Hopp til innhold

Enige og tro inntil Dovre faller

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Enige og Tro indtil Dovre falder - Rigsforsamligen (sic) danner Broderkæde», patriotisk postkort utgitt til Den norske grunnlovens hundreårsjubileum 1914.
«Enig og tro til Dovre falder», propagandistisk og nasjonalistisk postkort til grunnlovsjubilet 1914. Kortet er dekorert med portretter av eidsvollmennene Christian Magnus Falsen og Wilhelm Frimann Koren Christie og den nyvalgte kongen Christian Frederik.

Enige og tro inntil Dovre faller eller Enige og tro til Dovre faller er den såkalte Eidsvoll-eden fra 1814. Eden ble avlagt som et løfte etter at forhandlingene under Riksforsamlingen på Eidsvoll ble avsluttet 20. mai 1814. Ifølge Nicolai Wergeland stilte representantene, etter forslag i avslutningstalen til Jens Schow Fabricius (1758–1841), seg arm i arm, dannet en brorskapskjede hvorpå de ropte «Enige og troe, indtil Dovre falder!». På nynorsk lyder Eidsvolleden «Einige og tru til Dovre fell».

Enigheten og broderkjeden var ikke fullstendig, for to representanter hadde meldt sykdomsforfall før det avsluttende møtet fordi de ikke ville utsette seg for flere ukvemsord fra sine politiske motstandere. Det var to lederskikkelser i det såkalte unionspartiet, grev Herman Wedel Jarlsberg og Severin Løvenskiold.[1]

Ordene har siden blitt gjentatt i norsk politikk og kultur som slagord for nasjonal patriotisme, uavhengighet, samhold og demokrati, blant annet i nasjonsbyggingsperioden på 1800-tallet og unionsoppløsningen i 1905.

Dovre har i lang tid hatt en viktig posisjon i Norges nasjonale bevissthet,[trenger referanse] der Dovrefjell representerer det evige, uforanderlige, trygge og grunnfestede. Også i norsk eventyrtradisjon representerer Dovre det eldgamle og trolske. I eventyret En aften i nabogården fra Asbjørnsen og Moes eventyramling fra 1845 heter det at «(...) på Dovrefjell har der naturligvis alle dager vært like så gode trollkjerringmøter som på Bloksberg.» Henrik Ibsen valgte dessuten navnet Dovregubben på sin karikatur av det selvgode og sneversynte norske i sitt dramatiske dikt Peer Gynt fra 1867.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Nielsen, Yngvar: Norge i 1814, Christiania 1905, s. 262

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]