Bodøs historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Bodøs gamle byvåpen

Bodø ble først bebygd for rundt 10 000 år siden i området rundt Saltstraumen, siden det var gode fiskemuligheter, og dermed også et godt livsgrunnlag.[1] Bosetningen er landets nest eldste registrerte bosettingsfunn og Norges eldste lydskapende instrument, Brummeren, er funnet her.[2]

Befolkningsutvikling[rediger | rediger kilde]

Befolkningsutvikling i Bodø kommune fra 1825 til 2012. Merk at denne grafen tar ikke hensyn til kommunesammenslåinger, og at det spesielt på 1960-tallet ble innlemmet store landområder i Bodø kommune..[3][4][5]

Befolkningsutvikling Bodø kommune.PNG

Stein-, bronse- og jernalderen[rediger | rediger kilde]

Helleristning av elg i Vågan, utenfor Bodø

I den eldre steinalder, fra rundt år 8000 til 4000 f.kr. lå havet 80 meter høyere enn idag, og hele Indre by lå under havoverflaten. Bodøhalvøya var da en egen øy med et sund ved dagens Vatnvatn, og Soløyvatnet var ei stor bukt. Isbreene dominerte fremdeles innerst i Saltfjorden, Skjerstadfjorden og Beiarfjorden, og klimaet minner om dagens Grønland, og kulturen minnet om eskimoenes. Det er funnet boplasser fra pionerbosetningenEvjen og Tuv i Saltstraumen, og er ca. 11 000 år gamle. Disse boplassene er spor av mobile jeger-sankere som etter alt å dømme utnyttet store landområder langs norskekysten.[6]

Lite er kjent om kulturen til disse menneskene, men en kjent helleristning av en elg i full størrelse er funnet nær Vågan, som stammer fra rundt 8 000 år siden. Strekene er polert inn i steinen, sånn at lav og mose ikke skal vokse i mønsteret.[7] Norges eldste lydskapende instrument, brummeren, er funnet på Tuv ved Saltstraumen, og originalen er utlånt fra Tromsø Musum til Saltstraumen Museum.[2] og utstilt der, sammen med gjenstander fra steinalderboplassen på Tuv. Brummeren antas å være mellom 5- og 6 000 år gammel.

En tsunami inntraff store deler av Nordlandskysten for 8 100 år siden, etter Storeggaraset.[6] Dette er en av de største naturkatastrofene som har rammet Helgeland og Salten, og bølgen, som fór flere hundre meter innover i landskapet skal ha druknet og utslettet 600 nordlendinger.[8][9][10] Dette utgjør 50 % av den samlede befolkningen i Nordland på den tiden, som kun var knappe 1 200 stykker.[8]

I den yngre steinalder hadde all is forsvunnet fra Bodøregionen, og havet sto nå 40 meter høyere enn i dag. Klimaet var blitt som nå, og både Soløyvatnet og Vatnvatnet var begge blitt innsjøer. Jordbruket kom til regionen, og store områder ble omgjort til kulturlandskap. Befolkningsveksten økte betraktelig da jordbrukerne produserte mer mat enn de behøvde selv, og det åpnet for nye yrker som håndverkere og krigere.[11]

Det er funnet mange spor fra steinalderen, spesielt kniver og pilspisser. Dette skyldes at mye av datidens jordbruksområder også brukes til jordbruk idag.[11] Datidens måltider var hovedsakelig tilberedt i kokegroper, og et av de vanligste måltidene bestod av brennesle- og bjørkekrydret reinkjøttlår.[12]

I bronsealderen, som varte fra år 1500 f.kr. til år 500 f.kr., begynte bodøværingene og benytte seg av metaller, først til våpen og å skaffe seg status i samfunnet. Det gikk omtrent til midten av bronsealderen før bodøværingene begynte å lage hverdagslige gjenstander og redskaper av metaller.[13]

Nordlandshester ble tatt i bruk som vanlig husdyr, og veven ble oppfunnet, og økte klesproduksjonen. Til tross for mange arkeologiske funn fra bronsealderen fra store deler av landet, hadde bodøregionen i praksis ingen bronsealder, men gikk rett fra steinalder til jernalder.[13]

Fra år 500 til 1050 e.kr. kalles jernalderen, og er Norges første historiske epoke med skriftlige kilder. Menneskene lærte seg å bruke jern som det andre metallet, som ga mye mer effektive og holdbare våpen og redskap. Ljåen og øksen ble oppfunnet, og da de hjalp til med å øke matproduksjonen, steg folketallet.[14]

Klimaet endret seg drastisk, og det ble kaldere og våtere i Bodøregionen. Resultatet ble at de tidligere bodøværingene bygde mer solide og permanente hus for seg og husdyrene, og gården var et faktum. Noen gårder kunne romme en hel ætt på flere familier, mens andre kun var for én familie og dyrene deres. På den tiden var det vanlig å bo sammen med husdyrene.[14]

Den mest kjente nedskrevne fortellingen fra Bodø er Snorre Sturlasons kongesaga om da Olav Tryggvason reiste til Bodø for å kristne Raud den rame.

Det er funnet flere funn fra denne epoken i Bodøregionen, og den mest kjente og verdifulle er Sølvskatten fra Bratten. I tillegg er det funnet flere bautasteiner i regionen.[14][15][16][17]

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

Jekt med tørrfisk

Middelalderen i Bodø, som i resten av landet, deles i tre; tidlig-, høy- og senmiddelalder, som tilsammen dekket perioden 1050 til 1537 e.kr..

I det på slutten av det ellevte og halvveis ut i det tolvte århundre var det tidlig middelalder, og samfunnet var preget av fred. Øverst på den sosiale rangstigen var jarlene og biskopene, mens trellene var nederst, som andres tjenere og slaver.[18]

Etter den tidlige middelalderen og helt frem til 1319 varte høymiddelalderen. I høymiddelalderen ble Norge samlet til en egen stat, da rikssamlingen endelig ble fullført.[19] Store landområder ble samlet til gods, og kongen og prestene fikk stadig mer makt, og kirken eide halvparten av jorda i Norge. Bodin kirke ble bygget i rundt 1240 nær Bodøgård, i den nåværende bydelen Bodøsjøen.[20] Folketallet økte betraktelig, og gårder ble delt opp i mindre gårder. Hungersnød var et utbredt problem.

I senmiddelalderen havnet Norge i union med Sverige og Danmark. Midt i det 14. århundre ble Norge rammet av svartedauden, som drepte rundt 60% av befolkningen, og Nordland ble sterkt rammet. Resultatet ble at de overlevende fikk mye mer jord til disposisjon, og dermed ble levevilkårene forbedret. Da hanseatene også ville ha fisk fra Nord-Norge fikk mange fiskeyrket som eneste levevei. Da måtte også nordlendingene frakte fisken selv til Bergen, noe som ble starten på jektefarten[18] Men Bodøs handel ble også svekket, da kongen innførte regler om at hanseatene ikke fikk seile lenger nord enn Bergen. Dette resulterte, sammen med inndragelsene av handelsrettigheter i regionen, at handel mellom Bergen og Nord-Norge ble forbudt.[21] Kongen og adelen overtok samtidig store landeiendommer i landsdelen, som førte til at de overlevende bøndenes store jorder ble minsket til det de hadde vært før pesten.[21][22]

Rundt 1536 var Jens Tychesen prest i Bodin kirke, som var under reformasjonen. Enkelte deler av befolkningen i bodøregionen var svært ivrige på denne reformasjonen, og Tychesen opplevde ofte at kirken ble robbet for helgenbilder. Under disse tyveriene ble store deler av kirken og prestens eiendeler ødelagt, blant annet de eldste jordebøkene.[18]

Det 17. og 18. århundre[rediger | rediger kilde]

Tysk illustrasjon av hekseprosessene

1600-tallet blir ofte omtalt som elendighetens århundre.[23] Århundret ble innledet med pestepidemier og hele fem bybranner i Bergen, og Norge ble innblandet i flere kriger,[24][25][26] selv om Nord-Norge ikke var like mye rammet som Sør-Norge.[27]

Alle krigene Danmark-Norge gikk gjennom kosten penger, og skattene ble betraktelig forhøyet, og selv om de sank etter krigen, var de fortsatt høyere enn før krigens utbrudd.[27] Den kriserammede kongen måtte den 12. januar 1666 selge alle gårdene og eiendommene i Nord-Norge for å holde hjulet i gang, som var det største salget av jord i Norden på den tiden.[28] Dette salget berørte landsdelen resten av århundre, og dette og den lille istid var med på å skape fullstendig hungersnød. Klimaet ble drastisk endret og temperaturen sank. Vintrene ble iskalde og somrene fuktige, og isbreene vokste og strakk seg ned til havet. Denne krisen rammet hele Europa, og Nord-Norge ble hardt rammet siden det var tilnærmet umulig å dyrke mat, og temperaturendringene fikk skreien til å bytte gytested, og ble vanskeligere å finne.[27]

Petter Dass, en nordlandsk prest som kom til å prege lokalsamfunnet gjennom de neste århundrene[29]

På 1600-tallet var heksejakten i Europa startet for fullt, selv om det ikke var mye aktivitet i Bodø. Det var kun to anklagede hekser i Bodø, selv om flere fra resten av Nordland ble brent ved Bodin kirke siden det var her det gamle administrasjonssenteret lå. Begge sakene i Bodø foregikk på øyene vest for Bodø, i tillegg til en episode i Beiarn.[30]

En av sakene er fra Helligvær, der Mallena Nilsdotter (også skrevet Mallena Nilsdatter) ble anklaget for hekseri i perioden 1614 til 1615 på Beiskøya, helt i sør på fiskeværet. Hun var gift med den selveiende bonden og jordbrukeren Anders Johannesson. Det er ukjent hva hun skal ha gjort, men hun døde i 1615, av en ukjent grunn. Ingen bøddel sendte noen gang en regning for drapet av Mallena Nisldotter, så hun døde mest sannsynlig av tortur under et avhør.[27][31]

Den andre trolldomsepisoden i Bodø var fra Fenes på Landegode, da Agstein Olsson Palte (også skrevet Augustinus Olsson Palte) oppsøkte klokkeren Per, som var drev med trolldom. Han var velstående, og på topp både økonomisk og sosialt blant bøndene i Bodø, og var jekteskipper, og fraktet fisk mellom Bodø og Bergen. Da han i 1625 ble frastjålet verdifulle gjenstander oppsøkte han signeren Per, for å få ham til å fortelle hvor tyvegodset var blitt av. Hvordan dette gikk er ikke sikkert, men Per ble trolig funnet frikjent, mens Agstein måtte bøte 20 daler, som tilsvarte 8 kyr. Dette kan ha tatt knekken på ham, for han døde av ukjente grunner i 1630.[31]

Handelsmenn fra Bergen og Trondheim fant flere måter å omgå loven om handel i Nord-Norge, og de kontrollerte store deler av lokalsamfunnet, både økonomisk og sosialt, spesielt Trondheim på siste del av århundre. De første handelsstedene ble akseptert, som Hernessjøen, Rønvika, Kipparberget på Straumøya og Kapstø på Knaplundsøya.[27]

En viktig forfatter og salmeskriver var Petter Dass, som skrev mange salmer og fortellinger om Nordland. Han skal mest sannsynlig aldri ha vært i Bodø, men har påvirket kulturen her.[27][29]

Utsnitt av håndtegnet sjøkart av Nord-Norge, tegnet av Holtz forster Mautz i 1747

Elendighetene fra 1600-tallet herjet forsatt ved inngangen av det nye århundre, og 1740-tallet ble også preget av hungersnød.[32] Katastrofen hadde vært total hvis ikke staten hadde klart og organisere seg, for så å sende korn nordover. Det er også episoder med kornsmugling, noe som var forbudt på enhver måte i første halvdel av det 18. århundre. Den andre halvdelen var mye lysere for bodøværingene, og været og fiskeriet forbedret seg kraftig. Europa gikk også inn i den industrielle revolusjon, som økte etterspørselen.[32]

Med den norske økonomien på plass igjen, overtok kongen store jordarealer i Bodøregionen, og bøndene måtte igjen leie jord av kongehuset. Men dette varte kun i en kort periode, for kongen solgte jordbruksarealene tilbake, nå etter politisk debatt.[32] Dette økte bøndenes inntekter, og sammen med fiskeriets økte etterspørsel og kirkens anbefalinger til kongen, ble levevilkårene i Bodø hevet betraktelig. Livet ble bare bedre og bedre for bodøværingene, og det ble pliktig skolegang for alle barn, også samiske, og Bodø fikk sitt første sykehus helt på slutten av århundre.[32]

Ved århundreskiftet ville staten opprette en rekke nye byer i Nord-Norge, for å øke handelen i nord. Dette skulle samtidig øke konkurransen i det norske markedet. I starten grunnla staten kun byer i Troms og Finnmark, siden disse fylkene lå lengst unna de store byene, som Christiania, Bjørgvin og Trondhjem. Det ble også kjempet for bystatus til Hundholmen, som var stedets navn før stedet ble kjøpstad.[32]

Til tross for de etisk norske bodøværingenes forbedrede leveforhold, gikk det heller dårligere for de samiske bodøværingene. Det ble dårlig med plass til reindrift, og flere samer måtte starte med jordbruk langs kysten og dalsidene, der det var ledig jord. Dette skyldes en diskriminerende og rasistisk holding til samene fra de etisk norskes hold, og samene fikk kun de dårligste jordbruksområdene. Samene i Bodøs jordbruksrevolusjon førte til en sterk fornorsking, og samene ble mer og mer etisk norske.[32] De få som fortsatt drev med reindrift møtte en ny utfordring ved krigens slutt, nemlig at den eldgamle syklusen deres der de krysset svenskegrensen ble forbudt ved lov. Men samene fikk rettighetene tilbake, etter den såkalte Lappekodisillen den 21. septemberjul./ 2. oktober 1751greg..[32][33]

Bystatus[rediger | rediger kilde]

Bodø, noen år før statusoverrekkelsen som kjøpstad

Bodø ble grunnlagt 20. mai 1816, og var tenkt som en handelsby for nordnorske fiskere istedenfor Bergen.[34] Tre alternativer for en ny by var oppe: Brønnøy, Vågan og Hundholmen (datidens navn på Bodø). Da den nye etableringen for en by var under vurdering av myndighetene var Norge fortsatt under Danmark. Dermed var det en dansk finanskommisjon som vurderte de aktuelle områdene opp mot hverandre. Hundholmen/Bodø ble valgt i 1813 fordi området var mer sentralt enn Brønnøy, samt at det var lettere å skaffe trevirke her enn i Vågan. Andre grunner i Bodøs favør var at Det Trondhjemske Handels- og Fiskerietablissement hadde hatt forretningsmenn på stedet siden 1803, Bodø hadde en militær festning på Nyholmen, og både biskop og lensherre holdt til i bodøområdet siden tidlig 1600-tallet.[34]

Napoleonskrigene og Norges overdragelse fra Danmark til Sverige gjorde at byetableringen ble utsatt. I tiden mellom 1813 og 1816 arbeidet bergenserne hardt for hindre en opprettelse av by på Hundholmen. Bergen så på en opprettelse av ny by i Nord-Norge som en trussel på det tilnærmede handelsmonopolet Bergen hadde på fisk mellom Lofoten og utlandet.

I 1814 tok biskop Mathias Bonsak Krogh opp: «Forslag til en Kjøpstæds Anlæggelse paa Bodøe i Nordlandene». Forslaget skapte store protester fra Bergen. Stortinget opprettet en kommisjon for å utrede saken. Bergens motarbeidelse førte ikke fram da Stortinget stemte over saken, i 1816, stemte 50 for ny by og 6 mot. Forslaget om opprettelsen av Bodø ble sanksjonert av kongen 20. mai 1816.

Bodø på slutten av 1880-tallet tatt fra Lille Hjartøy med Nyholmen i forgrunnen.[35]

Imidlertid fikk ikke byen den ønskede vekst, da handelsmønstret i stor grad fortsatte å gå mellom Lofoten og Bergen. I 1824 hadde Bodø 210 innbyggere.[3] Byens svake vekst gjorde at myndighetene flere ganger vurderte å trekke tilbake bystatusen. Det ble sagt at du kunne stå midt i byen uten å vite det, på grunn av landlige forhold, og eksempler er frittgående husdyr og bjørnevisitt.[34]

De to mest kjente handelsmenn i Bodø i de første 50 årene var Christian Jakhelln og Carl Johan Gerss. Førstnevnte var innflytter fra Aalborg i Danmark og starten på en tradisjonsrik forretningsfamilie i Bodø. Sistnevnte var innflytter fra Finland. I tillegg til handel drev Gerss med smugling mellom Bodø og Storbritannia. Smuglingene ble avslørt av den nyutnevnte toller Heliessen, og resulterte til det som er kjent som Bodøsaken. Den skapte diplomatiske komplikasjoner mellom Sverige-Norge og Storbritannia, og da den svenske utenriksministeren gikk med på å betale erstatning etter krav fra den britiske regjeringen, ble misnøyen stor blant nordmennene. Dette eksempelet ble også brukt i debatten om unionsoppløsningen, da det het at «det svenske utenriksdepartementet ikke kunne ivareta norske interesser på en skikkelig måte.»[34] Denne saken gjorde i tillegg Bodø kjent utenfor fylkesgrensene.

Sildefiske i Bodø rundt 1870

Byutviklingen i Bodø gikk smått, og så sent som 1855 ble det bare telt 228 innbyggere.[3] 9. mars 1838 ble en merkedato i historien, da Bodø fikk sitt første besøk av et dampskip, «MS Prinds Gustav».[34] Bodø fikk imidlertid et enormt oppsving fra 1864 da vintersilda årlig kom til havområdene utenfor. Fiskeriet skapte et nytt økonomisk grunnlag for byen, og i 1870-årene var bodøregionen en av de områdene med størst økonomisk vekst i hele landet.[34] Sildefisket holdt på i om lag 20 år, der det første tiåret var preget av storsildfiskeri, mens det nest i all hovedsak bestod av feitsildfiske.[34]

Ved århundrets siste år hadde Bodø nådd over 5000 innbyggere, mye takket de nye næringene som skulle vise seg å prege byen framover. Det som lenge hadde vært Nord-Norges minste by fikk banker, dampskipsselskaper, verksteder, fabrikker, bryggerier og handelsbedrifter. Den nye storhetstida lokket innbyggere fra store deler av Norge, og byen hadde blitt Nordlands nye handelssentrum, noe som fulgte planen fra grunnleggelsestida. Rundt århundreskiftet var Bodø landsdelens tredje største by etter Tromsø og Narvik.[34]

Første halvdel av det 20. århundre[rediger | rediger kilde]

Heggmoen kraftverk ved Vatnvatnet

Starten av det 20. århundre i Bodø var preget av store byggeprosjekter, hovedsakelig på grunn av den store innbyggereksplosjonen som fant sted i siste halvdel av det 19- århundre.[3]. De største byggeprosjektene var Rønvik Asyl, dampskipskaia, moloen og elektrisitetsverket.[36] Av disse var asylet det mest imponerende, spesielt på grunn av bygningsmassen, og sto ferdig til åpningen i 1902. To år etter stod også moloen og dampskipskaia klar til bruk.[36] Alle disse store bygningsarbeidene hjalp ikke stort med innflyttingen, og statistikken viste at byen skulle holde 5 000 innbyggere gjennom århundrets tre første tiår.[3][36]

Bodø kommune vedtok allerede i 1907 å bygge et elektrisk verk i Breiva, som stod ferdig to år etter, men dette verket viste seg raskt å ikke tilfredsstille byens strømforbruk.[37] Det ble Bodin kommune som stod for strømforsyningene, og i 1918 begynte strømutvinningen på Heggmoen, som skulle vise seg å bli det ledene strømutvinningsområdet i bodøregionen.[36] Bodø fikk besøk av sin første bil i 1913, eid av hotelleier Haanes, og bilen ble brukt til postleveranse innover i Bodin fra og med 2. oktober 1914.[36]

Den første verdenskrigen fikk store virkninger på nøytrale Norge, spesielt innenfor næringsliv og forsyninger.[36] Jobbetid og dyrtid fant sted også i bodøtraktene, og de heldige få kunne tjene store penger innenfor aksjemarkedet.[36][38][39] En av de mest suksessfulle gründerne i Bodø var vestlendingen Ragnar Schjølberg, som grunnla sildoljefabrikkenBurøya, og eksporterte tran og fisk til Tyskland.[36] Schjølberg betalte enkelte år 20 % av kommunens totale skatteinntekt, og oppførte Villa BreidablikkReinsletta.[36]

På den andre siden førte krigen med seg mange negative konsekvenser for Bodø. Boligprisene og boligmangelen steg, og befolkningen ble fattigere, mye på grunn av arbeidsledigheten.[36] Det var radikalisering blant arbeiderne som et resultat av den russiske revolusjonen, og det var store reaksjoner på menneskenedslaktingen langs frontene.[36]

I 1919 ble den største nordnorske skatten fra vikingtida funnet på Bratten, utenfor Bodø.[15][36] Skatten bestod av sølvsmykker, mynter og andre sølvstykker, og er datert tilbake til siste halvdel av det tiende århundre, på grunnlag av myntene.[15] Skatten er spesielt kjent for den overdimensjonerte brosjen, som må ha tilhørt et av datidens rikeste menn.[15]

Det er to teorier hvordan skatten kan ha havnet der. Den første er at rikmannen som eide den gjorde som mange andre nordlendinger på den tida, og dro på handelsekspedisjon, og gjemte skatten som en forsikring. Men innpakningen av never var begravd på samme måte som samenes offergaver til gudene, noe som gir svar på hvorfor den aldri ble hentet igjen. Men også denne teorien mangler svar, som for eksempel hvordan samer kunne få tak i noe så verdifullt.[15]

Hurtigruteskipet DS «Vesteraalen» utenfor Bodø, på sin første tur langs norskekysten

Som i resten av landet og den vestlige verden var mellomkrigstida preget av økonomiske tilbakeslag, i form av konkurser og økt arbeidsløshet.[40] Situasjonen i Bodø var noe bedre enn Norges som helhet, da industrien var rettet mot et lokalt marked, og derfor også mindre avhengig av verdensøkonomien.[41] Brennevinsforbudet fra 1919 skapte imidlertid store økonomiske problemer for de nordlandske fiskerne, da eksportnasjonene av vinen var de største importørene av norsk sjømat. Deres reaksjon med høye tollsatser på norskprodusert mat stoppet opp fiskeeksporten fram til 1926, da forbudet ble opphevet etter folkeavstemning.[41]

Andre næringsdrivende i Bodø fikk problemer i kjølvannet av den økonomisk gode tida før 1920. Mange hadde tatt opp store lån, og da kronas verdi ble endret til førkrigsverdien igjen, ble mange rammet. Bodin kommune var en av de hardest rammede, siden store deler av budsjettet hadde gått til utbyggingen av Heggmoen kraftverk, og landskommunen slet med gjeldskrise fram til 1935, da staten gikk med på å nedskrive størsteparten av gjelda.[41] Ragnar Schjølbergs storsatsing på bodøindustrien fikk merkbare økonomiske tilbakeslag, og Nordland Privatbank, sammen med andre banker landet over, så seg nødt til å verdiløse aksjene sine, til stor misnøye blant aksjonærene. Den norske utlånspolitikken blant bankene fikk store endringer i årene som fulgte etter, og så sent som i 1938 var 15 % av byens befolkning på trygd.[41]

Etter over fem års elendighetsperiode ble Bodø møtt med nye etableringer og nye initiativ fra både det private og det offentlige på slutten av 1920-tallet. Et spleiselag mellom fylket og kommunen sørget for Nordlandssykehusets opprinnelse ved Rensåsparken, og byens første lokalradio fulgte opp med etablering fire år senere. Et av de virkelig store oppturene for byen var da Stortinget i 1923 vedtok å ferdigstille Nordlandsbanen helt fram til Bodø, sammen med de andre samferdselvedtakene som riksvei over Saltfjellet, sjøflyforbindelse med Bergen og Hurtigruten fikk fast stoppested i Bodø.[41]

Den andre verdenskrigen[rediger | rediger kilde]

Tysk beleiring utenfor Bodø

Bodø var ikke et av tyskernes mål under invasjonen 9. april, så bodøværingene kunne følge krigstutviklinga via radio.[42] Enkelte ganger ble Bodø også rammet av luftangrep, men disse var beskjedne og nesten ufarlig, i den grad et bombeangrep er risikofritt for målgruppen.[42] Allikevel ble det opprettet et lokalt evakueringsutvalg umiddelbart etter krigsstart, og Bodø forberedte seg på krig. Gardinene ble hengt for i alle byens vinduer om natten, sandsekker ble plassert foran kjellervinduene, og politi- og brannvesenstyrkene ble forsterket. Samme måned ble Bodøskolen stengt, og flesteparten av innbyggerne fulgte evakueringsutvalgets råd om å evakuere umiddelbart ut av byen. Hytter på Nordsia, gårder på Tverlandet og setrene ved Soløyvannet ble fylt av rømlingene, og i krigsperioden bodde like mange bodøværinger i som i bygdene utenfor bygrensene.[42]

I mai hadde tyskerne enda ikke tatt seg bryet med å okkupere Bodø, men også nå var hverdagen preget av små bombeangrep fra tyskernes side. Det britiske luftforsvaret, Royal Air Force (RAF), begynte én måned etter de første angrepene mot Norge å bygge en alliert flyplass noen kilometer sørøst for byen, i Bodin kommune. Rullebanens dekke bestod av planker, og ble bygget på dugnad av bodøværingene. Den stod ferdig allerede 26. mai.[43] Flyplassen ble med en gang tatt i bruk av tre Gladiator-jagere, eid og operert av RAF.[44]

Et utbombet Bodø sentrum, her tatt to år etter angrepet.

Britenes flyplasshistorie i Bodø var imidlertid kort, for allerede dagen etter åpningen av Bodø flyplass kom hovedangrepet som bodøværingene hadde gått rundt og gruet seg til i godt over en måned. Det var kommet en god forsmak på tysk luftangrep en uke tidligere da Norges Bank-bygningen, kinogården og tre andre bygninger ble sprengt av kombinerte spreng- og brannbomber,[45] noe som førte til en større evakuering av byens befolkning. Tyskernes første steg denne maidagen var å totalskade radiopeilestasjonen i Bodøsjøen og en av RAFs to Gladiatorfly utplassert ved Bodø flystasjon.[46] Kun timer etterpå kommer tyske flystyrker igjen tilbake fra basen lokalisert utenfor Trondheim, nå for å bombe kringkastingsstasjonen og den en dag gamle flystasjonen.[46]

Hovedangrepet kom i sekstida på ettermiddagen, mandag den 27. mai 1940.[47] De 15 tyske flyene kom over Saltenfjorden, og siktet seg inn på det Røde Kors-merkede sykehuset i Bodø. Alle de 141 pasienter blir evakuert, og til tross for en del større skader ble ikke sykehuset ødelagt under dette angrepet.[46] Under angrepet er det beregnet at kun 1 500 av Bodøs 6 283 innbyggere befant seg innenfor bygrensene, da de fleste var evakuert allerede.[47] De bodøværingene som fortsatt befant seg i bykvartalene blir raskt henvist ned i kjellere og tilfluktsrom. Under angrepet kom en ny tysk bølge med nye femten fly, så store deler av Bodø sentrum ble raskt satt i flammer. Av byens totale 718 hus var det kun 338 igjen etter det tyske angrepet, og totalt 15 mennesker omkom i angrepet.[45] Det siste ble ansett som et mirakel, siden 99% av menneskene som befant seg i Bodø under angrepet overlevde.[n 1] Ren uflaks gjorde at hovedvannledningen ble truffet under angrepet, og derfor fikk ikke brannvesenet tilstrekkelig mengder med vann i slokningsarbeidet.[47]

Nesten hele Bodø sentrum lå i ruiner, og dagen etter angrepene kom atter engang tyske fly, nå for å inspisere skadene og bombe de siste husene som fortsatt stod igjen i Storgata.[45] Ellers i sentrum var det kun en håndfull gruppe bygninger som stod helskinnet igjen. Blant annet stod Janzengården ved bryggene, Sjøfartsbygningen, Margarinfabrikken, Saltens Dampskibsselskab kontorbygninger og Bodø Toldkammer.[48] Ellers stod alle husene fra Prinsens gate og sørover, i tillegg til sykehuset. Begge skolene og kirken ble imidlertid totalskadd.[48]

1. juni allerede, fem dager etter flyangrepet, inntok de første tyske styrkene byen. Det var ikke mer enn 28 mann i dette inntoget, som fredelig syklet inn mellom ruinene.[46] Siden alle de norske og britiske styrkene, som utgjorde godt over 4 000 mann,[42] var evakuert, ble det ingen kamphandlinger i byen ved overtakelsen. Etterhvert ble det flere tyskere i Bodø, og det samlet seg tilslutt en tysk befolkning på rundt 6 000, som var like stor som nordmennenes tall i byen. I tillegg var det minst 6 000 andre fanger og tvangsarbeidere, så Bodøs innbyggertall tredoblet seg på få måneder til over 18 000.[42] Dette medførte en stor boligmangel i Bodø Det ble satt igang en rekke byggeprosjekter for å få kontroll på bolignøden, og en viktig faktor var svenske Røde Kors, som sendte en rekke prefabrikerte bygninger, som stod ferdig allerede vinteren samme år som bombingen.[42] 107 leiligheter ble oppført, av disse var 47 enkelthus og 30 dobbelthus.[49]

Krigsfanger ble brukt til byggingen av blant annet denne bunkeren i Hammervika ved Langstranda i dagens Vestbyen bydel.

Gjennom krigens fem år i Bodø bygde tyskerne flere fangeleirer rundt Bodø. På Langstranda ble det bygget datidens største fiskerfordelingsanlegg, med krigsfanger fra Ukraina som tvangsarbeidere, og i Skeiddalen ved Bodin kirke tok tyskerne ut stein, og ved krigens slutt ble det registrert 144 fanger, og det en stor del av fangene døde under de umennesklige forholdene i lerirene der.[50] I Rønvik ble det meldt om to hendelser der tilsammen ti krigsfanger måtte grave sine egne graver før de ble skutt ned og begravd.[50] En annen kjent fangeleir var den på Rønvikleira, der sovjetiske krigsfanger jobbet ved teglverket. Teglverket var en stor inntektskilde for tyskerne i okkupasjonstida, og det ble produsert mellom 40 og 50 tusen teglsteiner i uka.[51]

Våren 1945 var krigen på sitt endepunkt, og tyskerne tapte større og større landområder både øst og vest for moderlandet. Norge var imidlertid okkupert fram til kapitulasjonen 8. mai. Bodø hadde vært godt kontrollert av tyske styrker i hele krigstida, og det var derfor ingen større konflikter i bodøområdet etter bombingen.[42] Etter frigjøringen ble det store feiringer, og en av de større var bodørussens 17. mai-feiring.[52]

Bodø stod imidlertid for en stor boligkrise da en stor andel av borgerne var husløse. En av de nye trendene innen boligbyggingen i Bodø ble at det ble bygget flermannsboliger, noe som var stridt imot det gamle Bodø som med få unntak kun bestod av eneboliger.[53] Et stort framskritt i etterkrigstidens boligbygging var stiftelsen av Bodø kommunale gjenreisningsnemnd og Bodø Boligbyggelag (BBL) i henholdsvis februar og september 1946,[54][55] som begge ble en stor suksess og en sterk bidragsyter i gjenreisningsarbeidet. Bodø kommunale gjenreisningsnemnd ble oppløst i 1952 og markerer den offisielle slutten på Bodøs gjenreisningarbeid,[54] og har tilsammen 772 000 medlemmer.[56] Da det meste av gjenreisningsarbeidet var ferdig helt på slutten av 1940-tallet framstod Bodø som en av Nord-Norges mest moderne og dynamiske byer.[53] Men fremdeles gjenstod en del offentlige bygg, og boligmarkedet klarte ikke helt å tilfredsstille den jevne tilflyttingen.[57]

Den kalde krigen[rediger | rediger kilde]

Under den kalde krigen fikk Bodø og flystasjonen rett sør for byen en særstilling i den omfattende ideologikonflikten mellom Vest og Øst, med de to supermaktene USA og Sovjetunionen i spissen. I 1949 ble den nye forsvarsalliansen for Vest-Europa og Nord-Amerika, NATO, grunnlagt, noe som på mange måter kan sees på som noe av det som virkelig delte verden i to. Norge ble raskt et ledd i denne nye forsvarsalliansen, siden landet var det eneste med landegrense til Sovjetunionen. De vestlige stormaktene, med USA som den viktigste, investerte store summer i infrastruktur og militære installasjoner i Nord-Norge, siden store deler av landsdelen lå i ruiner etter tyskernes tilbaketrekning i 1945.[58][59] Bodø var intet unntak i denne opprustingen, snarere tvert imot, og den lille ubetydelige byen ble fort Norges luftforsvarshovedstat, og samtidig en av NATOs viktigste baser under hele den kalde krigen.[60]

Baktanken ved å bygge en stor militær hovedflystasjon akkurat i Bodø var flere. For det første var det viktig for amerikanerne at de hadde flest mulig baser så nært som mulig de sovjetiske grensene, slik at basen kunne ta imot store styrker i nødstilfeller.[61] Dessuten ville sovjetiske fly på vei fra Moskva til byer som New York og Washington, D.C. mer eller mindre passere rett over Bodøhalvøya.

Referanser[rediger | rediger kilde]

fotnoter
  1. ^ «Historie». Destinasjon Saltstraumen. Arkivert fra originalen 2012-11-08. Besøkt 19. november 2012. 
  2. ^ a b «Utstillingen». Saltstraumen museum. Besøkt 18. november 2012. 
  3. ^ a b c d e «Utviklingen i folketallet 1801 - 2000». Bodø kommune, Historien om Bodø. Arkivert fra originalen 2013-12-03. Besøkt 20. november 2012. 
  4. ^ «Befolkning i Bodø 1951-2012». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 20. november 2012. 
  5. ^ «Folkemengde tredje kvartal 2012». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 20. november 2012. 
  6. ^ a b «Eldre steinalder». Bodø kommune, Historien om Bodø. Arkivert fra originalen 2013-07-03. Besøkt 19. november 2012. 
  7. ^ «Helleristninger». Salten Museum. Besøkt 28. april 2013. [død lenke]
  8. ^ a b «Steinalderfolkets katastrofe». Geoportalen. Arkivert fra originalen 2015-04-02. Besøkt 28. april 2013. 
  9. ^ «Tsunami mot norskekysten» (Nynorsk). NRK Sogn og Fjordane. Besøkt 28. april 2013. 
  10. ^ «Det dødelige raset». Nordlys. Besøkt 30. april 2013. 
  11. ^ a b «Yngre steinalder». Bodø kommune, Historien om Bodø. Arkivert fra originalen 2013-04-09. Besøkt 19. november 2012. 
  12. ^ «Suksess på steinalder-vis». Nordlys. Besøkt 28. april 2013. 
  13. ^ a b «Bronsealderen». Bodø kommune, Historien om Bodø. Besøkt 19. november 2012. [død lenke]
  14. ^ a b c «Jernalderen». Bodø kommune, Historien om Bodø. Arkivert fra originalen 2013-04-07. Besøkt 19. november 2012. 
  15. ^ a b c d e «Sølvskatten fra Bratten». Salten Museum. Arkivert fra originalen 2011-08-07. Besøkt 20. november 2012. 
  16. ^ «Bodø kommune». Fotefar mot nord. Arkivert fra originalen 2016-03-08. Besøkt 20. november 2012. 
  17. ^ «Fornminner i Norge». Arild Hauge. Besøkt 21. november 2012. 
  18. ^ a b c «Middelalderen». Bodø kommune, Historien om Bodø. Arkivert fra originalen 2013-04-09. Besøkt 20. november 2012. 
  19. ^ «Norsk høy- og senmiddelalder». Store norske leksikon. Besøkt 21. november 2012. 
  20. ^ «Bodin kirke». Store norske leksikon. Besøkt 21. november 2012. 
  21. ^ a b «Tiden rundt Svartedauden». Salten Museum. Besøkt 25. november 2012. [død lenke]
  22. ^ «Norges historie - Faktaark». Noregur - Det offisielle nettstedet for Norge på Island. Besøkt 25. november 2012. 
  23. ^ «Litt fra Odalens historie». Watterud. Besøkt 25. november 2012. [død lenke]
  24. ^ «Kart over bybranner i Bergen». bergenskartet.no. Besøkt 25. november 2012. 
  25. ^ «Norske og danske områder tapt til Sverige på 1600-tallet». Winnem. Besøkt 25. november 2012. 
  26. ^ «Historisk oversikt fra 1600 til 1899». Sagaen om Stovner. Arkivert fra originalen 2012-11-18. Besøkt 25. november 2012. 
  27. ^ a b c d e f «1600-tallet». Bodø kommune, Historien om Bodø. Arkivert fra originalen 2013-04-09. Besøkt 25. november 2012. 
  28. ^ «Slekten Irgens». Bergstaden Røros og Kobberverket. Besøkt 27. november 2012. 
  29. ^ a b «Petter Dass-Museet». Arkivert fra originalen 2013-06-19. Besøkt 12. april 2013. 
  30. ^ «Forsker på hekser og trolldom». Avisa Nordland. Besøkt 27. november 2012. 
  31. ^ a b «Hekser og Trolldomsprosesser i Nord» (PDF). Bodø kommune. Besøkt 27. november 2012. [død lenke]
  32. ^ a b c d e f g «1700-tallet». Bodø kommune, Historien om Bodø. Arkivert fra originalen 2013-04-09. Besøkt 11. januar 2013. 
  33. ^ «Lappekodisillen». Lovdata. Besøkt 11. januar 2013. 
  34. ^ a b c d e f g h «1800-tallet». Bodø kommune, Historien om Bodø. Arkivert fra originalen 2013-04-09. Besøkt 10. april 2013. 
  35. ^ Bodø slutten av 1800-tallet, Nasjonalbiblioteket (Galleri NOR), Norsk Folkemuseum
  36. ^ a b c d e f g h i j k l «1900-1920». Bodø kommune, Historien om Bodø. Besøkt 12. april 2013. [død lenke]
  37. ^ «Breiva kraftstasjon og Bodø Energi». NRK Nordland. 
  38. ^ «Jobbetiden». Store norske leksikon. Besøkt 12. april 2013. 
  39. ^ «Dyrtid». Store norske leksikon. Besøkt 12. april 2013. 
  40. ^ Fritz Hodne, Olav Honningdal Grytten: Norsk økonomi 1900-1990, TANO 1992, ISBN 8251830273
  41. ^ a b c d e «1920 - 1940». Bodø kommune, Historien om Bodø. Arkivert fra originalen 2013-04-09. Besøkt 15. april 2013. 
  42. ^ a b c d e f g «Krigen: 1940-1945». Bodø kommune, Historien om Bodø. Besøkt 22. april 2013. [død lenke]
  43. ^ «Bodø lufthavn». Norske Flyplasser. Arkivert fra originalen 2015-05-22. 
  44. ^ «Bodø lufthavn, informasjon for deg som skal fly». SAS. 
  45. ^ a b c «Mai 1940». Norsk Nettskole. [død lenke]
  46. ^ a b c d «Bombingen av Bodø under 2. verdenskrig». NRK Nordlands fylkesleksikon. Arkivert fra originalen 2015-04-29. 
  47. ^ a b c «Bodø bombes - 27. mai 1940». Tid & rom. 
  48. ^ a b «Ødeleggelsene». Norsk Nettskole. [død lenke]
  49. ^ «Svenskebyen». Høgskulen i Volda. Arkivert fra originalen 2005-03-19. 
  50. ^ a b «Krigsfangeleire i Bodø». Tid & rom. 
  51. ^ «Fangeleiren ved Bodø Teglverk». www.thomaslillevoll.net. 
  52. ^ «Dette gjorde russen 17. mai i 1945». Bodø Nu. 
  53. ^ a b «1945 - 1950 Gjenreisning». Bodø kommune, Historien om Bodø. Arkivert fra originalen 2013-10-29. 
  54. ^ a b «Bodø gjenreisningsnemnd og arbeidet med å fåfart på gjenreisningen etter krigen» (PDF). Gjenreisningbyer. Arkivert (PDF) fra originalen 2013-09-05.  Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «gjenreisningsnemnd» er definert flere steder med ulikt innhold
  55. ^ «Om BBL». Bodø Boligbyggelag. Arkivert fra originalen 2013-08-06. 
  56. ^ «Medlemskap i BBL: Forkjøpsrett og medlemsfordeler». Bodø Boligbyggelag. Arkivert fra originalen 2013-08-06. 
  57. ^ «1950-tallet». Bodø kommune, Historien om Bodø. [død lenke]
  58. ^ «-Mange vet ikke omfanget av krigen». NRK Nordnytt. Besøkt 21. mars 2014. 
  59. ^ «Et glimt fra den kalde krigen». nord-norge.com. Besøkt 21. mars 2014. 
  60. ^ Knut Eide. «Bodø og den kalde krigen». Digitalt fortalt. Besøkt 21. mars 2014. 
  61. ^ «Bodø hovedflystasjon» (PDF). Forsvaret. Arkivert fra originalen (PDF) 2015-09-23. Besøkt 21. mars 2014.  Historikk side 7
noter
  1. ^ 1 500 mennesker befant seg i byen, 1 485 overlevde, som er nøyaktig 99%

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Det finnes ingen komplett oversikt over all litteratur om bodøregionens historie, men flere tjenester, som Bodø bibliotek og Universitetet i Nordland har begge elektroniske lister. En omfattende liste finnes på Bodø kommunes historiesider

generell litteratur
  • Bjerck, Hein Bjartmann: Spor ved Saltstraumen gjennom 10 000 år, Fotefar mot nord 1993.
  • Berg, Oscar (red.): Folk og hus i gamle Bodø, 2 bind, Bodø 1984-85.
  • Eilertsen, Turid Følling: Før Bodø ble by: Bodin kirkested og Bodøgård, Fotefar mot nord 1996.
  • Frantsen, Per: Bodø by i bilder, egen utgivelse 2001.
  • Gudbrandson, Terje: Fra Bodø i dansketida, Bodø 1974.
  • Kiil, Alf: Før Bodø ble by: Hundholmens historie og forspillet til Bodøsaken, Bodø 1988.
  • Mo, Ragnvald: Gard og bygd: folkeminne frå Salten, Oslo 1972.
  • Mo, Ragnvald: Dalbygg og utfjerding: folkeminne frå Salten, Oslo 1957.
  • Mo, Ragnvald: Soge og segn: folkeminne frå Salten 3, Oslo 1952.
  • Mo, Ragnvald: Eventyr og segner: barnerim, ordtak og gåter. Folkeminne frå Salten, Oslo 1944.
  • Mo, Ragnvald: Dagar og år, segner frå Salten, Oslo 1936.
  • Mo, Ragnvald: Muntlig tradisjonsstoff fra Bodin, Bodø udatert.
  • Riddervold, Astrid: Innenfor fellesskapet. Dagliglivet på gården i Indre Salten i gammel tid, Skjerstad og Fauske bygdeboknemnd 1996.
  • Schnitler, Peter, Rosenwinge, Eiler Hagerup og Sommerfelt, Søren Christian: Noget om Nordlandene, især Salten og Saltdalen, Rognan 1994.
  • Storli, Nilmar: Kjerringøy før og nå: glimt fra ei bygd, Kjerringøy 1996.
  • Støver, Arvid: Personalhistorie for Hundholmen nu Bodø by før 1891, Bodø 1966.
  • Støver, Arvid: Befolkningen i Bodin 1749-1840, Oslo 1964.
  • Støver, Arvid, Befolkningen i Bodin 1660-1800, kopi av folketelling 1665 og 1700, kirkebøker 1713-1800, eget trykk.
  • Svanberg, Erling: Langs vei og lei i Nordland: samferdsel i Nordland gjennom 3000 år, Bodø 1990.
  • Thorsvik, Eivind: Minneboken om Bodø, en kavalkade i bilder over Bodø i hverdag og fest fra tippoldefars tid til i dag, Ødegaards forlag 1956.
by- og bygdehistoriske verk
  • Berg, Gunnar: Bygdebok for Skjerstad og Fauske, Bodø 1975.
  • Berg, Gunnar og Solbakk, Harald. Slektsbok for Skjerstad og Fauske, 5 bind, Bodø 1978-1995.
  • Coldevin, Axel: Bodø bys historie, Bodø 1937.
  • Coldevin, Axel: Bodø by 1816-1966, Bodø 1966.
  • Gudbrandson, Terje: Gårds- og slektshistorie for Væran, Bodin bygdebok bind II - del 1, Bodø 1978.
  • Gudbrandson, Terje: Gårds- og slektshistorie for Nordstranda, Bodin bygdebok bind II - del 2, Bodø 1983.
  • Gudbrandson, Terje: Gårds- og slektshistorie for kirkegrenda: Der Bodø ble til, Bodin bygdebok, bind II - del 3, Bodø 1989.
  • Gudbrandson, Terje: Gårds- og slektshistorie for Innstranda: Fra samerydning til skippergård: Innstranda i Bodø, Bodin bygdebok bind II - del 4, Bodø 1992.
  • Gudbrandson, Terje: Gårds- og slektshistorie for Tverrlandet: Sildvåg og kornland: Tverrlandet i Bodø, Bodin bygdebok, bind II - del 5, Bodø 1996.
  • Gudbrandson, Terje: Gårds- og slektshistorie for Straumen: Kontrastenes rike: Straumen i Bodø, Bodin bygdebok, bind II - del 6 A og B (2 bind), Bodø 2001.
  • Lind, Asbjørn P. : Slektsbok for Kjerringøy, Nordfold, Sørfold, Valnesfjord 2000.
  • Moe, Knut (red.): Bodin bygdebok, bind I, del 1, Bodin kommune 1961.
  • Moe, Knut (red.): Bodin bygdebok, bind I, del 2, Bodin kommune 1961.
årbøker
  • Saltstraumboka (2008---)
  • Årbok for Skjerstad (1990, 1992-2003)
  • Nordland fylkesmuseums årbok (1979-1989/1990, 1992)
  • Årbok for Bodø (1991, 1992, 1993/1994)