Den fortapte sønn
Den fortapte sønn er et skuespill fra 1951 av den norske forfatteren og filosofen Peter Wessel Zapffe. Det er en dramatisk gjenfortelling av Jesu liv og kan ses på som en kritikk av både religiøse og eksistensielle illusjoner.
Zapffe forklarer Jesu rolle som korsfestet frelser med en teori om at han skulle ha vært utenomekteskapelig sønn av Herodes.[1] med utgangspunkt i filosofien som kommer til uttrykk gjennom essayet Den sidste Messias (1933), og Zapffes filosofiske avhandling Om det tragiske (1941). Én tolkning av stykket er at Jesus, som mange andre mennesker, mistolket hva det innebærer å være menneske. Han iscenesatte forræderiet mot seg selv for å oppfylle Messiasprofetiene til punkt og prikke, men da Gud ikke svarer ham når han til slutt henger på korset, realiseres virkeligheten for ham.
Stykket er en filosofisk novelle som utforsker eksistensielle temaer som skyld, frihet, og meningen med livet. Stykket følger en sønn som vender tilbake til sin far etter å ha forlatt hjemmet og levd et utsvevende liv. Gjennom dialogen mellom far og sønn blir det reflektert over menneskets søken etter selvforståelse og forsoning med tilværelsens absurditet. Zapffe bruker fortellingen som en metafor for menneskets kamp med eksistensens grenser, og belyser ofte hvordan våre forsøk på å finne mening kan føre til både innsikt og tragedie.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ (no) «Peter Wessel Zapffe» i Store norske leksikon