Radiopeiling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Radiotriangulering med to peileantenner (A og B)

Radiopeiling (Engelsk: Direction Finding - DF) er å finne ut hvilken retning som et mottatt elektromagnetisk signal blir sendt ifra. Dette kan referere seg til radio eller andre former for trådløs kommunikasjon, inkludert radar signaldeteksjon og overvåking (ELINT/EST). Ved å kombinere retningsinformasjon fra to eller flere mottakere i passe avstand til kilden på samme tid, kan posisjonen finnes via triangulering. Radiopeiling brukes i navigasjon for skip og fly, for å finne en nødsender i søk og redning, for sporing av dyreliv, og for å finne ulovlige eller forstyrrende sendere. DF var viktig i kampen mot tyske trusler både under andre verdenskrigen, Battle of Britain og i Slaget om Atlanterhavet. Luftforsvaret i Storbritannia har også brukt DF å finne sine egne jagerflygrupper samtidig med at de også peilet fienden sine bombefly.

Radiopeiling kan brukes til å bestemme retningen til alle elektromagnetiske utsrålingar, selv om svært lange bølgelengder (lave frekvenser) krever svært store antenner, og blir brukt bare på bakkebaserte system. Disse bølgelengdene er likevel brukt for radionavigasjon til sjøs ettersom de kan reise svært lange avstander "over horisonten", noe som er verdifullt for skip når sikten kan være bare noen kilometer. Automatiske peileapparat som tidligere kunne finne ut posisjonen på skip eller fly ved å peile kjente radiofyr og faste kringkastere, ble i 2017 gradvis utfasa.[1]

Militært er radiopeiling et viktig verktøy for signaletterretning. Evnen til å finne posisjonen til en fiendtleg radiosender har vært vikig siden første verdenskrigen, og spilte en sentral rolle i andre verdenskrigen og "Battle of the Atlantic". Det er vurdert slik at Storbritannias avanserte "huff-duff"- system var direkte eller indirekte ansvarlig for at 24% av alle tyske U-Båter ble oppdaget under krigen. Moderne system bruker ofte fase-arrangerte antenner for å tillate rask stråleforming for svært nøyaktige resultat, og er som regel en del av et større elektronisk krigføringskompleks.

Radiopeileapparater har utviklet seg i takt med utviklingen av ny elektronikk. Tidlige system som brukte mekanisk roterende antenner som sammenlignet signaltyrker ble videreutviklet, og flere elektroniske versjoner med det samme konsept ble laget. Moderne system bruker sammenligning av fase eller doppler teknikker som er generelt enklere å automatisere.[2]

Antenner[rediger | rediger kilde]

Radiopeiling krever en antenne som er retningsbestemt (mer sensitive i visse retninger enn i andre). For eksempel, en Yagi-antenne har ganske markant retning, så kilden til en overføring kan bli avgjort bare ved å peke i den retningen der det maksimale signalnivå er oppnådd. Likevel, for å etablere retning med stor nøyaktighet kreves mer avansert teknikk.

Bellini-tosi peileantenne på toppen av masten av en taubåt

En enkel form for retningsbestemt antenne er løkkeantenne. Denne består av en åpen løkke av en ledning, eller en metallring som danner antenne-element i seg selv, hvor diameteren på løkka er en tidel av en bølgelengde eller mindre i mulighet ønsket frekvens.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Next Gen Implementation Plan 013» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 23. oktober 2013. Besøkt 2. mai 2019. 
  2. ^ «Radar (Radio Direction Finding) - The Eyes of Fighter Command».