Slaget ved Abrahamslettene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Slaget ved Abrahamslettene
Konflikt: Syvårskrigen
Den franske og indianske krig
Benjamin West 005.jpg
The Death of General Wolfe av Benjamin West. Olje på lerrett, 1770.
Dato 13. september 1759
Sted Québec by
46°48′11″N 71°12′54″VKoordinater: 46°48′11″N 71°12′54″V
Resultat Avgjørende britisk seier
Stridende parter
Storbritannia Storbritannia Frankrike Frankrike
Kommandanter og ledere
James Wolfe Louis-Joseph,
Marquis de Montcalm
Styrker
4800 regulære 2000 regulære
600 kolonisoldater
1800 milits- og
indianske soldater
Tap
60 drepne
600 skadde[1]
200 drepne
1200 skadde[1]
Syvårskrigen i
Nord-Amerika:

Den franske og indianske krig
Jumonville GlenFort NecessityFort BeauséjourMonongahelaLake George - Fort Bull - Fort Oswego - KittanningFort William HenryBloody Creek - Louisbourg - German Flatts - Fort CarillonFort Frontenac - Fort DuquesneFort LigonierTiconderogaLa Belle-Famille - Fort NiagaraBeauportQuebecSainte-FoyRestigouche - Thousand IslandsSignal Hill

Slaget ved Abrahamslettene, også kalt slaget ved Quebec, var et viktig slag i syvårskrigen (kalt den franske og indianske krig i Nord-Amerika). Slaget var ledet av den engelske øverstkommanderende, James Wolfe, og tok sted på Plaines d'Abraham, platået mellom bukten Anse des Mères og Quebec by. Slaget startet 13. september 1759 og ble utkjempet mellom Storbritannia og Frankrike på et platå like utenfor murene til Québec by. Slaget omfattet færre enn 10 000 soldater totalt, men var et avgjørende øyeblikk i den konflikten mellom Frankrike og Storbritannia om skjebnen for Ny-Frankrike som senere skulle medvirke til dannelsen av Canada.[2] Britene vant slaget, og kun fire dager etter, 17. September 1759, ble Quebec evakuert og signert over fra Frankrike til Storbritannia.

Britene hadde beleiret byen i tre måneder, og denne beleiringen kulminerte med slaget, som varte mindre enn en time. De britiske troppene kommandert av general James Wolfe stod imot de framrykkende franske og kanadiske troppene under Louis-Joseph, Marquis de Montcalm. Dette klarte de ved å benytte nye taktikker som viste seg særlig effektive mot det som var standard militærformasjoner benyttet i de fleste europeiske konfliktene på denne tiden. Begge generalene ble dødelig skadet under slaget. Wolfe døde bare noen få minutter ut i kampen, mens Montcalm døde morgenen etter. Etter slaget kom de gjenværende franske styrkene i Canada og resten av Nord-Amerika under økende press fra de britiske styrkene.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

5. juni 1759 ankom fem franske fregatter Quebec, fraktende med en kopi av et brev skrevet av den britiske statssekretæren William Pitt. Brevet beskrev en plan for å overta de franske territoriene i hva som en gang skulle bli Canada. Franske tropper ble på grunn av dette spredt utover territoriet, som forsvar ved et fremtidig angrep.

Den franske generalen, Louis-Joseph de Montcalm hadde også i denne forbindelsen, satt opp festninger og forsterket mange av Quebecs ytre vegger og anses som en direkte årsak til at James Wolfe, den britiske generalen, utsatte beleiringen av Quebec.[3]

Wolfes taktiske plan[rediger | rediger kilde]

Det var viktig for Wolfe at slaget ble holdt på land, og helst før september av følgende årsaker:

1.     Om krigføringen hadde blitt gjort på vann, kunne franskmennene enkelt synke skipene til britene fra land. De ville også fått bedre forsterkninger enn britene, da det var deres territorium.

2.     Slaget måtte gjennomføres før vannet hadde frosset til, siden han ikke ønsket å være strandet hele vinteren.

3.     Wolfe og troppene hans hadde kun en viss mengde mat og forsyninger, da de hadde reist fra Storbritannia. Det var derfor viktig at krigføringen skjedde før de gikk tom for forsyninger og soldatene sultet.  

Wolfe trengte en plan som bragte så mye suksess som mulig da det var hans idé, og et eventuelt tap ville skylden alene falle på Wolfe. Han planla å styre troppene sine til Plaines d'Abraham (Abrahamslettene), ved å skalere klippene over byen om natten og plassere store styrker på platået, nettopp for å tvinge frem en kamp på land etter britiske premisser. Om dette skulle mislykkes, kunne våpen bli halt opp bymuren til Quebec by som lå like ved platået, og angripe byen direkte. Men her var sjansen større for nederlag. 

Derfor trengte Wolfe en plan som bragte så mye suksess som mulig. Han planla å styre troppene sine til Plaines d'Abraham (Abrahamslettene), ved å skalere klippene over byen om natten og plassere store styrker på platået, nettopp for å tvinge frem en kamp på land etter britiske premisser. Om dette skulle mislykkes, kunne våpen bli halt opp bymuren til Quebec som lå like ved platået, og angripe byen direkte. Men her var sjansen større for nederlag.[4]

For å styrke vinnersjansen, hadde Wolfe sendt noen av mennene sine til å ro høylytt i nærheten av Beauport, for å lure Montcalm til å tro at slaget ville bli holdt der. Dette skulle fungere, da Montcalm utplasserte store deler av troppen sin ved Beauport, og splittet opp resten til å vokte flere andre steder, i tilfelle et angrep fra britene.[5][6]

Montcalms respons[rediger | rediger kilde]

Montcalm red på hest mellom Beauport og Plaines d'Abraham, da usikkerheten var stor hvor slaget ville bli holdt. Han hadde i tillegg søkt om assistanse fra Bougainville, en militærtropp i Amerika, sent fra Frankrike, og som bestod av 2000 kampklare soldater. De hadde base kun en mil unna Quebec.

Da Montcalm ankom Plaines d'Abraham, tidlig om morgenen, 13. september, ble han møtt med kampklare britiske soldater, og hadde et par valg å velge mellom.

1.    Han kunne starte krigen med de soldatene som allerede var stasjonert der

2.    Vente på de resterende styrkene fra Beauport og Bougainville, men risikere å tape slaget før det i det hele tatt hadde begynt.

Han valgte derfor punkt 1; å gå til angrep. Dette var også et valg han tok på grunnlag av at kanadiske og indianske krypskyttere, som gjemte seg i kornåkeren, allerede hadde begynt å skyte mot britene. Han visste at om han ventet for lenge, ville deres krigslyst etter hvert død ut, og han trengte så mange som mulig for å vinne, nettopp fordi de franske troppene var spredt over hele det franske territoriet. Han ønsket heller ikke å gi britene mer tid på å samle seg og sikre sine posisjoner.

Som konsekvens av den kjappe avgjørelsen, fikk Montcalm dårlig tid til å samle egne tropper.[7]

Slaget på Abrahamslettene, 13.september 1759
Slaget på Abrahamslettene, 13.september 1759

Slaget om Quebec[rediger | rediger kilde]

Slaget om Quebec by startet kl 10 på morgenen, 13. September 1759, ved Plaines d'Abraham. Britene opprettholdt en sterk front, til franskmennene var omtrent 40 meter unna, og det tok ikke lang tid før britene fikk overtaket. I Frankrikes retrett, ble begge generalene skutt. Wolfe døde momenter etter han ble truffet på slagmarken, 13. September, mens Montcalm, som ble fraktet bort for å få hjelp, døde dagen etter.

Krigen skal ha vart opp mot en time, der franskmennene begynte sin retrett allerede 15-20 minutter i slaget.[8]

Bougainville kom til unnsetning etter hvert, ikke klar over frankernes tap, og var derfor overrasket og overga seg raskt til britene. Kl 23, senere samme dag, godtok byens ordfører, Jean-Baptiste-Nicholas-Roch de Ramezay, de britiske vilkårene til deres seier, og signerte først den formelle kapitulasjonen av Quebec dagen etter, 14. September, 1759.[3]

Resultat[rediger | rediger kilde]

Fire dager etter, 17. September 1759, ble Quebec signert over til Storbritannia.

Året etter, i 1760, falt byen Montréal – det siste området Frankrike hadde på Saint Lawrence-eleven, og med det falt også Frankrikes siste koloniale forsøk på det som skulle bli Canada.[9]

Franskmennene fortsatte kampen og seiret i flere slag etter at Quebec var tapt, men britene ga aldri opp igjen festningen i Quebec. Dette smittet over på andre områder i Nord-Amerika og innen fire år var nesten alle de franske områdene i det østlige Nord-Amerika avstått til Storbritannia.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Borneman 2007, s. 223.
  2. ^ «slaget ved Quebec». Arkivert fra originalen 2008-12-08. 
  3. ^ a b Anderson, Fred (2000). Crucible of War: the seven Years’ war and the fate of the empire in British North America, 1754-1766. Faber and Faber. s. 349–365. 
  4. ^ Furneaux, Rupert (1973). The seven years war. Granada Publishing Limited. s. 148–157. 
  5. ^ Marshall, Tabitha. «Battle of the Plains of Abraham». The Canadian Encyclopedia (engelsk). Besøkt 8. mars 2017. 
  6. ^ «French forces mobilize». www.cbc.ca. Besøkt 8. mars 2017. 
  7. ^ Donaldson, Gordon (1973). Battle for a Continent Quebec 1759. Doubleday Canada Limited. s. 173–175. 
  8. ^ Buchan, John, red. (1923). The Nations of to-day: A new history of the world, Volume: British America. Hodder and Stoughton publishing. s. 54–56. 
  9. ^ Canada, Government of Canada; Indigenous and Northern Affairs. «First Nations in Canada». www.aadnc-aandc.gc.ca (engelsk). Besøkt 8. mars 2017. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Borneman, Walter R. (2007), The French and Indian War, Rutgers, ISBN 9780060761851 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]