Kokegrop

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kokegroper ved Bommestad, Larvik (ny trasé E18).

Kokegroper er groper med et kullag dekket av skjørbrent stein. Dette har vist seg å være en av de vanligste strukturene som blir funnet ved arkeologiske undersøkelser og et stort antall er undersøkt i forbindelse med undersøkelser i Øst-Norge.

Kokegroper er som fenomen kjent og utbredt i større deler av Nord- og Sentraleuropa.[1] I Norge kan de fleste kokegropene dateres til romertid eller folkevandringstid[trenger referanse], det vil si fra 0600 e.Kr. Enkelte er også datert til førromersk jernalder (500 f.Kr.–0) og yngre bronsealder (ca. 1000 f.Kr.–0) I sjeldne tilfeller forekommer også dateringer fra steinalder og fra vikingtid. I Sør-Skandinavia og på kontinentet ligger tyngdepunktet for dateringene noe tidligere.

Kokegroper varierer i form og størrelse. Dette er muligens et resultat av ulik bruk. De kan være runde, ovale eller rektangulære. I størrelse varierer de fra ca. 1m i diameter til ca. 3m. Hovedpoenget med å legge stein i et bål i ei grop, er å magasinere varme. Når steinene er gjennomvarme, kan man legge på mat innpakket i blader, og lukke gropa med torv. Kokegroper kjennetegnes derfor av tydelige lag med kull samt mengder med skjørbrente stein, også kalt kokstein. Denne matlagingsteknikken er kjent i mange kulturer over hele verden. Kokegropene kan ligge i større samlinger, enkeltvis, eller i mindre grupper.

Større felter med kokegroper kan tolkes som spesielle samlingsplasser, tingsteder eller kultplasser. En teori er at dette ikke dreier seg om vanlige hverdagslige måltider, men at måltidene som ble tilberedt i gropene var knyttet til spesielle fester eller kultiske handlinger.[trenger referanse]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gustafson, Lil, Tom Heibreen og Jes Martens, red. (2005). De gåtefulle kokegroper. Oslo: Varia 58, Kulturhistorisk Museum Fornminneseksjonen.