Orfeus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Orfeus med sin lyre, omgitt av temmete villdyr. Museum Christian-Byzantine, Athen.
«Trakisk kvinner bærer hodet til Orfeus på hans lyre», maleri av Gustave Moreau (1865).

Orfeus (gresk: Ὀρφεύς) er i gresk mytologi sønnen til musen Kalliope og den dødelige Oigros (noen ganger Apollon). Han hadde et stort musikalsk talent. Lyre var hans instrument, og når han sang så kunne han fortrolle alt fra ville dyr, til bekker, steiner og trær.

De egenskapene som ble tilskrevet Orfeus forandret seg gjennom den greske antikken. På 600-tallet f.Kr. var han kjent som en traker som var en av argonautene i Jasons følge. På 500-tallet er det fortellingen om Orfeus og Eurydike som preger bildet av ham, men den romantiske kjærligheten som fører ham til dødsriket Hades blir latterliggjort av Platon.[1] Aristofanes (450–385 f.Kr.) omtaler Orfeus som en kulturhelt som lærte grekerne å avstå fra dyreofringer.

Orfeus-mytene[rediger | rediger kilde]

Myten om Orfeus og Eurydike var kjent på 500-tallet f.Kr., men de versjonene som er kjent i dag er de tragiske versjonene til Vergil og Ovid, skrevet ca. 10 f.Kr.. På 300-tallet f.Kr. oppsto en versjon, skrevet av Hermesianax, som endte med at Orfeus lyktes med å hente sin elskede tilbake.

Kort tid etter at Orfeus hadde giftet seg med den vakre dryaden (treånden) Eurydike ble hun bitt av en slange og døde, mens hun flyktet fra Aristaios. Orfeus spilte i sin fortvilelse så triste sanger at nymfene og gudene gav han råd. Han dro så ned til underverdenen og spilte sanger triste nok til å få Hades, Persefone og til og med furiene, til å gråte. Hades lot da Eurydike følge etter Orfeus til overflaten på den betingelsen at han ikke kunne snu seg å se på henne før de var oppe. Da de nesten var fremme, kunne ikke Orfeus dy seg lenger, og han så seg tilbake, kun for å se Eurydike forsvinne tilbake til Hades' rike.

I sin sorg over Eurydike avsverget han kvinner, og tok kun unge gutter til elskere. I følge poeten Fanokles' (ca. 200 f.Kr.) verk Kjærlighetshistorier eller vakre ynglinger skal Orfeus ha oppfunnet homoseksualitet. I sin skuffelse over å bli avvist av Orfeus skal trakiske kvinner ha revet kroppen hans i biter til kun hodet og lyren var tilbake. Hodet ble kastet i vannet og sang sørgende sanger mens det fløt nedover elven Hebrus til Middelhavet. Det fløt i land ved Lesbos der innbyggerne begravet hodet og bygget en helligdom i nærheten av Antissa. Der profeterte hans orakel helt til det ble stillet av Apollon. Lyren hans ble bragt til himmelen av nymfer, og restene av kroppen hans begravet ved foten av Olympos, der nattergaler sang over hans grav. Hans sjel kom til slutt til underverdenen og ble gjenforent med Eurydike.

Orfismen[rediger | rediger kilde]

500-tallet f.Kr. oppsto det også tekster som ble tilskrevet Orfeus som opphavsmann, slik som De orfiske hymnene og Det orfiske argonautertoget. Orfeus ble ansett som profet for, og grunnlegger av orfismen.[2]

Orfikerne haddde sine egne myter om gudene, deres skapelse og innebyrdes relasjoner som står i kontrast til det man ellers kjenner fra gresk mytologi. Orfismen var inspirert av den eleusinske mysteriekultusen, og hadde trolig både et åpent tilgjengelig nivå og et esoterisk, lukket nivå forbeholdt de innviede. Eksperter på orfiske riter ble kalt orfeotelestai. Man var opptatt av å leve et rent liv, slik at sjelen skulle få det godt etter døden og i neste liv.

Moderne versjoner[rediger | rediger kilde]

Motivet med reisen til dødsriket for å hente noe verdifullt, gjentas i flere kulturers mytologier, og også i moderne film og litteratur. I gresk mytologi fantes en variant med Demeter og Persefone; hvor Persefones vandring mellom dødsriket og de levendes verden forklarer vekslingen mellom årstidene

Myten er gjengitt i tegneserien Sandman av Neil Gaiman under tittelen The Song of Orpheus. I Gaimans versjon er Morfeus faren til Orfeus. Göran Tunströms roman Tyven er bygger over mønsteret fra myten.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kilde for sitat og vurderinger er Arve Omtvedt Berntzens innledning til Orfeus, 2009.
  2. ^ Orfismen i Store Norske leksikon.

Litteratur[rediger | rediger kilde]