Om personkulten og dens konsekvenser

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Om personkulten og dens konsekvenser (russisk: О культе личности и его последствиях), gjerne omtalt som Khrusjtsjovs hemmelige tale, er en tale som ble holdt av Nikita Khrusjtsjov i 1956 der han på forskjellige måter fordømte Josef Stalin, personkulten rundt denne samt den terror som Stalin stod bak under 1930-tallet og senere.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter Josef Stalins bortgang den 5. mars 1953 utbrøt en lederstrid innen Sovjetunionens kommunistiske partis partiledelse, sentralkomitéen. Til sekretær (ikke førstesekretær) i sentralkomitén ble utnevnt Nikita Khrusjtsjov, og til ordfører i ministerrådet (regjeringssjef) Georgij Malenkov. Malenkov var nært alliert med Lavrentij Berija, sjef for det sovjetiske innenriksministeriet (MVD - russisk forkortelse) inklusive ministeriet for statssikkerhet, det hemmelige politi. Khrusjtsjov lyktes med å vinne over Malenkov for kvitte seg med Berija. I juli 1953 ble Berija arrestert og ble senere dømt for blant annet konspirasjon for å ta makten over Sovjetunionen og terrormord. Direkte etter dommen i desember 1953 ble han henrettet.[1]

Nyheten om Berijas henrettelse fikk som resultat en mengde av krav at offer for Stalins og Berijas terror skulle rehabiliteres. Ministeriet for statssikkerhet ble nedklassifisert til et byrå, KGB, og innenriksministeriet fikk ikke lengre lobv til å tiltale sovjetborgere, men dette skulle foretas av påtalemyndigheten. Anklagere mot Berija undergravde også Malenkovs stilling som regjeringssjef; de to hadde vært nært forbundne i slutten av 1940-årene og hadde sett til at stalinisten Andrej Zjdanovs allierte var blitt sendt til arbeidsleirer. Malenkov ble tvunget til å fratre som regjeringsjef i februar 1955 og ble etterfulgt av Nikolaj Bulganin.[2]

I 1954 og 1955 var det rettssaker over hele Sovjetunionen mot Berijas håndgangne menn. Til myndighetene var det kommet inn milliontalls nådepetisjoner fra fengslede eller pårørende, men i 1955 var ikke flere enn 10.000 av de fengslede blitt løslatt, fremst personer som hadde vært aktive i partiet i 1930-årene. Det fantes også undersøkelseskommisjoner for å granske mordet på Sergej Kirov i 1934, Grigorij Ordzjonikidzes selvmord i 1937 samt moskvaprosessene 1936–1938.[3]

Talen[rediger | rediger kilde]

Om personkulten og dens konsekvenser
Stalin arbeidet ikke ved hjelp av overtalelser, forklaringer eller fredelig samarbeide med mennesker, men ved å tvinge gjennom sin vilje og kreve absolutt underkastelse under hans meninger. Den som motsatte seg ham eller forsøkte å fremføre sine egne oppfatninger eller vise at de egne forslagene var bedre var dømt til å tvinges bort fra lederkretsen og deretter bli moralsk og fysisk nivellert. Dette stemmer særlig for tiden etter den 17. partikongress der mange fremstående innen partiet og andre partiaktive, ærlige og hengivne kommunismen, falt som ofre for Stalins despotisme.

Kommunistpartiets tyvende kongress skulle avholdes i februar 1956 og all den oppmerksomhet som ble rettet mot hendelser i stalintiden kunne ikke unngå å bli tatt opp i sentralkomitéens rapport om hva som var hendt siden den forutgående kongressen i 1952. Ved et møte med sentralkomitéens presidium foreslo Nikita Khrusjtsjov et eget avsnitt om personkulten rundt Stalin og dens konsekvenser, men dette forslag ble avslått. Også et forslag om å la to eller tre leirfanger som hadde vært partiaktive på 1930-tallet fremstå på kongressen ble avslått. Da Khrusjtsjov presenterte sentralkomitéens rapport under kongressen gikk han igjennom de forskjellige landevinninger og forbedringer som var påstått å ha blitt gjort i landet utan å nevne noe om Stalin og nevnte bare kort Berijas avsettelse.[4]

Noen dager etter kongressens åpning minnet Khrusjtsjov partiledelsenn om at nær kongressen hadde begynt, opphørte partiledelsens fullmakter å gjelde og gikk over til kongressen. Partiledelsen gikk med på at Khrusjtsjov skulle lese opp en rapport om personkulten i sentralkomitéens navn. Denne rapport, Om personkulten og dens konsekvenser, ble lest opp av Khrusjtsjov om morgenen den 25. februar 1956, direkte etter valget av ny sentralkomité. Blant de saker som ble tatt opp i talen kan nevnes:

  • Forfølgelsser av forskjellig slag sanksjonert av Stalin
  • Tortor av medlemmer av politbyrået
  • Konflikten mellom Lenin og Stalin, og Lenins ønske at Stalin skulle avsettes som generalsekretær
  • De merkelige omstendighetene omkring mordet på Sergej Kirov
  • Stalins ansvar for Den røde armés nederlag i begynnelsen av andre verdenskrig
  • Stalins ansvar for det mislykkede jordbruket og feilgrep innen utenrikspolitikken[5]

En del overgrep som skjedde i stalintiden ble ikke berørt: forfølgelsert av partimedlemmer anklaget for å ha vært trotskister eller bukharinister, partiets venstre- og høyrefløy eller overgrep som skjedde i samband med kollektivisering. En del passasjer i talen hadde som hensikt å diskreditere Khrusjtsjov motstandere i sentralkomitéen: Malenkov, Kaganovitj, Molotov og Vorosjilov, motstandere som Khrusjtsjov med tiden skulle lykkes med å utmanøvrere.[6]

Konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Khrusjtsjovs talr ble aldri offentliggjort av kommunistpartiet, men det fikk likevel rask spredning over hele verden. I Sovjetunionen ble den innen noen uker opplest ved tusentalls partimøtrn. I Georgias hovedstad Tbilisi demonstrerte studentene til støttet for Stalin.[7] Vra Polen og Israel fikk amerikanske CIA tak i en kopi og i begynnelsen av juni 1956 ble den publisert i The New York Times.[8][9]

Sommeren 1956 antok sentralkomitéen en resoludjon med tittelen Hvordan man overvinner personkulten og dens følger. På våren og sommeren 1956 ble så godt som alle politiske fanger frigitt, og for politiske fanger som hadde dødd i arbeidsleirene ble det innledet rettslige prøvinger. Blant de frigitta var mensjeviker og sosialrevolusjonære som hadde siteet i leirer i 25-30 år samt krigsfanger og mennesker som var blitt deportert fra sine hjemtrakter.

Politisk opposisjonelle fra 1920-tallet ble i regelen ikke rehabilitert. Ikke heller var den noen omprøving av de såkalt skinnrettergangene fra 1928–1931 og 1936–1938.[10]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Chrusjtjov - en karriär (swe). Stockholm: Bonnier. 1966. ISBN 9904922128. 
  • Roj Medvedev (1984). Nikita Khrusjtjov. Höganäs: Förlags AB Wiken. ISBN 91-7024-174-0. 
  • Jerrod og Leona Scheckter (2002). Sacred Secrets. How Soviet Intelligence Operations Chganged American History. ISBN 1-57488-327-5. 
  • Peter Grose (1994). Gentleman Spy: The life of Allan Dulles. ISBN 978-1-55849-044-4. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Medvedev (1984), s. 54-62
  2. ^ Medvedev (1984). s. 63-66
  3. ^ Medvedev (1984). s. 74
  4. ^ Medvedev (1984), s. 74–76
  5. ^ Medvedev (1984), s. 76–78
  6. ^ Crankshaw (1966), s. 231
  7. ^ Crankshaw (1966), s. 233–234
  8. ^ Yossi Melman. «Trade Secrets». Haaretz. Arkivert fra originalen 30. september 2007. Besøkt 12. september 2007. 
  9. ^ Ifølge en versjon ble Khrusjtsjovs tale lekket i polsk oversettelse av den frigitt fra fangsel og senere kommunistpartileder Władysław Gomułkas hustru (som var av jødisk byrd) til en israelsk Shin Bet-agent som smuglet ut teekten til Tel Aviv, der polsktalende David Ben Gurion etter gjennomläsning kommenterte talem – Om dette dokumentet er autentisk, er Russland på vei til demokrati – bare tyvefem eller tretti år unna og sendte det til Washington. I en annen versjon påstår en polsk journalist at han fikk tilgang til dokumentet fra en kvinnelig kontorist hos den daværende kommunistlederen Edward Ochab og overleverte det til den isrealske ambassaden i Warszawa. Ett år senere emigrerte journalisten til Israel. Kilder: Scheckter s.223–225; Grose s.424
  10. ^ Medvedev (1984), s. 85–87

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]