Guttorm av Nidaros
| Guttorm av Nidaros | |||
|---|---|---|---|
| Født | 12. århundre | ||
| Død | 6. feb. 1224 | ||
| Beskjeftigelse | Geistlig | ||
| Embete | |||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Guttorm (norrønt Guthormr død 6. februar 1224) var erkebiskop av Nidaros fra 1214 til sin død. Han ble valgt til embedet høsten 1214 eller noe senere, om vinteren, og etterfulgte med dette Tore Gudmundsson.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Annaler beskriver ham som abbed. Men fra tiden før 1214 er så godt som intet kjent om ham.
Erkebiskop[rediger | rediger kilde]
Med et skriv av 19. april 1213 hadde pave Innocens III innkalt erkebiskop Tore til et konsil i Roma som skulle begynne den 1. november 1215. Det ble dermed Guttorm som fulgte denne innkallingen. Gan benyttet reisen til å motta sitt pallium. Han brøt opp tidlig på året 1215, sannsynligvis sørover sammen med biskop Nikolas av bispedømmet Man og øyene (det vil si Insel Man og blant andre Hebridene). Han mottok sannsynligvis palliet før konsilet begynte. I alle fall ble han bispeviet i 1215.
I løpet av konsilet kom det til et opprop til korstog. Paven approberte freden på Kvitsøy, som hadde avsluttet borgerkrigen mellom birkebeinerne og baglerne i Norge.
Erkebiskop Guttorm avholdt minst to kirkesynoder (i 1218 og i 1223) og det i forbindelse med kongens riksdager i Bergen.
På den første synoden handlet det seg om gjeninnføringen av Peterspengene, som til tross for forskjellige formaningsskriv fra paven antagelig på grunn av borgerkrigen vel ikke var blitt innsamlet på en tid. Fra et pavelig skriv fra 1220 eller 1221 fremgår det at erkebiskop Guttorm hadde deponert peterspengene i St. Victor-klosteret ved Paris, hvorfra de så skulle transporteres til Roma.
De andre synoden var den inntil da største i Norge. Dik kom også biskopene fra Færøyene og Orknøyene. Parallelt ble det avholdt riksdag, og der poklamerte erkebiskop Guttorm rettmessigheten til Håkon IV Håkonssons kongedømme, - dette var tidligere ikke så helt avklart på grunn av tvil knyttet til kongens avstamning. For dette mottok erkebiskopen og hans etterfølger som kongens takk i 1222 sin egen myntregal. Denne riksdagen, dsom også var kommet i stant på initiativ av erkebiskopen, styrket erkebiskopens stilling vesentlig: Han både åpnet og avsluttet riksdagen. Hans kjennelse vedrørende kongens ekte avstamning og hans forbindtlige erklæring om dette på riksdagen viser Kirkens voksende innflytelse på riksdagene og på tronfølgeforståelsen.
På denne tid ble Kristkirken i Nidaros til Norges viktigste åndelige kraftsentrum, og herfra ble alle vesentlige religiøse bevegelser og tankeganger på det norske hovedland vesentlig influert.
Etter erkebiskop Guttorms død ble Sigurd, abbed på Tautra-klosteret, valgt til ny erkebiskop,[1] men dette ble ikke godkjent av paven, ettersom både kong Håkon Håkonsson og biskop Nikolas Arnason av Stavanger gikk imot dette valget.[2] Guttorms gate ved Øya i Trondheim er oppkalt etter han.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Nidaros domkapittels skriv til pave Honorius III Regesta Norvegica Bd. 1 Nr. 483.
- ^ Felles skriv fra kongen og biskopen til paven Regesta Norvegica Bd. 1 Nr. 487.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Narve Bjørgo: Guttorm i Norsk biografisk leksikon, lest 13. mars 2011.
| Forgjenger: Tore Gudmundsson |
Erkebiskop av Nidaros |
Etterfølger: Peter av Husastad |