Vennskap (norrønt)

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

I det norrøne samfunnet, det vil si samfunnet i Norge og på Island, samt den norrøne (norskættede) bosetningen på Orknøyene, Færøyene, Hebridene, Shetland og Grønland i perioden ca 800 til 1319, hadde termen «vennskap» en ganske annen betydning enn i dag. I det moderne vestlige samfunn refererer vennskap til et sosialt forhold bygget på kjærlighet, tillit og felles interesser, mens vennskap i det norrøne samfunnet refererte til et forhold vi i dag nok heller vil beskrive som en allianse.

Vennskap[rediger | rediger kilde]

Det norrøne samfunnet var, spesielt i starten, preget av få lover, svak sentralmakt og lite rettsvern for den enkelte. Å opprette vennskap ble datidens løsning på dette problemet.[1] Personlige maktforhold mellom over- og underordnede var det som holdt samfunnet sammen.[2]

Vennskap mellom bonde og høvding[rediger | rediger kilde]

For bøndene var det å opprette vennskap nærmest livsviktig. Det gjaldt å finne en mektig høvding som kunne gi beskyttelse og støtte i konflikter. Til gjengjeld måtte bøndene stille opp når høvdingen trengte militære ytelser. For høvdingene var det viktig å tiltrekke seg nok bønder slik at de kunne skaffe en hær til å krige mot sine politiske motstandere. Når man opprettet vennskap, var det vanlig å befeste vennskapet med en gave, som skulle gjengjeldes. Gaver som våpen og klær var vanlige for en person høyt i rang å gi til en person lavere i rang. Bøndene kunne ofte ikke gjengjelde gaven i materielle ting, men måtte gi militær støtte eller arbeid i stedet. Å avvise en gave ble sett på som en stor fornærmelse. Det holdt imidlertid ikke bare å opprette vennskap; vennskapene måtte også pleies. Høvdingene måtte holde gjestebud for å holde på tilhengerne (bøndene) sine, slik at de ikke gikk over til å støtte en mer gavmild høvding.[3]

Venner forpliktet å støtte hverandre i konflikter. Dersom en venn havnet i en tvist, hadde man som venn plikt til å hjelpe ham. I praksis betydde dette at høvdingene måtte «rydde opp» når bøndene fikk problemer. De fleste mindre konflikter ble trolig løst privat, bare større tvister kom til tinget. Dersom en høvding nektet å hjelpe en venn i en slik konflikt, sendte det ut signaler om at denne høvdingen ikke var til å stole på, og dermed kunne det føre til at han ville tiltrekke seg færre venner, eller til og med miste venner. Dette ville høvdingene for enhver pris unngå, så det var sjelden at de ikke støttet bøndene «sine». Ikke å oppfylle sine plikter var dessuten å anse som tap av ære, noe som i det norrøne samfunnet var ensbetydende med sosial degenerering. Dersom begge parter oppfylte sine plikter, bestod trolig de fleste vennskap mellom bønder og høvdinger livet ut.[4][5]

Vennskap mellom to høvdinger[rediger | rediger kilde]

Vennskap mellom to høvdinger var gjerne av mer midlertidig art enn vennskapene mellom en bonde og en høvding. En høvding kunne opprette vennskap med en annen høvding av politisk/strategiske grunner, for eksempel et mål om å «knekke» en tredje høvding eller allianse av høvdinger. Det hendte også at en høvding kunne opprette vennskap med en annen fordi han anså denne høvdingen som mektigere enn seg selv og dermed ønsket «en bit av kaka». Slike høvding-vennskap tok ofte slutt når målet var oppnådd. Det var ofte den høvdingen som stod lavest i rang som tok initiativ til vennskapet. Ved en gaveutveksling var måtte det være minst tre personer til stede - giver, mottaker og tilskuer. Det var viktig at noen kunne bevitne gaveutvekslingen, slik at vennskapet dermed var «offisielt».[6]

Vennskap mellom to konger[rediger | rediger kilde]

Konger kunne også inngå vennskap med hverandre, enten av samme grunner som for høvdingene, eller fordi man for eksempel ønsket å skape fred. Det siste gjaldt særlig for vennskap mellom to konger i samme land. I Heimskringla (Snorres kongesagaer) fortelles det om at Olav Haraldsson (den hellige) opprettet forlik og vennskap med svenskekongen Anund Jakob i grensebyen Konghelle. Likeledes fortelles det om at Olavs sønn Magnus Olavsson (den gode) og Magnus' onkel, Olavs halvbror, Harald Sigurdsson (hardråde) opprettet vennskap og delte riket på oppfordring fra begges venner. Magnus gav onkelen Harald halvparten av sitt rike, og som motgave fikk han halvparten av rikdommene Harald hadde skaffet seg i utlandet.[7]

Vennskap mellom konge og høvding[rediger | rediger kilde]

Vennskap mellom en høvding og en konge var et viktig redskap for både konge og høvding for sikre deres egne interesser. Vennskap ble brukt av kongene til å sikre makt i sitt eget kongedømme. Denne måten å sikre makt var vanlig i tidlig middelalder og høymiddelalderen frem til 1100-tallet.[8]

Kongen var nødt til å konstant sikre seg høvdingens lojalitet. Dette ble gjort å danne vennskap til forskjellige høvdinger. Høvdinger fikk ikke vennskap med andre høvdinger automatisk bare fordi de var venner med en felles konge. De var nødt til å inngå vennskapsbånd mellom seg. Hvis høvdingene som tjente en konge havnet i konflikt med hverandre var det kongens jobb å mekle mellom dem og få et forlik. Det var viktig for kongen og få i stand et forlik høvdingene kunne leve med, eller kunne han risikere å miste vennskap. Det var farlig for en konge å favorisere mellom høvdingene, da dette ble oppfattet negativt.

For å opprettholde vennskapsbåndet var kongen nødt til å gi gaver til høvdingen som et tegn på at de fortsatt hadde et godt vennskap. I retur skulle høvdingene bistå kongen i konflikter enten med mannskap, midler eller råd. Høvdingene hadde i det norrøne samfunnet et større behov for midlene kongen hadde å tilby, enn resten av Europa da høvdingene i det norrøne samfunnet var i sammenligning fattigere enn sine europeiske likemenn.

Høvdingene i det norrøne samfunnet mistet gradvis makten over sine områder. Det var risikabelt og ikke ha vennskap med kongen. Høvdinger som havnet i konflikt med kongen, kunne risikere å miste kontroll over sine områder. En vanlig måte for høvdingene å sikre kontroll over sitt område og få større rikdom var å bli kongens lendmann, kongens håndgagne menn. Høvdingene ga sine områder over til kongen og fikk dem tilbake som len.

Når det var flere konger i et kongedømme som det var i Norge en tid. Kunne høvdingene spille på konflikten mellom kongene. En høvding kunne da få bedre betingelser enn han ville fått hvis det kun en konge.[9]

I borgerkrigstiden kunne høvdinger prøve å inngå vennskapsbånd med den fiendtlige kongen, menns de fortsatt var i tjeneste hos sin egen konge. Kong Sverre Sigurdsson skal ha hevdet at flere av Magnus Erlingsson sine lendmenn ønsket å inngå vennskap med ham, mens de fortsatt var Magnus Erlingsson sine håndgangne menn.[10]

Vennskapsbåndet var gjensidig, det betydde at kongen også måtte oppfylle de kravene han hadde blitt enige med høvdingene han hadde gått i vennskap med. Hvis kongen ikke klarte å oppfylle sine forpliktelser kunne han risikere å miste vennskapet til høvdingene under ham og dermed deres støtte. Høvdingene kunne ikke uten videre bryte vennskapsbåndet til kongen. Det var sett på som et tap av ære å bryte et fungerende vennskap. 

Hvis kongen hadde vært en dårlig venn, kunne høvdingene bryte vennskapsbåndet de hadde med ham, uten å miste noen ære. Det var legitimt å bryte vennskap med dårlige venner. Dette ble konsekvensen for Olav den hellige. Flere høvdinger hadde oppfattet Olav som en dårlig venn, da de følte seg forsømt av ham. De brøt da vennskapet med ham og skiftet side i krigen mot Knut den mektige.[11]

Island var i unntakposisjon i det norrøne samfunnet. De islandske høvdingene kunne styre over sine egne områder med liten innblanding utenfra. Det var derimot vanlig for islandske høvdinger med ambisjoner å inngå i vennskapsbånd med konger.[12] Dette endret seg på 1200-tallet når den norske kongen Håkon Håkonsson prøvde å øke sin innflytelse over Island. I årene 1264-1266 ble Island et norsk skatteland og høvdingene ble kongens lendmenn.

Fra midten av 1100-tallet begynte vennskapet å miste sin posisjon i samfunnet. Det vokste frem en ny ideologi basert på lydighet og tjeneste. Makten ble bygget ovenfra ifra Gud, den ble ikke bygget opp nedenfra av vennskapsbånd med høvdinger. Da vennskapet mistet posisjon var ikke kongene like avhengig lenger å inngå vennskap med høvdingene. Kongen fortsatte å inngå i vennskapsbånd, men kun med sine viktigste støttespillere. 

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

Ekteskap var en annen måte å skaffe seg venner på. Dersom en høvding eller konge ønsket seg vennskap med en annen høvding/konge, kunne han foreslå giftermål mellom barna deres. For å inngå ekteskap måtte begge parter samtykke, selv om det i realiteten var foreldrene som bestemte, spesielt når det gjaldt jentene.[13] Ekteskap ble også forholdsvis ofte brukt som konfliktløsning. I 1101 møttes de tre daværende nordiske kongene - norske Magnus Berrføtt, svenske Inge Stenkilsson og danske Erik Sveinsson for å forhandle om grensene mellom de tre rikene. Som pant på avtalen skulle Magnus få Inges datter Margret, senere kalt Fredskolla (fredskvinnen) på grunn av sin rolle i dette forliket.[14] Et annet eksempel på konfliktløsende ekteskap er baglerkongen Filippus Simonsson giftermål med birkebeinerprinsessen Kristina Sverresdatter (birkebeinerkongen Sverres datter) i forbindelse med Kvitsøyforliket, en fredsavtale mellom baglerne og birkebeinerne.

Mågskap[rediger | rediger kilde]

Når to personer giftet seg med hverandre, ble slektningene deres måger. Dette ordet dekket både svigerfar, svigermor, svoger og svigerinne. Termen mågskap ble brukt for å beskrive forholdet mellom måger. Man var i utgangspunktet forpliktet til å holde fred med, og støtte, sine måger. Mågskap var likestilt med vennskap. Vi ser av historien at det ikke alltid gikk slik. For eksempel ble kong Håkon Håkonsson giftet med Margrete Skulesdatter, datteren til Skule Bårdsson, i 1225. Skule var riksstyrer på vegne av Håkon da Håkon var ung, men etterhvert som Håkon ble eldre og ville styre mer selv, vokste konflikten mellom de to. Med ekteskapet mellom Håkon og Margrete håpet personene i kretsen rundt Skule og Håkon at disse skulle bli venner og forlikte når de ble måger. Men freden varte ikke lenge, og forholdet mellom Håkon og Skule endte med at Skule gjorde opprør og lot seg selv kongehylle, og at Håkon derfor til slutt lot mennene sine drepe Skule. Drapet på Skule markerer slutten på Borgerkrigstiden i Norge.[14]

Frilleforhold[rediger | rediger kilde]

Et alternativ til ekteskap, var frilleforhold. En mektig høvding eller konge kunne ha flere friller i tillegg til kone. En frille var en slags «samboer», en kvinne som kom og bodde med høvdingen eller kongen og som han hadde et seksuelt forhold til. Forskjellen på frille og kone var at en kone måtte ha med seg en medgift fra sin familie, og hun fikk en gave fra mannen sin i tillegg. Dette ble regnet som konas egen eiendom. For å opprette et frilleforhold trengte man ikke gaver. Dermed var frillene gjerne av lavere byrd enn høvdingen eller kongen hun var frille hos, mens konene hadde forholdsvis lik rang som sin mann. Når en høvding eller konge ville ha en kvinne til frille, opprettet han på den måten et vennskap til hennes familie (i praksis gjaldt det først og fremst hennes far). Mange bønder var ivrige på å få gitt bort døtrene sine som friller til mektige høvdinger. Det gav både et vennskapsforhold med støtten dette innebar, i tillegg til muligheten for at datteren kunne få sønner med denne høvdingen, og da kunne disse sønnene selv bli høvdinger. Dette innebar altså høyere sosial status for bondens familie. Slik sett kunne det være mer attraktivt sosialt og økonomisk for bønder å få datteren gitt bort som frille, enn å gifte henne bort til en bondesønn av samme rang som dem selv.[15]

Fosterskap[rediger | rediger kilde]

Blant konger og andre stormenn var det vanlig å sette bort noen av barna, spesielt sønnene, til oppfostring. De som fostret opp kongsbarn eller høvdingbarn var selv av gode ætter, men ofte av litt lavere rang enn familien til barna de fostret opp. Når en høvding eller konge satte barnet sitt til oppfostring, var det en tillitserklæring til ham som skulle fostre opp barnet. Fosterfaren/fosterfamilien skulle da ta seg av barnet, samtidig som de da kom i et vennskapsforhold til barnets far. Barnet som vokste opp hos fosterfamilie, fikk gjerne et like sterkt forhold til disse som til sin egen familie. Fosterskap var trolig den sterkeste formen for allianse som fantes - både vennskap og familie i ett.

Det finnes mange eksempler på norske konger og høvdinger som satte barna sine til oppfostring. Et kjent eksempel, er den engelske kong Adalsteins oppfostring av Harald Hårfagres sønn Håkon. Håkon ble kalt Adalsteinsfostre på grunn av sin oppvekst i England. Kong Adalstein skal ha hatt flere europeiske kongssønner til oppfostring ved hoffet sitt. Snorre påstår i Harald Hårfagres saga at Harald skal ha lurt Adalstein til å oppfostre Håkon, men dette kan godt være en konstruksjon av Snorre.[16]

Vennskapet i forandring[rediger | rediger kilde]

I løpet av den norrøne perioden endret vennskapets betydning seg fra å være samfunnets sosiale grunnstein til mot slutten av perioden å bli mindre viktig. Dette henger trolig sammen med statsutviklingen. Kongemakten ble sterkere og man fikk flere lover. Fra 1100-tallet og utover hører vi mindre vertikale vennskap, dvs vennskap på tvers av sosiale grupper. Høvdingene og kongene sluttet å være bøndenes venner. Aristokratiet (høvdingene) ble også svekket i løpet av borgerkrigstiden, og kongene fikk større og større makt, sammen med geistligheten og kirken. Mot slutten av den norrøne perioden ble det altså mer vanlig med horisontale vennskap; vennskap mellom personer av noenlunde lik sosial rang. For bøndene ble vennskapene med høvdingene erstattet av henholdsvis gildet i Norge og reppen på Island. Dette var samarbeidsorganisasjoner mellom bønder innenfor definerte geografiske områder.[17]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jon Vidar Sigurdsson (2008): 24
  2. ^ Krag (2000): 50
  3. ^ Jon Vidar Sigurdsson (2010): 27-28
  4. ^ Jon Vidar Sigurdsson (2010): 21-22
  5. ^ Jon Vidar Sigurdsson (2008): 79-80
  6. ^ Jon Vidar Sigurdsson (2010): 48-52
  7. ^ Jon Vidar Sigurdsson (2010): 69-71; 82-83
  8. ^ Jon Vidar Sigurdsson (2010): 65
  9. ^ Jon Vidar Sigurdsson (2010): 69
  10. ^ Jon Vidar Sigurdsson (2010): 70
  11. ^ Jon Vidar Sigurdsson (2010): 69-70
  12. ^ Jon Vidar Sigurdsson (2010): 73
  13. ^ Jon Vidar Sigurdsson (2008): 200-201
  14. ^ a b Jon Vidar Sigurdsson (2008): 99-100
  15. ^ Jon Vidar Sigurdsson (2008): 80-81
  16. ^ Jon Vidar Sigurdsson (2008): 88-89
  17. ^ Jon Vidar Sigurdsson (2010): 61-63

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jón Viðar Sigurðsson Det norrøne samfunnet, Pax forlag, Oslo 2008
  • Jón Viðar Sigurðsson Den vennlige vikingen, Vennskapets makt i Norge og på Island 900-1300, Pax forlag, Oslo 2010
  • Krag, Claus Norges historie frem til 1319, Universitetsforlaget, Oslo 2000
  • Snorre Norges Kongesagaer. Oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip. Gyldendal, Oslo 1979
  • Sturla Þorðarson Håkon Håkonssons saga. Oversatt av Anne Holtsmark. Aschehoug, Oslo 2008

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Vennskap_(norrønt)&oldid=21807443»