Esseerne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Levninger av bygninger ved Qumran.
Grotte 4 ved Qumran hvor nitti prosent av Dødehavsrullene ble funnet.

Esseerne (hebraisk: אִסִּיִים‬, Isiyim; gresk: Ἐσσηνοί, Ἐσσαῖοι, eller Ὀσσαῖοι, Essenoi, Essaioi, Ossaioi; muligens «de beskjedne», «ydmyke», eller «fromme»)[1] var en jødisk sekt under den andre tempelperioden som var virksom fra 100-tallet f.Kr. til 100-tallet e.Kr. De er omtalt av den jødisk-hellenistiske filosofen Filon i Alexandria. Den jødiske historikeren Josefus har nedtegnet at esseerne eksisterte i store antall over hele romerske Judea, men de var færre i antall enn fariseerne og saddukeerne, to andre betydelig jødiske sekter på samme tid. Esseerne bodde i ulike byer, men samlet seg i fellesskap dedikert til frivillig fattigdom, daglig neddykking i rituelle bad (mikvé) og askese (deres prester praktiserte sølibat). Deres opprinnelse synes å være en radikal gruppe som i tiden under Johannes Hyrkanos skilte seg ut fra fariseerne, ledet av en figur som i ettertiden er kun kjent som «læreren av rettferdighet».[2]

Den første kjente referansen til sekten er gitt av den romerske forfatteren Plinius den eldre (død ca. 79 e.Kr.) i Naturalis Historia.[3] Plinius nevner i noen linjer at esseerne ikke eide penger, hadde eksistert i tusenvis av generasjoner, og at deres presteklasse («grublere») giftet seg ikke. I motsetningen til Filon, som ikke nevnte noen særskilt geografisk lokalisering for esseerne annet enn hele Israels land, plasserer Plinius dem et sted over En-Gedi, en oase ved siden av Dødehavet.[4]

Josefus har gitt en detaljert omtalte av esseerne i Den jødiske krig (ca 75 e.Kr.), med en kortere beskrivelse i Den jødiske oldtid (ca 94), og i hans selvbiografi, Livet til Flavius Josefus (ca. 97). Han hevdet at han hadde førstehånds kunnskap: I ung alder studerte han de fremste religiøse sektene, fariseerne, saddukeerne og esseerne. Han foretrakk de siste da han i tre år bodde i ødemarken som en disippel av en eneboer ved navn Bannus. Han forlot denne asketiske retningen da han var nitten år gammel og dro til Jerusalem hvor han slo seg sammen med fariseerne, som han senere kritiserte kraftig.[5] Han gir den samme informasjonen om fromhet, sølibat (noe som gikk i imot jødisk lov), fravær av personlig eiendom og penger, troen på fellesskapet, og streng overholdelse av sabbaten. Han la til esseernes rituelle nedsenking i vann hver morgen, at de spiste sammen etter bønn, henga seg til veldedighet og gavmildhet, forbød uttrykk for raseri, studerte bøkene til de eldre, bevarte hemmeligheter og var omhyggelig med navnene til englene i deres hellige skrifter.

Esseerne har fått ny omtale i moderne tid som resultat av oppdagelsen av en omfattende gruppe av religiøse dokumenter kjent som Dødehavsrullene ved Wadi Qumran, nordvest for Dødehavet, som er generelt antatt å ha tilhørt esseernes samling av dokumenter. Disse dokumentene bevarte tallrike kopier av deler av Den hebraiske Bibelen uberørt fra så tidlig som muligens 300 f.Kr. fram til deres oppdagelse i 1946.[6] Likevel er det flere forskere som bestrider at det var esseerne som hadde skrevet Dødehavsrullene,[7] og andre forskere[8] argumenterer for sannsynligheten at flere forskjellige sektene brukte Qumran som et hemmelig lagringssted for at tekstene skulle bli tatt og ødelagt av romerne. Rachel Elior har stilt spørsmål om esseerne i det hele tatt har eksistert grunnet manglende kildemateriale, unntatt de nevnte skribentene fra antikken.[9][10][11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kohler, Kaufmann (1906): «Essenes», Jewish Encyclopedia
  2. ^ Trimm, James: The Origin of the Essenes, Nazarene Judaism
  3. ^ Plinius den eldre: Historia Naturalis. V, 17 eller 29; i andre versjoner V, (15).73. Sitat: «Ab occidente litora Esseni fugiunt usque qua nocent, gens sola et in toto orbe praeter ceteras mira, sine ulla femina, omni venere abdicata, sine pecunia, socia palmarum. in diem ex aequo convenarum turba renascitur, large frequentantibus quos vita fessos ad mores eorum fortuna fluctibus agit. ita per saeculorum milia—incredibile dictu—gens aeterna est, in qua nemo nascitur. tam fecunda illis aliorum vitae paenitentia est! infra hos Engada oppidum fuit, secundum ab Hierosolymis fertilitate palmetorumque nemoribus, nunc alterum bustum. inde Masada castellum in rupe, et ipsum haut procul Asphaltite. et hactenus Iudaea est.» Oversettelse til engelsk.
  4. ^ Barthélemy, D.; Milik, J.T.; de Vaux, Roland; Crowfoot, G.M.; Plenderleith, Harold; Harding, G.L. ([1955] 1997): «Introductory: The Discovery», Qumran Cave 1. Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-826301-5, s. 5.
  5. ^ Maier, Paul L. (1998): Forordet til Josefus hovedverk: En sammenfatning av Den jødiske oldtid og Den første jødiske krig, Hermon Forlag, s. 8
  6. ^ Biørnstad, Lasse (27. juni 2016): «Dødehavsrullene skjuler fortsatt mange historier», Forskning.no
  7. ^ Newman, Hillel (2006): Proximity to Power and Jewish Sectarian Groups of the Ancient Period. A Review of Lifestyle, Values, and Halakha in the Pharisees, Sadducees, Essenes, and Qumran Brill, ISBN 978-90-04-14699-0.
  8. ^ Collins, John J. (22. oktober 2012): «Dead Sea Scrolls: What Have We Learned?», Huffington Post
  9. ^ Ilani, Ofri (13. mars 2009): «Scholar: The Essenes, Dead Sea Scroll 'authors,' never existed», Haaretz.
  10. ^ McGirk, Tim (16. mars 2009): «Scholar Claims Dead Sea Scrolls 'Authors' Never Existed», Time.
  11. ^ «Rachel Elior Responds to Her Critics», Jim West. 15. mars 2009. Arkivert fra originalen den 21. mars 2009.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • «Essenes», tematisk kompilert sammenligning av paralleller i de antikke kildene
  • «Essenes», The Digital Dead Sea Scrolls