Avisoppgjøret
Avisoppgjøret etter andre verdenskrig dreide seg dels om de tapene aviser som ble stanset under den tyske okkupasjonen led, dels om de inntektene aviser som fikk fortsette å komme ut fikk som følge av at det ble færre aviser på markedet. Sommeren etter frigjøringen i 1945 ble derfor Riksadvokatens aviskomité oppnevnt, og kom til at 45 aviser hadde tjent så mye under okkupasjonen at de måtte betale inn et erstatningsbeløp.
Mange små lokale aviser hadde sikret politisk bredde i mellomkrigstidens Norge; i april 1940 var det 260 aviser i Norge. Da den tyske okkupasjonen tok slutt i mai 1945, var bare 114 igjen.[1] De som hadde fortsatt utgivelsene, nektet for å ha opptrådt unasjonalt, og oppgjøret kom til å strekke seg over syv år. De som hadde fortsatt utgivelsen, vokste seg store i mangel av konkurrenter, slik som Adresseavisen, Bergens Tidende, Drammens Tidende og Aftenposten, men deres stansede konkurrenter ble tømt for utstyr. I avisoppgjøret konkluderte riksadvokatens aviskomité med at 45 aviser hadde tjent så mye under okkupasjonen at de måtte betale inn et inndragningsbeløp.[2]
Erstatningsdirektoratet reiste en prøvesak mot Morgenposten i Oslo for å få prøvd det rettslige grunnlaget for tilsvarende saker mot andre aviser. Høyesterett slo tre år senere fast at det kunne foretas inndragning av avisens inntekter så lenge avisen hadde hatt NS-innsatt redaktør og trykt propagandameldinger, kommentarer og bilder fra den tyske okkupasjonsmakten. Morgenposten ble til slutt dømt til å få inndratt 170 000 kroner, fastsatt av Høyesterett, men langt mer enn Aftenposten som slapp unna med 100 000 kroner, enda Aftenposten tjente langt mer på å utgis under krigen enn Morgenposten gjorde.[3]
Prøvesaken førte til at Erstatningsdirektoratet utarbeidet retningslinjer for erstatningskrav mot de øvrige avisene, basert på de inntekter avisene hadde hatt under krigen. 20 aviser måtte betale til sammen 1,5 millioner kroner. Stansede aviser fikk på sin side utbetalt 6,5 millioner kroner i erstatning fra Krigsskadetrygden og Justisdepartementets oppgjørsavdeling.
Avisoppgjøret ble gjennomført i hemmelighet, og de idømte erstatningsbeløpene derfor svært ulike og urettferdige. Det var avisene selv for forlangte hemmelighold for å inngå forlik. Summene ble derfor ikke offentlig kjent før Guri Hjeltnes utga sin bok Avisoppgjøret etter 1945 i 1990.[4]
Da Aftenposten inngikk en hemmelig avtale om inndragning på 100 000 kroner høsten 1949, gikk lufta ut av ballongen. Aftenposten var under krigen landets største og viktigste avis, og dermed ble det klart at det ikke ville bli særlig høye inndragningsbeløp for de andre avisene. Etter hvert som oppgjøret trakk ut i tid, mente stadig flere at en burde se framover og heller tenke gjenreisning og forsoning enn oppgjør etter krigen.
Avisen som måtte betale tilbake mest var Adresseavisen med 600 000 kroner, deretter Bergens Tidende med 194 000 kroner, Stavanger Avis (Stavanger Aftenblad og Stavangeren) med 136 800 kroner. Av 76 avissaker henla Erstatningsdirektoratet 53 saker.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ «Pressen under krigen» 9. april 2016, norgeshistorie.no
- ↑ Marie Misund Bringslid: «Fred i Norge, krig i pressen», Bergens Tidende 28. april 2015
- ↑ Ottosen, Rune: «Morgenposten» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 23. mars 2026 fra
- ↑ Marie Misund Bringslid: «Fred i Norge, krig i pressen», Bergens Tidende 28. april 2015
Se også
[rediger | rediger kilde]Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Etter freden kom krigen – i avisenes spalter av Guri Hjeltnes
- Dagbladet: «Et ubeskrevet blad»
- «Opprydning må til» av Guri Hjeltnes