Forsoning (kristendom)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Forsoning brukes i kristen troslære om forsoningen mellom Gud og menneskene da Jesus, angivelig Guds sønn, ble korsfestet og døde som et sonoffer i menneskenes sted. Gjennom denne menneskeofringen ble det ødelagte samfunnet mellom Gud og de syndige menneskene, som hadde vært ulydige mot guddommen og var personlig skyldige[1] i den brutte avtalen, gjenopprettet i «Den nye pakt». I Det nye testamente i Bibelen forekommer begrepet forsoning bare i apostelen Paulus' brev.[1] Forskjellige retninger innen kristen tro har ulike dogmatisk-teologiske syn på hvordan dette forliket skal forstås.

Bakgrunn og tolkninger[rediger | rediger kilde]

I Bibelen er det fortellingen om syndefallet i Edens hage som danner bakteppet for Guds inngripen i verden. Kristne finner i Det gamle testamentet løfter om en frelser. Felles for kristne tolkninger av forsoningen er at Jesus Kristus var et offer. Israels gudstjeneste i Det gamle testamentet inkluderte ofring av dyr, som skulle være til soning for folkets synder. I Det nye testamentet blir Jesus kalt «Guds lam» eller «Lammet». I Hebreerbrevet blir Jesus Kristus beskrevet som et endelig offer, som tar bort synder og frelser mennesker. Det er i denne sammenheng begrepet forsoning brukes: mennesket er skilt fra Gud på grunn av synd, men kan nå bli forsonet med Gud på grunn av hans sønn Jesu Kristi offerdød.

Frelse er et annet sentralt begrep. Frelsen innebærer at synd blir tilgitt, og det er Jesu død og oppstandelse som har gjort det mulig.

Det står mange plasser i Det nye testamentet om hvordan Jesus «ble ofret» til menneskenes beste. I Paulus' andre brev til korinterne, kapittel 5, vers 19, står det:

SitatFor det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss.Sitat
– 2. korinterbrev 5,19[2]

Andre eksempler er Joh 1:29 («Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd.») og Rom 3:24-25a («Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige på grunn av forløsningen i Kristus Jesus. Ham har Gud stilt synlig fram for at han ved sitt eget blod skulle være et sonoffer – for dem som tror.»)

Ideen om noe som ofres til det felles beste, kommer fra gamle primalreligioner[trenger referanse], og i Bibelen sees det først i Mosebøkene: På "den store forsoningsdagen" (3 Mos 16) ble folkets synder bekjent og "lagt på et dyr" som ble sendt vekk og "bar syndene vekk fra folket".

Det finnes tre hovedtyper av tolkninger av sonofferet: den klassiske, objektive og subjektive forsoningslæren.

Den klassiske forsoningslæren[rediger | rediger kilde]

Denne tolkningen har røttene sine i oldkirken. [3] Den klassiske forsoningslæren tar utgangspunkt i at mennesket er bundet av onde makter: synden, døden og djevelen. Men mennesket klarer ikke å kjempe seg fri fra disse maktene. Jesu forsoningsgjerning er en kamp hvor han overvinner disse maktene, og dermed tar Han bort hindringene for troen på Guds makt.

Denne formen har lite med menneskets synd og skyld overfor Gud.

I dag er Gustav Aulén den mest kjente med dette synet.

Den objektive forsoningslæren[rediger | rediger kilde]

Denne forsoningslæren tar utgangspunkt i at mennesket i syndefallet ble syndig av natur, og synden består i at det vil vende seg bort fra Gud – bli selvstendig.

Derfor vil det aldri klare å sone for syndefallet, det vil kun et syndfritt menneske klare – men slike finnes ikke. Så Jesus, som er ifølge tonaturlæren er «fullt ut Gud, men likevel fullt ut menneske», kan sone for menneskene.[4]

Jesu offerdød gjelder for evig. Med sin død sonet han ikke bare for syndene mennesket har gjort, men også det menensket kommer til å gjøre. Dermed er det selve troen på Jesus som frelser.

Anselm av Canterbury var en av de mest markante talsmenn for denne tolkningen. I moderne tid er denne den som preger kristen tro mest.

Den subjektive forsoningslæren[rediger | rediger kilde]

Den subjektive forsoningslæren tar utgangspunkt i at Gud kun er kjærlighet, og reagerer med kjærlighet uansett hva menneskene gjør. Dermed er det ikke snakk om å tilgi noen synd, fordi det finnes ikke. [5]

Forsoningen må skje i menneskenes hjerter, en slags omstilling av sinnelag, når menneskene fester sin lit til Guds kjærlige tilgivelse. Jesu død blir da en demonstrasjon av Guds kjærlighet, en kjærlighet som utholder all lidelse og nød for at menneskene skal få møte Guds kjærlighet.

I sin opprinnelige utforming går denne forsoningslæren tilbake til middelalderen og munken Abelard. I moderne tid er det liberale teologer som bruker denne.

Referanser[rediger | rediger kilde]