Illegal avis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Illegale aviser)
Hopp til navigering Hopp til søk
Mange illegale aviser under andre verdenskrig i Norge 1940–1945 ble til i kjellerlokaler. Bildet viser en del av utstillingen i Norsk hjemmefrontmuseumAkershus festning i Oslo.

En illegal avis er en avis som blir fremstilt og distribuert i hemmelighet. De oppstår på grunn av sensur eller andre innskrenkninger av ytringsfriheten. Illegal presse har eksistert like lenge som boktrykkerkunsten.

I Norge ble slike aviser trykt under den andre verdenskrig. 12. oktober 1942 kom Terbovens forordning om dødsstraff for befatning med slik virksomhet.[1] Mer enn 5.000 nordmenn ble arrestert og 212 henrettet pga denne virksomheten.[2]

Illegale aviser under okkupasjonen av Norge[rediger | rediger kilde]

Generelt[rediger | rediger kilde]

NKPs avis Alt for Norge nr. 9 1944. Enkel og primitiv, men blant de mest avanserte trykksakene motstandsbevegelsen klarte å lage.

Det ble laget mange illegale aviser i Norge under krigen, og variasjonen var stor. Noen besto bare av et dårlig stensilert ark, andre ble trykket i et opplag. Noen konsentrerte seg om nyhetsformidling, andre var organer for politiske partier som vervet eller utdannet motstandsfolk, mens noen bare oppfordret til kamp. En norsk pamflett skrev utelukkende for å veilede sabotører. Den største av de illegale avisene var London-Nytt.[3]

Avisene var provisoriske, dårlig trykket og med et enkelt oppsett. Til tross for dette var leserkretsen svært stor, og arkene gikk fra hånd til hånd. Radio var den desidert viktigste nyhetskanalen. Radio Moskva sendte nyheter på norsk hver kveld. En engelsk radio sendte hver dag en spesiell sending med nyheter, taler og dikt på norsk. Disse sendingene var spesielt rettet mot de som skrev illegale aviser. Dikt ble til og med lest opp slik at tegnsetting, linjeskift og lignende tydelig kom frem.

Harde straffer[rediger | rediger kilde]

Både de som ble arrestert for å trykke slike aviser, og de som leverte dem, ble ofte dømt til døden eller sendt til fangeleirer rundt om i Europa. I tillegg ble distributørene utsatt for tortur for å røpe hvor avisene ble trykt. På den måten kunne Gestapo og NS arrestere enda flere motstandsfolk. Til sammen mistet 212 nordmenn livet etter å ha deltatt i dette farlige arbeidet.[3] De illegale avisene ble av nazistene sett på som en av de sterkeste motkreftene til den tyske okkupasjonen og nazistisk ideologi.

Historien[rediger | rediger kilde]

Trolig kom den aller første illegale avisen ut i Bergen i 1940. Lars Gjendemsjø beskrev den som et enkelt ark som gjenga general Ruges tale til soldatene etter kapitulasjonen i Nord-Norge. Den ble trykt i mange eksemplarer i Bergen i juni/juli 1940. En av de første i Bergen som begynte med illegale aviser, var Egill W. Aarø. Han utga Nordmannen med 4 nummer høsten 1940, trykt hos Brun & Lampe. Aarø ble arrestert nokså tidlig. Fra januar 1941 utkom Norgesposten jevnlig til ut på sommeren. Her deltok Lars Gjendemsjø, Konrad Nerheim, Heming Skre, Alexander Eidenbom og Erling Rønnestad. Nerheim holdt kontor og maskiner, mens Eidenbom tok seg av utgiftene. I Bergen gikk man også i gang med en tyskspråklig avis, Die deutsche Freiheitspartei in Norwegen, fra våren 1941. Første nummer skrev Skre og Gjendemsjø på en kafé i Kong Oscars gate 22. De utga seg for å være Hitler-motstandere i den tyske hær, og appellerte til det tyske folks ære, som nazismen blamerte. Lektor Børre Skarstein oversatte manuskriptene til tysk, og avisen kom ut i flere tusen eksemplarer. Stein-organisasjonen hjalp til med distribusjonen, og avisen fant veien helt til Nord-Norge og inn i tyske forlegninger.[4]

For det meste inneholdt de tidlige avisene dikt og appeller som gjorde seg dårlig i det tyske diktaturet. De første distributørene trykket opp flygeblader som ble levert i postkassene til tilfeldige mennesker. Det meste illegale arbeidet begynte som amatørmessig og uorganisert arbeid. Det samme gjaldt for de illegale avisene.

Interessen og lesningen av illegale aviser blomstret rundt sensommeren 1941 da radioene ble inndratt. Radioavisen begynte da å komme ut, basert blant annet på nyheter fra London, og utgitt i samarbeid med Stein-organisasjonen. Først ble den trykket i Heming Skres leilighet på Møhlenpris, selv om tyskerne hadde rekvirert hele dette bygget bortsett fra Skres leilighet. Senere ble avisen trykt i Bergen klisjéanstalts lokaler i Nygårdsgaten. Radioavisen kom med 1-2 nummer i 8 uker og ble spredt over hele Vestlandet. Med siste nummer fulgte bildet av kong Haakon og kronprins Olav under «kongebjørken» ved Molde. 2. oktober 1941 ble Stein-organisasjonen rullet opp, rundt 200 arrestert, og avisarbeidet sterkt berørt, selv om en rekke blader med ulike navn ble utgitt frem til januar 1942. At avisene fortsatte å komme ut etter arrestasjoner, var av stor betydning, fordi tyskerne da vanskelig kunne koble de arresterte til utgivelsen av avisene. Det var til og med straffbart bare å ta imot en illegal avis. [5] Heming Skre ble henrettet i Tyskland.[6] Paul Kvamme arbeidet på edruskapsnemndens kontor i Bergen og trykket illegale aviser der, men ble også tatt og henrettet.[7]

14. februar 1942 utkom første nummer av Ukenytt i Bergen, fremstilt av Egil Helle og Viktor Nøstdal, begge med bakgrunn i arbeiderbevegelsen. Bladet ble først skrevet på Nøstdals kontor i Fiskeribanken, men flyttet snart til tryggere omgivelser hos Helles søster i Hans Tanks gate. En skrivemaskin med gjennomslag ble brukt til et opplag på rundt femti eksemplarer som inneholdt nyheter fra London radio, samt ett og annet dikt. Noe senere fikk utgiverne tak i en stensilmaskin. Ukenytt ble da utgitt 2-3 ganger i uken med et opplag på 200-300. Redaksjonen ble flyttet til en kjeller i Forstandersmuget, og bladet skiftet navn til Norges Demring. Helle var redaktør og skrev nå også minneord over henrettede nordmenn, mens Nøstdal og hans bror stod for trykkingen. Etter forordningen om dødsstraff ble navnet Norges Demring fjernet, og fra 1. september 1942 til 13. juli 1943 ble avisen trykket uten noe navn. Trykkingen flyttet rundt, i Marken, Sandviken, Hans Tanks gate og til sist i desember 1942 i Harald Hårfagres gate. Der var kjelleren så kald at også trykksverten frøs og måtte tines over primus. Aviskvaliteten ble dermed svært dårlig. Våren 1943 kom Gunnar Garbo og den senere ordfører August D. Michelsen med. Han hadde egen radio, slik at nyhetene kunne hentes direkte. I løpet av 1943 startet avisen opp igjen med navnet Mot Seir i samarbeid med avisen Norsk Vilje, der Olav Strand som arbeidet ved Bergen ligningskontor, og dermed hadde tilgang til en duplikator til avistrykking. Dette holdt på å gå galt, da bare en tilfeldig forsinkelse forhindret at Egil Helle ble arrestert sammen med Olav Strand fra Norsk Vilje. Strand ble dømt til døden og skutt 30. oktober 1944,[8] mens Helle og Garbo flyktet til Sverige. Michelsen ble arrestert og dømt til konsentrasjonsleir, men skipet forliste på vei mot Tyskland, og Michelsen tok seg i stedet til Sverige. Fra februar 1944 ble Mot Seir trykt på maskinistskolen i Bergen under navnet Fram. Nå hengte avisen ut nazister ved navn, truet med rettsoppgjøret som ventet, og oppfordret til motstand mot Arbeidstjenesten AT. Sommeren 1944 ble Fram hovedorgan for Vestlandsrådet (dvs. hjemmefrontenVestlandet). Leif Wilhelmsen ble medredaktør sammen med Nøstdal, som ble arrestert i februar 1945, men slapp unna med å sitte i Espeland fangeleir de siste krigsmånedene frem til frigjøringen i mai 1945.[9]

Tyskerne kontrollerte de fleste av kommunikasjonsmediene ved å innføre sensur. De avisene som kritiserte det tyske regimet, fikk raskt en ny redaktør. Særlig hadde avisene som støttet Norges Kommunistiske Parti (NKP) eller annen kommunistisk politikk, det vanskelig. I november 1941 ble den første personen skutt for å ha lyttet til BBC på et ulovlig radioapparat og så spredt nyhetene.[3]

Herlov Rygh fikk ansvaret for norsk illegal presse, og jobbet for å koordinere de mange små gruppene rundt om i landet. I begynnelsen av 1944 ble Petter Moen ansatt av Hjemmefrontledelsen som den ene av to sjefer for de illegale avisene. Men i februar, kort tid etter, ble Moen arrestert av Gestapo.

I februar 1944 var det en stor opprulling som fikk store konsekvenser for den illegale pressen. Det nazistiske regimet hadde lenge skaffet seg informasjon ved hjelp av forhør, angivere og infiltratører. Mange mennesker ble arrestert og aviser avslørt. I ukene og månedene som fulgte ble det vanskelig for de som var igjen å fortsette å gi ut avisene. Mange aviser gikk dukken, men gjennom iherdig innsats var den illegale pressen på bena igjen. Illegale aviser ble gitt ut like til krigens slutt den 8. mai da den legale pressen tok over. Regjeringen i Norge vedtok da at pressen måtte frigjøres og forbedres for å kunne tjene det norske folk.

SitatDet er av almen interesse at der kan bli skapt den best mulige nyhetsformidling til det norske folk, men det kan ikke sees som en rettferdig og demokratisk ordning at de aviser som er utkommet under okkupasjonen med nazimyndighetenes og tyskernes samtykke, får et faktisk fortsatt monopol på avisutgivelse, etter at de lovlige norske myndigheter igjen er trådt til, blant annet fordi disse aviser er de eneste som er i besittelse av papir og materiell. Det kan derfor bli nødvendig med særskilte tiltak for å sikre at nyhetsformidlingen kommer i gang på en bredere fellesskapsbasis, ved norsk initiativ og ledelse.Sitat
Veiledning for bistand til avisdrift m.v.for I-offserer ved distriktskommandoer. London 23.11.1944

De som hadde jobbet med illegale aviser, spilte også en viktig rolle for gjenoppbyggingen av en fri presse etter krigen.

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ https://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/1709-illegale-aviser.html
  2. ^ [1] Bjørn Arvid Bagge: «Pennen er mektigere enn sverdet», Bergens Tidende 19. mars 2020
  3. ^ a b c Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn NK95
  4. ^ Alf Riple jr: «Illegale aviser i Bergen», Slik vi husker det, Bergen og omland Krigsinvalideforening, Centraltrykkeriet, Bergen 1970
  5. ^ Alf Riple jr: «Illegale aviser i Bergen», Slik vi husker det, Bergen og omland Krigsinvalideforening, Centraltrykkeriet, Bergen 1970
  6. ^ https://digitaltmuseum.no/011022716890/gravmonument-over-henning-skree
  7. ^ https://digitalt.uib.no/handle/1956.2/2867
  8. ^ https://digitalt.uib.no/handle/1956.2/2794
  9. ^ [2] Bjørn Arvid Bagge: «Pennen er mektigere enn sverdet», Bergens Tidende 19. mars 2020

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Siteringsfeil: <ref>-tagg definert i <references> har gruppeattributtet «» som ikke forekommer i teksten.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]