (2006). Jesus and the Gospels. Clark International. s. 37. ISBN 978-0-567-04073-2. 
  107. ^ Morris 1992, s. 26
  108. ^ a b c Jeffrey, David L. (1992). A Dictionary of biblical tradition in English literature. Wm. B. Eerdmans Publishing. s. 538–40. ISBN 978-0-85244-224-1. 
  109. ^ Cox & Easley 2007, s. 30–37
  110. ^ Brownrigg, Ronald (2002). Who's Who in the New Testament. Taylor & Francis. s. 96–100. ISBN 978-0-415-26036-7. 
  111. ^ a b Talbert, Charles H. (2010). Matthew. Baker Academic. s. 29–30. ISBN 978-0-8010-3192-2. 
  112. ^ a b c Harris 1985, s. 272–85
  113. ^ Schnackenburg, Rudolf (2002). The Gospel of Matthew. Wm.B. Eerdmans Publishing. s. 9–11. ISBN 978-0-8028-4438-5. 
  114. ^ Perrotta, Louise B. (2000). Saint Joseph: His Life and His Role in the Church Today. Our Sunday Visitor Publishing. s. 21, 110–12. ISBN 978-0-87973-573-9. 
  115. ^ Aslan, Reza (2013). Zealot: The Life and Times of Jesus of Nazareth. Random House. s. 756. 
  116. ^ Josephus (2012). Antiquities of the Jews. Acheron Press. s. 21247. 
  117. ^ a b c d e Harris 1985, s. 270–72
  118. ^ Liddell, Henry G.; Scott, Robert (1889). An Intermediate Greek–English Lexicon: The Seventh Edition of Liddell and Scott's Greek–English Lexicon. Clarendon Press. s. 797. 
  119. ^ Dickson 2008, s. 68–69
  120. ^ Evans, Craig A. (2001). «Context, family and formation». I Bockmuehl, Markus N. A. Cambridge companion to Jesus. Cambridge University Press. s. 14, 21. ISBN 978-0-521-79678-1. 
  121. ^ a b c Blomberg 2009, s. 224–29
  122. ^ Köstenberger, Kellum & Quarles 2009, s. 141–43
  123. ^ a b McGrath 2006, s. 16–22
  124. ^ Dunn, James D.G.; Rogerson, John W. (2003). Eerdmans commentary on the Bible. Wm. B. Eerdmans Publishing. s. 1010. ISBN 978-0-8028-3711-0. 
  125. ^ a b Zanzig, Thomas (2000). Jesus of history, Christ of faith. Saint Mary's Press. s. 118. ISBN 978-0-88489-530-5. 
  126. ^ a b c d Lee 2004, s. 21–30
  127. ^ a b c Harding, Mark; Nobbs, Alanna (2010). The Content and the Setting of the Gospel Tradition. Wm. B. Eerdmans Publishing. s. 281–82. ISBN 978-0-8028-3318-1. 
  128. ^ Sheen, Fulton J. (2008). Life of Christ. Random House. s. 65. ISBN 978-0-385-52699-9. 
  129. ^ a b c d e Cross & Livingstone 2005, Jesus Christ
  130. ^ Boring & Craddock 2004, s. 292
  131. ^ a b c d Harris 1985, s. 285–96
  132. ^ a b Redford 2007, s. 117–30
  133. ^ Vaught, Carl G. (2001). The Sermon on the mount: a theological investigation. Baylor University Press. s. xi–xiv. ISBN 978-0-918954-76-3. 
  134. ^ Redford 2007, s. 143–60
  135. ^ Nash, Henry S. (1909). «Transfiguration, The». I Jackson, Samuel M. The New Schaff-Herzog Encyclopedia of Religious Thought: Son of Man-Tremellius V11. Funk & Wagnalls Company. s. 493. ISBN 978-1-4286-3189-2. 
  136. ^ a b c Barton, Stephen C. The Cambridge Companion to the Gospels. Cambridge University Press. s. 132–33. ISBN 978-0-521-80766-1. 
  137. ^ Cox & Easley 2007, s. 137
  138. ^ Redford 2007, s. 211–29
  139. ^ a b c d e f Cox & Easley 2007, s. 155–70
  140. ^ Redford 2007, s. 257–74
  141. ^ Brown 1988, s. 25–27
  142. ^ Boring & Craddock 2004, s. 292–93
  143. ^ Patella, Michael F. (2009). «The Gospel According to Luke». I Durken, Daniel. New Collegeville Bible Commentary: New Testament. Liturgical Press. s. 255. ISBN 978-0-8146-3260-4. 
  144. ^ Theissen & Merz 1998, s. 316–46
  145. ^ Stassen, Glen H.; Gushee, David P. (2003). Kingdom Ethics: Following Jesus in Contemporary Context. InterVarsity Press. s. 102–03, 138–40, 197–98, 295–98. ISBN 978-0-8308-2668-1. 
  146. ^ a b Osborn, Eric F. (1993). The emergence of Christian theology. Cambridge University Press. s. 98. ISBN 978-0-521-43078-4. 
  147. ^ Köstenberger, Andreas J. (1998). The missions of Jesus and the disciples according to the Fourth Gospel. Wm. B. Eerdmans Publishing. s. 108–09. ISBN 978-0-8028-4255-8. 
  148. ^ Pentecost, J. Dwight (1998). The parables of Jesus: lessons in life from the Master Teacher. Kregel Publications. s. 10. ISBN 978-0-8254-9715-5. 
  149. ^ Howick, E. Keith (2003). The Sermons of Jesus the Messiah. WindRiver Publishing. s. 7–9. ISBN 978-1-886249-02-8. 
  150. ^ Lisco, Friedrich G. (1850). The Parables of Jesus. Daniels and Smith Publishers. s. 9–11. 
  151. ^ Oxenden, Ashton (1864). The parables of our Lord?. William Macintosh Publishers. s. 6. 
  152. ^ Blomberg, Craig L. (2012). Interpreting the Parables. InterVarsity Press. s. 448. ISBN 978-0-8308-3967-4. 
  153. ^ Boucher, Madeleine I. «The Parables». BBC. Besøkt 3. juni 2013. 
  154. ^ Green, McKnight & Marshall 1992, s. 299
  155. ^ Twelftree 1999, s. 350
  156. ^ Theissen & Merz 1998, s. 298
  157. ^ Green, McKnight & Marshall 1992, s. 300
  158. ^ Sanders, Ed P.; Pelikan, Jaroslav J. «Jesus Christ». Encyclopædia Britannica. 
  159. ^ Hindson, Edward E.; Mitchell, Daniel R. (2010). Zondervan King James Version Commentary: New Testament. Zondervan. s. 100. ISBN 978-0-310-25150-7. 
  160. ^ a b Achtemeier, Paul J.; Green, Joel B.; Thompson, Marianne M. (2001). Introducing the New Testament: Its Literature and Theology. Wm. B. Eerdmans Publishing. s. 198. ISBN 978-0-8028-3717-2. 
  161. ^ Ehrman, Bart D. (2009). Jesus, Interrupted: Revealing the Hidden Contradictions in the Bible (And Why We Don't Know About Them). HarperCollins. s. 84. ISBN 978-0-06-186328-8. 
  162. ^ Twelftree 1999, s. 236
  163. ^ van der Loos, Hendrik (1965). The Miracles Of Jesus. Brill. s. 197. 
  164. ^ Pentecost, J. Dwight (1981). The words and works of Jesus Christ. Zondervan. s. 212. ISBN 978-0-310-30940-6. 
  165. ^ Twelftree 1999, s. 95
  166. ^ Donahue & Harrington 2002, s. 182
  167. ^ Lockyer, Herbert (1988). All the Miracles of the Bible. Zondervan. s. 235. ISBN 978-0-310-28101-6. 
  168. ^ Kingsbury, Jack D. (1983). The Christology of Mark's Gospel. Fortress Press. s. 91–95. ISBN 978-1-4514-1007-5. 
  169. ^ Cross & Livingstone 2005, John, Gospel of
  170. ^ Karris, Robert J. (1992). The Collegeville Bible Commentary: New Testament. Liturgical Press. s. 885–86. ISBN 978-0-8146-2211-7. 
  171. ^ Kingsbury, Jack D.; Powell, Mark A.; Bauer, David R. (1999). Who do you say that I am? Essays on Christology. Westminster John Knox Press. s. xvi. ISBN 978-0-664-25752-1. 
  172. ^ Donahue & Harrington 2002, s. 336
  173. ^ Yieh, John Y. H. (2004). One teacher: Jesus' teaching role in Matthew's gospel. Walter de Gruyter. s. 240–41. ISBN 978-3-11-018151-7. 
  174. ^ Pannenberg 1968, s. 53–54
  175. ^ Lee 2004, s. 72–76
  176. ^ a b Boring & Craddock 2004, s. 256–58
  177. ^ Majerník, Ponessa & Manhardt 2005, s. 133–34
  178. ^ a b Evans 2003, s. 381–95
  179. ^ Lockyer, Herbert (1988). All the Apostles of the Bible. Zondervan. s. 106–11. ISBN 978-0-310-28011-8. 
  180. ^ Hayes, Doremus A. (2009). The Synoptic Gospels and the Book of Acts. HardPress. s. 88. ISBN 978-1-313-53490-1. 
  181. ^ Funk & Hoover 1993, s. 401–70
  182. ^ Cox & Easley 2007, s. 180–91
  183. ^ a b Cox & Easley 2007, s. 182
  184. ^ Cross & Livingstone 2005, Eucharist
  185. ^  Pohle, Joseph (1913). «The Blessed Eucharist as a Sacrament». Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company. 
  186. ^ Freedman 2000, s. 792
  187. ^ a b Perkins, Pheme (2000). Peter: apostle for the whole church. Fortress Press. s. 85. ISBN 978-1-4514-1598-8. 
  188. ^ Lange, Johann P. (1865). The Gospel according to Matthew, Volume 1. Charles Scribner Co. s. 499. 
  189. ^ a b Walvoord & Zuck 1983, s. 83–85
  190. ^ O'Day, Gail R.; Hylen, Susan (2006). John. Westminster John Knox Press. s. 142–68. ISBN 978-0-664-25260-1. 
  191. ^ Ridderbos, Herman (1997). The Gospel according to John. Wm. B. Eerdmans Publishing. s. 546–76. ISBN 978-0-8028-0453-2. 
  192. ^ Cross & Livingstone 2005, Jesus
  193. ^ Michaels, J. Ramsey (211). John (Understanding the Bible Commentary Series). Baker Books. s. 187. ISBN 9781441236593. 
  194. ^ Brown 1997, s. 146
  195. ^ Bromiley, Geoffrey W. (1988). International Standard Bible Encyclopedia: E–J. Wm. B. Eerdmans Publishing. s. 1050–52. ISBN 978-0-8028-3782-0. 
  196. ^ a b c d Evans 2003, s. 487–500
  197. ^ a b c Blomberg 2009, s. 396–400
  198. ^ a b c d e Holman Concise Bible Dictionary. B&H Publishing Group. 2011. s. 608–09. ISBN 978-0-8054-9548-5. 
  199. ^ Evans 2003, s. 495
  200. ^ Blomberg 2009, s. 396–98
  201. ^ O'Toole, Robert F. (2004). Luke's presentation of Jesus: a christology. Editrice Pontificio Istituto Biblico. s. 166. ISBN 978-88-7653-625-0. 
  202. ^ Binz, Stephen J. (2004). The Names of Jesus. Twenty-Third Publications. s. 81–82. ISBN 978-1-58595-315-8. 
  203. ^ Ironside, H. A. (2006). John. Kregel Academic. s. 454. ISBN 978-0-8254-9619-6. 
  204. ^ a b Niswonger 1992, s. 172
  205. ^ Majerník, Ponessa & Manhardt 2005, s. 181
  206. ^ Carter 2003, s. 120–121
  207. ^ Carter 2003, s. 120–21
  208. ^ Blomberg 2009, s. 400–01
  209. ^ Brown 1988, s. 93
  210. ^ Senior, Donald (1985). The Passion of Jesus in the Gospel of Matthew. Liturgical Press. s. 124. ISBN 978-0-8146-5460-6. 
  211. ^ Blomberg 2009, s. 402
  212. ^ a b c d e f g Evans 2003, s. 509–20
  213. ^ a b Köstenberger, Kellum & Quarles 2009, s. 211–14
  214. ^ Doninger 1999, s. 271
  215. ^ Ehrman, Bart D. (2009). Jesus, Interrupted: Revealing the Hidden Contradictions in the Bible (And Why We Don't Know About Them). HarperCollins. s. 82. ISBN 978-0-06-186328-8. 
  216. ^ Doninger 1999, s. 271
  217. ^ Köstenberger, Kellum & Quarles 2009, s. 213–14
  218. ^ Morris 1992, s. 727
  219. ^ Harris 1985, s. 308–09
  220. ^ Harris 1985, s. 297–301
  221. ^ Cox & Easley 2007, s. 216–26
  222. ^ Frederick F., Bruce (1990). The Acts of the Apostles. Wm. B. Eerdmans Publishing. s. 210. ISBN 978-0-8028-0966-7. 
  223. ^ Johnson, Luke T.; Harrington, Daniel J. (1992). The Acts of the Apostles. Liturgical Press. s. 164–67. ISBN 978-0-8146-5807-9. 
  224. ^  Van den Biesen, Christian (1913). «Apocalypse». Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company. 
  225. ^ Levine 2006, s. 5
  226. ^ Powell 1998, s. 19–23
  227. ^ Amy-Jill Levine in The Historical Jesus in Context edited by Amy-Jill Levine et al. Princeton University Press ISBN 978-0-691-00992-6 s. 4
  228. ^ Theissen, Gerd; Winter, Dagmar (2002). The Quest for the Plausible Jesus: The Question of Criteria. Louisville, Kentucky: Westminster John Knox Press. s. 5. ISBN 0664225373. 
  229. ^ Jesus Research: An International Perspective (Princeton-Prague Symposia Series on the Historical Jesus) by James H. Charlesworth and Petr Pokorny (September 15, 2009) ISBN 0802863531 s. 1–2
  230. ^ Keener, Craig S. (2012). The Historical Jesus of the Gospels. William B. Eerdmans Publishing. s. 163. ISBN 978-0-8028-6292-1. 
  231. ^ a b Chilton & Evans 1998, s. 27
  232. ^ Evans 2012, s. 4–5
  233. ^ Borg, Marcus J. (1994). Jesus in Contemporary Scholarship. Continuum. s. 4–6. ISBN 978-1-56338-094-5. 
  234. ^ Theissen & Winter 2002, s. 142–43
  235. ^ Anderson, Paul N.; Just, Felix; Thatcher, Tom (2007). John, Jesus, and History, Volume 1: Critical Appraisals of Critical Views. Society of Biblical Lit. s. 131. ISBN 978-1-58983-293-0. 
  236. ^ Meier 2006, s. 124
  237. ^ a b Blomberg 2009, s. 431–36
  238. ^ a b c Harris 1985, s. 263
  239. ^ Rausch 2003, s. 36–37
  240. ^ Anderson, Paul N.; Just, Felix; Thatcher, Tom (2007). John, Jesus, and History, Volume 2. Society of Biblical Lit. s. 291. ISBN 978-1-58983-293-0. 
  241. ^ Anderson, Paul N.; Just, Felix; Thatcher, Tom (2007). John, Jesus, and History, Volume 2. Society of Biblical Lit. s. 292. ISBN 978-1-58983-293-0. 
  242. ^ Funk & Hoover 1993, s. 471–532
  243. ^ Tuckett, Christopher (2001). «Sources and methods». I Bockmuehl, Markus N. A. Cambridge Companion to Jesus. Cambridge University Press. s. 123–24. ISBN 978-0-521-79678-1. 
  244. ^ Van Voorst 2000, s. 39–53
  245. ^ Van Voorst 2000, s. 83
  246. ^ Maier, Paul L. (1995). Josephus, the essential works: a condensation of Jewish antiquities and The Jewish war. s. 285. ISBN 978-0-8254-3260-6. 
  247. ^ Evans, Craig A. (2001). Jesus and His Contemporaries: Comparative Studies. Brill. s. 42. ISBN 978-0-391-04118-9. 
  248. ^ Theissen & Merz 1998
  249. ^ Reed 2002, s. 18
  250. ^ a b Gowler, David B. (2007). What are they saying about the historical Jesus?. Paulist Press. s. 102. ISBN 978-0-8091-4445-7. 
  251. ^ Charlesworth, James H., red. (2006). «Jesus and Archaeology». Jesus and archaeology. Wm. B. Eerdmans Publishing. s. 127. ISBN 978-0-8028-4880-2. 
  252. ^ Maier 1989, s. 115–18
  253. ^ a b Niswonger 1992, s. 121–22
  254. ^ Köstenberger, Kellum & Quarles 2009, s. 137–38
  255. ^ Niswonger 1992, s. 122–24
  256. ^ a b Vermes, Géza (2010). The Nativity: History and Legend. Random House Digital. s. 81–82. ISBN 978-0-307-49918-9. 
  257. ^ Dunn 2003, s. 324
  258. ^ a b Köstenberger, Kellum & Quarles 2009, s. 140
  259. ^ a b Freedman 2000, s. 249
  260. ^ Maier 1989, s. 120–21
  261. ^ Maier 1989, s. 123
  262. ^ Evans, Craig (2006). «Josephus on John the Baptist». I Levine, Amy-Jill; Allison; Crossan, John D. The Historical Jesus in Context. Princeton University Press. s. 55–58. ISBN 978-0-691-00992-6. 
  263. ^ Gillman, Florence M. (2003). Herodias: at home in that fox's den. Liturgical Press. s. 25–30. ISBN 978-0-8146-5108-7. 
  264. ^ Köstenberger, Kellum & Quarles 2009, s. 398
  265. ^ Theissen & Merz 1998, s. 81–83
  266. ^ Green, Joel B. (1997). The gospel of Luke: New International Commentary on the New Testament Series. Wm. B. Eerdmans Publishing. s. 168. ISBN 978-0-8028-2315-1. 
  267. ^ Carter 2003, s. 44–45
  268. ^ Köstenberger, Kellum & Quarles 2009, s. 398–400
  269. ^ Barnett, Paul (2002). Jesus & the Rise of Early Christianity: A History of New Testament Times. InterVarsity Press. s. 21. ISBN 978-0-8308-2699-5. 
  270. ^ Pratt, J. P. (1991). «Newton's Date for the Crucifixion». Journal of the Royal Astronomical Society. 32: 301–04. Bibcode:1991QJRAS..32..301P. 
  271. ^ a b White, L. Michael (2010). Scripting Jesus: The Gospels in Rewrite. HarperOne. 
  272. ^ Brown, Raymond E. (1978). Mary in the New Testament. Paulist Press. s. 64. ISBN 9780809121687. 
  273. ^ a b Theissen & Merz 1998, s. 194
  274. ^ Funk, Robert W. and the Jesus Seminar. The acts of Jesus: the search for the authentic deeds of Jesus. HarperSanFrancisco. 1998. "Mark," s. 51–161
  275. ^ Cross, & Livingstone 2005, James, St.
  276. ^ Vermes 1981, s. 283
  277. ^ Bromiley, Geoffrey (1995) International Standard Bible Encyclopedia, Eerdmans Publishing, ISBN 978-0-8028-3784-4, s. 991.
  278. ^ Craig S. Keener, The Gospel of Matthew (Eerdmans 2009 ISBN 978-0-8028-6498-7), s. 83
  279. ^ Donald A. Hagner, Matthew 1–13 (Paternoster Press 1993 ISBN 978-0-8499-0232-1), s. 14–15, cited in the preceding
  280. ^ Millard Erickson, Christian Theology (Baker Academic 1998 ISBN 978-0-8010-2182-4), s. 761
  281. ^ Fritz Allhoff, Scott C. Lowe, ChristmasMal:Snd Philosophy for Everyone: Better Than a Lump of Coal (Wiley-Blackwell 2010 ISBN 978-1-4443-3090-8), s. 28
  282. ^ Frederick Dale Bruner, Matthew: The Christbook (Eerdmans 2004 ISBN 9780802811189), s. 41
  283. ^ Sanders 1993, s. 85–88
  284. ^ Theissen & Merz 1998, s. 196
  285. ^ Funk, Robert W. and the Jesus Seminar. The acts of Jesus: the search for the authentic deeds of Jesus. HarperSanFrancisco. 1998. "Birth & Infancy Stories" s. 497–526.
  286. ^ Powell 1998, s. 47
  287. ^ Murphy, Catherine (2003). John the Baptist: Prophet of Purity for a New Age. Liturgical Press. s. 29–30. ISBN 978-0-8146-5933-5. 
  288. ^ Theissen & Merz 1998, s. 235
  289. ^ Borg, Marcus J. (2006). «The Spirit-Filled Experience of Jesus». I Dunn, James D.G. The Historical Jesus in Recent Research. Eisenbrauns. s. 303. ISBN 978-1-57506-100-9. 
  290. ^ Sanders 1993, s. 205–23
  291. ^ Ehrman 1999, s. 167–70
  292. ^ a b Ehrman 1999, s. 164–67
  293. ^ Ehrman 1999, s. 171–76
  294. ^ Funk, Robert W., Roy W. Hoover, and the Jesus Seminar. The five gospels. HarperSanFrancisco. 1993. s. 294
  295. ^ Theissen & Merz 1998, s. 310
  296. ^ a b Sanders 1993, s. 10
  297. ^ a b c d e Ehrman 1999, s. 186–87
  298. ^ a b c Sanders 1993, s. 123–24
  299. ^ Sanders 1993, s. 230–36
  300. ^ Theissen & Merz 1998, s. 336
  301. ^ Cross & Livingstone 2005, Messiah
  302. ^ a b Theissen & Merz 1998, s. 533–40
  303. ^ Ehrman, Bart (1. desember 2015). «Judas and the Messianic Secret». 
  304. ^ Ehrman, Bart (1. desember 2015). «Jesus' Claim to be the Messiah». 
  305. ^ Sanders 1993, s. 254–62
  306. ^ Sanders 1993, s. 263–64
  307. ^ Theissen & Merz 1998, s. 465–66
  308. ^ Sanders 1993, s. 269–73
  309. ^ Meier 2006, s. 126–28
  310. ^ Sanders 1993
  311. ^ Sanders 1993, s. 276–81
  312. ^ Theissen & Winter 2002, s. 4–5
  313. ^ Theissen & Winter 2002, s. 5
  314. ^ Cross & Livingstone 2005, Historical Jesus, Quest of the
  315. ^ Theissen & Merz 1998, s. 1–15
  316. ^ Mitchell, Margaret M.; Young, Frances M. (2006). The Cambridge History of Christianity. 1. Cambridge University Press. s. 23. ISBN 978-0-521-81239-9. 
  317. ^ Köstenberger, Kellum & Quarles 2009, s. 124–25
  318. ^ Brown, Colin (2011). «Why Study the Historical Jesus?». Handbook for the Study of the Historical Jesus. Brill. s. 1416. ISBN 978-90-04-16372-0. 
  319. ^ a b c d Houlden 2006, s. 63–99
  320. ^ a b Erricker, Clive (1987). Teaching Christianity: a world religions approach. James Clarke & Co. s. 44. ISBN 978-0-7188-2634-5. 
  321. ^ Green, McKnight & Marshall 1992, s. 442
  322. ^ Barr, James (1970). «Which language did Jesus speak». Bulletin of the John Rylands University Library of Manchester. 53 (1): 9–29. 
  323. ^ Porter, Stanley E. (1997). Handbook to exegesis of the New Testament. Brill. s. 110–12. ISBN 978-90-04-09921-0. 
  324. ^ Dunn 2003, s. 313–15
  325. ^ Ehrman 1999, s. 96
  326. ^ Stoutzenberger, Joseph (2000). Celebrating sacraments. St Mary's Press. s. 286. 
  327. ^ Elliott, John (2007). «Jesus the Israelite Was Neither a 'Jew' nor a 'Christian': On Correcting Misleading Nomenclature». Journal for the Study of the Historical Jesus. 5 (119): 119. doi:10.1177/1476869007079741. 
  328. ^ Garroway, Rabbi Joshua (2011). «Ioudaios». The Jewish Annotated New Testament. Oxford University Press. s. 524–26. ISBN 9780195297706. 
  329. ^ Miller, David M. (2010). «The Meaning of Ioudaios and its Relationship to Other Group Labels in Ancient 'Judaism'» (PDF). Currents in Biblical Research. 9 (1): 98–126. [død lenke]
  330. ^ Mason, Steve (2007). «Jews, Judaeans, Judaizing, Judaism: Problems of Categorization in Ancient History» (PDF). Journal for the Study of Judaism. 38 (4): 457–512. doi:10.1163/156851507X193108. Arkivert fra originalen (PDF) 25. mars 2015. 
  331. ^ Levine 2006, s. 10
  332. ^ Jensen, Robin M. (2010). «Jesus in Christian art». I Burkett, Delbert. The Blackwell Companion to Jesus. John Wiley & Sons. s. 477–502. ISBN 978-1-4443-5175-0. 
  333. ^ a b Perkinson, Stephen (2009). The likeness of the king: a prehistory of portraiture in late medieval France. University of Chicago Press. s. 30. ISBN 978-0-226-65879-7. 
  334. ^ Kidd, Colin (2006). The forging of races: race and scripture in the Protestant Atlantic world. Cambridge University Press. s. 48–51. ISBN 978-1-139-45753-8. 
  335. ^ Gibson, David (21. februar 2004). «What Did Jesus Really Look Like?». New York Times. 
  336. ^ Bart Ehrman, Did Jesus Exist? Harper Collins, 2012, s. 12
  337. ^ Theissen & Merz 1998, s. 113–15
  338. ^ a b c Theissen & Merz 1998, s. 90
  339. ^ James D. G. Dunn "Paul's understanding of the death of Jesus" in Sacrifice and Redemption edited by S. W. Sykes (December 3, 2007) Cambridge University Press ISBN 052104460X s. 35–36
  340. ^ Jesus Now and Then by Richard A. Burridge and Graham Gould (April 1, 2004) ISBN 0802809774 s. 34
  341. ^ Jesus by Michael Grant 2004 ISBN 1898799881 s. 200
  342. ^ The Gospels and Jesus by Graham Stanton, 1989 ISBN 0192132415 Oxford University Press, s. 145
  343. ^ Robert E. Van Voorst Jesus Outside the New Testament: An Introduction to the Ancient Evidence Eerdmans Publishing, 2000. ISBN 0-8028-4368-9 s. 16
  344. ^ Did Jesus Exist?:The Historical Argument for Jesus of Nazareth. HarperCollins. 2012. ISBN 978-0-06-220460-8. 
  345. ^ B. Ehrman, 2011 Forged : writing in the name of God ISBN 978-0-06-207863-6. s. 285
  346. ^ Watson, Francis (2001). «The quest for the real Jesus». I Bockmuehl, Markus N. A. Cambridge companion to Jesus. Cambridge University Press. s. 156–57. ISBN 978-0-521-79678-1. 
  347. ^ Evans, C. Stephen (1996). The historical Christ and the Jesus of faith. Oxford University Press. s. v. ISBN 978-0-19-152042-6. 
  348. ^ Delbert, Burkett (2010). The Blackwell Companion to Jesus. John Wiley & Sons. s. 1. ISBN 978-1-4443-5175-0. 
  349. ^ Jackson, Gregory L. (1993). Catholic, Lutheran, Protestant: a doctrinal comparison. Christian News. s. 11–17. ISBN 978-0-615-16635-3. 
  350. ^ McGuckin, John A. (2010). The Orthodox Church: An Introduction to Its History, Doctrine. John Wiley & Sons. s. 6–7. ISBN 978-1-4443-9383-5. 
  351. ^ Leith, John H. (1993). Basic Christian doctrine. Westminster John Knox Press. s. 1–2. ISBN 978-0-664-25192-5. 
  352. ^ Schreiner, Thomas R. (2008). New Testament Theology: Magnifying God in Christ. Baker Academic. s. 23–37. ISBN 978-0-8010-2680-5. 
  353. ^ Cross & Livingstone 2005, Great Schism
  354. ^ «The Letter of Paul to the Corinthians». Encyclopædia Britannica. 
  355. ^ Cullmann, Oscar (1959). The Christology of the New Testament. Westminster John Knox Press. s. 79. ISBN 978-0-664-24351-7. 
  356. ^ Deme, Dániel (2004). The Christology of Anselm of Canterbury. Ashgate Publishing. s. 199–200. ISBN 978-0-7546-3779-0. 
  357. ^ Pannenberg, Wolfhart (2004). Systematic Theology. 2. Continuum. s. 297–303. ISBN 978-0-567-08466-8. 
  358. ^ a b Cross & Livingstone 2005, Antitrinitarianism
  359. ^ Friedmann, Robert. «Antitrinitarianism». Global Anabaptist Mennonite Encyclopedia. 
  360. ^  Joyce, George H. (1913). «Blessed Trinity». Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company. 
  361. ^ «Mormonism 101: What is Mormonism», MormonNewsroom.org (LDS Church), http://www.mormonnewsroom.org/article/mormonism-101, besøkt October 21, 2014 
  362. ^ Hunter, Sylvester (2010). Outlines of dogmatic theology. 2. Nabu Press. s. 443. ISBN 978-1-177-95809-7. 
  363. ^ a b Houlden 2006, s. 426
  364. ^ Kessler, Ed. «Jesus the Jew». BBC. 
  365. ^ Norman, Asher (2007). Twenty-six reasons why Jews don't believe in Jesus. Feldheim Publishers. s. 59–70. ISBN 978-0-9771937-0-7. 
  366. ^ Simmons, Rabbi Shraga, "Why Jews Don't Believe in Jesus". Accessed December 22, 2011.
  367. ^ Simmons, Shraga (6. mars 2004). «Why Jews Do not Believe in Jesus». Aish.com. 
  368. ^ «Malachi, Book of». Jewish Encyclopedia. 
  369. ^ «Talmud». Jewish Encyclopedia. 
  370. ^ «Jesus». Jewishvirtuallibrary.org. 
  371. ^ Kessler, Edward; Wenborn, Neil (2005). A Dictionary of Jewish-Christian Relations. Cambridge University Press. s. 416. ISBN 978-1-139-44750-8. 
  372. ^ Theissen & Merz 1998, s. 74–75
  373. ^ Jeffrey, Grant R. (2009). Heaven: The Mystery of Angels. Random House Digital. s. 108. ISBN 978-0-307-50940-6. 
  374. ^ Esposito, John L. (2003). The Oxford Dictionary of Islam. Oxford University Press. s. 158. ISBN 978-0-19-975726-8. 
  375. ^ Paget, James C. (2001). «Quests for the historical Jesus». I Bockmuehl, Markus N. A. Cambridge companion to Jesus. Cambridge University Press. s. 183. ISBN 978-0-521-79678-1. 
  376. ^ Ashraf, Irshad (Director) (August 19, 2007). The Muslim Jesus (Television production). ITV Productions.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  377. ^ «Jesus, Son of Mary». Oxford Islamic Studies Online. Besøkt 3. juli 2013. 
  378. ^ Aboul-Enein, Youssef H. (2010). Militant Islamist Ideology: Understanding the Global Threat. Naval Institute Press. s. 20. ISBN 978-1-61251-015-6. 
  379. ^ a b Fasching, Darrell J.; deChant, Dell (2001). Comparative Religious Ethics: A Narrative Approach. John Wiley & Sons. s. 241, 274–75. ISBN 978-0-631-20125-0. 
  380. ^ George, Timothy (2002). Is the Father of Jesus the God of Muhammad?: Understanding the Differences Between Christianity and Islam. Zondervan. s. 150–51. ISBN 978-0-310-24748-7. 
  381. ^ Shedinger, Robert F. (2009). Was Jesus a Muslim?: Questioning Categories in the Study of Religion. Fortress Press. s. ix. ISBN 978-1-4514-1727-2. 
  382. ^ a b c Burns, Robert A. (2011). Christianity, Islam, and the West. University Press of America. s. 32. ISBN 978-0-7618-5560-6. 
  383. ^ a b Peters, F. E. (2003). Islam: A Guide for Jews and Christians. Princeton University Press. s. 23. ISBN 978-0-691-11553-5. 
  384. ^ Cooper, Anne; Maxwell, Elsie A. (2003). Ishmael My Brother: A Christian Introduction To Islam. Monarch Books. s. 59. ISBN 978-0-8254-6223-8. 
  385. ^ «The Quranic Arabic Corpus – Translation». Corpus.quran.com. Besøkt 20. mai 2016. 
  386. ^ Mal:Cite quran
  387. ^ Khalidi, Tarif (2001). The Muslim Jesus: Sayings and Stories in Islamic Literature. Harvard University Press. s. 12. ISBN 9780674004771. 
  388. ^ Religions of the World: A Comprehensive Encyclopedia of Beliefs and Practices. ABC-CLIO. 21. september 2010. s. 55. ISBN 978-1-59884-203-6. 
  389. ^ a b c Stockman, Robert (1992). «Jesus Christ in the Bahá'í Writings». Bahá'í Studies Review. 2 (1). 
  390. ^ a b c Cole, Juan (1982). «The Concept of Manifestation in the Bahá'í Writings». Bahá'í Studies. 9: 1–38. 
  391. ^ a b Smith, Peter (2000). «peace». A concise encyclopedia of the Bahá'í Faith. Oneworld Publications. s. 214. ISBN 978-1-85168-184-6. 
  392. ^ Smith, Peter (2008). An Introduction to the Baha'i Faith. Cambridge University Press. s. 128. ISBN 978-0-521-86251-6. 
  393. ^ Lepard, Brian D. (2008). In the Glory of the Father: The Bahai Faith and Christianity. Bahai Publishing. s. 118. ISBN 978-1-931847-34-6. 
  394. ^ a b Cole, Juan R. I. (1997). «Behold the Man: Baha'u'llah on the Life of Jesus». Journal of the American Academy of Religion. 65 (1): 51, 56, 60. 
  395. ^ McManners, John (2001). The Oxford Illustrated History of Christianity. Oxford University Press. s. 27. ISBN 978-0-19-285439-1. 
  396. ^ Ehrman, Bart D. (2003). Lost Christianities: The Battles For Scripture And The Faiths We Never Knew. Oxford University Press. s. 124–25. ISBN 978-0-19-518249-1. 
  397. ^ Bevan, A. A. (1930). Manichaeism. Encyclopaedia of Religion and Ethics. 8. Kessinger Publishing. ISBN 978-0-7661-3666-3. 
  398. ^ Brown, Peter R. L. (2000). Augustine of Hippo: A Biography. University of California Press. s. 43. ISBN 978-0-520-22757-6. 
  399. ^ Rishi Das, Shaunaka (24. mars 2009). «Jesus in Hinduism». BBC. 
  400. ^ Yogananda, Paramahansa (2008). Autobiography of a Yogi. Diamond Pocket Books. ISBN 978-81-902562-0-9. 
  401. ^ Beverley, James A. (11. juni 2011). «Hollywood's Idol». Christianity Today. 
  402. ^ a b Hutson, Steven (2006). What They Never Taught You in Sunday School: A Fresh Look at Following Jesus. City Boy Enterprises. s. 57. ISBN 978-1-59886-300-0. 
  403. ^ Pike, Sarah M. (2004). New Age and neopagan religions in America. Columbia University Press. s. 56. ISBN 978-0-231-12402-7. 
  404. ^ Bailey, Alice; Khul, Djwhal (2005). A Treatise on Cosmic Fire. Lucis Publishing Company. s. 678, 1150, 1193. ISBN 978-0-85330-117-2. 
  405. ^ «What Is Scientology's View of Moses, Jesus, Muhammad, The Buddha and Other Religious Figures of the Past?». Church of Scientology International. Besøkt 13. juni 2013. 
  406. ^ Hallowell, Billy (25. oktober 2011). «Richard Dawkins: 'Jesus Would Have Been an Atheist if He Had Known What We Know Today'». TheBlaze. 
  407. ^ Richard Dawkins. «The God Delusion». Houghton Mifflin Harcourt. s. 284. Besøkt 13. desember 2014. 
  408. ^ Hitchens, Christopher (2001). Letters to a Young Contrarian. Basic Books. s. 58. ISBN 9780465030323. 
  409. ^ «Dura-Europos: Excavating Antiquity | Yale University Art Gallery». 
  410. ^ Gutmann, Joseph (1992). «Early Christian and Jewish Art». I Attridge, Harold W.; Hata, Gohei. Eusebius, Christianity, and Judaism. Wayne State University Press. s. 283–84. ISBN 0814323618. 
  411. ^ Benedetto, Robert (2006). The New Westminster Dictionary of Church History. Westminster John Knox Press. s. 51–53. ISBN 978-0-664-22416-5. 
  412. ^ Schaff, Phillip (1. juli 2006). History of the Christian Church,8 volumes, 3rd edition. Massachusetts: Hendrickson Publishers. ISBN 9781565631960. 
  413. ^ Synod of Elvira, 'Pictures are not to be placed in churches, so that they do not become objects of worship and adoration', AD 306, Canon 36
  414. ^ a b Cross & Livingstone 2005, Icons
  415. ^ Bigham, Steven (1995). The image of God the Father in Orthodox theology and iconography. St Vladimir's Seminary Press. s. 226–27. ISBN 978-1-879038-15-8. 
  416. ^ Cross & Livingstone 2005, Crucifix
  417. ^ a b c "Creche." Encyclopædia Britannica Online. Retrieved March 16, 2015.
  418. ^ Williams, Rowan (2003). The Dwelling of the Light: Praying with Icons of Christ. Wm. B. Eerdmans Publishing. s. 83. ISBN 978-0-8028-2778-4. 
  419. ^ Wojtyła, Karol J. «General audience 29 October 1997». Vatican Publishing House. Besøkt 20. april 2013. 
  420. ^ Ratzinger, Joseph A. «General audience 6 May 2009». Vatican Publishing House. Besøkt 20. april 2013. 
  421. ^ Doninger 1999, s. 231
  422. ^ Casiday, Augustine (2012). The Orthodox Christian World. Routledge. s. 447. ISBN 978-0-415-45516-9. 
  423. ^ Levine 2006, s. 24–25
  424. ^ a b Helmut Koester Introduction to the New Testament, Vol. 1: History, Culture, and Religion of the Hellenistic Age. Berlin: de Gruyter Press, 1995 s. 382
  425. ^ Flavius Josephus, The Jewish War Book VII, section 1.1"
  426. ^ Margaret M. Mitchell "The Cambridge History of Christianity, Volume 1: Origins to Constantine" Cambridge University Press 2006 s. 298
  427. ^ Nickell, Joe (2007). Relics of the Christ. University Press of Kentucky. s. 191. ISBN 978-0-8131-3731-5. 
  428. ^ Habermas, Gary R. "Shroud of Turin." The Encyclopedia of Christian Civilization (2011). doi:10.1002/9780470670606.wbecc1257
  429. ^ Ball, P. (2008). «Material witness: Shrouded in mystery». Nature Materials. 7 (5): 349. Bibcode:2008NatMa...7..349B. PMID 18432204. doi:10.1038/nmat2170. 
  430. ^ Dillenberger 1999, s. 5
  431. ^  Thurston, Herbert (1913). «Holy Nails». Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company. 
  432. ^ Delaney, Sarah (24. mai 2010). «Shroud exposition closes with more than 2 million visits». 
  433. ^ Wojtyła, Karol J. (24. mai 1998). «Pope John Paul II's address in Turin Cathedral». Vatican Publishing House. 
  434. ^ Squires, Nick (3. mai 2010). «Pope Benedict says Shroud of Turin authentic burial robe of Jesus». Christian Science Monitor. 

Bibliografi

Eksterne lenker