Arameisk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Arameisk
Brukt i Iran, Irak, Israel, Libanon, Syria og Tyrkia
Region Midtøsten, Europa, Amerika og Australia
Antall brukere 445 000
Lingvistisk
klassifikasjon
Afroasiatisk
Semittisk

Arameisk
Språkkoder
ISO 639-1 ingen
ISO 639-2 arc
ISO 639-3 ?

Wikipedia på arameisk
Arameisk på Wiktionary
Portal: Språk
Skrifteksempel i gammelsyrisk håndskrift fra Katarina-klosteret i Egypt, ca. 1000-tallet. I Schøyen-samlingen.

Arameisk er et nærmest utdødd språk som tilhører de semittiske språk, og er dermed beslektet med hebraisk og arabisk. Språket utviklet seg fra gammelarameisk. Det finnes mindre befolkningsgrupper i Syria som stadig taler dette språket i dag. Enkelte deler av Bibelen (deler av Daniels bok og Esras bok) og store deler av Talmúd er skrevet på arameisk. Det arameiske alfabet består av 22 bokstaver. Morsmålet til Jesus var sannsynligvis arameisk.

Filmen The Passion of the Christ, som omhandler Jesus Kristus' tolv siste timer, var delvis på latin og delvis på arameisk, da dette var Jesu morsmål. De siste ordene Jesus ytret da han hang på korset var «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg» på norsk. På arameisk lød de som «Elahi, Elahi, lema shabaqtani?»[1]

Skriften på veggen[rediger | rediger kilde]

De arameiske ordene som er mest kjent hos oss, er skriften på veggen i Daniels bok 5,25: Mene, mene, tekel, ufarsin, direkte oversatt: «Talt, talt, veid, delt» (underforstått: «(Kongens handlinger er) talt, veid opp og delt»). Daniels tolkning av ordene var at kongens handlinger var blitt veid og funnet for lette, og at hans rike derfor ville bli delt.[2]

Geografisk spredning[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1100-tallet f.Kr. begynte arameere, innfødte talere av arameisk, å bosette seg i stort antall i de områdene som er dagens Syria, Irak og østlige Tyrkia. Etterhvert som språket vokste i betydning ble det talt gjennom hele kystområdet i Middelhavet ved Levanten, og spredde seg øst for Tigris. Jødiske bosettere tok med seg språket til Nord-Afrika og Europa, og kristne misjonærer brakte det med til Persia, India og selv Kina. Fra 600-tallet og framover ble arameisk erstattet som fellesspråk, et lingua franca, i Midtøsten av arabisk. Imidlertid fortsatte arameisk som et litterært og liturgisk språk blant jøder, mandeanister og noen kristne, blant dem Kaldeisk-katolske kirke, samt blir fortsatt talt i små, isolerte samfunn i hele det tidligere området hvor det en gang hadde innflytelse. Turbulensen fra de siste to århundrene har derimot spredt talere av arameisk som først språk og som litterært språk ut over hele verden.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Begrepet «arameisk» på norsk er avledet fra det bibelsk-hebraiske begrep «aramitt» (אֲרָמִ֔ית), benyttet i den hebraiske Bibelen (det gamle testamente). I den greske utgaven av det nye testamente er ordet arameisk ikke benyttet, skjønt en del benevnelser av ordet «hebraisk» er oversatt som «arameisk».

Skrivesystem[rediger | rediger kilde]

Det tidligste arameiske alfabet var basert på det fønikiske alfabet. Med tiden utviklet arameisk dets særskilte kvadratiske, blokkaktige stil. Oldtidens israelitter og andre folk i Kanaan tok til seg dette alfabetet for å skrive på sine egne språk. Således er det bedre kjent som det hebraiske alfabetet i dag. Dette er det skrivesystem som er benyttet i bibelsk arameisk og andre jødiske skrifter på arameisk. Det andre fremste skrivesystem som ble benyttet for arameisk ble utviklet av kristne samfunn: en kursiv form kjent som det syriske alfabetet. En meget modifisert utgave av det arameiske alfabetet, det mandaiske alfabetet, er benyttet av tidligere folk i sørlige Mesopotamia som var tilhengere av mandeanisme, en gnostisk religion.

I tillegg til disse skrivesystemene er bestemte avarter av det arameiske alfabetet blitt benyttet i oldtiden av særskilte grupper: nabateere i Petra, oldtidsby i dagens Jordan, og en vestarameisk dialekt i oldtidsbyen Palmyra i dagens Syria. I moderne tid har turabdinsk, et nyarameiske språk i sørøstlige Tyrkia, tidvis blitt skrevet med det latinske alfabetet

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Solbu, Erlend Lånke (31. januar 2013): «Vil redde Jesu morsmål», NRK Nett
  2. ^ Mene, Mene, Tekel, Upharsin

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]