Historien bak Doctor Who

Doctor Who er en britisk science fiction-serie som blir produsert og vist av BBC på BBC One. Serien varte i 26 sesonger, fra 1963 til 1989, i sin originale form før den ble lagt ned. I april 2005 returnerte den, og den pågår enda. Mens serien var av lufta, ble det laget en TV-film i 1996, som var en samproduksjon med Universal Pictures og 20th Century Fox Television. Den ble vist på både BBC One i Storbritannia og Fox Network i USA.

Denne artikkelen omhandler produksjonen av Doctor Who. For en mer generell oversikt over programmet, gå til hovedartikkelen.

Opprinnelse

I mars 1962 fikk sjefen for manuskriptavdelingen hos BBC, Donald Wilson, en forespørsel fra sjefen for «light entertainment», Eric Maschwitz, om hans avdeling kunne undersøke mulighetene for å produsere en ny science fiction-serie for BBC. Utredningen ble klargjort av Alice Frick og Donald Bull og levert i april samme år. En ny undersøkelse som skulle se på spesifikke ideer for serien ble bestilt og levert i juli. Denne utredningen ble skrevet av Frick og et annet medlem av manuskriptavdelingen, John Braybon. Den anbefalte å utvikle en serie som handler om reising i tid.

I desember ankom Sydney Newman BBC som den nye sjefen for dramaavdelingen. Han omorganiserte dramaavdelingen, noe som gjorde Wilsons avdeling overflødig. Wilson fikk da stillingen som sjef for serier. Newman var også en fan av science fiction og han hadde overvåket flere slike produksjoner i sine tidligere jobber hos ABC Television og Canadian Broadcasting Corporation. I mars 1963 ble han gjort oppmerksom på et hull i sendeplanen av Donald Baverstock, som var Controller of Programmes. De hadde ikke noe program å vise mellom sportsprogrammet Grandstand og popmusikkprogrammet Juke Box Jury på lørdag ettermiddag. Newman bestemte at et science fiction-program måtte være perfekt å fylle hullet med og han tok opp og fortsatte entusiastisk med utforskningen rundt mulighetene for å lage et science fiction-program, som manuskriptavdelingen tidligere hadde begynt med. Han hadde flere møter med Wilson, Frick og en annen skribent hos BBC, C.E. «Bunny» Webber.

Det var Newman som fant på at man skulle ha en tidsmaskin som var større på innsiden enn på utsiden og han fant også opp hovedpersonen, den mystiske Doktoren. Han døpte serien Doctor Who. Wilson og Webber bidro mye innen utformingen av serien og de opprinnelige følgesvennene til Doktoren. Senere samme år ble produksjonen overlevert til Verity Lambert, som fikk jobben med å produsere serien, og manusredigerer David Whitaker. Wilson utpekte den mer erfarne Mervyn Pinfield som associate producer på grunn av Lamberts manglende erfaring med å produsere serier. Pinfield gjorde dog nesten aldri noe i denne stillingen. Skribent Anthony Coburn skrev den første episoden basert på et utkast av Webber og han fant på at tidsmaskinen skulle se ut som en telefonkiosk.

Kjenningsmelodien ble skrevet av Ron Grainer i samarbeid med BBC Radiophonic Workshop. Grainer skrev melodien og Delia Derbyshire spilte den inn med de elektriske hjelpemidlene hos Radiophonic Workshop. Dette arrangementet ble et av de mest særegne og uforglemmelige stykkene innen TV-musikk. Hun brukte flere båndopptakere og kuttet og limte de individuelle lydene sammen som hadde blitt tatt opp fra både ekte lydkilder og oscillatorer. Grainer ble forbløffet over resultatet og han sa «Did I write that?» da han hørte det. Derbyshire svarte at det hadde han stort sett. Dessverre ville BBC at medlemmene av Radiophonic Workshop skulle være anonyme og Grainer fikk ikke kreditert Derbyshire som medkomponist, noe som ville ha gitt henne halvparten av inntektene. Dette ble beskrevet i BBC-dokumentaren Alchemists of Sound Arkivert 20. oktober 2003 hos Wayback Machine.. Tittelsekvensen ble designet av Bernard Lodge og utført av Norman Taylor, en spesialist innen elektroniske effekter.

1960-årene

Eventyr i tid og rom

Hugh David (som senere regisserte to historier for serien) og Geoffrey Bayldon ble spurt om de ville spille Doktoren, men begge avslo. Verity Lambert og regissøren for den første historien, Waris Hussein, spurte så William Hartnell om han var interessert. Hartnell var mest kjent for å ha spilt sersjanter og andre tøffe personer i flere filmer, men Lambert hadde blitt imponert over hans opptreden i This Sporting Life, hvor han hadde en mer følsom rolle som en talentspeider. Dette fikk henne til å tilby ham rollen.

Hartnells Doktor ble opprinnelig ledsaget av hans barnebarn Susan (spilt av Carole Ann Ford). Hun var opprinnelig ment å bare skulle være en annen tidsreiser, men Coburn var bekymret over konnotasjonene det kunne gi at en eldre mann reiste sammen med en ung jente. De slo seg sammen med to av Susans lærere i den første episoden, Barbara (Jacqueline Hill) og Ian (William Russell), som begge kom fra 1960-årene. De reiste med Doktoren resten av den første sesongen og en del av den andre. Over tid ble alle følgesvennene byttet ut etter at de reiste hjem, ble igjen på andre planeter eller ble drept. Følgesvennene ble brukt av produksjonsteamet til å gi seerne noen de kunne identifisere seg med, noen som kunne forklare hva som skjedde ved å spørre Doktoren og noen som kunne rote seg opp i problemer.

Den første episoden, An Unearthly Child, måtte bli spilt inn på nytt på grunn av tekniske problemer og feil som ble gjort under innspillingen. I dagene mellom de to innspillingene ble det gjort flere forandringer når det gjaldt kostymene, effektene, fremføringen og manuskriptet. Opprinnelig var Doktoren mer ufølsom og Susan gjorde mystiske ting som å snerte slå blekk-klatter utover et papir. Den andre versjonen av episoden ble vist på BBC TV klokken 17.15 23. november 1963, men på grunn av strømbrudd i noen steder i landet og nyhetene om at president John F. Kennedy hadde blitt drept, ble episoden vist på nytt den neste lørdagen før den andre episoden.

Da den andre historien, The Daleks, ble vist, økte seerantallet betraktelig. Dette skjedde først og fremst på grunn av dalekene som ble introdusert i denne historien. De ble oppfunnet av forfatteren Terry Nation og designet av Raymond Cusick. De var helt ulikt noe som hadde blitt vist på TV før. Lambert hadde blitt rådet til å ikke bruke Nations manuskript av Donald Wilson, men hun sa at de ikke hadde noe annet klart slik at hun kunne produsere det likevel. Etter at det ble klart at historien var en stor suksess sa Wilson til Lambert at han ikke ville blande seg inn i hennes avgjørelser mer fordi det var klart at hun kjente serien bedre enn han gjorde.

Hartnells Doktor var opprinnelig verken faderlig eller medfølende. Han var kranglete, sjefete og noen ganger hensynsløs. Han mildnet dog etter hvert som han ble bedre kjent med følgesvennene sine, og han ble raskt populær, spesielt blant barn som så på serien. Denne forandringen begynte i den fjerde historien, Marco Polo. Doktoren var nesten ikke i den andre episoden og i senere episoder hadde han mildnet mye.

Serien ble en stor suksess. Den hadde ofte mer enn 12 millioner seere og dalekene returnerte flere ganger. Whitaker forlot serien tidlig i den andre sesongen (han fortsatte å skrive for den frem til 1970) og ble avløst av Dennis Spooner som igjen ble avløst av Donald Tosh på slutten av sesongen. Pinfield forlot også serien i midten av den andre sesongen på grunn av sykdom. Han ble ikke erstattet.

Det oppstod flere problemer på begynnelsen av den tredje sesongen i 1965. Lambert hadde forlatt serien og ble erstattet av John Wiles, som ikke kom godt overens med Hartnell. Hartnell hadde også problemer med å huske replikkene sine fordi han led av aterosklerose som senere skulle forårsake hans død. Wiles og Tosh fant på at de skulle skrive Hartnell ut av serien i historien The Celestial Toymaker ved å gjøre Doktoren usynlig for en del av historien og deretter la en annen skuespiller spille ham etter at han ble synlig igjen. Wiles fikk ikke lov til å bytte ut Hartnell av den nye sjefen for serier, Gerald Savory. Wiles hadde også håpet at han kunne gjøre andre store forandringer, slik som å introdusere en følgesvenn som prater cockney (noe som ble forbydd fordi alle følgesvennene skulle prate «BBC-engelsk»). Han fratrådte stillingen raskt etterpå angivelig fordi han fant ut at han ville få sparken på slutten av sesongen. Tosh forlot også sin stilling av prinsipp.

I 1966 ble det klart at Hartnells sviktende helse påvirket hans evne til å spille Doktoren. Savory hadde forlatt stillingen sin og hans etterfølger, Shaun Sutton, var vennligere innstilt når det gjaldt forandringer. Han lot den nye produsenten, Innes Lloyd, gjennomføre mange av forandringene som Wiles ikke fikk lov til. Lloyd diskuterte situasjonen med Hartnell og Hartnell var enig i at det var best at han sluttet i serien. Han sa dog senere at han ikke ville gå.

Den kosmiske vagabonden

Lloyd og manusredigerer Gerry Davis fant på at de skulle skrive den første Doktoren ut ved å introdusere Doktorens mulighet til å få en ny kropp hvis den gamle var utslitt eller skadd. De kalte prosessen først for «renewal», men den ble senere kalt regenerasjon. Mens Wiles ville ha en annen skuespiller til å spille den samme personen som Hartnell, ville Lloyd og Davis at personligheten til Doktoren også skulle forandres sammen med utseendet. De ga rollen til Patrick Troughton, som debuterte i serien i november 1966 i den siste scenen i The Tenth Planet. Denne historien introduserte også de populære cybermennene, som returnerte flere ganger i serien.

Troughton spilte Doktoren på en mer lett og komisk måte, men med den første Doktorens hat for ondskap og villigheten til å hjelpe de undertrykte. Han hadde også en mørkere side. Han kunne finne på å manipulere følgesvennene sine og andre personer for alles beste. Davis forlot stillingen sin på slutten av den fjerde sesongen og ble erstattet av Peter Bryant. Noen måneder senere gikk også Lloyd fra stillingen sin og Bryant ble forfremmet til produsent. Bryants avløser som manusredigerer var Derrick Sherwin. Victor Pemberton hadde denne stillingen i midlertidig for Bryants første historie, The Tomb of the Cybermen.

Troughton spilte Doktoren i tre sesonger frem til 1969 da han forlot serien etter at han ble lei av arbeidsmengden. På denne tiden hadde seerantallet for Doctor Who minsket mye og Terrance Dicks, den nye manusredigereren, minnes at det var snakk om å avslutte serien etter den sjette sesongen. Dette har dog blitt fornektet av Bryant, Sherwin og regissør David Maloney. Det finnes også dokumenter som indikerer at serien var i fare for å bli lagt ned etter den sjuende sesongen i 1970. De eksotiske kulissene, kostymene og rekvisittene som trengtes for hvert sted Doktoren dro til la også et press på budsjettet. Bryant og Sherwin (som nå jobbet som medprodusent, selv om BBC nektet å kreditere ham som det) fant på at man kunne la alle historiene foregå på jorden og la Doktoren være rådgiver for en organisasjon kalt UNIT (United Nations Intelligence Taskforce), som beskytter jorden mot trusler fra verdensrommet.

Dette opplegget ble testet i historien The Invasion fra sesong seks og på slutten av sesongen ble den andre Doktoren fanget av sin egen rase, time lordene, og sendt i eksil til jorden hvor han igjen regenererte som en del av straffen for å ha blandet seg inn i andre rasers anliggender. Dette var også slutten på Doctor Who i svart-hvitt. Fra og med den sjuende sesongen ble serien, slik som alle andre programmer vist på BBC One, produsert i farger.

1970-årene

UNIT-årene

Sherwins førstevalg til å erstatte Troughton var Ron Moody, hovedrolleinnehaveren av musikalen Oliver!, men han avslo den. Jon Pertwee, en annen skuespiller fra Sherwins liste over dem han ville ha, fikk rollen istedenfor. Sherwin håpte at Pertwee ville bruke sine komiske talenter i rollen, men Pertwee selv var ivrig etter å etablere seg som en dramaskuespiller så vel som en komiker. Han spilte derfor Doktoren stort sett som en alvorlig person og ikke som Sherwin regnet med at han ville gjøre det. Pertwees Doktor var en handlingens mann og produsentene tilfredsstilte Pertwees lidenskap for å kjøre forskjellige kjøretøy, slik som motorsykler, luftputefartøy, den såkalte whomobilen og Doktorens roadster, Bessie.

Sherwin forlot serien etter den første historien i den sjuende sesongen, Spearhead from Space, var produsert. Dette er den første historien som ble produsert i farger og på grunn av en streik er det også den eneste historien som ble fullstendig filmet på film. Sherwin gikk over til å jobbe med serien Paul Temple og regissør Barry Letts tok over jobben som produsent etter at Douglas Camfield takket nei til den.

Fra og med den sjuende sesongen ble episodeantallet per sesong redusert. Den sjuende sesongen er på 25 episoder og frem til midten av 1980-årene er alle sesongene mellom 20 og 28 episoder lange. Selv om ideen om at Doktoren er strandet på jorden gjorde at serien ikke ble kansellert, var verken Letts eller manusredigerer Terrance Dicks glad i den. Fra og med den åttende sesongen prøvde de derfor å finne på grunner til at Doktoren kan reise i tid og rom. I historien The Three Doctors (1973), som markerte tiårsjubileet for serien, ga time lordene Doktoren muligheten til å igjen reise i tid og rom. I denne historien gjestespilte også William Hartnell og Patrick Throughton. Førstnevnte var bare med i en liten del på grunn av dårlig helse.

I den åttende sesongen introduserte de også skurken Master, som skulle bli en gjenganger i serien. Han ble spilt av Roger Delgado og ble veldig populær, men de som laget serien følte at han ble brukt for mye. De ble enige med Delgado om at de skulle skrive Master ut av serien i den 11. sesongen ved å drepe ham og å hinte om at han kanskje hadde dødd fordi han ville redde Doktoren.

Før denne historien ble skrevet ble Delgado drept i en bilulykke i Tyrkia. Dette hadde en stor innvirkning på Pertwee. Katy Manning, som hadde spilt Doktorens følgesvenn, hadde forlatt serien etter tre sesonger og både Letts og Dicks planla også å slutte etter den 11. sesongen. Pertwee følte at "familien" hans gikk i oppløsning og han bestemte seg for å også forlate serien etter den 11. sesongen i 1974. Det blir ofte sagt at Pertwee ville ha en stor lønnsforhøyelse for et år til og at han deretter ble fortalt at han ikke lenger trengtes. Det er uklart om dette er sant eller om det ble oppdiktet for å gjøre hans avgang lettere.

Den bohemiske vandreren

Selv om Letts og Dicks planla å slutte i serien, var det de som jobbet med å finne den som skulle erstatte Pertwee. Letts ville ha en eldre Doktor, slik som Hartnell, men han endte opp med å gi rollen til Tom Baker, som ble foreslått av den nye sjefen for serier, Bill Slater. Baker var bare 40 år gammel, nesten 15 år yngre enn Pertwee, men selv om han ikke var den typen Letts ville ha, ble han den sannsynligvis mest populære Doktoren. Han spilte i serien i sju sesonger, som er lengre enn de andre skuespillerne som har hatt rollen. I løpet av hans periode ble det laget flere populære historier og serien hadde et høyt seerantall. Bakers Doktor var mer eksentrisk. Noen ganger var han lidenskapelig og omsorgsfull og andre ganger var han reservert og fjern. Baker spilte Doktoren på denne måten med vilje fordi han ville minne seerne på at Doktoren ikke er et menneske og derfor ikke alltid vil oppføre seg som et.

Letts og Dicks avløsere var produsent Philip Hinchcliffe og manusredigerer Robert Holmes, som hadde skrevet for serien i flere år. De gjorde serien mer skummel og dyster. Hammer Films' skrekkfilmer hadde stor innflytelse på historiene som ble laget i denne perioden. Selv om den blir rost av fansen som meget suksessrik, fikk BBC klager fra Mary Whitehouse, leder for National Viewers' and Listeners Association, som sa at serien er upassende for barn og kan traumatisere dem. Selv om BBC forsvarte serien, ble Hinchcliffe, etter tre sesonger, flyttet over til produksjonen av thrillerserien Target i 1977. Hans avløser, Graham Williams, ble fortalt at han skulle gjøre serien mindre skummel og uhyggelig.

Etter den 15. sesongen forlot også Holmes serien. Anthony Read tok over jobben som manusredigerer og han og Williams ble fortalt at de skulle gjøre serien mindre voldelig og ha mer humor, noe Baker likte. Baker kranglet ofte med regissører fordi han ville ha med sine egne improviserte replikker og han ble veldig glad da Douglas Adams tok over produsentjobben for sesong 17 i 1979 og gjorde serien enda muntrere. Noen fans har kritisert Adams for å ha introdusert den type humor han brukte i Haikerens guide til galaksen. Andre synes at hans historier er blant seriens beste, og City of Death blir ofte nevnt i denne sammenhengen.

Den 17. sesongen var da serien hadde flest seere under streiken hos ITV. Det ble beregnet at den hadde mellom 16 og 19 millioner seere for City of Death. Det oppstod også problemer dette året. Regissør Alan Bromly forlot serien under produksjonen av Nightmare of Eden fordi at han ble frustrert over den tekniske delen av produksjonen og fordi han kranglet med Baker. Williams måtte derfor regissere ferdig historien selv. Inflasjon innen TV-industrien gjorde at de hadde et mindre budsjett enn i Hinchcliffes periode. Den siste historien i den 17. sesongen, Adams' Shada, ble skrinlagt da den var halvferdig på grunn av en streik og sesongen sluttet etter bare 20 episoder i januar 1980.

Williams og Adams forlot serien etter denne sesongen. Williams fordi han var lei av den etter tre år og Adams fordi han ville konsentrere seg om suksessen Haikerens Guide til Galaksen. Williams anbefalte sin produksjonsleder, John Nathan-Turner, som sin avløser til Graeme MacDonald, som da var sjef for serier. Selv om MacDonald var i prinsippet enig i at Williams skulle bli avløst av noen som var kjent med serien, tilbydde han jobben til George Gallaccio istedenfor. Gallaccio, etter å ha forlatt Doctor Who i 1977, hadde fått erfaring som produsent da han jobbet på BBC Scotlands dramaserie The Omega Factor. Gallaccio avslo jobben og den gikk derfor til Nathan-Turner.

1980-årene

JNT-æraen

Omstruktureringen av dramaavdelingen betydd at MacDonald ikke kunne hjelpe nye produsenter slik han hadde gjort tidigere. Han utpekte derfor Barry Letts (som nå jobbet som senior producer i dramaavdelingen) til å returnere til serien som produksjonsleder for Nathan-Turners første sesong. Letts hadde tidligere også gitt råd til Graham Williams. Christopher H. Bidmead tok over jobben som manusredigerer.

Nathan-Turner og Bidmead prøvde å gjøre serien mer alvorlig og fjerne mye av humoren som ble innført i Williams' periode. De forandret også på kostymene. Nathan-Turner ville også bringe serien inn i 1980-tallet ved å produsere en ny tittelsekvens og la BBC Radiophonic Workshop komponere all musikken. Peter Howell hos Workshop fikk i oppdrag å lage en ny versjon av kjenningsmelodien. Tom Baker og hans medskuespiller Lalla Ward likte ikke disse forandringene.

Sesong 18, som premierte høsten 1980, var den første med disse forandringene. Seerantallet hadde falt dramatisk til rundt 5 millioner, mest på grunn av konkurranse fra Buck Rogers in the 25th. Century, som ble vist på ITV. Dette året bestemte Baker seg for å forlate serien etter sju sesonger som Doktoren. Dette ble mye omtalt i pressen sammen med at Baker foreslo på spøk at etterfølgeren hans kunne være en kvinne. Nathan-Turner, som la merke til all oppmerksomheten serien fikk, var ikke rask til å benekte dette ryktet.

En yngre Doktor

Produsenten ville opprinnelig ha Richard Griffiths som den femte Doktoren, men da han viste seg å være utilgjengelig ble Peter Davison valgt. Nathan-Turner hadde tidligere jobbet med ham på dramaserien All Creatures Great and Small. Davison var veldig annerledes i forhold til sine forgjengere. Han var mye yngre og oppfylte Nathan-Turners ønske om at den femte Doktoren ville være helt forskjellig fra Tom Baker slik at seerne ikke ville gjøre ugunstige sammenligninger mellom dem. Davisons Doktor var kanskje den mest menneskelige av alle og den hvis sårbarhet ble mest fremhevet. Den femte Doktoren reagerte ofte på det som skjedde istedenfor å være proaktiv og han var mer som en ung aristokrat til forskjell fra Bakers bohemiske personlighet.

Davison dukket opp første gang i den siste episoden av sesong 18 i historien Logopolis. Hans første, egne historie var Castrovalva neste sesong. Kontrollør av BBC One, Alan Hart, bestemte seg for å flytte serien fra høsten til våren. Dette var delvis fordi han også bestemte seg for å forandre sendetiden til å vise to episoder hver uke på hverdager istedenfor en episode hver lørdag. På grunn av denne forandringen ble antall uker hver sesong varte redusert fra 26 til 13. Davison jobbet også på BBCs komiserie Sink or Swim og var utilgjengelig så lenge at å starte sesong 19 på høsten ikke var mulig.

Eksperimentet med å se om en dramaserie kunne vises to ganger hver uke resulterte senere i den populære såpeoperaen EastEnders. Det doblet også Doctor Whos seerantall for en kort periode. Historien Black Orchid var den siste historien i den originale serien som hadde et tosifret antall millioner seere i gjennomsnitt med 10 millioner seere. Den siste individuelle episoden med over ti millioner seere var den første episoden av Time-Flight.

I midten av den 19. sesongen bestemte Bidmead seg for å slutte og Antony Root tok over midlertidig som manusredigerer. Eric Saward fikk deretter jobben og han hadde denne stillingen i flere år. Han og Nathan-Turner begynte å introdusere personer og skurker fra Doktorens og seriens fortid og det kulminerte i 20-årsjubileumsspesialen The Five Doctors i 1983.

Davison sluttet i serien etter bare tre sesonger i 1984. Han hadde blitt rådet av Patrick Troughton til å ikke spille Doktoren lengre enn tre år og han var også desillusjonert på grunn av kvaliteten på manusene i den 20. sesongen. Selv om han syntes at kvaliteten hadde tatt seg opp igjen i den 21. sesongen, hadde hans avgang allerede blitt kunngjort og Nathan-Turner valgte Colin Baker som hans etterfølger. Baker hadde tidligere en gjesterolle i historien Arc of Infinity. Han ble den sjette Doktoren og dukket opp i slutten av Davisons siste historie, The Caves of Androzani.

Trial of a Time Lord

Colin Baker, som spilte den sjette Doktoren

Foto: Tim Drury

Bakers første, hele sesong i 1985 noenlunde suksessrik til tross for flere forandringer. Alan Hart bestemte seg for å eksperimentere med lengden på episodene ved å doble den slik at man fikk 13 45 minutter lange episoder istedenfor 26 25 minutter lange episoder. Serien ble også flyttet tilbake til lørdag den hadde fra sju til åtte millioner seere for de fleste episodene selv om den fikk hard konkurranse fra The A-Team på ITV. Baker spilte Doktoren mer svulstig og hovmodig enn de tidligere skuespillerne, noe han fikk kritikk for. Han brukte også dødbringende metoder for å kvitte seg med skurkene i noen historier.

Serien ble igjen kritisert for det angivelige skrekkinnjagende innholdet i noen av episodene. Ulikt tidligere kritikker, kom disse fra innad i BBC. Michael Grade hadde tatt over som kontrollør av BBC One i 1984 og han var ikke en fan av serien. Han tilstod i senere intervjuer at han faktisk hatet serien og han ville legge den ned. Det blir dog debattert hvor mye hans beslutninger ble påvirket av hans personlige meninger. På denne tiden hadde BBC også finansielle problemer på grunn av dyre investeringer som EastEnders, frokost-TV og TV på dagtid og det var derfor nødvendig å spare i alle deler av selskapet.

Da det ble kunngjort at Doctor Who ble utsatt i et helt finansår, ble nyheten tolket som at serien var i ferd med å legges ned. Oppstyret som pressen og seerne forårsaket var mye større enn både Grade og styret forventet. Historien fikk en hel forside i avis The Sun. En veldedighetssingle, kalt Doctor in Distress, ble produsert og gitt ut i mars 1985. Den var skrevet av Ian Levine og Fiachra Trench og sunget av en gruppe med 30 B-kjendiser, inkludert Nicola Bryant, Nicholas Courtney og Colin Baker under navnet Who Cares. Den fikk elendige anmeldelser.

Den 23. sesongen ble vist høsten 1986. Det var flere komplikasjoner underveis på grunn av forskjellige faktorer. Episodelengden ble redusert tilbake til 25 minutter, men antall episoder ble også redusert til 14, litt over halvparten av den normale lengden av tidligere sesonger. Serien fikk også fremdeles konkurranse fra The A-Team og siden den hadde vært av lufta i 18 måneder, fikk den problemer med å vinne tilbake seere som hadde gått over til ITV. Saward og Nathan-Turner bestemte seg for å ha en overhengende historie hele sesongen kalt The Trial of a Time Lord. Denne avgjørelsen forviklet ting ytterligere og forvirret både forfatterne og seerne. Sesongen hadde mellom fire og fem millioner seere.

Det var også flere problemer bak kameraet. Robert Holmes, som hadde kommet tilbake for å skrive for serien på en halvfast basis i 1984, døde før han ble ferdig med den siste episoden. Saward og Nathan-Turner kom på kant med hverandre og det endte med at Saward sluttet. Til tross for alt dette lot Grade serien fortsette, men flyttet den tilbake til midt i uken og en episode per uke. Han ville også ha en ny skuespiller til å spille Doktoren og Colin Baker fikk sparken.

Den mørke tiden

Sylvester McCoy som spilte den sjuende Doktoren

Nathan-Turner trodde han endelig fikk forlate serien, men det var ingen andre produsenter som ville ha jobben eller var tilgjengelig, så han fikk ordre om å bli. Han hadde derfor valget mellom å slutte i BBC eller fortsette. Siden han ikke forventet at han måtte produsere sesong 24, fikk han liten tid på seg til forberedelser. Han hyrte den uerfarne Andrew Cartmel som manusredigerer etter et råd fra en venn som hadde hatt et forfatterkurs hvor Cartmel var elev. Han valgte deretter den ukjente, skotske skuespilleren Sylvester McCoy til å spille Doktoren. Siden McCoy var en komiskuespiller, spilte han Doktoren i den første sesongen med en klovneaktig fremføring. Cartmels innflytelse stoppet dog dette ganske raskt. Den sjuende Doktoren ble mørkere og mer hemmelighetsfull enn de tidligere inkarnasjonene. Han manipulerte personer som sjakkbrikker og det så alltid ut som at han spilte ett spill de andre ikke visste om.

Denne sesongen ble plassert av Grade på mandager klokken 19.35, samtidig som at den meget populære såpeoperaen Coronation Street ble vist på ITV. Som en konsekvens av dette led seerantallet for Doctor Who. Det var dog ofte det mest sette BBC-programmet på dette sendetidspunktet. Sesongens kvalitet ble spottet av mange fans, men over de neste to sesongene gikk en del over til å synes at Cartmel og hans forfattere tok serien i rett retning.

Nathan-Turner prøvde igjen å forlate serien etter den 25. sesongen i 1988, men ble da også overtalt til å bli enda ett år etter at produsent Paul Stone ble tilbudt stillingen, men avslo. For den 26. sesongen fikk serien ros igjen, men seerantallet var katastrofalt. Det lå på rundt tre millioner og gikk opp til 4,5 millioner på slutten av sesongen. På slutten av året ble Cartmel headhuntet til å redigere manus for BBCs middelalderdrama Casualty og Nathan-Turner forlot også serien. Ingen av disse ble erstattet siden produksjonen av serien også ble lagt ned. Selv om Michael Grade hadde forlatt BBC i 1987 til fordel for en lederstilling i Channel 4, forble Doctor Who i samme sendetidspunkt i konkurranse med Coronation Street. Jonathan Powell, som deretter ble kontrollør av BBC One, bestemte seg for å innstille serien. De som jobbet på den ble informert om dette etter at sesong 26 var produsert i august 1989.

Den siste historien som ble produsert var Ghost Light. Survival var dog den siste som ble vist. Den siste episoden ble kringkastet 6. desember 1989 og markerte slutten på den 26 sesonger lange originale serien. Nathan-Turner bestemte nært opp mot sendingen at en mer passende konklusjon til historien burde bli laget siden dette mest sannsynlig skulle bli den siste episoden på en stund, og kanskje den aller siste. Cartmel skrev derfor en melankolsk monolog for McCoy, som han spilte inn 23. november, som tilfeldigvis var dagen da serien fylte 26 år. Denne innspillingen ble dubbet over den siste scenen i historien hvor Ace og Doktoren går inn i det fjerne og ut på nye eventyr. Produksjonskontoret for Doctor Who ble deretter lagt ned i august 1990.

1990-årene

27. sesong

Sesong 27 var under planlegging da serien ble lagt ned. Både McCoy og daværende følgesvenn, Sophie Aldred (Ace), sa at de ville ha sluttet i serien i løpet av denne sesongen. Noen av historiene ville ha handlet om at Ace begynner på akademiet på Gallifrey og introduksjonen av den nye følgesvennen, tyven Kate. Andrew Cartmel hadde allerede begynt å jobbe på fire historier som ville ha vært løst koblet sammen. Earth Aid av Ben Aaronovitch handlet om insektlignende vesener; Ice Time av Marc Platt foregikk i 1960-årene i London og handlet om iskrigerne og at Ace forlater Doktoren; Crime of the Century av Cartmel foregikk i nåtiden og handlet om dyreforsøk; Alixion av Robin Mukherjee handlet om at Doktoren ble lurt til en isolert asteroide for å spille en rekke dødbringende spill. Før Kate ville ha blitt introdusert, ville Ice Time ha introdusert faren hennes, en forbryter kalt Sam Tollinger som var planlagt å skulle bli en tilbakevendende person. I Alixion ville Doktoren ha endt opp sinnssyk og regenerert. Siden produksjonen ble lagt ned ble ingen av disse historiene gjort ferdig.

Andre medier

Etter at produksjonen av serien ble lagt ned, ble flere andre Doctor Who-prosjekter produsert under lisens fra BBC. Doctor Who Magazine fortsatte med sine tegneseriestriper og historier. Rett etter serien hadde de historier med den sjuende Doktoren og Ace og senere med andre Doktorer og følgesvenner. Virgin Publishing ga ut en serie med bøker kalt The New Adventures of Dcotor Who fra 1991 til 1997. Denne serien handlet om den sjuende Doktoren og utforsket mer de temaene som ble tatt opp i de siste sesongene av TV-serien. Flere manusforfattere som hadde skrevet for TV-serien skrev bøker i denne serien. Russel T. Davies, Paul Cornell og Mark Gatiss som senere skrev historier for den nye TV-serien bidro også til bokserien. Den introduserte nye følgesvenner, slik som Bernice Summerfield og de som hadde ansvaret for serien vurderte også å la Doktoren regenerere. Denne serien ble så suksessrik at Virgin bestemte seg for å gi ut en ny serie, The Missing Adventures, som handlet om tidligere inkarnasjoner av Doktoren.

Etter TV-filmen (se under), ble den sjuende Doktoren byttet ut med den åttende Doktoren i både tegneseriestripene og bøkene. BBC Books tok tilbake rettighetene til å gi ut nye historier i bokform i 1997 og ga ut to serier, Eighth Doctor Adventures og Past Doctor Adventures så vel som antologibøker og noveller frem til 2005. Big Finish Productions spilte inn flere bøker, minus Doktoren, som hørespill og på grunn av dette fikk de en lisens fra BBC som ga de lov til å skrive og produsere hørespill som ikke var basert på bøker. De lagde også hørespill basert på andre personer og monstre fra TV-serien og spin-offs. Flere av forfatterne av bøkene skrev også på hørespillene. Et av hørespillene hadde også David Tennant i en rolle, som for første gang spilte i en Doctor Who-historie.

TV-filmen

Paul McGann, som spilte den åttende Doktoren

Foto: Tim Drury

Selv om TV-serien praktisk talt var kansellert, fortsatte BBC å si at den bare var satt på pause og insisterte at serien ville returnere. Nathan-Turner produserte 30-årsjubileumsspesialen Dimensions in Time i 1993, som en erstatning for den direkte-til-videofilmen The Dark Dimension, som ikke ble produsert.

BBC håpte at de kunne finne et uavhengig produksjonsselskap som ville fortsette serien og Philip Segal, en utvandret brite som jobbet for Columbia Pictures TV-avdeling i USA, foreslo et slikt prosjekt. Segals forhandlinger foregikk i flere år. I denne tiden sluttet han i Columbia og begynte i Steven Spielbergs Amblin Entertainment og senere gikk han over til å jobbe for Universal Studios' TV-avdeling. Hos Amblin hadde Segal fått CBS til å bli interessert i å lage en ny serie som ville ha startet i 1994, men forhandlingene førte ikke frem.

Hos Universal fikk Segal visepresidenten av TV-filmproduksjon hos Fox Network, Trevor Walton, interessert. Han var også en brite og hadde kjennskap til serien. Selv om Walton selv ikke kunne bestille en TV-serie, kunne han bestille en TV-film som da kunne brukes som en bakdørspilot for en TV-serie. TV-filmen ble hetende Doctor Who. For å skille den fra TV-serien, foreslo Segal tittelen Enemy Within. Hva man skal kalle den er det uenighet om blant fans, men de fleste refererer til den som TV-filmen eller forkortelsen TVM. DVD-utgivelsen kaller den Doctor Who – The Movie.

Planen var at den nye serien ville være en ny amerikansk versjon av Doctor Who, slik som at Sanford and Son var en urelatert remake av Steptoe and Son. Matthew Jacobs ble hyrt av Walton for å skrive TV-filmen i 1995. Han mente at man trengte en enklere historie enn de innviklede historiene Segal hadde skrevet med forfatter John Leekley. Han overbeviste Segal om at de skulle lage TV-filmen som en fortsettelse av TV-serien, noe som aldri hadde blitt gjort før når en amerikansk TV-stasjon hadde kjøpt rettighetene til et britisk TV-program.

I begynnelsen av TV-filmen dukker derfor Sylvester McCoy opp før han regenererer til Paul McGann, som Segal hadde valgt til å spille Doktoren. Både Fox og McGann selv hadde opprinnelig ikke vært positiv til dette valget. Segal sa senere at BBCs produksjonsleder for TV-filmen, Jo Wright, ville ha Tom Baker til å spille den tidligere Doktoren fordi han var sett på om den definitive Doktoren blant britiske seere og McCoys var ikke like populær. Hun ga seg etter at Segal forklarte hvordan det brøt med kontinuiteten i serien. Segal måtte også slåss for å beholde den originale kjenningsmelodien. Komponisten John Debney ville skrive en ny melodi, men ble overbevist til å lage et nytt arrangement av Ron Grainers komposisjon. Grainer ble dog ikke kreditert i rulleteksten. TV-filmen brukte også logoen som BBC brukte i TV-serien fra 1970 til 1973. Denne logoen ble den offisielle logoen for Doctor Who frem til 2004. Den brukes fremdeles på alle varer med de tidligere Doktorene.

TV-filmen debuterte på City TV i Vancouver i Canada (hvor den ble filmet) 12. mai 1996. Den ble deretter vist på Fox Network 14. mai og på BBC One 27. mai. Den fikk bare 5,5 millioner seere i USA og 9 millioner i Storbritannia hvor den var ett av de ti programmene med flest seere denne uka.

McGanns Doktor ble godt mottatt av fans, men selve TV-filmen fikk blandet kritikk. Selv om den var en suksess i Storbritannia, bestemte Fox seg for å ikke produsere en TV-serie på grunn av det lave seerantallet i USA. Universal kunne ikke produsere serien alene uten noen TV-stasjoner som ville vise den. Det ville faktisk ha vært billigere for BBC å produsere en ny serie alene. Planene ble derfor lagt på is

Tilbake til BBC

Etter TV-filmen hadde Universal fremdeles rettighetene til å spille inn flere historier, men uten en kringkaster bestemte de seg for å la rettighetene utløpe. De gikk derfor tilbake til BBC i 1997.

Året etter ankom produsent Mal Young BBCs egen produksjonsavdeling som sjef for dramaserier. Young var ivrig etter å lage mer Doctor Who og han delte denne iveren med daværende kontrollør av BBC One, Peter Salmon. Tony Wood, en produsent i Youngs avdeling, hadde tidligere jobbet hos Granada Television og husket sin tidligere kollega Russel T. Davies' entusiasme for serien. Han anbefalte derfor Davies til Young som en mulig manusforfatter for en ny Doctor Who-serie. Davies hadde nylig skrevet de populære dramaene The Grand og Touching Evil og tidligere samme tiår hadde han jobbet hos BBC hvor han skrev de godt mottatte science fiction-seriene for barn kalt Dark Season og Century Falls.

Davies hadde deretter et møte med Patrick Spence, som var en av Mal Youngs produsenter. I 1999 tok media tak i historien etter Davies' suksess Queer as Folk. Flere kilder påstod at serien hadde fått den midlertidige tittelen Doctor Who 2000, men i virkeligheten hadde lite blitt gjort. Peter Salmon ble informert av BBC Worldwide om at en ny serie ville ødelegge deres planer for en mulig film basert på TV-serien. Planene for en ny TV-serie ble derfor igjen utsatt og en eventuell gjenopplivning virket usannsynlig i 2000 etter at Salmon sluttet i sin stilling.

2000-årene

40-årsjubileet

Salmons etterfølger, Lorraine Heggessey, viste seg å være like entusiastisk når det gjaldt Doctor Who og hun sa ofte til pressen at hun var interessert i å gjenopplive serien men at rettighetsproblemer forhindret det. Hun refererte mest sannsynlig til BBC Worldwides filmplaner. BBCs sjef for drama-avdelingen, Jane Tranter, var også positiv til å gjenopplive serien. Heggessey hadde mottatt flere forslag etter at hun fikk jobben, blant annet fra Dan Freedman, som hadde produsert en Doctor Who-historie kalt Death Comes to Time for BBCis nettside i 2001. Skuespiller og manusforfatter Mark Gatiss leverte inn et annet forslag i 2002 sammen med forfatter Gareth Roberts og Claton Hickman, redaktøren av Doctor Who Magazine.

I mellomtiden hadde Doctor Who-historien publisert på BBCis nettside blitt populær. Death Comes to Time ble fulgt av Real Time i 2002 og en ny versjon av den ufullendte Shada i 2003. For 40-årsjubileet bestemte de seg for å produsere en større historie. I juli 2003 kunngjorde BBCi at de holdt på å lage Scream of the Shalka, en animert historie for nettet med Richard E. Grant som Doktoren og Derek Jacobi som Master. Siden det var ingen planer om å fortsette TV-serien sa de at Shalka var den offisielle fortsettelsen av TV-serien og at Grant var den nye, offisielle Doktoren.

Den nye serien

I september 2003 klarte Heggessey å overtale Worldwide til å gi opp sine planer om å lage en film og la BBC lage en ny TV-serie. Tranter og Heggessey valgte å igjen henvende seg til Davies som tidligere sagt at han ville returnere til BBC hvis han fikk lov til å produsere Doctor Who. Han tok jobben og 26. september samme år ble det offisielt kunngjort at Doctor Who var på vei tilbake til BBC One og at den ville bli produsert internt hos BBC Wales i 2004 for deretter å bli vist på TV i 2005.

BBC Worldwide har sagt at planene for en eventuell film ikke er skrinlagt. Detaljene om denne filmen er få og det er uvisst om den er en del av seriens kontinuitet eller om et manus i det hele tatt eksisterer.

Davies ble hovedskribent og produksjonsleder for den nye serien. De valgte å kalle den første sesongen for sesong 1 (engelsk: Series one) selv om den fortsatte den gamle serien. Mark Gatiss, Steven Moffat, Paul Cornell og Rob Shearman var de andre skribentene som ble hyrt inn. Phil Collinson fikk jobben som produsent og Mal Young og Julie Gardner jobben som produksjonsleder. Young forlot dog denne stillingen midtveis i produksjonen på slutten av 2004. Et nytt arrangement av kjenningsmelodien ble komponert av Murray Gold.

Den første sesongen av den nye serien består av tretten 45 minutter lange episoder og den første episoden heter Rose etter navnet på Doktorens nye følgesvenn, Rose Tyler. I motsetning til den gamle serien er episodene i den nye serien selvstendige bortsett fra noen historier som varer to episoder. Innspillingen av denne sesongen begynt 18. juli 2004. I februar samme år ble planene for flere historier med Grants niende Doktor lagt på hylla. Grants inkarnasjon ble kalt «Shalkadoktoren» og han returnerte i en novelle kalt The Feast of the Stone på BBCs nettside.[1]

Etter mye spekulasjon i pressen, kunngjorde BBC at Christopher Eccleston var valgt til å spille den niende Doktoren sammen med Billie Piper som følgesvennen Rose. En forfatter av Davies' kaliber ble sett på som ett kupp for serien og med bekreftelsen på at Eccleston skulle spille Doktoren, fikk serien mye oppmerksomhet som fortsatte å stige. I Doctor Who Magazine fra april 2004 sa Davies at Ecclestons Doktor er den niende og Grants niende Doktor ble derfor en uoffisiell versjon.

Samme måned returnerte Michael Grade til BBC som styreformann. Han sa at han var nøytral til den nye serien. Etter at den første sesongen ble en suksess, skrev han i juni 2005 en e-post til generaldirektøren, Mark Thompson, hvor han sa han var positiv til serien og dens popularitet: «I never dreamed I would ever write this. I must be going soft!»

Noen fans var dog ikke fornøyd. De kritiserte den nye logoen og forandringen i tardisen. Ifølge flere nyhetskilder mottok flere som jobbet på serien hatbrev og dødstrusler. Den nye logoen ble lagt opp på BBCs nettside sammen med trailere og de ble fulgt av reklamer i mars 2005 før serien premierte 26. mars. En tidligere versjon av Rose ble lekket på internett av en ansatt hos en tredjepart assosiert med Canadian Broadcasting Corporation, som var medfinansierer av serien. Den fikk mye oppmerksomhet i media og genererte mange diskusjoner blant fans. Forhåndsomtaler i britiske media var stort sett positive.

Rose begynte klokken 19.00 26. mars 2005 på BBC One. BBC Wales hadde også produsert Doctor Who Confidential, en serie på 13 bakomprogrammer om den nye Doctor Who som ble vist på BBC Three rett etter at denne var ferdig på BBC One. Roses seerantall var på 9,9 millioner i gjennomsnitt og antallet gikk så høyt som 10,5 millioner. Etter at de som tok opp episoden og så den innen en uke var tatt med, gikk tallet opp til 10,81 millioner. Det var det tredje mest sette programmet på BBC One denne uken og det sjuende mest sette på alle kanalene. Jane Tranter kunngjorde allerede 30. mars at de ville lage en julespesial for desember 2005 og en sesong til i 2006.

Serien ble godt mottatt av både kritikerne og seerne. TV Choice/TV Quick-prisen for beste skuespiller i 2005 gikk til Christopher Eccleston og Doctor Who ble nominert for beste serie. Eccleston, Piper og Doctor Who var alle vinnere i sine respektive kategorier under National Television Awards 25. oktober 2005. Denne prisen er ikke like kjent som BAFTA-prisene, men den er en pris innen britisk TV hvor publikum kan stemme. Serien vant også to BAFTA-priser i mai 2006, inkludert prisen for beste dramaserie.

I Norge valgte NRK å kjøpe inn den nye serien og den hadde premiere på NRK2 28. september 2005. Per dags dato har NRK bare vist denne sesongen. I januar 2006 ble det kunngjort at amerikanske Sci Fi Channel hadde kjøpt rettighetene til å vise den i USA. De viste første episode 17. mars.

Den nye serien har vært grunnlaget for en del debatt blant fans av serien som diskuterer om den er en fortsettelse av den gamle serien eller om den er uavhengig. Selv om det er klart i serien at den er en fortsettelse, at Eccleston blir referert til som den niende Doktoren i reklamemateriell og at flere personer fra Doktorens fortid har dukket opp, behandler BBC den som et nytt program og de kaller derfor sesongen fra 2005 for «series 1». På grunn av dette har noen fans valgt å kalle denne sesongen for sesong 27, mens andre følger BBCs nummerering.

Noen fans av den gamle serien har protestert mot hva de kaller såpeopera-elementer i den nye serien, slik som at den har med Jackie Tyler og Mickey Smith, henholdsvis Roses mor og kjæreste.

Davies avviste disse innvendingene og sa «...if people say I’ve introduced a soap opera element into the show, I take that as a pejorative. What they mean is drama. A soap opera element would be the Doctor turning round and saying, 'I am your father, Rose.' But if you mean people are happy or sad or affected by events, that’s drama. And it’s quite inconceivable that a primetime BBC show could be written in any other way today.»

Samtidig som at den nye serien begynte, oppdaterte BBC Books Doctor Who-bokseriene. De stoppet med å gi ut bøker med de tidligere Doktorene (den siste kom ut på slutten av 2005) og de begynte med en ny serie bøker om den niende og senere den tiende Doktoren.

Utskifting

Bare timer etter kunngjøringen om at en sesong til ville bli laget, meldte The Sun og Daily Express' om at Eccleston hadde sluttet i serien. Eccleston ga deretter ut en uttalelse gjennom BBC hvor han sa at han ville forlate serien fordi han var redd for å bare få den samme typen rolle i fremtiden.

Fans reagerte med skuffelse og sinne. Noen pekte på at serien var perfekt for slike utskiftinger i hovedrollen. Det ble lastet opp så mange sinte poster på Outpost Gallifreys forum at Shaun Lyon, eieren av siden, valgte å stenge forumet i to dager.

Det ble spekulert i hvor lenge de som jobbet på serien hadde visst om Ecclestons avgjørelse. Det viste seg at det hadde vært planlagt og at manusene ble skrevet med tanke på at Eccleston bare ville spille rollen i ett år. Det var dog planlagt å ikke offentliggjøre hans avgang før etter at denne sesongen hadde blitt vist.[2] BBC innrømte deretter at de hadde skrevet Ecclestons uttalelse og med det hadde brutt avtalen de hadde med skuespilleren om å ikke offentliggjøre at han ville forlate serien. Uttalelsen ble skrevet etter at journalister hadde tatt kontakt med pressekontoret.[3]

16. april 2005 kunngjorde BBC at David Tennant ville ta over rollen som Doktoren.[4] Regenerasjonen fra Eccleston til Tennant foregikk i episoden The Parting of the Ways, som var sesongfinalen i 2005. Tennant og Billie Piper spilte deretter i en mini-episode for Children in Need. Tennants første episode var julespesialen The Christmas Invasion. Piper forlot serien etter den andre sesongen i 2006.

På en visning av The Parting of the Ways hos BAFTA 15. juni 2005, sa Jane Tranter at en julespesial til (The Runaway Bride) og en tredje sesong var bestilt. For den tredje sesongen tar Martha Jones, spilt av Freema Agyeman, over som Doktorens følgesvenn. Hun vil slå seg sammen med ham i den første episoden av denne sesongen i 2007.

Flere relaterte programmer og produkter relatert til Doctor Who har blitt utgitt etter at serien returnerte. Den første serien var Doctor Who: Confidential som ble vist på BBC Three rett etter hver episode. De var bakomprogrammer om hvordan de laget den nye serien og de fokuserte på ukens episode av Doctor Who. I 2006 debuterte Torchwood på BBC Three sammen med et annen bakomprogram kalt Totally Doctor Who på BBC One. Etter at Sarah Jane Smith dukket opp i episoden School Reunion ble det annonsert av Elisabeth Sladen ville igjen spille denne rollen i en ny serie kalt The Sarah Jane Adventures. Den første episoden ble vist på BBC One 1. januar 2007. Enda en serie, K-9 Adventures, vil også ha premiere i 2007, men den blir ikke produsert av BBC. Tennant og Agyeman vil også gi stemmer til The Infinite Quest en animert historie som vil bli vist som en del av Totally Doctor Who i 2007.

Kilder

Bøker:

• Howe, David J; Stammers, Mark & Walker, Stephen James (1994). The Handbook: The First Doctor – The William Hartnell Years: 1963-1966 (førsteutgave). London: Virgin Publishing. ISBN 0-426-20430-1.
• Howe, David J & Walker, Stephen James (1998). The Handbook: The Seventh Doctor – The Sylvester McCoy Years: 1987-1996 (førsteutgave). London: Virgin Publishing. ISBN 0-426-20527-8.
• Howe, David J; Stammers, Mark & Walker, Stephen James (1993). Doctor Who: The Sixties (andreutgave). London: Virgin Publishing. ISBN 0-86369-707-0.
• Howe, David J; Stammers, Mark & Walker, Stephen James (1994). Doctor Who: The Seventies (førsteutgave). London: Virgin Publishing. ISBN 1-85227-444-1.
• Howe, David J; Stammers, Mark & Walker, Stephen James (1996). Doctor Who: The Eighties (førsteutgave). London: Virgin Publishing. ISBN 1-85227-680-0.
• Howe, David J & Walker, Stephen James (1998). Doctor Who: The Television Companion (førsteutgave). London: BBC Books. ISBN 0-563-40588-0.
• Howe, David J & Walker, Stephen James (2003). The Television Companion: The Unofficial and Unauthorised Guide to DOCTOR WHO (andreutgave) Surrey, UK: Telos Publishing, ISBN 1-903889-52-9
• Segal, Philip & Russell, Gary (2000). Doctor Who: Regeneration (førsteutgave). London: HarperCollins. ISBN 0-00-710591-6.

Magasiner:

• Hickman, Clayton & Davies, Russell T (desember 2003). «Lucky Thirteen? Exclusive! All the latest Doctor Who series news from Russell T Davies». Doctor Who Magazine Nr. 338, s. 4.
• Pixley, Andrew (september. 2003). «1990-1996: Doctor Who's Wilderness Years». Doctor Who Magazine Special Edition: The Complete Eighth Doctor, s. 10–31.

Eksterne lenker

• Offisiell side hos BBC.co.uk.
• Doctor Who Cuttings Archive – En side med utklipp fra diverse utgivelser relatert tilDoctor Who fra 1960-årene og frem til i dag.
• A Brief History of Time (Travel) – Produksjonshistorie.
• Historien bak kjenningsmelodien.
• Doctor Who's Tragical History Tour – Bildearkiv.
• Russell T. Davies, The Guardian, 13. juni 2005, «Alien resurrection».