Baglersagaene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Baglersagaene (Norrønt Böglunga sögur) er to kongesagaer som handler om kongedømmet til birkebeinerkongene Håkon Sverresson, den unge Guttorm Sigurdsson og Inge Bårdsson på den ene siden, og baglerkongene Erling Steinvegg og Filippus Simonsson. Dette var konger under borgerkrigstiden i Norge. Sagaene omhandler perioden fra 1202 til 1217. Sagaene er hovedkilden til de hendelser som skjedde i dette tidsrommet. Det er to versjoner, en eldre og kort og en yngre, lengre versjon, som i moderne utgaver vanligvis blir trykt som én saga. Baglersagaene er samtidssagaer, det vil si at de er basert på øyenvitneskildringer og skrevet ned kort tid etter at hendelsene fant sted.

Forskjeller mellom den eldre og den yngre versjonen[rediger | rediger kilde]

AM 47 fol. - Eirspennill. Dette håndskriftet fra ca. 1300 inneholder en overlevering av den eldre og korte versjonen av Baglersagaene.

Baglersagaene er, med unntak av Magnus Lagabøtes saga, de dårligst bevarte av kongesagaene. Den eldste versjonen er bevart i to håndskrifter; Eirspennill og Skålholtsbok. Den fullstendige versjonen av den ynge versjonen er tapt, men den finnes i en avskrift av Peder Claussøn Friis fra slutten av 1500-tallet.

Begge sagaene starter der hvor Sverres saga slutter; med at kong Sverre dør i 1202. Den eldre og kortere versjon slutter med bryllupet til Philippus og Kristina Sverresdatter i 1209. Den senere og lengre versjonen fortsetter fortellingen med Inge Bårdssons kongedømme inntil hans død i 1217.

Den eldre versjonen er noenlunde nøytral i sin beskrivelse av hendelsene uten en klar skjevhet for verken birkebeinerne eller baglerne. Den var sannsynligvis skrevet ikke lenge etter at den ble avsluttet, en gang etter 1209, men før 1218. Sagaen er trolig ganske nøytralt fremstilt fordi den ble skrevet kort tid etter Kvitsøyforliket i 1208, et forliksmøte mellom birkebeinerne og baglerne. I 1217 døde kong Filippus, og i 1218 blusset striden mellom de to gruppene opp igjen.

Den nyere versjonen ble sannsynligvis skrevet av en som ønsket å utvide den gamle versjonen med mer stoff om birkebeinerne og fortsatte fortellingen til den også dekket kong Inges kongedømme. Den ble sannsynligvis ikke skrevet senere enn tidlig på 1220-tallet, muligens med et eller flere senere tillegg. Forfatteren av denne senere versjon er klart på birkebeinernes side og viser personlige sympatier med kong Inge, også i hans tvistemål med sin bror, jarl Håkon Galen. Inge har sannsynligvis hatt sin egen saga, som er blitt bakt inn i den yngre versjonen av Baglersagaene, men Inges opprinnelige saga er tapt. Baglersagaene er i det hele tatt ufullstendige og dårlig bevarte, slik at det er vanskelig å vite hvordan sagaene opprinnelig har sett ut.[1]

Forfattere og kilder[rediger | rediger kilde]

Forfatterne av begge versjoner er ukjente. Det er påpekt indikasjoner som kan bety at de begge var opprinnelig fra Island,[2] men det er ikke bevist. Alexander Bugge hevder den yngre versjonen kan være skrevet av den samme personen som skrev siste del av Sverres saga, som en fortsettelse av denne.[3]

Arnbjørn Jonsson (død 1240), først bagler- og senere birkebeinerhøvding, var trolig en av de muntlige kildene forfatteren av den eldre versjonen brukte.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Alexander Bugge (1914): Fortale til Norges kongesagaer bind IV
  2. ^ Finnur Jónsson (1923): Den oldnorske og oldislandske litteraturs historie, andet bind. Finnur mener forfatteren av den eldre versjon må være islending grunnet sin omtale av den islandske biskop Gudmund og en annen islending. Han regner også forfatteren av den yngre versjon for å være islending, og den positive omtalen av den islending-vennlige Kong Inge kan tyde på dette.
  3. ^ Alexander Bugge (1914): Fortale til Norges kongesagaer bind IV
  4. ^ Bjørgo, Narve. (2009, 13. februar). Arnbjørn Jonsson. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 3. oktober 2016 fra https://nbl.snl.no/Arnbj%C3%B8rn_Jonsson.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]