Alfred Milner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lord Milner

Alfred Milner (født 23. mars 1854 i Giessen i Tyskland, død 13. mai 1925 i Sturry Court i England) var en kontroversiell tyskfødt britisk statsmann og koloniadministrator. Han var kjent for Milners barnehage, en gruppe unge menn som han var mentor for og som i noen tilfeller ble svært viktige figurer i å drive det britiske imperiet, og for sin nøkkelinnflytelse i Sør-Afrikas historie, gjennom forsøket på å skaffe britisk hegemoni.

Tidlig liv og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Han var født i Gießen i Hessen–Darmstadt (nå del av det vestlige sentrale Tyskland) og var eneste sønn av Charles Milner. Hans mor var datter av generalmajor John Ready, tidligere viseguvernør av Prince Edward Island og senere Isle of Man.

Hans farfar, en engelskmann, slo seg ned i Tyskland og giftet seg med en tysk kvinne. Deres sønn, Charles Milner, praktiserte som lege i London og ble senere reader i engelsk ved Eberhard-Karls-Universität Tübingen. Alfred Milner utdannet seg først ved Tübingen, så ved King's College i Cambridge og under Benjamin Jowett, som student ved Balliol College i Oxford fra 1872 til 1876. Han gikk ut i 1877 med beste karakterer i klassisk etter å ha vunnet Hertford-, Craven-, Eldon- og Derby–stipender og ble valgt til midlertidig stilling ved New College.

I Oxford ble han en nær venn av Arnold Toynbee og deltok i hans sosialarbeid. Han skrev senere en hyllest til sin venn, «Arnold Toynbee: a Reminiscence» (1895).

Milner snakket med spor av tysk aksent, men helt til slutten av sitt liv kalte Milner seg en «britisk rasepatriot». Han hadde store drømmer om et globalt parlament for imperiet med sete i London og delegater av britisk avstamning fra Canada, Australia, New Zealand og Sør–Afrika.

Journalistikk og politikk[rediger | rediger kilde]

Han ble kalt til Inner Temple i 1881 og sluttet seg til staben i Pall Mall Gazette under John Morley. Han ble assisterende redaktør under William Thomas Stead.

Milner forlot journalistikken i 1885 og ble de liberales kandidat fra Harrow i Middlesex i valget, men tapte valget. Han fungerte som privatsekretær for George Goschen, og da Goschen ble finansminister i 1887, ble han utnevnt til hans fremste privatsekretær. Milner ble senere medlem av middagsklubben Coefficients, som ble startet i 1902 av de fabianske Sidney og Beatrice Webb.

Egypt[rediger | rediger kilde]

Det var på grunn av Goschens innflytelse at Milner i 1889 ble visefinansminister i Egypt. Han ble i Egypt i fire år. Han periode falt sammen med de første store reformene, etter at faren for konkurs hadde blitt unngått. Milner reiste tilbake til England i 1892 og publiserte kort tid etterpå sin beretning «England and Egypt» som umiddelbart ble den rådende beretningen om arbeidet som var gjort siden den britiske okkupasjonen.

Senere det året ble han utnevnt til styreformann i Inland Revenue. Han ble utnevnt til følgesvenn (CB) av Bathordenen i 1894 og til ridder kommandør (KCB) i 1895.

Sør–Afrika[rediger | rediger kilde]

Milner forble i styret til Inland Revenue frem til 1897. Han ble regnet som den skarpeste og mest rettferdige embetsmannen i britisk tjeneste, og hans posisjon som en mann med et moderat liberalt syn markerte ham som en som alle partiene kunne ha tillit til. Hans moderate liberale syn ble nært knyttet til Goschen i finansdepartementet, Evelyn Baring i Egypt og Michael Hicks Beach og William Vernon Harcourt mens han var ved Inland Revenue. Øyeblikket for å få testet hans kapasitet på høyeste plan hadde kommet.

I april sa Hercules George Robert Robinson opp sin stilling som høykommissær for det sørlige Afrika og guvernør for Kappkolonien. Situasjonen som oppstod på grunn av Jameson-raidet var svært vanskelig og krevde største omhu. Joseph Chamberlain, som nå var kolonisekretær, valgte Milner som Robinsons etterfølger. Valget ble kjølig godkjent av lederne for det liberale partiet og varmt anerkjent ved en avskjedsmiddag den 28. mars 1897 som den fremtidige statsminister Herbert Henry Asquith ledet. Utnevnelsen ble gjort på bakgrunn av at det trengtes en britisk statsmann som alle kunne gå god for. Han måtte dra til Sør-Afrika for å vurdere alle omstendighetene og formulere en politikk som kunne opprettholde britiske interesser samtidig som de måtte behandle Transvaal og Oranjefristaten rettferdig.

Alfred Milner nådde Cape Town i mai 1897. Umiddelbart måtte han ta seg av vanskelighetene med president Kruger om de fremmedes lov som hadde blitt lappet sammen. Først i august hadde han tid for seg selv til å bli kjent med landet og folkene før han skulle bestemme seg for politikkens retning. Mellom august 1897 og mai 1898 reiste han gjennom Kappkolonien, protektoratet Bechuanaland, Rhodesia og Basutoland. Milner lærte seg i løpet av denne perioden både nederlandsk og det sørafrikanske «taal», i tillegg til at reisene bedret hans forståelse av synspunktene til kappnederlendere og burgherne i Transvaal. Han kom til den konklusjon at der kunne ikke bli håp om fred og fremgang i Sør–Afrika mens der forble en «permanent underkuing av briter under nederlendere i republikkene». Milner henviste her til situasjonen i Transvaal som oppstod etter at det ble oppdaget gull. Tusenvis av lykkejegere flokket seg til område fra hele Europa, men først og fremst fra Storbritannia. Denne tilstrømningen av «uitlandere» (utlendinger) truet republikken deres. Transvaals president Kruger nektet å gi uitlanderne stemmerett.

Boerne (afrikandiske bønder) hadde etablert seg i Transvaal som deres lovede land etter deres Great Trek ut av Kappkolonien. Trekkets formål var å unnslippe britisk styre. De hadde allerede lyktes i å forsvare seg mot det britiske imperiets annektering av Transvaal under den første boerkrigen. Konflikten hadde gjort dem modige og fredsavtalen hadde gjort det svært vanskelig for Storbritannia å annektere Transvaal igjen og rettferdiggjøre det diplomatisk. For at en britisk annektering kunne skje, måtte britene ha en unnskyldning.

Det uavhengige Transvaal stod i veien for britenes drøm om å kontrollere hele Afrika fra Kapp til Kairo. Milner innså at med oppdagelsen av gull i Transvaal, hadde maktbalansen i Sør–Afrika dreiet fra Cape Town til Johannesburg. Han fryktet at dersom ikke hele Sør–Afrika ble ført under britisk kontroll snarlig, kunne det nylig velstående Transvaal som var kontrollert av afrikandere, forene seg med kappafrikanderne og sette hele den britiske stillingen i Sør–Afrika på spill.

Milner innså også som det triumferende gjenvalget i februar 1898 av Kruger som president i Transvaal viste, at regjeringen i Pretoria ville aldri på eget initiativ gjenoppta spørsmålene til uitlanderne. Dette gav Milner hans unnskyldning. I en tale holdt i Graaff Reinet, i kjerneområdet til Afrikander Bond i det britisk–kontrollerte Kapp, den 3. mars 1898, sa han at han var fast bestemt på å sikre frihet og likhet for de britiske undersåttene i Transvaal, og han oppfordret de nederlandske kolonistene til å påvirke regjeringen i Pretoria til å assimilere sine institusjoner, og ånden og temperamentet i dens administrasjon, til de i de frie samfunnene i Sør–Afrika. Effekten av denne talen var stor, og den alarmerte afrikanderne som nå så med bekymring på den virtuelle gjenopptagelsen av lederskapet til Cecil Rhodes over de progressive (britiske) partiet i Kapp.

Milner hadde et vakt inntrykk av afrikanderne og så generelt på britene som «en overlegen rase». Han hadde liten interesse for fredelig løsning på konflikten. Han kom til det synet at fullstendig britisk hegemoni kunne bare oppnås gjennom krig. En fremforhandlet fred var problematisk siden afrikanderne var britene tallmessig overlegne både i Transvaal, Oranjefristaten og Kapp.

Han var ikke alene i sitt syn. I et brev skrevet (11. mars) av en annen brite, statsminister John X. Merriman i Kappkolonien, til president Steyn i Oranjefristaten, sier han: «Den største faren ligger i holdningen til president Kruger og hans forgjeves håp om å bygge opp en stat på grunnlag av en trangsynt uopplyst minoritet, og hans gjenstridige avslag av alle muligheter for å bruke materialene som allerede ligger i hans hånd for å etablere en virkelig republikk på bredt fritt grunnlag. En slik tilstand kan ikke vare. Den vil brytes ned av nedarvet råttenhet.»

Det var ikke alle Bond–lederne som likte Kruger, men de var klar til å støtte ham, enten han gav reformer eller ikke, og de forsøkte å gjøre Milners stilling umulig. Hans vansker økte da at valg i Kappkolonien gav Bond flertallet i forsamlingen. Milner handler kun på konstitusjonelt grunnlag da han i oktober 1898 ba William Philip Schreiner danne regjering, selv om han visste at en slik regjering ville motsette seg enhver direkte britisk intervensjon i Transvaal.

Milner var overbevist om at dersom tilstanden fikk fortsette, ville det ende i at Storbritannia mistet Sør–Afrika. Han dro derfor til England i november 1898. Han dro tilbake til Kappkolonien i februar 1899 med full støtte fra Joseph Chamberlain, selv om regjeringen fremdeles klamret seg til håpet om at den moderate delen av nederlenderne i Kapp og Oranjefristaten ville oppfordre Kruger til å gi stemmerett til uitlanderne. Han fant situasjonen mer kritisk enn da han dro ti uker tidligere. I Johannesburg var stemningen spent, mens general William Butler som fungerte som høykommissær i Milners fravær, hadde gjort at det så ut som han ikke støttet uitlanderne i deres krav.

Den 4. mai skrev Milner et brev til kolonikontoret i London hvor han insisterte på at medisinen for å bli kvitt uroen i Transvaal var å rykke ondet opp med roten. «Det kan virke som et paradoks,» skrev han, «men det er sant at den eneste veien til å beskytte våre undersåtter, er å hjelpe dem med med å slutte å være våre undersåtter.» Politikken med å la ting være gikk bare fra vondt til verre, og «saken for intervensjon er overveldende». Milner følte at kun kunne bli stabilitet i regionen dersom uitlanderne i Transvaal fikk stemmerett. Han hadde ikke basert sin sak mot Transvaal på ordlyden i konvensjonene og regnet bruken av ordet «suzerenitet» kun som et «etymologisk spørsmål», men han innså at spetakkelet av tusenvis av britiske undersåtter i Transvaal i form av «heloter» som han uttrykte det, undergrov prestisjen til Storbritannia i Sør–Afrika. Han ba om «slående bevis» for den britiske regjeringens intensjon om ikke å bli kastet fra sin ledende stilling. Denne sendingen ble telegrafert til London og var ment for umiddelbar publisering, men den ble holdt hemmelig en stund av regjeringen hjemme i Storbritannia.

Budskapet i sendingen var derimot kjent for de ledende politikerne i Kapp, og på initiativ fra Jan Hendrik Hofmeyr ble det avholdt en fredskonferanse 31. mai til 5. juni i Bloemfontein mellom høykommissæren og Kruger. Milner la frem tre krav: Transvaal måtte innføre en valglov som umiddelbart gav uitlanderne stemmerett, engelsk skulle brukes av parlamentet i Transvaal og alle lover fra parlamentet skulle vurderes og godkjennes av det britiske parlamentet. Dette var krav Milner visste at Kruger aldri ville gå med på. Kruger forlot møtet i tårer.

Andre boerkrig[rediger | rediger kilde]

I februar 1901 ble han bedt om å overta administrasjonen av de to boerstatene som begge nå var annektert av det britiske imperiet selv om andre boerkrig fremdeles pågikk. Han sa opp som guvernør i Kappkolonien mens han beholdt stillingen som høykommissær.

Arbeidet med å gjenoppbygge den sivile administrasjonen i Transvaal og Orange River-kolonien kunne bare utføres i begrenset grad mens operasjonene fortsatte i felten. Milner returnerte derfor til England for en «hardt tiltrengt ferie» som derimot for det meste ble brukt i arbeid ved kolonikontoret. Han nådde London den 24. mai 1901 og hadde en audiens hos Edward VII samme dag og ble adlet med tittelen baron Milner av St. James's og Cape Town. Han talte dagen etter ved en lunsjbankett til hans ære hvor han svarte kritikere som hevdet at med mer tid og tålmodighet fra Storbritannias del, kunne kanskje krigen ha vært unngått. Han hevdet at det de bad om å forsone seg med var «hat i komplett rustning, bevisstløs ambisjon, usårlig ignoranse.»

Freden[rediger | rediger kilde]

Diplomatiet i 1899 og gjennomføringen av krigen hadde ført til en stor endring i holdningen til det liberale partiet i England ovenfor Milner som Leonard Henry Courtney til og med karakteriserte som «et tapt sinn». En voldsom agitasjon for at han skulle kalles tilbake ble organisert, noe som også Henry Campbell-Bannerman sluttet seg til, men uten suksess, og i august returnerte han til Sør–Afrika hvor han kastet seg ut i den enorme oppgaven av å omforme administrasjonen. I fredsforhandlingene sluttet han seg til lord Kitchener, og han skrev utkastet til overgivelsesbetingelsene som ble signert i Pretoria den 31. mai 1902. Han ble den 1. juli gjort til vicomte i anerkjennelse for sine tjenester.

Rett etter at fredsavtalen ble inngått, offentliggjorde Milner (21. juni) at Transvaal og Oranjefristaten var britiske kronkolonier. Samtidig endret han sin tittel som administrator til guvernør. Gjenoppbyggingsarbeidet som var nødvendig etter krigens herjinger, var enormt. Han sørget for en jevn inntektsstrøm ved å innføre en skatt på 10% på nettoproduksjonen i gullgruvene og viet ekstra oppmerksomhet til boernes tilbakevending til dagliglivet, britiske kolonisters som flyttet inn, utdannelse, rettsvesen, politistyrken og utviklingen av jernbanen. Mens dette gjenoppbyggelsesarbeidet pågikk, var politikken i England rystet av tarriffreformbevegelsen og Joseph Chamberlains avgang. Milner som da tilbrakte en kort ferie i Europa, ble oppfordret av Arthur James Balfour om å ta den ledige stillingen som statssekretær for koloniene. Dette tilbudet takket han nei til siden han mente det var viktig at han fullførte sitt arbeid i Sør–Afrika hvor økonomisk depresjon begynte å bli merkbar. Han var tilbake i Johannesburg i desember 1903 og måtte vurdere krisen i gullgruveindustrien som skyldtes en mangel på innfødt arbeidskraft. Han gikk nølende med på, godkjent av hjemmeregjeringen, forslaget til gruveeierne om å importere kinesiske arbeidere på treårskontrakter. Den første gruppen med kinesere ankom Rand i juni 1904.

I siste del av 1904 og de tidlige månedene av 1905 var lord Milner opptatt med utformingen av en plan som skulle gi Transvaal et system med representativ regjering. En tid hadde helsen hans vært preget av det store arbeidspresset, og han bestemte seg for å trekke seg tilbake. Han forlot Pretoria den 2. april, to dager etter at den representative regjeringen formelt ble innført. Han seilte til Europa allerede dagen etterpå. I en tale i Johannesburg kvelden før han dro, anbefalte han alle å fremme den materielle velstanden i landet og behandle nederlendere og briter absolutt likt. Han hadde henvist til sin deltagelse i krigen og la til: «Hva jeg ville foretrukket å bli husket for, er et voldsomt forsøk etter krigen ikke bare for å betale tilbake ødeleggelsene i katastrofen, men å gjenstarte koloniene på høyere sivilisert nivå enn de tidligere hadde hatt.» Han forlot Sør–Afrika mens den økonomiske krisen fremdeles var overhengende og på et tidspunkt da kritikernes stemme var hørbar overalt, men som kolonisekretær Alfred Lyttelton ordla seg, hadde han i åtte hendelsesrike år lagt et dypt og sterkt grunnlag for at et forent Sør–Afrika kunne dukke frem som en av de største statene i imperiet.

Erfaringen hans fra Sør–Afrika hadde vist ham at under vanskelighetene i situasjonen var der et bredere problem av med enhet i imperiet. I sin tale i Johannesburg konkluderte han med en referanse til emnet. «Når vi som kaller oss imperialister snakker om det britiske imperiet, tenker vi på en gruppe stater bundet sammen, ikke i en allianse eller allianser som kan bli inngått eller avsluttet, men i en permanent union. Av en slik union er herredømmets domener slik de eksisterer i dag bare råmaterialet.» Denne tesen utviklet han videre i en magasinartikkel skrevet med tanke på kolonikonferansen som ble holdt i London i 1907. Han talte for opprettelsen av et permanent vel overveid imperieråd og foretrakk favoriserende handelsforbindelser mellom Storbritannia og de andre medlemmene i imperiet. I senere år talte han for tariffreformen og imperiepreferanse.

I 1910 ble han grunnlegger av The Round Table, A Quarterly Review of the Politics of the British Empire, som hjalp til med å fremme en imperieføderasjon.

Refselsesforslaget[rediger | rediger kilde]

Et forslag om å refse lord Milner for et bruk på den de kinesiske arbeidsbestemmelsene ble lagt frem av et radikalt medlem av underhuset. Anklaget gikk ut på at Milner ikke hadde forbudt lettere kroppsavstraffelse av kineserne for mindre forseelser istedet for fengsling. På vegne av den liberale regjeringen ble et tillegg lagt frem som sa at «forsamlingen, mens den nedtegner sin fordømmelse av pisking av kinesere som har brutt loven, ønsker i fredens og forsoningens interesser i Sør–Afrika å avstå fra å refse individer.» Dette forslaget ble vedtatt med 355 stemmer mot 135. Resultatet av denne venstrehåndsrefsen var at en motdemonstrasjon ble organisert, ledet av Henry Bartle Frere, og et offentlig brev ble signert av over 370 000 mennesker og gitt til lord Milner. Brevet uttrykte høy takknemlighet for hans tjenester i Afrika for kronen og imperiet.

Forretningsmann[rediger | rediger kilde]

Milner brukte tiden for det meste på forretningsinteresser i London etter at han kom tilbake fra Sør–Afrika, ved at han ble styreformann av gruveselskapet Rio Tinto Zinc. Men han forble aktiv i kampanjen for frihandel i imperiet. I perioden 1909 til 1911var han en sterk motstander av budsjettet til David Lloyd George og det etterfølgende forsøket fra den liberale regjeringen på å begrense makten til House of Lords.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Siden Milner som var en ledende konservativ, var den eneste brite som hadde erfaring i sivil ledelse av en krig, vendt Lloyd George seg til ham i desember 1916 da han dannet sin nasjonale regjering. Han ble medlem av det fem personer store krigskabinettet. Milner var antagelig det mest kompetente medlemmet i krigskabinettet etter statsministeren selv og ble derfor Lloyd Georges brannmann i mange kriser. Gradvis ble han den nest mektigste stemmen i krigsforetaket. Til tross for hans konservative tilbøyelighet ble han stadig mer oppgitt over landets militære lederskap som utviste en uproporsjonal innflytelse i krigsforetaket på grunn av konservativ støtte. Han støttet Lloyd George som var enda mer misfornøyd med militæret i hans vellykkede forsøk på å innføre konvoisystemet for de nølende admiralene og i mindre vellykkede forsøk på å forhindre det katastrofale Passchendaele–felttoget i 1917.

Milner var også hovedforfatter av Balfourerklæringen i 1917 selv om den ble utstedt med navnet til Arthur Balfour. Han var også en svært frittalende kritiker av den østerriksk–ungarske krig i Serbia og argumenterte at «der er mer som blir oversett der (enn) vi har blitt kjent med i tilfellet Belgia».

Han var talsmann for alliert samarbeid og deltok på en alliert konferanse i St. Petersburg i februar 1917. Milner var i Frankrike som representant for det britiske kabinettet i mars 1918 da tyskerne satt i gang store offensiv og var avgjørende i å få general Ferdinand Foch utnevnt som alliert generalissimo den 26. mars 1918.

Milner ble utnevnt til statssekretær for krig den 19. april 1918 og ledet rådet til hæren resten av krigen. Han ble utnevnt til kolonisekretær etter khaki–valget i 1918 og deltok i egenskap av dette embetet ved fredskonferansen i Paris i 1919 og skrev under på Versaillestraktaten.

England[rediger | rediger kilde]

Etter krigen assisterte Milner Royal Agriculture Society i å skaffe til veie Fordson–traktorer til å pløye og plante åkrene og kommuniserte direkte med Henry Ford ved hjelp av telegraf, ifølge Fords bok, «My Life and Work».

Egypt igjen[rediger | rediger kilde]

Hans siste store offentlige tjeneste var et oppdrag i Egypt fra desember 1919 til mars 1920 etter at det brøt ut alvorlige opptøyer der. Milner skulle gi anbefalinger om britisk–egyptiske relasjoner, spesifikt hvordan det britiske protektoratet som ble opprettet i 1915 kunne forsones med Zaghlul Pashas krav om selvstyre. Rapporten til Milner–kommisjonen la grunnlaget for en avtale som varte i en rekke år.

Siste årene[rediger | rediger kilde]

Lord Milner pensjonerte seg i 1921. Senere samme år giftet han seg med lady Violet Georgina Gascoyne-Cecil, enke etter Edward Cecil. Han forble aktiv i arbeidet til Rhodes–fondet og aksepterte på oppfordring fra statsminister Stanley Baldwin formannskapet i en komité for å undersøke en ny tariff av imperiepreferanse. Hans arbeid ble avbrutt da Baldwin tapte det etterfølgende valget.

Milner døde i Sturry Court nær Canterbury den 13. mai 1925 av sovesyke. Hans viscounttittel døde ut med han, siden det ikke fantes arvinger.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • N. Ascherson, «The War That Made South Africa», New York Review of Books, 6. desember 1979, p.12.
  • E. B. Iwan-Müller, «Lord Milner and South Africa» (London, 1902)
  • W. B. Worsfold, «Lord Milner's Work in South Africa» (London, 1906)
  • W. T. Stead, «Sir Alfred Milner» i The Review of Reviews, vol. xx. (1899).
  • Milner, Alfred, «Serbia's heartrending tragady»
  • Lucille Davie, «Constitution Hill:Thomas Pakenham, the Boer War and the Old Fort» (1. november, 2004)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]