Sigurd Jarlsson
| Sigurd Jarlsson | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1168 | ||
| Død | 1203 | ||
| Beskjeftigelse | Kriger | ||
| Far | Erling Skakke | ||
| Søsken | Magnus Erlingsson | ||
| Parti | baglerne Øyskjeggene | ||
Sigurd Jarlsson, eller Sigurd Erlingsson (født ca. 1168, død ca. 1203[1]), var en norsk høvding i borgerkrigstiden. Sigurd var sønn av stormannen og jarlen Erling Skakke (død 1179) og frillen Åsa den lyse.[2] Han var dermed halvbror til kong Magnus Erlingsson (død 1184). Både Erling og Magnus ble drept av mennene til birkebeinerkongen Sverre Sigurdsson, og på grunn av drapene på faren og broren ønsket Sigurd å felle kong Sverre. Sigurd sluttet seg derfor til opprørsflokken øyskjeggene, og siden til baglerne.
Barndom og familie[rediger | rediger kilde]
Sigurds far, Erling Skakke, var gift med Kristin Sigurdsdatter, datter av kong Sigurd Jorsalfare. Kristin var mor til Sigurds eldre halvbror, kong Magnus Erlingsson. Sigurd var frillesønnen til Erling, altså født utenfor ekteskap. Snorre forteller at «Erling hadde fire frillesønner, en het Reidar, den andre Ogmund, og de hadde hver sin mor; den tredje het Finn og den fjerde Sigurd, og deres mor var Åsa den lyse; de var yngre».[3] Sigurd omtales i Sverres saga som Sverres fostersønn. Sigurd skal ha vært lenge hos kong Sverre og blitt behandlet godt.[4] Ellers vet vi ingenting om Sigurds barndom og ungdom.
Med øyskjeggene[rediger | rediger kilde]
Øyskjeggene ble dannet våren 1193, med Sigurd Magnusson, sønn av Magnus Erlingsson og nevø av Sigurd Jarlsson, som konge.[5] Samme høst sluttet Sigurd Jarlsson seg til øyskjeggene og ble en av høvdingene deres. Året etter led øyskjeggene nederlag i slaget ved Florvåg, og Sigurd Magnusson ble drept. Sigurd Jarlsson var i Stavanger mens dette slaget pågikk. Da han fikk høre om nederlaget reiste han til Viken og siden til Danmark.[6] Det er også bevart et runeinnskrift av Sigurd fra 1194 i Vinje kirke i Telemark. Gjengitt i norrøn språkform lyder innskriften:[7]
Sigurðr Jarlssun reist rúnar þessar laugardaginn eptir Bótolvsmessu, er han flýði hingat og vildi eiga ganga til sættar við Sverri, fǫðurbana sinn ok bræðra.
Oversatt til moderne norsk:[8]
Med baglerne[rediger | rediger kilde]
I 1196 ble baglerpartiet reist i Danmark av motstandere av kong Sverre. De fleste var vikværinger. Hovedmennene var biskop Nikolas Arnesson og Reidar Sendemann. Kongsemnet deres var Inge Magnusson, en påstått sønn av kong Magnus Erlingsson (og dersom det stemte, nevø av Sigurd). Med i flokken var også Sigurd Jarlsson og «mange andre stormenn».[9] I Norge stevnet baglerne til Borgarting og hyllet Inge Magnusson som konge. Deretter tok de kontroll over hele Viken og Opplandene. Sigurd og biskop Nikolas stjal penger som kong Sverre hadde gjemt i Mariakirken på Hovedøya,[10] og drepte flere av Sverres sysselmenn.[11]
Året etter drepte Sigurd Sverres bror Hide i Tønsberg.[12] Sigurd var også med biskop Nikolas i slaget på Strindfjorden ved Amborneset i 1199, hvor birkebeinerne og kong Sverre slo baglerhæren.[13] Det siste vi hører om Sigurd Jarlsson, er at han og Inge Magnusson i 1201 var med en stor hær «oppe i landet».[14] Om hans videre liv og død finnes det ingen kilder. Kong Sverre døde av sykdom året etter.[15]
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Arstad, Knut Peter Lyche. (2009, 13. februar). Sigurd Erlingsson Jarlsson. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 7. oktober 2016 fra https://nbl.snl.no/Sigurd_Erlingsson_Jarlsson.
- ^ Erling Magnussons saga, kap. 30
- ^ Erling Magnussons saga, kap. 30
- ^ Sverres saga kap. 118
- ^ Sverres saga kap. 119
- ^ Sverres saga kap. 120
- ^ Etter Olsen 1951: 267
- ^ Oversettelse etter Olsen 1951: 268
- ^ Sverres saga kap. 120
- ^ Sverres saga kap. 132
- ^ kap. 133
- ^ Sverres saga kap. 141
- ^ Sverres saga kap. 158-59
- ^ Sverres saga kap. 171
- ^ Sverres saga kap. 180-81
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Karl Jonsson, Sverres saga. I: Norges Kongesagaer, 1914-utgaven, oversatt av Gustav Storm og Alexander Bugge. I. M. Stenersens forlag, Kristiania 1914
- Olsen, Magnus, Norges innskrifter med de yngre runer 2 : V. Buskerud fylke ; VI. Vestfold fylke ; VII. Telemark fylke. Norsk historisk kjeldeskrift-institutt, Oslo 1951