David Gascoyne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
David Gascoyne
Født10. oktober 1916
Harrow
Død25. november 2001 (85 år)
Isle of Wight
BeskjeftigelsePoet
Utdannet vedUniversity of Westminster
Salisbury Cathedral School
NasjonalitetStorbritannias flagg Storbritannia
Englands flagg England
SpråkEngelsk
PeriodeSurrealisme
DebutRoman Balcony and Other Poems (1932)

David Gascoyne (10. oktober 191625. november 2001) var en engelsk poet tilknyttet surrealistbevegelsen.

Tidlig liv og surrealistbevegelsen[rediger | rediger kilde]

Gascoyne ble født i Harrow som den eldste av tre sønner av Leslie Noel Gascoyne (1886–1969), en bankfunksjonær, og hans hustru Winifred Isobel, født Emery (1890–1972). Hans mor, en niese av skuespillerne Cyril Maude og Winifred Emery, var en av to unge kvinner til stede da den aldrende dramatikeren W. S. Gilbert døde i sin innsjø ved Grim's Dyke i mai 1911.[1] Gascoyne vokste opp i England og Skottland og gikk på Salisburys katedralskole og Regent Streets polytekniske i London. Han tilbrakte deler av 1930-tallet i Paris. En del av hans tidligste dikt utkom i «Poet’s Corner» i avisen Sunday Referee, sammen med andre unge poeter i 1933 som Dylan Thomas og Laurie Lee.[2]

Hans første bok, Roman Balcony and Other Poems, ble utgitt i 1932 da han var kun 16 år. En roman, Opening Day, ble utgitt året etter. Imidlertid var Man's Life is This Meat (1936), som samlet hans tidligste surrealistiske arbeid og oversettelser av franske surrealister, og Hölderlin's Madness (1938) som etablerte hans omdømme. Disse utgivelsene, sammen med hans A Short Survey of Surrealism (1935) og hans arbeid på den internasjonale surrealistutstillingen i London i 1936, hvor han hjalp til med å organisere, som plasserte ham i den lille gruppen av engelske surrealister som også omfattet Hugh Sykes Davies og Roger Roughton. Ironisk nok måtte Gascoyne ved denne utstillingen redde Salvador Dalí fra dykkerdrakt som Dali var ikledd under sin forelesning:

«Jeg møtte Penrose via Paul Eluard, hans venn gjennom mange år. Roland hadde en hest i Hampstead, og et utvalg surrealister møttes der for å planlegge den internasjonale surrealistutstillingen som ble holdt ved New Burlington Gallery i London. Dette var i 1936. Jeg husker Dali ga en forelesning i en dykkerdrakt, en skikkelig dykkerdrakt komplett med metallhjelm. Han hadde en av de lanterneshowene som ikke gikk særlig bra og det ble skikkelig varmt inni drakten og jeg husker jeg måtte springe ut og forsøke å finne en skiftnøkkel for å få ham ut av drakten.» [3]

Politikk[rediger | rediger kilde]

Gascoyne hadde blitt venner med Charles Madge og gjennom ham ble han involvert i en organisasjon for sosiologisk forskning grunnlagt i 1937, Mass Observation. Organisasjonen hadde som mål å dokumentere dagliglivet i Storbritannia. Han hadde meldt seg inn det britiske kommunistpartiet i 1936 og fikk sendt en del radiosamtaler for et propagandaministerium basert i Barcelona. Han ble imidlertid desillusjonert over kommunismen og forlot partiet.

Senere liv og verker[rediger | rediger kilde]

Gascoyne tilbrakte årene før utbruddet av den andre verdenskrig i Paris hvor han ble venner med Salvador Dalí, Max Ernst, André Breton, Paul Éluard og Pierre Jean Jouve. Hans poesi som han frambrakte i denne perioden ble utgitt i samlingen Poems 1937-1942 (1943) med illustrasjoner av kunstneren Graham Sutherland.

Hans dikt Requiem, dedikert de framtidige ofrene av krigen, ble skrevet for å bli satt til musikk av hans venn Priaulx Rainier. Hennes Requiem hadde premiere i 1956. Hun døde på Gascoynes 70-årsdag, den 10. oktober 1986.

Han reiste tilbake til Frankrike etter krigen og levde til og fra der inntil midten av 1960-tallet. Hans arbeid fra 1950-tallet ble utgitt i samlingene A Vagrant and Other Poems (1950), og Night Thoughts (1956). Interessant nok hadde hans senere arbeid bevegd seg fra surrealismen og henimot en mer metafysisk og religiøs poesi. Etter å ha fått et mentalt sammenbrudd dro Gascoyne tilbake til England og tilbrakte resten av livet på Isle of Wight. Han synes å ha skrevet lite fra da av. Nye utgivelser fortsatte likevel å komme ut grunnet ulike «gjenoppdagelser» av hans arbeid, sammen med et antall samlinger og utvalg fra hans arbeid, utgitt på Oxford University Press, Enitharmon og andre forlag. To bøker av hans dagbøker ble gitt tilbake til ham etter å ha vært tapt for en tid og de ble utgitt i to adskilt innbundne bøker ved Alan Clodd hos Enitharmon Press. Da en tredje bok ble funnet ble en ny samling utgitt med tilleggsmateriale som var redigert av Lucien Jenkins for forlaget Skoob Books Publishing. For denne samlingen hadde David Gascoyne selv gitt hva han kalt et ‘postface’ (etterord), og det var et av de mer omfattende tekststykkene fra ham de siste årene.

Det var på sykehuset Whitecroft på Isle of Wight at Gascoyne møtte sin hustru, Judy Lewis, i en bemerkelsesverdig sammentreff. Hun har selv fortalt at:

«Et av mine favoritt dikt var kalt September Sun. Jeg leste det høyt en ettermiddag og en av pasientene kom fram til meg etterpå og sa «Jeg skrev det», jeg la hånden min på skulderen hans og sa «Selvfølgelig gjorde du det, kjære deg.» Da jeg senere ble kjent med ham innså jeg at han faktisk hadde gjort det.»[2][3]

De giftet seg i 1975. Ekteskapet med Judy Lewis revitaliserte hans livskraft og hadde lesninger av sine dikt på så mange ulike steder som i Paris, Belgia, Italia, Amsterdam, Island, Korfu og i San Francisco.[3] Et annet pussig sammentreff var at Judy Gascoyne var husholderske for Bob Dylan ved Forelands Farm i august 1969.[3][4]

David Gascoyne døde den 25. november 2001 i en alder av 85 år.[5]

Omdømme[rediger | rediger kilde]

I et poetisk landskap dominert av W. H. Auden og andre mer politiske og sosiale poeter, tenderte de engelske surrealister å bli oversett av kritikerne og det lesende publikum. Gascoyne, blant andre, ble utsatt for Dylan Thomas' nedsettende satire i Letter to my Aunt. Selv om Poems 1937-1942 med Graham Sutherlands illustrasjoner fikk en del positiv omtale i sin tid, var det kun med den fornyede interesse i eksperimentell skriving assosiert med British Poetry Revival at deres poetiske arbeid begynte å bli gjenoppdaget og diskutert. Gascoynes Collected Poems kom ut i 1988 og hans verk ble inkludert i Revival-antologien Conductors of Chaos (1996), redigert av Iain Sinclair.[6]

I sine senere år synes Gascoyne selv å ha resignert over at han ikke hadde klart oppnå i sin poesi det han hadde besluttet i sin ungdom og heller ikke hadde gjennomført sitt bemerkelsesverdige tidlige løfte. Han ble uansett glad når han mottok en kritisk notis eller omtale. Da han i sine senere år ble oppmerksom på den balanserte bedømmelse av sitt arbeid av Martin Seymour-Smith i den veldige Guide to Modern World Literature (1985), var han takknemlig både for kommentarens tone og det faktum at Seymour-Smith forsikret at han fortsatt ble lest i omfattende grad.[7]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

I utvalg fram til 1984:

  • 1932 - Roman Balcony
  • 1933 - Opening Day
  • 1935 - A Short Survey of Surrealism
  • 1936 - Man's Life is this Meat
  • 1938 - Hölderlin's Madness
  • 1943 - Poems 1937-1942
  • 1950 - A Vagrant and Other Poems
  • 1952 - Thomas Carlyle
  • 1956 - Requiem
  • 1956 - Night Thoughts
  • 1965 - Collected Poems
  • 1970 - Sun at Midnight
  • 1976 - Three Poems
  • 1978 - Paris Journal 1937-1939
  • 1980 - Journal 1936-1937
  • 1980 - Early Poems
  • 1984 - Journal de Paris et d'Ailleurs 1936-1942
  • 1984 - Five Early Uncollected Poems
  • 1984 - Recontres avec Benjamin Fondane

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Goodman, Andrew: Grim's Dyke: A Short History of the House and Its Owners, Glittering Prizes ISBN 978-1-85811-550-4, s. 17–18
  2. ^ a b David Gascoyne, Interview by Mike Plumbley, Critique
  3. ^ a b c d «David Gascoyne, Profile». Arkivert fra originalen 20. desember 2012. Besøkt 27. juni 2013. 
  4. ^ «Bob Dylan, Wootton Festival, August 1969». Arkivert fra originalen 22. november 2012. Besøkt 27. juni 2013. 
  5. ^ Minneord for Gascoyne er listet her, David Gascoyne - News
  6. ^ Harding, Jeremy (3. juli 1997): Elective Outsiders, London Review of Books, Vol. 19 No. 13
  7. ^ Seymour-Smith, Martin (1985): Macmillan Guide to Modern World Literature, Macmillan

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]