Det britiske kommunistpartiet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Det britiske kommunistpartiet
Norsk navnDet britiske kommunistpartiet
LandStorbritannia
GeneralsekretærNina Temple
Grunnlagt1920
Nedlagt1991
ForgjengerDet britiske sosialistpartiet
EtterfølgerQ5255639, Q1120576
HovedkvarterLondon
IdeologiKommunisme marxisme-leninisme
Det britiske kommunistpartiet på Commons

Det britiske kommunistpartiet (engelsk: The Communist Party of Great Britain, forkortet CPGB) er et tidligere britisk politisk parti og var det største kommunistpartiet i Storbritannia, skjønt det ble aldri noe masseparti som tilsvarende i Frankrike og Italia. Det eksisterte fra 1920 til 1991. Det eksisterer i dag en gruppe som kaller seg CPGB, men denne har ikke noe med det opprinnelige britiske kommunistpartiet å gjøre.

Opprettelse[rediger | rediger kilde]

Kvinnesakslederen Sylvia Pankhurst var en av de førende i stiftelsen av kommunistpartiet.

Det britiske kommunistpartiet ble opprett i 1920 etter at den tredje internasjonal hadde besluttet at større forsøk burde bli gjort for å etablere kommunistpartier verden over. Det britiske kommunistpartiet, CPGB, ble opprettet ved at flere mindre marxistiske partier, inkludert Det britiske sosialistpartier, Det kommunistiske enhetsgruppen fra Det sosialistiske arbeiderparti, og Sør-Wales sosialistiske samfunn.[1] Partiet fikk også støtte fra kommunistfraksjonen i National Guilds League, fra ulike arbeiderkomiteer, sosialistklubber og enkeltpersoner og mange tidligere medlemmer av kampanjen «Hands Off Russia». Flere avdelinger og medlemmer fra Det uavhengige arbeiderpartiet (mellom 1906 og 1932 en partifraksjon innen Labour Party) var også tilsluttet. Som medlem av Det britiske sosialistpartiet sluttet parlamentsmedlemmet Cecil L'Estrange Malone seg også til CPGB.

I januar 1921 ble CPGB opprettet etter at flertallet i Sylvia Pankhursts gruppe i den britiske seksjonen av Den tredje internasjonal og Det skotske kommunistpartiet ble enig om å slå seg sammen.

Partiet økte i en periode med voksende politisk radikalisme i Storbritannia rett etter den første verdenskrig og den russiske revolusjon, og ble også representert i Storbritannia av bevegelsen Red Clydeside, en skotsk radikalisering i byen Glasgow og i de urbane områdene rundt byen ved breddene av elven Clyde som Clydebank, Greenock og Paisley.[2][3]

I løpet av forhandlingene som førte til initiering av partiet, ble en rekke saker heftig diskutert. Blant de mest omstridte var spørsmålene om «parlamentarisme» og holdning kommunistpartiet skulle ha til Labour Party, det britiske arbeiderpartiet. «Parlamentarisme» refererte til en strategi om å delta parlamentariske valg og arbeide innenfor eksisterende demokratiske systemer, eller ikke. Det var en strategi assosiert med partier fra den andre internasjonalen og det var delvis av denne årsak at det ble motsatt av de som å ønsket å bryte med sosialdemokratiet. Kritikerne hevdet at parlamentarismen hadde fått de eldre partiene til bli reformistiske ettersom den hadde oppmuntret dem til å legge større vekt på å vinne stemmer enn å arbeide for sosialismen, at den hadde oppmuntret opportunister og strebere inn i bevegelsen og at den betydde en akseptering av lovligheten til kapitalismens eksisterende styrende institusjoner. Tilsvarende ble tilknytning til Labour Party avvist på grunn av at kommunister ikke burde samarbeide med «reformistiske» sosialdemokratiske partier. Disse venstrekommunistiske posisjonene fikk betydelig støtte, og ble fremmet av Sylvia Pankhurst, Willie Gallacher og andre kjente aktivister. Imidlertid tok Sovjetunionens kommunistiske parti det motsatte synet. I 1920 argumenterte Vladimir Lenin i sitt essay «Radikalismen» - Kommunismens barnesykdom"[4] at kommunistpartiet burde arbeide med reformistiske fagforeninger og sosialdemokratiske partier ettersom disse var de eksisterende organisasjonene til arbeiderklassen. Lenin argumenterte at om slike organisasjoner fikk makten, ville de deretter vise at de ikke var på arbeiderklassens side, deretter ville arbeiderne bli desillusjonerte og komme til å støtte kommunistpartiet. Lenins mening ble etter hvert rådende.

Innledningsvis forsøkte derfor kommunistpartiet å arbeide innenfor Labour Party som på denne tiden fungerte hovedsakelig som en føderasjon av venstreorienterte grupper og foreninger, og hadde kun tillatt individuelle medlemskap siden 1918. Imidlertid til tross for støtte fra kjente figurer (som eksempelvis James Maxton, partileder fra det uavhengige arbeiderpartiet), besluttet Labour Party å gå imot tilknytning til kommunistpartiet. Selv mens kommunistpartiet søkte tilknytning og forsøkte å påvirke medlemmer i Labour Party, fremmet de egne kandidater ved parlamentsvalgene.

Som følge av at tilknytning ble vanskelig eller umulig, oppmuntret kommunistpartiet sine medlemmer til melde seg inn i Labour Party hver for seg og søke støtte fra Labour Party eller hjelp for å stille til valg. Flere kommunister ble således kandidater for Labour Party, og ved parlamentsvalget i 1922 ble både Shapurji Saklatvala og Walton Newbold valgt.

1920- og 1930-tallet[rediger | rediger kilde]

Willie Gallacher var innvalgt til det britiske parlamentet for kommunistpartiet.

1924 ble markert av affæren med det forfalskede Zinoviev-brevet, et kontroversielt dokument som ble publisert av den britiske pressen kun fire dager før parlamentsvalget i 1924. Det antydet at kommunistpartiet i Storbritannia var engasjert i nedbrytende aktiviteter innenfor militæret og andre steder. Forfalskningens hensikt var å bedre sjansene i valget for det konservative partiet. Brevet var antagelig gjort av enten det britiske etterretningsvesenet (MI6) eller av hvite emigranter, det vil si russiske kontrarevolusjonære.[5][6]

Gjennom hele 1920- og det meste av 1930-tallet besluttet CPGB å opprettholde doktrinen at kommunistpartiet skulle bestå av revolusjonære kadre og ikke være åpne for alle som søkte medlemskap. CPGB som den britiske seksjonen av den kommunistiske internasjonalen var forpliktet til å gjennomføre beslutninger fra høyere organer som partiet skulle koordinere.

Det viste seg å være en blandet velsignelse i generalstreiken i 1926 umiddelbart før hvor store deler av sentralstyret i CPGB ble fengslet. Tolv ble anklaget for «opprørsk konspirasjon». Fem ble fengslet for et år og andre for seks måneder. Et annet betydelig problem for partiet var dets politikk å gi avkall på egen rolle og fremme at hovedstyret i fagforeningskongressen til å spille en revolusjonær rolle.

Uansett i løpet av streiken og i løpet av den langvarige kampen i den påfølgende gruvearbeiderstreiken, var medlemmene i kommunistpartiet fremst i å forsvare streiken og forsøke å utvikle solidaritet blant gruvearbeiderne. Resultatet var at antallet medlemmer til partiet økte stort i gruvearbeiderområdene i løpet av 1926 og 1927. Mye av denne framgangen gikk derimot tapt i løpet av den tredje periode,[7] men dens innflytelse ble utviklet i bestemte områder som kom til å fortsette inntil partiets nedleggelse flere tiår senere.

Kommunistpartiet greide å skape et militant lag som var meget engasjert overfor partiet og dets politikk, skjønt denne støtten var konsentrert i særskilte næringer, særlig i tungindustrien, blant tekstil- og gruvearbeidere, og i tillegg tenderte den til være konsentrert regionalt til kullgruveområder, bestemte industribyer som Glasgow og i det jødiske østområdet av London. Faktisk var den walisiske landsbyen Maerdy i Rhonddadalen sammen med landsbyen Chopwell i Tyne and Wear i nordlige England de to fremste kommunistiske stedene som derfor ble kalt for «Lille-Moskva».[8]

Denne støtten som ble bygd i løpet av partiets første ble skadelidende i løpet av den tredje periode i tiden 1929 til 1932 da denne perioden var den såkalte «fornyede revolusjonære framgang», slik det ny stalinistiske lederskapet av Komintern valgte å ordlegge seg. Resultatet av denne «klasse mot klasse»-politikken var at de sosialdemokratiske og liberale partiene ble sett på som en like stor trussel som de åpent fascistiske partiene, og ble derfor beskrevet som «sosialfascistiske». Enhver form for allianse med sosialfascistene ble forbudt.

Den tredje periode betydde også at kommunistpartiet forsøkte å utvikle revolusjonære fagforeninger i opposisjon til de etablerte fagforeningene. Disse hadde bortimot ingen suksess, skjønt en liten håndfull «røde» fagforeninger ble opprettet, blant dem en for gruvearbeidere i Skottland og en skredderforening i østlige London. Arthur Horner, kommunistlederen for gruvearbeiderne i Wales, kjempet imot forsøk på å opprette tilsvarende fagforeninger i hans område.

Selv om den tredje periode ved alle konvensjonelle mål var en total politisk fiasko, var den en «heroisk» periode for britisk kommunisme og en av dens kampanjer fikk innvirkning utenfor egne rekker. Det var National Unemployed Workers' Movement, «bevegelsen for de nasjonale arbeidsledige arbeidere», ledet av Wal Hannington. Økende arbeidsledighet hadde ført til betydelig økning av antallet medlemmer i partiet, særlig fra tungindustrien. Disse organiserte en rekke marsjer og demonstrasjonstog mot arbeidsledighet i løpet av 1930-tallet. Selv disse oppsto i den tredje periode under den store depresjonen, var denne bevegelsen en betydelig kampanje gjennom også perioden med folkefronten, inntil den ble oppløst i 1941.

Minneplakett ved Cable Street.

Etter at Adolf Hitler seiret i Tyskland ble ideologien til den tredje periode frafalt av alle kommunistpartier og gikk over til ideologien med folkefronten. Denne politikken argumenterte at fascismen var den største trusselen mot arbeiderbevegelsen og at den trengte å alliere seg med alle antifascistiske styrker, inkludert høyreorienterte demokratiske partier. I Storbritannia ble denne politikken uttrykt i det britiske kommunistpartiets forsøk på å opprette en allianse med Labour Party og selv med krefter til høyre for Labour Party. Etter å ha posisjonert seg selv til venstre for Labour Party i løpet av den tredje periode, forflyttet partiet seg ideologisk mot høyre.

I parlamentsvalget i 1935 ble Willie Gallacher valgt som kommunistpartiets første parlamentsmedlem på seks år og deres første parlamentsmedlem i opposisjon mot Labour Party. Gallacher ble valgt i valgkretsen West Fife i Skottland, en kullgruveregion hvor kommunistene hadde betydelig støtte. I løpet av 1930-tallet gikk kommunistpartiet imot den konservative regjeringens politikk med pasifisering overfor det nasjonalsosialistiske Tyskland og fascistiske Italia. På gatene spilte partimedlemmene en ledende rolle i kampen mot Den britiske union av fascister, ledet av Oswald Mosley, og hvor disses «svartskjorter» forsøkte å etterligne tyske nasjonalsosialister med antisemittiske aksjoner i London og andre større britiske byer – skjønt kommunistpartiets ledelse forsøkte å hindre kommunistene i å delta i forsvaret av Cable Street slik at de måtte opptrådte under dekke å tilhøre «eks-tjenestemenns forening», og på den dagen sendte partiet ut et flygeblad for en annen demonstrasjon ved Trafalgar Square for å trekke sine medlemmer vekk fra East End.[9]

Fra 1940- til 1960-tallet[rediger | rediger kilde]

Ved begynnelsen av den andre verdenskrig i 1939 fortsatte kommunistpartiet å gi støtte til kampen på to fronter: mot Chamberlain hjemme og mot nasjonalsosialisme i utlandet. Imidlertid på grunn av direkte intervensjon av den kommunistiske internasjonale, igangsatt av Josef Stalin, ble denne politikken raskt endret for å komme på linje med andre kommunistpartier. CPGB begynte deretter å drive kampanjer for fred og beskrev krigen som et produkt av imperialisme på begge sider hvor arbeiderklassen ikke burde velge side.[10] Det møtte opposisjonen innenfor kommunistpartiets egne rekker ved Harry Pollitt og J. R. Campbell, redaktør av avisen Daily Worker, og begge ble fjernet fra sine posisjoner i oktober 1939.[11] Pollitt ble erstattet av Rajani Palme Dutt. Fra 1939 til 1941 var kommunistpartiet aktiv i å støtte streiker og i fordømme regjeringen for dens deltagelse i krigen.

Men da Sovjetunionen i 1941 ble invadert av det nasjonalsosialistiske Tyskland endret det britiske kommunistpartiet sin politikk øyeblikkelig og kom ut med støtte for krigen på det grunnlag at den nå hadde blitt en krig mot fascismen. Pollitt kom tilbake til sin gamle posisjon som partisekretær. Faktisk var kommunistenes støtte til krigen så høyrøstet at de satte i gang en kampanje for en andre front for å støtte Sovjetunionen og for å ramme aksemaktene og føre til deres nederlag. De var nå imot streiker i industrien da det ville ramme krigsinnsatsen[12] og støttet den nasjonale regjering som var ledet av konservative Winston Churchill og Labours Clement Attlee. Kommunistpartiets patriotiske posisjon var av en slik karakter at ved suppleringsvalg i Cardiff i 1943 gikk de aktivt ut og drev kampanje for det konservative partiets kandidat mot Fenner Brockway, kandidat for Independent Labour Party. Partiet angrep streikene og karakteriserte dem som «trotskistiske agenter»; William Wainwrights pamflett Clear out Trotsky's Agents advarte som følgende: «Du må trene deg opp til omringe disse langt mer sleske fiendene... de er kalt for trotskister.»[13]

Ved parlamentsvalget i 1945 mottok kommunistpartiet rundt 103 000 stemmer, og to kommunister ble valgt inn som medlemmer av parlamentet, en var den før nevnte Gallacher, den andre var Phil Piratin som var Mile End, den østlige delen av sentrale London.[14] Harry Pollitt klarte ikke å bli valgt og manglet kun 972 stemmer for å vinne valgkretsen Rhondda East. Begge parlamentsmedlemmene mistet dog sine plasser ved neste valg i 1950.

Kommunistpartiet var fortsatt ivrig etter å demonstrere sin lojalitet til Storbritannias industrielle konkurranseevne. Ved den 19. kongressen stilte Harry Pollitt det retoriske spørsmålet: «hvorfor trenger vi å øke produksjonen?» Svaret var for «å betale for hva vi trenger å importere. For beholde vår uavhengighet som en nasjon.»[15] Antallet partimedlemmer nådde et høydepunkt i løpet av 1943 med rundt 60 000 medlemmer.[14] Til tross for å ha tilknyttet flere ledende intellektuelle, særlig i kommunistpartiets historikergruppe, var partiet fortsatt lite sammenlignet med sine motparter på kontinentet. Det franske kommunistpartiet hadde eksempelvis rundt 800 000 medlemmer og det italienske kommunistpartiet hadde rundt 1,7 millioner medlemmer.[14] Det britiske kommunistpartiet forsøkte uten hell å knytte seg opp til Labour Party i 1935, 1943 og 1946.[16]

I 1951 utstedte partiet et program kalt for Den britiske veien til sosialismen, offisielt vedtatt ved den 22. kongress i april 1952. Programmet fremmet uttrykkelig muligheten for en fredfylt, reformistisk overgang til sosialismen – men kun etter at den hadde blitt personlig godkjent av Stalin selv.[17] Viktigheten av dette dokumentet er delvis at det ga avkall på den revolusjonære hensikt som det i utgangspunktet ble opprettet på. Dokumentet forble gyldig og retningsgivende for partiet helt til det ble oppløst i 1991, skjønt delvis i endret form, og selv i dag er det programmet for en gruppe som kaller seg for «det britiske kommunistpartiet», opprettet i 1988 og som hevder at det er fortsettelsen av CPGB. Det ble siden avslørt at på 1950-tallet mottok kommunistpartiets Reuben Falber rundt 100 000 pund i året fra Sovjetunionens kommunistiske parti, og selv inn på 1970-tallet ble det fortsatt betalt rundt 15 000 pund i «pensjon», i henhold til historikeren Geoff Andrews, som la til at blant de som mottok penger var også Rajani Palme Dutt.[18]

Sovjetiske stridsvogner i gatene i Leipzig
Foto: Deutsches Bundesarchiv, juni 1953

Fra krigsårene og til 1956 var det britiske kommunistpartiet på høyden av sin makt og innflytelse i arbeiderbevegelsen i Storbritannia. Mange øvrighetspersoner i fagforeningene var partimedlemmer, særlig innenfor gruvearbeidere og elektrisitetsvesenet. I tillegg var store deler av det radikale venstre innenfor Labour Party sterkt påvirket av kommunistpartiet. Det var få avhoppere, kanskje mest kjent var Eric Heffer, den framtidige parlamentsmedlem for Labour Party, som forlot kommunistpartiet på slutten av 1940-tallet.

Stalins død i 1953 og opprøret i Øst-Tyskland det samme året fikk liten betydning for kommunistpartiet, men det var bare begynnelsen på hva som skulle komme. Langt større betydning hadde Nikita Khrusjtsjovs «hemmelige tale», Om personkulten og dens konsekvenser, på den 20. kongress for Sovjetunionens kommunistparti, og hvor han fordømte Stalin. Arbeideruro i Polen i 1956 forstyrret ikke bare det britiske kommunistpartiet, men også mange andre kommunistpartier. CPGB erfarte det største frafallet av medlemmer da Sovjetunionens hær invaderte og knuste oppstanden i Ungarn i 1956. Mellom en fjerdedel og en tredjedel gikk ut. Det samme gjorde mange ledende intellektuelle.[19] Hendelsene i Ungarn ble innledningsvis dekket av CPGBs journalist fra Daily Worker, Peter Fryer, men hans reportasjer ble sensurert. Da han kom tilbake til Storbritannia trakk han seg fra avisen og ble utvist fra partiet.[14]

Den hardnakkede støttet til Moskvas linje uansett hva som kom derfra førte til det nedsettende tilnavnet «tankies» (med referanse til det sovjetiske tanksene og panservognene i Ungarn) for de mest tradisjonalistiske prosovjetiske seksjonen av partiet. Betegnelsen var fortsatt i bruk ut på 1980-tallet. I uansett tilfelle var den ensrettede støtten til Moskva «et hammerslag for CPGBs kredibilitet.» [20]

1960- og 1970-tallet: tilbakegang[rediger | rediger kilde]

William Alexander, representant til Politburo til CPGB mottar applaus fra presidentskapet til den femte kongressen av det tyske sosialistiske enhetspartiet i Berlin, 16. juli 1958.

Etter de katastrofale hendelsene i 1956 ble kommunistpartiet i økende grad redusert til en pressegruppe som forsøkte å benytte sin godt organiserte base i fagforeningene til å presse Labour Party mot venstre. Fagforeningsmedlemmer i partiet i 1968 omfattet John Tocher, George Wake, Dick Etheridge og Cyril Morton (AEU) Mick McGahey, Arthur True og Sammy Moore (NUM) Lou Lewis (UCATT) og Max Morris (NUT). Ken Gill ble partiets valgte leder i 1968 og ekskommunisten Hugh Scanlon ble valgt til president av Amalgamated Engineering and Electrical Union (AEU) for «det brede venstre» året før og beseiret da Reg Birch, en maoistisk tidligere medlem av kommunistpartiet. Det brede venstre sørget også for å bidra til å velge Ray Buckton (Aslef), Ken Cameron (FBU), Alan Sapper (ACTT) og Jack Jones (TGWU) i 1969. Industriorganisatoren Gerry Pocock beskrev industridepartementet som «et parti innenfor partiet.»[21]

Partiets orientering var etterlatt til fagforeningsledere, ikke til rang og tidligere kreditering. Historikeren Geoff Andrews mener «det var rollen til fagforeningstillitsvalgt i organiseringen av det brede venstre og påvirket fagforeningsledere som var nøkkelen framfor organisatoriske menige i utfordring av lederskapet».[22] Partiets forsøk på å etablere en valgbase feilet gjentatte ganger. De beholdt en håndfull plasser i lokale råd rundt om i landet, men kommunistpartiets eneste representant i parlamentet var i Overhuset da Wogan Philipps, sønn av en skipseier og langvarig medlem av partiet, arvet tittelen Lord Milford da hans far døde i 1963. Daily Worker ble omdøpt til Morning Star i 1966. På samme tid ble partiet i økende grad polarisert mellom de som søkte å opprettholde tette kontakter med Sovjetunionen og de som søkte å omforme partiet til en politisk kraft uavhengig av Moskva.

Det internasjonale splittelsen mellom Moskva og Beijing i 1961 førte til fraksjoner i mange kommunistpartier, men det var liten sympati for kinesisk kommunisme i det relativt lille britiske partiet. Kanskje best kjent var den lille minoriteten i CPGB som motsatte seg den Moskvatro linjen var Michael McCreery, som opprettet Komiteen for å beseire revisjonismen for kommunistisk enhet. Denne lille gruppen forlot CPGB i 1963. McCreery døde to år senere i 1965 på New Zealand. Senere dannet det seg en mer betydningsfull gruppe rundt Reg Birch, fagforeningsleder, som etablerte Det britiske kommunistpartiet (marxist-leninistene), og innledningsvis støttet denne gruppen posisjonen til Det kinesiske kommunistiske parti.

Warszawapaktens invasjon av Tsjekkoslovakia ble ytterligere et nederlag for det britiske kommunistpartiet ved deres forsvar for innblandingen. Her fra en demonstrasjon mot invasjonen i Finland.

Fraksjonene i partiet i striden om partiets selvstyre overfor Moskva nådde en krise i 1968 ved Warszawapaktens invasjon av Tsjekkoslovakia. Det britiske kommunistpartiet med minne fra Ungarn 1956 fortsatt friskt i minnet, svarte med en meget mild kritikk av Moskva, men nektet å kalle det for en invasjon og fortrakk begrepet «intervensjon». Tre dager etter invasjonen sa John Gollan at «vi forstår fullstendig bekymringen til Sovjetunionen om sikkerheten i den sosialistiske leiren... vi uttaler oss som sanne venner av Sovjetunionen.»[23] Selv dette provoserte fram en lokal splittelse ved at den såkalte appellgruppen, og som på mange måter en forløper for splittelsen i 1977 som dannet Det nye kommunistpartiet. Fra denne tiden og framover var de mest tradisjonstro elementene i kommunistpartiet igjen referert til som «tankies», «panservognene», av deres interne motstandere grunnet deres støtte til Warszawapaktens styrker. Andre innenfor partiet lente seg i økende grad mot en eurokommunistisk modell som var den ledende tendensen innenfor de store kommunistpartiene i Italia og senere i Spania.[24]

Sue Slipman, i hovedstyret i 1975, og i redaksjonsstyret for Marxism Today; Jon Bloomfield, tidligere studentorganisator, ble distriktssekretær i West Midlands; Dave Cook ble nasjonal organisator i 1975; Beatrix Campbell og Judith Hunt aktiv i National Women’s Advisory; akademikeren Martin Jacques erstattet James Klugmann i Marxism Today i 1977; og kritikere fra tidligere tider, som Eric Hobsbawm og Monty Johnstone, fikk mer innflytelse.

En siste sterke valgdeltagelse for kommunistpartiet skjedde i parlamentsvalget i februar 1974 i valgkretsen Central Dunbartonshire hvor kommunistkandidaten Jimmy Reid vant bortimot 6000 stemmer. Det sterke resultatet var hovedsakelig personlige stemmer til Reid som var en framtredende lokal fagforeningsleder og fikk mye støtte grunnet sin prominente rolle i direkte aksjonen ved Upper Clyde Shipbuilders som hadde skjedd noen få år tidligere og som ble oppfattet som at det hadde reddet lokale arbeidsplasser. Nasjonalt gikk antallet stemmer til kommunistpartiet nedover.

Eurokommunistene i partiet begynte å utfordre autoriteten til fagforeningslederne. Ved kongressen i 1975 foreslo Dave Purdy at «arbeiderklassen skulle erklære sin villighet til å akseptere frivillig beherskelse i lønnen som et bidrag til programmets suksess og som en måte å lette overgangen til en sosialistiske økonomi.»[25] Det var en utfordring overfor partiets industrifraksjon om «fri kollektiv forhandling». Den voksende partikrisen påvirket også lederskapets troverdighet da tidligere eldre og innflytelsesrike medlemmer forlot partiet. I 1976 gikk tre av kadrene av, Jimmy Reid, Cyril Morton og John Tocher, som alle hadde sittet i sentralkomiteen og hadde hatt en avgjørende rolle i bestemme partiets politikk. En annen, Bernard Panter, hadde gått ut noen måneder tidligere. De forlot alle et synkende skip.

I henhold til partiets offisielle historikere var denne perioden markert av voksende skille mellom de som praktiserte kulturell politikk, sterkt inspirert av skriftene til Antonio Gramsci, og partiets mektige industriavdeling som fremmet en politikk for en militant arbeiderklasse. Kulturpolitikkens fløy hadde påvirkning på partiets unge fløy på 1960-tallet og var også innflytelsesrik i studentrekkene. Da mange av disse var akademikere eller profesjonelle intellektuelle, var de også preget av miljøspørsmål og kvinnesak, emner som de tradisjonelle mente var enten irrelevante eller tok fokuset vekk fra klassekampen.

Utover 1970-tallet og antallet arbeidsledige innenfor den britiske industrisektoren økte, fortsatte spenningene i partiet å øke samtidig som antallet medlemmer fortsatte å synke.

1977–1991: nedleggelse[rediger | rediger kilde]

Ved debatten i 1977 om det nye utkastet for Den britisk vei til sosialismen ble det britiske kommunistpartiet ført ytterligere mot sitt bristepunkt. Mange av motstanderne av eurokommunismen besluttet at de måtte opprette deres eget kommunistparti som ikke var, slik de så det, revisjonistisk. «Det nye kommunistpartiet i Storbritannia» («The New Communist Party of Britain») ble opprettet under ledelse av Sid French som var sekretær i det viktige fagforeningsområdet i Surrey.

En annen gruppe, ledet av Fergus Nicholson, forble i partiet og utga utgivelsen Straight Left («Rett venstre»). Det fungerte som et utløp for deres syn foruten også som redskap for organisering i deres arbeid innenfor Labour Party. Nicholson hadde tidligere deltatt i etableringen av en fraksjon kalt «Clause Four» innenfor Labours studentbevegelse. Nicholson skrev under navnet «Harry Steel», en kombinasjon av navnet Stalin («stålmannen» på russisk) og Harry Pollitt. Gruppen rundt Straight Left fikk betydelig innflytelse på fagforeningsbevegelsen, Kampanjen for kjernefysisk nedrusting, bevegelsen mot apartheid og til dels også på en del parlamentsmedlemmer fra Labour.

Under innflytelse fra Eric Hobsbawm på den motsatte fløyen i partiet, ble Martin Jacques redaktør for partiets viktige teoretiske magasin Marxism Today og gjorde det i løpet av relativt kort tid til et betydningsfullt blad for eurokommunismen i partiet, og tilgjengelig for den bredere venstresiden, særlige den myke venstresiden rundt Neil Kinnock i Labour. Selv om magasinets opplag økte, var det fortsatt en betydelig utgiftspost for et lite parti. Martin Jacques selv var allerede så tidlig som i 1983 kommet til den beslutning at kommunistpartiet var ikke til å omformes, men han ble værende grunnet utgivelsen av Marxism Today. At han mente partiet var fortapt «kom som et sjokk på en del av hans kamerater», som Nina Temple, og som var like «ulykkelig som Jacques, men ble værende kun av lojalitet til ham.»[26]

Den langvarige debatten i 1984 mellom flertallet av lederskapet og motstanderne av eurokommunismen (assosiert med fagforeningsaktivistene) blusset opp da distriktskongressen i London ble avsluttet og lukket for å ha insistert på å gi fulle rettigheter til kamerater som hadde blitt utestengt av sentralstyret. Etter at generalsekretæren stengte kongressen ble et antall medlemmer igjen i et rom og holdt da det som effektivt ble opprettelsen av et utbryterparti, selv om partiets formelle splittelse skjedde fire år senere. Mindretallet opprettet et nettverk av lesere av Morning Star og kalte seg selv for «kommunistisk kampanjegruppe». I 1988 hadde disse formelt gått ut av partiet for å opprette et utbryterparti som også kalte seg for «Det britiske kommunistpartiet».

I 1991 kollapset Sovjetunionen og det fikk avgjørende effekt også på lederskapet i CPGB, ledet av Nina Temple og dominert av eurokommunismen, de besluttet å oppgi og nedlegge det britiske kommunistpartiet det samme året. Isteden gikk de ut og etablere det postkommunistiske Demokratiske venstre, en venstreorientert tankesmie framfor et politisk parti.[27] Det fikk kort varighet og ble oppløst i 1999, men ble erstattet av tankesmien New Politics Network som igjen ble slått sammen med pressegruppen Charter 88 i 2007.[27] Denne sammenslåingen førte til Unlock Democracy som var involvert i ja-kampanjen under folkeavstemning om ny valgordning i Storbritannia i 2011.[27]

En del ihuga skotske medlemmer av det tidligere partiet opprettet Det skotske kommunistpartiet i 1991, mens andre var uenige og dannet Democratic Left Scotland, og Democratic Left Wales Chwith Ddemocrataidd (som fortsatt eksisterer). Tilhengerne av leninismen, som hadde gått tilbake til CPGB tidlig på 1980-tallet, erklærte at de ville gjenopprette det tidligere britiske kommunistpartiet, og de holdt en krisekonferanse hvor de krevde de tidligere navnet på partiet. De er nå «Det britiske kommunistpartiet» og utgir Weekly Worker. Det europeiske venstrepartiet, et politisk parti på europeisk nivå, hvor flere tidligere britiske kommunistmedlemmer har gått inn i, etablerte i 2008 en uforpliktende britisk seksjon som ikke stiller til valg.[28]

Generalsekretærer i CPGB[rediger | rediger kilde]

Kongresser[rediger | rediger kilde]

År Navn Sted Dato
1920 Første kongress for opprettelse London 31. juli – 1. august
1921 Andre kongress Leeds 29.–30. januar
1921 Tredje kongress Manchester 23.–24. april
1922 Fjerde kongress St Pancras Town Hall, London 18.–19. mars
1922 Femte kongress Battersea Town Hall, London 7.–8. oktober
1924 Sjette kongress Caxton Hall, Salford 16.–18. mai
1925 Sjuende kongress St Mungo Hall, Glasgow 30. mai – 1. juni
1932 Åttende kongress Battersea Town Hall, London 16.–17. oktober

Kjente medlemmer[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Klugmann, James (1968): History of the Communist Party of Great Britain, bind 1: Formation and Early Years, 1919–1924. London: Lawrence and Wishart, s. 21, 25.
  2. ^ The Papers of the Communist Party of Great Britain (1920–1994). Oppbevart ved Labour History Archive and Study Centre Arkivert 12. oktober 2007 hos Wayback Machine..
  3. ^ Sammendrag og indeks er tilgjengelig online Arkivert 23. mai 2007 hos Wayback Machine.. Omfang: 235.5 (841 bokser).
  4. ^ Lenin, Vladimir: «Radikalismen» - Kommunismens barnesykdom, Marxists.org
  5. ^ Elliott, Francis (8. oktober 2006): «Churchill's spy chief and the Zinoviev Letter». Independent.co.uk.
  6. ^ Bennett, Gill (1999): A most extraordinary and mysterious business: the Zinoviev letter of 1924, Foreign & Commonwealth Office, General Services Command, s. 2–3.
  7. ^ "Den tredje periode" var et ideologisk konsept benyttet av den kommunistiske internasjonale (Komintern) ved dens sjette verdenskongress som ble holdt i Moskva sommeren 1928,
  8. ^ Leonard, Kevin (4. mars 2009): «'Little Moscow' remembers strike», BBC
  9. ^ Jacobs, Joe (1991): Out of the Ghetto
  10. ^ «Harry Pollitt - 1890-1960», The Communist Party
  11. ^ Morgan, Kevin (2004): «Pollitt, Harry (1890–1960)» i: Oxford Dictionary of National Biography (Online januar 2011)
  12. ^ Black, Robert (1970): Stalinism in Britain, s. 170–171.
  13. ^ Black, Robert (1970): Stalinism in Britain, s. 190. Originalsitat: «You must train yourself to round up these other more cunning enemies... they are called Trotskyists.»
  14. ^ a b c d Davies, A. J. (1996): To Build A New Jerusalem
  15. ^ Nineteenth Congress of the Communist Party of Great Britain, Conference Report, February 1947, s. 18
  16. ^ Butler, David; Butler, Gareth (2010): British Political Facts, s. 196.
  17. ^ Andrews, Geoff (2004): Endgames and New Times, s. 90.
  18. ^ Andrews, Geoff (2004): Endgames and New Times, s. 94.
  19. ^ Pimlott, Herbert (2005). "From 'Old Left' to 'New Labour'? s. 185: «[T]he events of 1956 [...] saw the loss of between one-quarter and one-third of Party members, including many leading intellectuals.»
  20. ^ Driver, Stephen (2011): Understanding British Party Politics, Polity
  21. ^ Andrews, Geoff (2004): Endgames and New Time, s. 107.
  22. ^ Andrews (2004), s. 115.
  23. ^ Andrews (2004), s. 93, 94.
  24. ^ Andrews (2004), s. 144.
  25. ^ Andrews (2004), s. 148.
  26. ^ Beckett, Francis (1995): The Enemy within, s. 197.
  27. ^ a b c Wheeler, Brian (13. juni 2012): «What happened to the Communist Party of Great Britain's millions?». BBC News.
  28. ^ Party of the European Left Arkivert 14. oktober 2012 hos Wayback Machine.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Det_britiske_kommunistpartiet&oldid=24151654»