Judea

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Ørkenfjell i det sørlige Judea, sett i østlig retning fra byen Arad
Kart over historiske Judea på 100-tallet (sør for Samaria og Galilea).

Judea eller Judæa, fra hebraisk: יהודה, Yəhuda; gresk: Ἰουδαία, Ioudaía; latin: IVDÆA, arabisk: يهودا‎, Yahudia) er oldtidens bibelske, romerske og det moderne navnet på et fjellrikt område løst tilsvarende den sørlige delen av Vestbredden i Palestina. Navnet har sin opprinnelse fra det hebraiske, kanaanittiske og senere nybabylonske og persiske navnet Yehudah eller Yehud for den bibelske israelittiske Judas stamme (Yehudah) og det assosierte kongedømmet Judea som Jewish Encyclopedia fra 1906 har datert fra 934 f.Kr. og fram til 586 f.Kr.[1] Navnet på regionen fortsatte å bli benyttet i løpet av den babylonske erobringen, persiske, hellenistiske, og romerske perioder som henholdsvis Yehud, Yehud Medinata (provinsen Judea), hasmoneiske Judea, og til sist Herodesdynastiets Judea og romerske Judea.

Som en konsekvens av Bar Kokhba-opprøret i 135 e.Kr. ble regionen omdøpt og slått sammen med romersk Syria til opprette Syria Palestina av den seierrike romerske keiser Hadrian. En stor del av Judea ble inkludert i den jordanske okkupasjonen av Vestbredden mellom 1948 og 1967 (det vil si «Vestbredden» av kongeriket Jordan).[2] begrepet Judea som en geografisk betegnelse ble gjenoppvekket av Israels regjering på 1900-tallet som en del av det israelske administrative distriktsnavnet Judea- og Samaria-området for det israelsk-okkuperte Vestbredden.[3]

Geografi[rediger | rediger kilde]

Judea er en fjellrik region, deler av den er betraktet som en ørken. Regionen varierer i stor grad i høyde, den stiger til en høyde av 1 020 meter i sør ved Hebron-fjellet, 30 km sørvest for Jerusalem, og synker så mye som til 400 meter under havnivået i den østlige regionen. Det er også stor forskjell i nedbør, fra 400–500 mm i de vestlige høydene, stiger til 600 mm rundt vestlige Jerusalem (i sentrale Judea), faller tilbake til 400 mm i østlige Jerusalem og faller til rundt 100 mm i de østlige delene grunnet effekten med regnskygge (dette er Judeaørkenen). Klimaet beveger seg tilsvarende mellom middelhavsklima i vest og ørkenklima i øst, med en stripe steppeklima i midten. Større urbane områder i regionen er Jerusalem, Betlehem, Gush Etzion, Jeriko og Hebron.[4]

Geografer deler Judea inn i flere regioner: Hebron-fjellet, Jerusalem-salen, Betelhøydene og Judeaørkenen øst for Jerusalem, som synker ned i en rekke stadier til Dødehavet. Høydene er særskilte for deres antiklinale (oppbøyd del av en foldet berggrunn) struktur. I oldtiden var høydene skoglendt, Bibelen nedtegner at jordbruk og sauedrift ble drevet i området. Dyr gresser fortsatt der i dag og med gjetere som flytter dem mellom de lavere områdene til høydedragene etter hvert som sommeren kommer. Skråningene er fortsatt preget av århundregamle steinterrasser. De jødiske opprørene mot det romerske styret endte i ødeleggelse av store områder på landbruksområdet i Judea.[5]

Judea og Galilea i det 1. århundre e.Kr.[rediger | rediger kilde]

Judea, Galilea og naboområder på Jesu tid.

I år 6 e.Kr. ble Judea, Idumea og Samaria omgjort fra romerske klientstater til en keiserlig provins, også kalt Judea. En romersk prefekt, i stedet for enn lydkonge, regjerte landet. Denne prefekten regjerte fra Caesarea Maritima, og lot Jerusalem være styrt av Israels overprest. Som et unntak kom prefekten til Jerusalem under religiøse festivaler, når religiøs eller patriotisk entusiasme noen ganger ga næring til uro eller opprør. Ikkejødiske landområder omringet de jødiske landene Judea og Galilea, men romersk lov og praksis tillot jøder å forbli separate både rettslig og kulturelt. Galilea var øyensynlig svært velstående, og fattigdom var begrenset nok til at den ikke truet den sosiale orden.[6]

Jødisk religion var uvanlig i den grad at jøder kun anerkjente én gud, at de anså seg selv som utvalgt av ham, og at de ville at ikkejøder skulle anerkjenne deres gud som den ene Gud. Jøder baserte sin tro og religiøse praksis på Toraen, fem bøker sagt å ha blitt overlevert til Moses av Gud. De tre fremste religiøse gruppene far fariseerne, esseerne og sadukeerne. Sammen representerte disse gruppene kun en brøkdel av befolkningen. De fleste jøder så fram til en tid da Gud ville frelse dem fra deres hedenske herskere, muligens gjennom en krig mot romerne.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Judah, Kingdom of», Jewish Encyclopedia.
  2. ^ Tessler, Mark A. (1994): A History of the Israeli-Palestinian Conflict, Indiana University Press, s. 401
  3. ^ Caplan, Neil (19. september 2011): The Israel-Palestine Conflict: Contested Histories, John Wiley & Sons, ISBN 978-1405175395, s. 8
  4. ^ «Picturesque Palestine I: Jerusalem, Judah, Ephraim», Lifeintheholyland.com.
  5. ^ «Unlikely A Tale of Two Conquests: The Unlikely Numismatic Association Between the Fall of New France (AD 1760) and the Fall of Judaea (AD 70)», Ansmagazine.com.
  6. ^ a b Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Britannica

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Judea – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

Koordinater: 31°41′56″N 35°18′23″Ø