Partito Comunista Italiano
 | Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
| Partito Comunista Italiano | |||||
|---|---|---|---|---|---|
 | |||||
| Offisielt navn | Partito Comunista Italiano | ||||
| Stiftet | 15. mai 1943 | ||||
| Land | Italia, Kongedømmet Italia | ||||
| Hovedkontor | Roma | ||||
| Styreleder | Luigi Longo (1972; 1980) | ||||
| Virkeområde | Italia | ||||
| Ideologi | Kommunisme, eurokommunisme | ||||
| Medlemmer | 1 264 790 (1990) | ||||
| Opphørt | 3. feb. 1991 | ||||
| Erstatter | Partito Comunista Italiano | ||||
| Erstattet av | Partito Democratico della Sinistra, Rifondazione Comunista | ||||
Partito Comunista Italiano (PCI), det italienske kommunistpartiet, ble dannet 21. januar 1921 under kongressen til det italienske sosialistpartiet, Partito Socialista Italiano (PSI) i Livorno, da et mindretall brøt med sosialistpartiet. Bakgrunnen for bruddet var, i likhet med tilsvarende brudd i andre europeiske land, forholdet til Sovjetunionen. Den første lederen i PCI var Amadeo Bordiga. Antonio Gramsci var også et framtredende medlem av partiet.
PCI ble forbudt av Benito Mussolinis fascistregjering i 1926, men fortsatte illegalt og i eksil. Den nye partilederen, Antonio Gramsci, ble fengslet samme året. Lederskapet ble overtatt av Palmiro Togliatti, som også ledet partiet da det ble lovlig igjen i 1944. Partiet deltok i regjeringssamarbeid med flere andre parti fra 1944 til 1947, da det ble tvunget ut på grunn av den kalde krigen som holdt på å utvikle seg. I 1948 gikk PCI og PSI sammen i Den demokratiske folkefronten, og ble såvidt slått av det kristeligdemokratiske Democrazia Cristiana (DC), som hadde full støtte frå både paven og USA. Den sosialistiske tendensen har helt siden 1948 vært dominert av PCI. PCI var det største kommunistpartiet i Vest-Europa og Italias nest største parti ved valg.
Politisk utviklet PCI seg gradvis i retning eurokommunisme, det vil si en fullt ut demokratisk og selvstendig linje i forhold til Sovjetunionen, og hadde til dels stor suksess med det, og fikk for eksempel 34% av stemmene ved valget i 1976. På den tida ble partiet ledet av Enrico Berlinguer. Men i 1991 ble partiet likevel oppløst, og flertallet dannet Partito Democratico della Sinistra (PDS), som ble medlem i den Sosialistiske Internasjonalen, altså et sosialdemokratisk parti i vanlig moderne forstand. Mindretallet dannet Partito della Rifondazione Comunista (PRC), som er et reformkommunistisk parti, nå ledet av Fausto Bertinotti. En enda mindre gruppe brøt ut av PRC og dannet Partito dei Comunisti Italiani (PdCI), som også er reformkommunister, men har hatt taktiske uenigheter med PRC i forhold til regjeringssamarbeid.
Dersom benevnelsen «det italienske kommunistpartiet» blir brukt i dag, gjelder det et av de to sistnevnte partiene, altså enten PdCI eller PRC (Rifondazione), som begge kaller seg kommunistiske. Det sistnevnte er det største, med om lag seks prosent av stemmene ved siste valg.