Kongo (elv)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kongo
Zaïre
Aerial view of the Congo River near Kisangani.jpg
Kongo ved Kisangani.
LandZambia Zambia
Den demokratiske republikken Kongo Den demokratiske republikken Kongo
Republikken Kongo Republikken Kongo
Angola Angola
Lengde hovedløpca. 2 150 km
Lengde totalt4 700 km[1]
Nedbørfelt4 014 500[1] km²
Middelvannføring41 000[1] /s
StartBoyomafallene
  – Høyde383 moh.
  – Koord.   Cyan pog.svg0°29′28″N 25°12′23″Ø
Fjerneste kildeChambeshis kilde
  – Høyde1 760 moh.
  – Koord.   Steel pog.svg9°07′15″S 31°18′53″Ø
  – VannstrengChambeshi – BangweulusjøenLuapulaMwerusjøenLuvuaLualaba – Kongo
MunningAtlanterhavet
  – Høydemoh.
  – Koord.   Blue 000080 pog.svg6°04′45″S 12°27′00″Ø
Kongo
Kongo og kilden Lualabas løp og nedbørfelt.
Kongo ligger i Den demokratiske republikken Kongo
Kongo (elv)
Kongo (elv)
Kongo (elv)
Kongo (Den demokratiske republikken Kongo)

Satellittbilde av Malebodammen med Kinshasa (nederst) og Brazzaville.

Kongo[2] (også omtalt som Kongofloden og Kongoelven, tidligere også kalt Zaïre) er Afrikas nest lengste elv (etter Nilen) med en lengde på 4 700 km.

Kongos nedbørfelt omfatter det meste av det sentrale Afrika, og den har verdens nest største middelvannføring, 25 000 til 50 000 m³/s, noe som bare overgås av Amazonas. Vannføringen gjør at potensialet for vannkraft er stort. Det er omkring 40 vannkraftverk i hele dens nedbørområde, hvorav det største er Ingademningen, som ligger nær elvemunningen i Atlanterhavet.

Kongo er den eneste store elva som krysser ekvator to ganger (fra sør til nord ved Kisangani og fra nord til sør noe nord for Kinshasa). Den eneste andre elven i så måte er Amazonas, hvis nordlige bielver krysser ekvator fra nord til sør. Tilsvarende gjør da likevel ikke hovedelven Amazonas, hvis hovedløp og sitt utløp i Atlanterhavet ligger sør for ekvator. Kongo er seilbar over fire ikke sammenhengende strekninger på til sammen 2 400 km og er på grunn av ellers lite utbygde bilveier, landet Kongos viktigste transportåre.

Kongo har rundt regnet 700 endemiske fiskearter[trenger referanse] og flere dyrearter som lever av fisk og annen føde langs elveløpet.

Kongos kilde[rediger | rediger kilde]

Kongoflodens kilder var i flere århundrer omgitt av mystikk, siden den øverste strekningen ikke er seilbar. Bare Amazonas har større vannmengde; men sjøfolk bemerket at Kongofloden i liten grad varierte med årstidene, mens årstidsvariasjonene er store hos Amazonas og Ganges. I dag vet vi at Kongofloden starter på et fjellplatå, og derfra bærer det bratt nedover gjennom 32 separate stryk, noen steder så trange at det piskes opp 40 fot høye bølger. Kongofloden har like mye hydroelekrisk potensial som alle USAs elver og sjøer sammenlagt.[3]

I innlandet ble terrenget langs elvebreddene nærmest ufremkommelig. To ganger klarte kapusinermunker med uhyre anstrengelser å ta seg opp til de store strykene. En portugisisk ekspedisjon som prøvde det samme, forsvant sporløst. I 1816 la en britisk ekspedisjon av gårde under ledelse av kaptein James Hingston Tuckey (1776-1816) fra Royal Navy.[4] Ekspedisjonen medbrakte en gartner fra den botaniske hagen i Kew og hadde også som formål å finne ut mer om neshornets hørsel. Noen steder syntes Tuckey at landskapet var så vakkert at det «ikke stod tilbake for noe man ser langs Themsens bredder». Han førte skipene opp Kongofloden så langt det var mulig, og la deretter i vei med sine menn over land for å utforske strykene i det som i dag kalles Crystal Mountains, et område med enorme kvartsforekomster. Men en etter en ble mennene syke, trolig av gul feber, og Tuckey selv døde kort etter at han var kommet om bord igjen. 21 av de 54 deltakerne omkom på turen.[5]

Senere dro David Livingstone ut, og Henry Morton Stanley for å oppspore ham, men ingen av dem fant det man i dag omtaler som Kongos kilde. Det var ved det som i dag heter Tanganyikasjøen hvor Stanley uttalte de i ettertiden så berømte ord «Dr. Livingstone, I presume». Livingstone døde senere av malaria ved denne innsjøen, som inngår i Kongos vassdrag.

I dag regnes Chambeshis start i Zambia som Kongos kilde, om man følger praksisen med å bruke den lengste vannstrengen, slik også Nilen måles.[6] I Kongos tilfelle går denne elvestrekningen under flere navn, her regnet fra kilden: Chambeshi – BangweulusjøenLuapulaMwerusjøenLuvuaLualaba – Kongo, navnet som brukes nedenfor Boyomafallene (Stanleyfallene) ved Kisangani.

Sideelver[rediger | rediger kilde]

De viktigste sideelvene, regnet fra kilde til munning, er:

  • Lualaba med sideelvstrekningen LuvuaLuapulaChambeshi er det øverste tilløpet av Kongofloden, inntil sammenløpet med Lomami.
  • Lomami – sideelv som starter i Shaba-provinsen i sørøst og renner rett nordover til den løper sammen med Kongoelva vest for Kisangani. Om lag 1 450 km lang.
  • Tshuapa-Busira-Ruki – sideelv som renner vestover og ut i Kongoelva ved byen Mbandaka.
  • Ubangi – grenseelv i nordvest mot Republikken Kongo og mot Den sentralafrikanske republikk. Utbygd med Zongodemningen. Renner ut i Kongoelva litt sør for Mbandaka.
    • Uele – østlig sideelv eller opprinnelseselv til Ubangi. Om lag 1 135 km lang.
  • Sangha – eneste større sideelv fra vest. Den renner gjennom Sentralafrikanske republikk, Kamerun og Republikken Kongo før den når Kongoelva om lag midtveis mellom Mbandaka og Kinshasa. Om lag 790 km lang.
  • Kasai – starter i sør og renner nordvestover. Dominerer hele den sørvestre del av landet, med utløp 150 km nordøst for Kinshasa. Storbyen Kananga ligger midt i vassdraget. Om lag 2 153 km lang.
    • Fimi med Mai-Ndombe-sjøen, som er landets største helt egne innsjø. Sideelv til Kasai.
    • Lulua – sideelv til Kasai.
    • Kwilu – sideelv til Kasai.
    • Sankuru – sideelv til Kasai. Om lag 1 230 km lang.
    • Kwango (Cuango) – ei sørvestlig sideelv til Kasaielva. Starter i Angola hvorfra den blir grenseelv mot Kongo et langt stykke. Den når Kasaielva ved byen Bandundu. Om lag 1 100 km lang.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Bossche, J.P. vanden; G. M. Bernacsek (1990): Source Book for the Inland Fishery resources of Africa, volume 1 s. 338-339
  2. ^ «Utanlandske stadnamn: A–Å». Språkrådet (norsk). Besøkt 30. april 2018. 
  3. ^ Adam Hochschild: King Leopold's ghost (s. 17), Papermac 2000, ISBN 0-333-76544-3
  4. ^ Beretning om James H. Tuckeys ekspedisjon
  5. ^ Adam Hochschild: King Leopold's ghost (s. 17-18)
  6. ^ «Congo River - New World Encyclopedia». www.newworldencyclopedia.org. Besøkt 20. desember 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Africa2.PNGDenne afrikarelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.