Sigurd Lavard
| Sigurd Lavard | |||
|---|---|---|---|
| Født | 12. århundre Færøyene | ||
| Død | 1200 Norge | ||
| Far | Sverre Sigurdsson[1] | ||
| Mor | Astrid Roesdotter[1] | ||
| Søsken | Håkon III Sverresson Kristin Sverresdatter | ||
| Barn | Guttorm Sigurdsson[1] | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Sigurd Lavard (født ca. 1175, død ca. 1200) var kong Sverre Sigurdsson av Norges eldste sønn. I henhold til den danske krønikeskriveren Saxo Grammaticus ble Sigurd født mens Sverre fortsatt bodde på Færøyene og fikk navnet Unås etter Sverres antatt egentlige far. Senere kom Sverre til Norge og hevdet der at han var sønn av kong Sigurd Munn. Han skal da i henhold til dette ha endret navnet på sønnen.[2] Tilnavnet Lavard skal komme fra angelsaksisk eller gammelengelsk hlaford, lord, tilsvarende herre.[3]
Sigurd ble oppfostret hos kongens stallare Gudlaug Vale og nevnes senere som en av birkebeinernes ledere både mot øyskjeggene og baglerne. Hans ettermæle er, kanskje urettferdig, at han verken hadde mot eller talent som feltherre.
Sverre ble konge av Norge ved å lede et opprør mot den daværende kongen, Magnus Erlingsson, som ble beseiret og drept i 1184. I 1196 reiste Magnus’ gamle tilhengere og andre misfornøyde en ny fraksjon, baglerne. Det første sammenstøtet mellom kong Sverre og baglerne skjedde på kysten av Ranrike. Her ble Sigurd Lavard gitt ansvaret for å vokte en kastemaskin, men i løpet av natten angrep baglerne overraskende. Sigurd og hans menn ble tatt på sengen og jagd av sted mens kastemaskinen ble ødelagt. Ifølge Sverres saga skal kong Sverre ha blitt så rasende på sin sønn at han fratok ham kommandoen etter dette: «Ve den kongssønn som fører sin sveit så slett som du har gjort i dag».[4]
Sverres tukting av sønnen var ikke helt rettferdig da Sigurds menn var i mindretall, men skaden hadde skjedd. Rundt 1200 satt kong Sverre i Oslo, kan Sverres saga fortelle, og baglerne samlet seg mot ham med en stor hær. Det ble et voldsomt slag på isen på Frysja og i Ryenbergene nedenfor Kværner. Sigurd Lavard og broren hans Håkon hadde merkene sine ved Ryenbergene for å hindre angrep fra bøndene derfra. «Bøndene egget da hverandre innbyrdes og stevnet ned berget. Men Sigurd Lavard dro mot dem. (...) Det ble en hard kamp. Birkebeinerne hadde fire hundre mann, men bøndene nesten tyve hundre.» Overtallet gjorde at Sigurd Lavard igjen måtte trekke seg tilbake.[5]
Kanskje var det i nettopp dette slaget han fikk et sår han døde av samme år? Sagaen er sparsommelig med detaljene, men Sigurd Lavard døde kort tid etter, enten i 1200 eller 1201 mens hans far fortsatt var i live. Sigurd etterlot seg en ung sønn, Guttorm, som senere ble utropt til konge da han var kun fire år gammel i 1204. Gutten døde selv noen få måneder senere av sykdom.[6]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ Saxo, Gesta Danorum: Bok 14, Valdemar den store (1)
- ^ Salvesen, Helge. (2009, 15. februar). Sigurd Lavard. I Store norske leksikon. Hentet 13. februar 2017.
- ^ Sverres saga, kap. 130
- ^ Sverres saga, kap. 134-136
- ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 7
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Karl Jonsson, Sverres saga. I: Norges Kongesagaer, 1914-utgaven, oversatt av Gustav Storm og Alexander Bugge. I. M. Stenersens forlag, Kristiania 1914
- Håkons, Guttorms og Inges saga. I: Norges Kongesagaer, 1914-utgaven, oversatt av Gustav Storm og Alexander Bugge. I. M. Stenersens forlag, Kristiania 1914
- Saxo Grammaticus, Danmarks Krønike. Fjortende bok, Valdemar den store (1).
- Sigurd Sverresson Lavard, Norsk biografisk leksikon