Sverres saga

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Sverres saga er en kongesaga om den norske kongen Sverre Sigurdsson (1151–1202). Sagaen begynner med Sverres inntreden i kampen om den norske tronen i 1177, og ender med kongens død i 1202. Sverres saga ble i hovedsak skrevet av den islandske abbeden Karl Jonsson, men også andre, ukjente personer kan ha vært med å fullføre sagaen. Sagaen er et propagandaskrift for kong Sverre og hans birkebeinerkongedømme. Sverre levde under borgerkrigstiden (1130-1240) i Norge, og sagaen handler om hvordan Sverre vinner over kong Magnus Erlingsson, og hvordan han klarer å beholde det norske kongedømmet.

En islandsk abbed skriver kongens historie[rediger | rediger kilde]

Deler av, eller kanskje hele, Sverres saga ble skrevet av abbeden Karl Jonsson, som kom til Norge i 1185. Det er usikkert hvorvidt det var Sverre som oppsøkte Karl eller omvendt. Det er ingenting som tyder på at Karl på forhånd hadde planer om å tilby Sverre sine tjenester. Det kan ha vært Sverre selv som oppsøkte Karl for å få den islandske abbeden til å skrive sagaen hans. Å velge en islending til å skrive sagaen, kan ha vært gjort for å gi inntrykk av objektivitet. Dersom Sverre bare ville ha skrevet ned historien sin, kunne han like godt ha brukt en av sine egne, norske, skrivere.[1]

Det kan også ha vært Karl selv som på forhånd hadde planlagt å skrive et sagaverk om de norske kongene. Et par tiår tidligere hadde en annen islending, Eirik Oddsson, reist til Norge for å skrive en slik saga. Eirik sin saga, Hryggjarstykki («Rygg-stykke», nå tapt), handlet om den norske kongen Harald Gille og hans sønner Inge og Sigurd. Det er mulig at Karl reiste til Norge med intensjon om å fortsette Eiriks arbeid, kanskje for å skrive om den nylig avdøde kong Magnus Erlingsson. Dermed kan det ha vært Karl som oppsøkte Sverre for å få opplysninger, men at Sverre fikk overtalt abbeden til heller å skrive om ham enn om Magnus.[2]

Om sagaen[rediger | rediger kilde]

Det opprinnelige håndskriftet av Sverres saga er tapt, men det finnes flere avskrifter, slik at sagaen er bevart for ettertiden. Sagaen er gjengitt i sin helhet i fire håndskrifter: Eirspennill (AM 47 fol.) og AM 327 fra ca. 1300, Flatøybok fra ca. 1380, og Skålholtsbok fra ca. 1400. Sagaen finnes også bevart i flere ufullstendige versjoner. Eirspennill har en mye kortere tekst enn de andre tre gjengivelsene. Historikeren Halvdan Koht har argumentert for, men gikk siden bort fra, at versjonen i Eirspennill er den opprinnelige sagaen, og at de andre versjonene er senere utvidelser av den opprinnelige teksten. Gustav Indrebø har på den andre siden ment at det forholder seg motsatt: den lange versjonen er den opprinnelige, og versjonen i Eirspennill er en forkortelse. AM 327 og versjonene i Flatøybok og Skålholtsbok har alle bevart den opprinnelige teksten nokså godt, men AM 327 er vanligvis det håndskriftet som foretrekkes.[3]

Sagaen består av to deler. Den første delen kalles Gryla. Det er denne delen Karl Jonsson har skrevet, i samarbeid med kongen. Gryla er dermed svært preget av Sverres perspektiv. Den andre delen av sagaen er fullført etter Sverres død, enten av Karl eller av en eller flere andre. I denne delen kommer Sverres motstandere bedre til sin rett, og fortellingen er i det hele tatt preget av større objektivitet. Sagaen ble satt sammen til en helhet på begynnelsen av 1200-tallet.[4]

Prologen[rediger | rediger kilde]

Det finnes to versjoner av prologen til Sverres saga, en eldre og kort, og en yngre og lengre prolog.[5] I prologen redegjøres det for sagaens forfattere og kilder. Her er en del av den eldre og korte prologen gjengitt:

«Her begynner fortellingen [...] om Kong Sverre, Kong Sigurd Haraldssons sønn. Begynnelsen av boken er forfattet efter den bok, som først ble nedskrevet av abbeden Karl Jonsson [...]. [D]enne del av boken kalte man [...] Grýla. Den andre delen av boken er skrevet efter de muntlige fortellingene til de menn som husket disse begivenhetene, som de selv hadde hørt og sett, og noen av dem hadde vært med i slagene med Kong Sverre.»[6]

Gryla[rediger | rediger kilde]

Den første delen av sagaen kalles Gryla. Ordet betyr skremsel, og var trolig valgt for å gi sagaen et kraftfullt uttrykk. Historikeren P. A. Munch tolket tittelen som et bilde på alle de vanskelighetene kong Sverre hadde før han til slutt ble Norges konge. Lignende oppfatninger hadde Finnur Jónsson og Alexander Bugge. Man kan også tenke seg at sagaen fikk navnet Gryla fordi den varslet om Sverres voksende styrke. En annen mulighet er at navnet på sagaen ble gitt av Sverres motstandere, som kanskje leste boken som noe skremmende.[7]

Gryla ble sannsynligvis skrevet vinteren 1185-86, mens kongen selv «satt hos» sagaskriveren Karl Jonsson og påvirket innholdet og fremstillingen. Hvor stor del av sagaen Gryla omfattet, er omdiskutert. Den er harmonisk integrert i resten av teksten, så det er vanskelig å avgjøre når Gryla slutter og når resten av fortellingen begynner. At det er vanskelig å skille mellom Gryla og resten av sagaen, har vært brukt som argument for at Karl skrev hele sagaen.[8] Man tror vanligvis at Gryla enten ender med slaget på Kalvskinnet i 1179 (kapittel 38), eller slaget ved Fimreite i 1184 (kapittel 95).[9]

I begynnelsen av Gryla fortelles historien om Sverres herkomst, men på en ikke spesielt overbevisende måte. Sverre påstod at han var sønn av kong Sigurd Munn (norsk konge 1136-1155), men farsskapet ble aldri godkjent på noen måte i samtiden. Det er usikkert hvorvidt Sverres samtidige trodde på at han var kongssønn, men sannsynligvis gjorde de ikke det. Til og med Sverre selv uttrykte ved en anledning tvil om saken. Sverre fremstilles heller ikke som spesielt fredelig eller på noen måte bedre enn Magnus. Fortellingens tema er i stor grad fortalt etter et mønster som minner om fortellingen om David og Goliat. Mot alle odds greier Sverre å vinne flere seire over Magnus og hans menn. Det er altså Sverres suksess, ikke hans herkomst eller hans politikk, som i Gryla blir beviset for Sverres rett til å bli konge.[10]

I Gryla legges det stor vekt på Sverres og birkebeinernes tallmessige underlegenhet, og hvordan birkebeinerne vant sine seire på grunn av Sverres kloke råd. Sverres personlige innsats blir sterkt fremhevet.[11] Gryla skildrer flere begivenheter der Gud hjelper Sverre på ulike måter. Høydepunktet er Sverre og birkebeinenes ferd over Voss. Der mennene sitter i snøstormen, utslitte og uten mat, vil noen av dem gi opp, men Sverre holder en tale for å sette mot i dem igjen. Her ber kongen mennene sine om å være modige, og kaller på både Gud, jomfru Maria og Olav den hellige. Etter kongens tale løyer vinden og det blir sol.[12] Fremstillingen av denne hendelsen kan være inspirert av Bibelens fortelling om Jesus og disiplene i stormen på Genesaretsjøen, der disiplene tror verden går under og ingen kan redde dem, men Jesus sier at de må tro på ham, og stopper han stormen (Matt. 8. 24-26). I Gryla omtales også flere drømmer som skal vise at Sverre er Guds utvalgte til Norges trone. Gryla har dermed en del fellestrekk med helgensagaer.[13]

De øvrige delene av sagaen[rediger | rediger kilde]

Den siste delen av sagaen er etter alt å dømme skrevet etter kongens død i 1202, og inneholder flere episoder som ikke samsvarer med det bildet av kongen som finnes i første del: den fromme kongen som bærer Olavs-arven. Sagaen inneholder utførlige referat fra flere av talene til kongen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Holm-Olsen (1953): 29
  2. ^ Holm-Olsen (1953): 26-28
  3. ^ Holm-Olsen (1953): 9-11
  4. ^ Krag (2000): 241
  5. ^ Holm-Olsen (1953): 35
  6. ^ Prologus til Sverres saga, oversatt til dansk av C. C. Rafn, København 1834. Prologen er oversatt til norsk for dette formålet.
  7. ^ Holm-Olsen (1953):44
  8. ^ Holm-Olsen (1953): 34-35
  9. ^ https://nbl.snl.no/Karl_J%C3%B3nsson
  10. ^ Bagge (1993): 2-4
  11. ^ Holm-Olsen (1953): 84-86
  12. ^ Sverres saga, kap. 15
  13. ^ Holm-Olsen (1953): 92-94

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]