Om personkulten og dens konsekvenser
Om personkulten og dens konsekvenser (russisk: О культе личности и его последствиях), gjerne omtalt som Khrusjtsjovs hemmelige tale, er en tale som ble holdt av Nikita Khrusjtsjov i 1956 der han på forskjellige måter fordømte den avdøde sovjetiske lederen Josef Stalin, personkulten rundt denne samt den terror som Stalin stod bak under 1930-årene og senere.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Etter Josef Stalins bortgang den 5. mars 1953 brøt det ut en lederstrid innen Sovjetunionens kommunistiske partis partiledelse, sentralkomitéen. Til sekretær (ikke førstesekretær) i sentralkomitén ble Nikita Khrusjtsjov utnevnt, og til ordfører i ministerrådet (regjeringssjef) Georgij Malenkov. Malenkov var nær alliert med Lavrentij Berija, sjef for det sovjetiske innenriksministeriet (MVD - russisk forkortelse) inklusive ministeriet for statssikkerhet, det hemmelige politi. Khrusjtsjov lyktes med å vinne over Malenkov for å kvitte seg med Berija. I juli 1953 ble Berija arrestert og han ble senere dømt for blant annet konspirasjon for å ta makten over Sovjetunionen og terrormord. Direkte etter dommen i desember 1953 ble han henrettet.[1]
Nyheten om Berijas henrettelse fikk som resultat en mengde av krav om at offer for Stalins og Berijas terror skulle rehabiliteres. Ministeriet for statssikkerhet ble nedklassifisert til et byrå, KGB, og innenriksministeriet fikk ikke lengre lov til å tiltale sovjetborgere, men at dette skulle foretas av påtalemyndigheten. Anklagene mot Berija undergravde også Malenkovs stilling som regjeringssjef; de to hadde vært nært forbundne i slutten av 1940-årene og hadde sett til at stalinisten Andrej Zjdanovs allierte var blitt sendt til arbeidsleirer. Malenkov ble tvunget til å fratre som regjeringsjef i februar 1955 og ble etterfulgt av Nikolaj Bulganin.[2]
I 1954 og 1955 var det rettssaker over hele Sovjetunionen mot Berijas håndgangne menn. Til myndighetene var det kommet inn milliontalls nådepetisjoner fra fengslede eller pårørende, men i 1955 var ikke flere enn 10 000 av de fengslede blitt løslatt, fremst personer som hadde vært aktive i partiet i 1930-årene. Det fantes også undersøkelseskommisjoner for å granske mordet på Sergej Kirov i 1934, Grigorij Ordzjonikidzes selvmord i 1937 samt moskvaprosessene 1936–1938.[3]
Talen
[rediger | rediger kilde]| Om personkulten og dens konsekvenser |
| Stalin arbeidet ikke ved hjelp av overtalelser, forklaringer eller fredelig samarbeide med mennesker, men ved å tvinge gjennom sin vilje og kreve absolutt underkastelse under hans meninger. Den som motsatte seg ham eller forsøkte å fremføre sine egne oppfatninger eller vise at de egne forslagene var bedre var dømt til å tvinges bort fra lederkretsen og deretter bli moralsk og fysisk nivellert. Dette stemmer særlig for tiden etter den 17. partikongress der mange fremstående innen partiet og andre partiaktive, ærlige og hengivne kommunismen, falt som ofre for Stalins despotisme. |
Kommunistpartiets tyvende kongress skulle avholdes i februar 1956 og all den oppmerksomhet som ble rettet mot hendelser i stalintiden kunne ikke unngå å bli tatt opp i sentralkomitéens rapport om hva som var hendt siden den forutgående kongressen i 1952. Ved et møte med sentralkomitéens presidium foreslo Nikita Khrusjtsjov et eget avsnitt om personkulten rundt Stalin og dens konsekvenser, men dette forslag ble avslått. Også et forslag om å la to eller tre leirfanger som hadde vært partiaktive på 1930-årene fremstå på kongressen ble avslått. Da Khrusjtsjov presenterte sentralkomitéens rapport under kongressen gikk han igjennom de forskjellige landevinninger og forbedringer som var påstått å ha blitt gjort i landet utan å nevne noe om Stalin og nevnte bare kort Berijas avsettelse.[4]
Noen dager etter kongressens åpning minnet Khrusjtsjov partiledelsen om at når kongressen hadde begynt, opphørte partiledelsens fullmakter å gjelde og gikk over til kongressen. Partiledelsen gikk med på at Khrusjtsjov skulle lese opp en rapport om personkulten i sentralkomitéens navn. Denne rapport, Om personkulten og dens konsekvenser, ble lest opp av Khrusjtsjov om morgenen den 25. februar 1956, direkte etter valget av ny sentralkomité. Blant de saker som ble tatt opp i talen kan nevnes:
- Forfølgelser av forskjellig slag sanksjonert av Stalin
- Tortur av medlemmer av politbyrået
- Konflikten mellom Lenin og Stalin, og Lenins ønske at Stalin skulle avsettes som generalsekretær
- De merkelige omstendighetene omkring mordet på Sergej Kirov
- Stalins ansvar for Den røde armés nederlag i begynnelsen av andre verdenskrig
- Stalins ansvar for det mislykkede jordbruket og feilgrep innen utenrikspolitikken[5]
En del overgrep som skjedde i stalintiden ble ikke berørt: forfølgelser av partimedlemmer anklaget for å ha vært trotskister eller bukharinister, partiets venstre- og høyrefløy eller overgrep som skjedde i samband med kollektivisering. En del passasjer i talen hadde som hensikt å diskreditere Khrusjtsjovs motstandere i sentralkomitéen: Malenkov, Kaganovitj, Molotov og Vorosjilov, motstandere som Khrusjtsjov med tiden skulle lykkes med å utmanøvrere.[6]
Konsekvenser
[rediger | rediger kilde]Khrusjtsjovs tale ble aldri offentliggjort av kommunistpartiet, men den fikk likevel rask spredning over hele verden. I Sovjetunionen ble den innen noen uker opplest ved tusentalls partimøter. I Georgias hovedstad Tbilisi demonstrerte studentene til støtte for Stalin.[7] Via Polen og Israel fikk den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA tak i en kopi og i begynnelsen av juni 1956 ble den publisert i The New York Times.[8][9]
Sommeren 1956 antok sentralkomitéen en resolusjon med tittelen Hvordan man overvinner personkulten og dens følger. På våren og sommeren 1956 ble så godt som alle politiske fanger frigitt, og for politiske fanger som hadde dødd i arbeidsleirene ble det innledet rettslige prøvinger. Blant de frigitte var mensjeviker og sosialrevolusjonære som hadde sittet i leirer i 25-30 år samt krigsfanger og mennesker som var blitt deportert fra sine hjemtrakter.
Politisk opposisjonelle fra 1920-årene ble i regelen ikke rehabilitert. Heller ikke kom det til noen omprøving av de såkalte skinnrettergangene fra 1928 til 1931 og fra 1936 til 1938.[10]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Chrusjtjov - en karriär (på swe). Stockholm: Bonnier. 1966. ISBN 9904922128.
- Roj Medvedev (1984). Nikita Khrusjtjov. Höganäs: Förlags AB Wiken. ISBN 91-7024-174-0.
- Jerrod og Leona Scheckter (2002). Sacred Secrets. How Soviet Intelligence Operations Chganged American History. ISBN 1-57488-327-5.
- Peter Grose (1994). Gentleman Spy: The life of Allan Dulles. ISBN 978-1-55849-044-4.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Medvedev (1984), s. 54-62
- ^ Medvedev (1984). s. 63-66
- ^ Medvedev (1984). s. 74
- ^ Medvedev (1984), s. 74–76
- ^ Medvedev (1984), s. 76–78
- ^ Crankshaw (1966), s. 231
- ^ Crankshaw (1966), s. 233–234
- ^ Yossi Melman. «Trade Secrets». Haaretz. Arkivert fra originalen 30. september 2007. Besøkt 12. september 2007.
- ^ Ifølge en versjon ble Khrusjtsjovs tale lekket i polsk oversettelse av den nylig frigitte fra fangsel og senere kommunistpartileder Władysław Gomułkas hustru (som var av jødisk byrd) til en israelsk Shin Bet-agent som smuglet ut teksten til Tel Aviv, der polsktalende David Ben Gurion etter gjennomlesning kommenterte talen – Om dette dokumentet er autentisk, er Russland på vei til demokrati – bare tyvefem eller tretti år unna og sendte det til Washington. I en annen versjon påstår en polsk journalist at han fikk tilgang til dokumentet fra en kvinnelig kontorist hos den daværende kommunistlederen Edward Ochab og overleverte det til den israelske ambassaden i Warszawa. Ett år senere emigrerte journalisten til Israel. Kilder: Scheckter s.223–225; Grose s.424
- ^ Medvedev (1984), s. 85–87