Bybranner i Bergen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Bybranner i Bergen er en oversikt over de mange storbranner som har herjet Bergen opp gjennom historien siden Olav Kyrre grunnla byen i 1070. Her følger en kronologisk oversikt over de mest ødeleggende.

Ulike bybranner sortert etter dato[rediger | rediger kilde]

1170[rediger | rediger kilde]

Den første kjente store bybrannen fant sted på Bryggen.

1198[rediger | rediger kilde]

Baglerne brente ned hele Bryggesiden som hevn etter et mislykket forsøk på å erobre Sverresborg fra Birkebeinerne.

1248[rediger | rediger kilde]

Storbrann som omfattet Bergenhus, Sverresborg, Bryggen, Vågsbunnen og 11 kirker.

1332[rediger | rediger kilde]

Ny storbrann på Bryggen.

1393[rediger | rediger kilde]

Tyske sjørøvere (Vitaliebrødrene) plyndret byen og satte fyr på engelskmennenes handelsgårder i Vågsbunnen. 23 av engelskmennenes hus brant ned.

1413[rediger | rediger kilde]

I oktober ny storbrann langs Øvregaten. Etter denne brannen forsvant avtredene fra Bergens smug, og gjenfinnes ikke i arkeologisk materiale. Ifølge Asbjørn Herteig hadde avtreder på Bryggen i Bergen hatt adkomst mellom to stuer i en husrekke. Enten er de etter 1413 blitt flyttet utendørs eller opp i andre etasje, kanskje som følge av en holdningsendring innført av hanseatene lokalt, eller en holdningsendring i det norske samfunn generelt.[1] 14 kirker skal ha gått med i denne brannen.

1429[rediger | rediger kilde]

Vitaliebrødrene satte fyr på kongsgården og bispegården etter å ha beseiret Norges siste leidangsflåte og plyndret byen.

1439[rediger | rediger kilde]

Vitaliebrødrene kommer for tredje gang med 47 skip, de inntok byen og "grummeligen huserte".

1455[rediger | rediger kilde]

Hanseatene i byen stormet og brant ned Munkeliv kloster, samt drepte både høvedsmann Olav Nilsson og biskop Torleiv.[2]

1476[rediger | rediger kilde]

En brann som la Bryggen i aske. Den startet hos en full kjøpmann i gården Vetrliden, beliggende omtrent der Vetrlidsallmenningen ligger i dag.

1489[rediger | rediger kilde]

Hele området mellom Skostredet i Vågsbunnen og Munkeliv kloster på Strandsiden ble rasert av en storbrann.

1527[rediger | rediger kilde]

Flere av de nordligste handelsgårdene på Bryggen brant ned. Nok en gang grunnet berusede personer, denne gangen i Gullskogården.

1561[rediger | rediger kilde]

Brannen 19. desember 1561 la totalt 86 gårder og varelagre på Strandsiden i aske. Muren ble reist av lensherre Erik Rosenkrantz i 1562 etter denne brannen,[3] delvis med stein fra det forfalne Munkeliv kloster.[4] Absalon Pederssøn Beyer omtaler brannen der hele området mellom Rådstuen og Murallmenningen brant ned, på begge sider av Strandgaten. Byrådet ba kong Frederik 2. sikre at gater og allmenninger ble gjort bredere for å hindre flere storbranner, og at grunneierne fikk gjenreise husene sine på vilkår som nevnt i de gamle grunnbrevene. Lensherre Erik Rosenkrantz støttet dem i dette og ledet nyreguleringen, der en ny allmenning ble anlagt midt på Stranden (senere kalt Murallmenningen), og Smørsallmenningen og Strandgaten ble trolig utvidet. Murallmenningen ble anlagt delvis på tomter tilhørende Trond Benkestok, delvis på Rosenkrantz' eiendom.[5] I første omgang ble den kalt Rosenkrantzallmenningen.[6] Det var lysthagen sin han mistet ved anleggelsen av denne branngaten, men til gjengjeld fikk han området mellom Mulelven og Hellen, et område Bergen kommune først fikk tilbake i 1877.[7] Dette makeskiftet med kong Frederik, der lensherrens lysthage ble den nåværende Østre Murallmenning, gjorde Rosenkrantz til eier av det som nå er bydelen Sandviken.[8]

1582[rediger | rediger kilde]

Vågsbunnen og Strandsiden brant. Christen Jenssøn Schriffuer (d. 1609 i Kvinnherad) kom sent hjem denne kvelden og la seg uten å slukke talglyset. Han var rådmann i Bergen, en tid også prest. Det ble brann, og Schriffuer (dvs. Skriver) reddet seg ut; men konen Magdalena og tre av barna brant inne. Store deler av Bergen brant ned, og Schiffuer ble lagt for hat og måtte bytte kall med presten i Kvinnherad. Magdalena ble gravlagt under bispens stol inne i Bergen domkirke. I 1593 ble hennes svigerdatter Elisabeth Krag lagt til hvile samme sted, «under den blaa Sten» i domkirken.[9] Ekteparet Schriffuers sønn, Jens Christenssøn Doll, ble prest som sin far, og sammen med magister Hans Jørgensen gikk han sammen om å støtte Anne Pedersdotter under hekseprosessen mot henne.[10]

1589[rediger | rediger kilde]

Storbrann i området mellom Murallmenningen og Erkebispegården ved Nykirkeallmenningen på Strandsiden. Vågen var frosset, så folk fraktet sine verdisaker i sikkerhet ute på isen. Skattefrihet i tre år for Bergens-borgere som led skade i bybrannen og gjennoppbygget på sin eiendom.

1623[rediger | rediger kilde]

Storbrann langs hele Strandsiden og i Vågsbunnen, fra Nordnes til Bergen domkirke i Vågsbunnen. Tyskerne på Bryggen tok inn mange husløse etter brannen.

1640[rediger | rediger kilde]

Storbrann i hele området mellom Murallmenningen og Vetrlidsallmenningen og sørover til St. Jørgen hospital i Marken, etter at to gutter drev med pistolskyting.

1660[rediger | rediger kilde]

Området mellom Murallmenningen og Nykirkeallmenningen på Strandsiden helt opp til Klosteret herjet av storbrann.

1675[rediger | rediger kilde]

104 bygninger brant ned i Øvregaten.

1686[rediger | rediger kilde]

Storbrann på Strandsiden ødela mandag 27. september 1686 231 bygårder og 218 sjøboder mellom Murallmenningen og Nykirkeallmenningen. Brannen skyldtes at en pike glemte igjen et levende lys i et kammers i Brandanus Wegeners hus ved Nykirken. Både bolighus og sjøboder langs Strandgaten gikk tapt, samt en del hus i smugene.

Som følge av brannen ble Holbergsallmenningen anlagt etter kongelig påbud samme år, og het opprinnelig Nyallmenningen. Den er rundt 40 meter bred og var til stor hjelp under neste bybrann i 1702, for da stanset brannen her.[11]

1702[rediger | rediger kilde]

Den aller største bybrannen i Bergens historie la 7/8 av byen i aske. Brannen startet fredag 19. mai 1702 i nærheten av Manufakturhuset ved Lille Lungegårdsvannet og kom ut av kontroll. Den gang var bydelen Marken nærmest en forstad til Bergen, med mange håndverkere blant beboerne. På tomten til hjørnehuset i Marken, skrått overfor dagens politikammer, lå Oluff salmakers hus, der salmakeren bodde med sin kone Margaret, datteren Kirsten og en sønn, i tillegg til leieboeren Jan Wesselmann som var tilknyttet Manufakturhuset. Denne dagen var ekteparet gått hjemmefra. Tjenestepiken Johanne Kristendatter tok klesvasken og hadde tilsyn med barna som lekte på loftet. Plutselig ropte gutten at det brant. Tjenestepiken styrtet opp, lettet på loftsluken og så at det brant. Hun fikk vekket Wesselmann og sprang bort til naboen for å varsle. I Bergen bytings protokoll fra rettsmøtet tirsdag 23. mai 1702 ble vitneforklaringene nedskrevet, men det står ingenting om brannens årsak, og den trenger ikke å ha startet hos Oluff.[12]

Ilden spredte seg i retning av Vågen og ødela bebyggelsen helt ut til HolbergsallmenningenStrandsiden og til Mariakirken på østsiden av Vågen, og sørover i Marken. Ilden brant i 12-13 timer. Blant andre Holbergs familie tapte mange penger på brannen. Petter Dass beskrev brannen slik: «Om morgenen var du som svanen saa hvid; om aftenen sorter' end ravne» og om byen som brant: «Naar bierge forsvinder og klipper forgaar, saa skal òg dit rygte forsvinde. Far, Bergen, far vel!»[13] Det hevdes at folk stjal mer enn det som ble reddet. Det ble nå innført nye reguleringsplaner hvor allmenningene ble utvidet, nye anlagt og murtvang for alle hus langs allmenninger og hovedgater.

I 1702 var Frederik von Gabel visestattholder, ettersom stattholderen Ulrik Frederik Gyldenløve hadde liten interesse av det som foregikk i Norge. von Gabel var en mann i femtiårene med lang erfaring som diplomat i Paris og ved tsarens hoff i Russland, og sommeren 1702 dro han på rundreise på Vestlandet som kongens stedfortreder. Han og følget hans var på vei mot Nordhordland da de så røyk fra brannen, men tenkte først at det var en lyngbrann. Etter hvert ble det for mye røyk til at det kunne stemme, og de hørte brakene fra hus som ble sprengt i luften for å skape branngater. Kl 18 var følget tilbake i Bergen og kastet seg inn i slukningsarbeidet, men byen var utbrent. 23. mai skrev von Gabel en beretning om dette til kongen. På Nordnes hadde det ikke brent, men der fantes det heller ikke annet enn ubebodde tomter etter brannen i 1686 som var opphavet til Holbergsallmenningen. For Bergens allmue var brannen i 1702 Guds straff over de griske kjøpmennene og byens ledelse. Jørgen Thormøhlen var i København under brannen i 1702, men hans kone Gjertrud var hjemme, og da brannen nærmet seg hjemmet deres i Muren, ropte hun fortvilt at hun ville betale tusen riksdaler til fordeling blant dem som hjalp henne å redde huset, men allmuen bare lo henne ut. Derimot stilte de opp for å redde «det tyske kontor», for det var viktig for alle som tjente sitt brød der. Like fullt brant også Bryggen ned, for vinden blåste nordover fra Marken.[14]

1751[rediger | rediger kilde]

Storbrann i Vågsbunnen, men denne ble begrenset av allmenningene rundt.

1756[rediger | rediger kilde]

Storbrann på Strandsiden ødela 1 500 bygninger fra Torget til Nordnes. Etter dette ble Tollbodallmenningen anlagt.

1771[rediger | rediger kilde]

Ny storbrann på Strandsiden mellom Murallmenningen og Holbergsallmenningen, kalt «påskebrannen» fordi den startet natt til 2. april (3. påskedag) 1771 og la verdier for rundt 200.000 riksdaler i aske. Sogneprest Nicolai Christian Friis i Korskirken la skylden på soldatene fra delmenhorstiske regiment som var stasjonert på Bergenhus. I løpet av noen timer var 106 hus, gårder, pakkhus og sjøboder nedbrent på strandsiden og begge sider av Markeveien. Brannen startet i Skrivergården[15] i tretiden om natten, og et kvarter etter brannvarslingsskuddet stod fire toetasjes hus i flammer. Brannslukking viste seg praktisk umulig, siden gatepartiet var svært trangt, og tømmerlagrene ga næring til ilden. Ettersom brannårsaken aldri ble klarlagt, ble både det tyske regimentet og tyske innflyttere mistenkt for brannstiftelse, og det måtte innføres portforbud etter halv ett om natten. Skatter fra byens rikeste hadde driftet Bergens fattigvesen. Men byens rikeste mistet varelager og levebrød i flammene, og dermed brøt byens fattigvesen fullstendig sammen. Bare foreldreløse barn og sengeliggende fikk hjelp. Tiggerflokker streife rundt, uten at noen grep inn. Byadministrasjonen falt fra hverandre, og skattene ble stående utbetalte. Stiftamtmann Christian Petersen (1701–75) måtte til sist betale ansatte av egen lomme. Politiet fikk bare lønn hver tredje måned, og de som fikk betalt i form av klær, lignet tiggere. Vekterne klaget over at de var «færdige at crepere fordi de ikke faae dere Løn udbetalt». I februar 1773 skrev stiftamtmann Albrecht Philip von Leventzau (1744-1817) til København at det var hungersnød i Bergen, og vedla prøver av barkemelet og barkebrødet befolkningen levde av. Da det tyske regimentet forlot Bergen i løpet av 1773, tiltok både smugling og annen kriminalitet, slik at myndighetene i København i desember 1773 skrev om Bergen «at denne Bye er opfyldt med en ligesaa ryggesløs og til voldsomhed disponeret som talrig Almue».[16]

1780[rediger | rediger kilde]

40 hus brant ned i Strangehagen på Verftet. En gatevekter ble mistenkt og dømt for brannstiftelse.

1795[rediger | rediger kilde]

50 bygninger mellom Nykirkesmuget og Holbergsallmenningen på Strandsiden gikk tapt i brann. I nummer 3 for 1795 omtalte Den snaksomme Bergenser på lederplass at «et af vor Byes beste Quarterer ble et Rov for Ildens Ødeleggelser». Det stod en takk til «de Franske», dvs militære som hjalp til med slukningsarbeidet, men selve brannen stod det ingenting om. Bergens andre ukeavis, Bergen Adressecontoirs Efterretninger, omtalte ikke brannen overhodet.[17]

1800[rediger | rediger kilde]

Nykirken og 23 omliggende bygninger ble herjet av brann. Nykirken ble senere gjenreist med innsamlede midler.

1830[rediger | rediger kilde]

Hele området mellom Murallmenningen og Holbergsallmenningen brant. Byen innførte da en egen bygningslov.

1855[rediger | rediger kilde]

Natt til 30. mai 1855 brøt det ut en brann hos kjøpmannen Christoffer Lorentz Lossius Brandt ved Torget. Han handlet på Brasil, trolig kaffe. 1840-årene hadde vært en tung tid for Bergens handelsstand med mange konkurser, selv om det tok seg opp utover 1850-tallet med etableringen av BMV og vannverket. Det oppstod derfor rykter om at brannen var påsatt, og i brannforhøret samme ettermiddag kom det for dagen at Brandt bare få dager tidligere hadde overtalt venner til å forsikre husene sine bedre. Selv var han godt forsikret. Denne bybrannen er beskrevet av lensmannssønnen Adolph Nitter (1832-1901) fra Dale i Sunnfjord.[18] Han var i Bergen med sild og bodde da hos sin søster og svoger, malermester Wilhelm Hansen Heibert Schreuder. Schreuder var også brannoffiser, og Nitter hjalp til ved utrykningen og slukningsarbeidet. Hans dagbok[19] med beretning om bybrannen er skrevet med gotisk skrift, men transkribert og utgjør nærmere 600 sider.[20]

En ny reguleringsplan anla blant annet Byparken, Olav Kyrres gate og Christies gate. 182 bygninger brant ned mellom Torget og Lille Lungegårdsvannet.

1901[rediger | rediger kilde]

De gamle sjøbodene av tre mellom Murallmenningen og Holbergsallmenningen brant ned, og ble erstattet av forretningsgårder oppført i mur. C. Sundts gate ble anlagt.

1916[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Bergensbrannen 1916

Brannen 15. januar 1916 brøt ut i Berstads sjøgård ved Murallmenningen. Blåsten spredte den raskt sørover, og la hele området fra Vågen til Engen, og fra Murallmenningen til Rådhuset, i aske. Brannen brøt ut kl. 17:15 og raste hele natten. 380 bygninger med 612 leiligheter, 388 butikker, 242 verksteder, 42 fabrikker, 219 kontorer og 288 lagerrom gikk tapt. Brannen rammet 3 aviser, 4 hoteller, 6 forsikringsselskaper og 2 skoler, og ca. 1.000 arbeidsplasser gikk tapt. Rundt 2.700 mennesker ble husløse. Det ble utlyst en arkitektkonkurranse om regulering av brannstrøket. Dette endret bybildet totalt. Smørsallmenningen forsvant, det samme gjorde en rekke andre gater og smug. Strandgaten ble rettet ut og utvidet, og nye gater ble anlagt, som Christian Michelsens gate.

Fra bybrannen i 1916 er det bevart filmopptak.[21]

1925[rediger | rediger kilde]

«Langfredagsbrannen» 10. april brøt ut i Tonninggården på Strandsiden, og det meste av bebyggelsen på nedsiden av Strandgaten mellom Nykirkeallmenningen og Tollbodallmenningen ble ødelagt. I alt ble 20 familier husløse. Lite ble gjenreist før krigen.

1930[rediger | rediger kilde]

Den 16. mai oppsto det brann i noen boder på Nøstet, og brannen bredte seg østover til kvartalene rundt Skottegaten. 60 bygninger gikk tapt, og 188 familier ble husløse. Reguleringsplanen ønsket å rive store deler av den gamle trebebyggelsen langs Nøstegaten og Skottegaten. Dette ble bare delvis gjennomført, og det meste beholdt som før. På branntomtene kom det opp en del funksjonalistiske bygninger.

1940[rediger | rediger kilde]

Et bombenedslag natt til 15. juni i Nagelgården like ved Tollboden førte til en brann som ødela en rekke gårder på Nordnes. Det brant både i Sparres gate, Nordnesgaten, Nagelgaten og Tollbodallmenningen. 108 hus og sjøboder ble ødelagt. I etterkant ble det utlyst en reguleringskonkurranse, men ingenting ble gjort under krigen

1944[rediger | rediger kilde]

Eksplosjonen på Vågen: Kl. 8 om morgenen på Hitlers fødselsdag 20. april eksploderte det nederlandske ammunisjonsskipet «Voorbode» ved Festningskaien, lastet med 120 tonn dynamitt bestilt av den tyske okkupasjonsmakten. I tillegg til de mange skadene eksplosjonen forårsaket i sentrum, oppsto en rekke branner som ødela et stort område i Dreggen, samt store deler av den gamle bebyggelsen mellom Nykirkeallmenningen og Tollbodallmenningen på Nordnes. Bergenhus festning ble sterkt skadet, og den nyrestaurerte Håkonshallen helt utbrent.

Personskadene var store. Omtrent 100 mennesker omkom, mens mange tusen ble skadet.

29. oktober samme år brøt det ut brann etter bombeeksplosjoner på Nøstet, og en rekke hus i Baneveien, Komediebakken og omkringliggende smug ble ødelagt, deriblant Komediehuset på Engen. 42 mennesker omkom. I 1946 ble det utarbeidet en reguleringsplan for østre Nordnes, i 1948 for vestre Nordnes og Nøstet. Den vedtatte planen tok sikte på å rive det meste av den gamle bebyggelsen, men ble aldri gjennomført i sin helhet. Det nedbrente området ble gjenreist i 1950- og 60-årene.

1955[rediger | rediger kilde]

Mandag 4. juli brøt det ut brann i Søstergården på Bryggen. De fem nordligste gårdene ble totalskadet.[22] Brannen førte til store diskusjoner om hva som skulle skje med området. Til slutt ble det vedtatt å bevare den gjenstående delen av Bryggen, og bygge ut brannområdet. Dette førte til nye diskusjoner om hva som skulle bygges der. I 1970-årene ble det til slutt bestemt å bygge et hotell på tomten, der de gamle fasadene mot Vågen ble gjenskapt. De arkeologiske utgravningene førte til en rekke interessante funn som ga ny viten om Bergens historie. I 1976 ble Bryggens Museum åpnet i nordre del av branntomten.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Middelalderarkeologi (s. 75), Riksantikvaren 2015, ISBN 978-82-7574-084-5
  2. ^ https://www.bergenbyarkiv.no/bergenbyleksikon/arkiv/1425022
  3. ^ Pål Engesæter: «Få kjenner historien til dette gamle bygget». Bergens Tidende 9. november 2022
  4. ^ «Muren», Bergen kommune
  5. ^ Geir Atle Ersland: Grunnleieforhold i Bergen, UiB 1989
  6. ^ Byantikvaren i Bergen. Allmenninger og byrom, kulturmiljøplan for Bergen 2021-25
  7. ^ «Om Bergen», Bergen byleksikon
  8. ^ «Sandviken», Bergen byleksikon
  9. ^ Jostein Fet: Stemmar frå ei fjern tid (s. 32), ISBN 978-82-521-8426-6
  10. ^ Jostein Fet: Stemmar frå ei fjern tid (s. 48)
  11. ^ «Holbergallmenningen», Bergen byleksikon
  12. ^ Karen Mortensen: «Endret byens ansikt», Bergensavisen 26. mai 2013
  13. ^ Dag Arne Nielsen: «Petter Dass og Bergen» 15. april 2007
  14. ^ Karen Mortensen: «Endret byens ansikt», Bergensavisen 26. mai 2013
  15. ^ Skrivergården
  16. ^ [1] Gina Dahl og Bjørn Arvid Bagge: «Påskebrannen», Bergens Tidende 15. april 2022
  17. ^ Finn Skauge, Universitetsbiblioteket i Bergen: Den snaksomme Bergenser
  18. ^ «Adolph Nitter»
  19. ^ Adolph Nitters dagbok 1854-58, Nasjonalbiblioteket
  20. ^ Øivind Ask: «Bybrannen i 1855», Bergens Tidende 24. juli 2007
  21. ^ https://www.youtube.com/watch?v=r_hnagYJxFE
  22. ^ https://www.nrk.no/hordaland/unike-bilder-fra-brannen-pa-bryggen-1.12406207#album-1-12406312

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]