Reportasje
Reportasje er en faglitterær genre i nyhetsmedia, slik som aviser, tidsskrifter, radio og fjernsyn, der journalisten selv er ute for å undersøke en sak på stedet.[1][2] I sin alminnelighet dekker reportasjen aktuelle eller dagsaktuelle hendelser. Såkalte «featuresaker» kan også ha reportasjepreg, men er i mindre grad dagsaktuelle. Featuresaker er vanligvis mer omfattende enn nyhetsreportasjer og har ofte subjektive og dramaturgiske virkemidler med skjønnlitterært preg. En reportasje og en nyhetsartikkel (eller nyhet) handler begge om en dagsaktuell sak. En nyhetsartikkel er videreformidling av informasjon som tilflyter redaksjon, mens i en reportasje oppsøker journalisten selv og på eget initiativ aktuelle kilder.[3][4]
Kjennetegn
[rediger | rediger kilde]- Innhold
Stoff som dekkes i reportasjeform skal ha en viss «nyhetsverdi». Nøyaktig hva dette innebærer, har variert både i tid og utviklingen av selve media. I sin bok Editing and Design fra 1972 stilte den mangeårige redaktøren i The Times Harold Evans opp følgende kriterier:
- Saken skal dreie seg om nødvendig informasjon og uvanlige fenomener
- Saken skal bygge på observerte eller observerbare fakta
- Saken skal bestå av en uhildet gjengivelse
- Saken skal være fri for journalistens meningsytringer[5].
- Form
Tradisjonelt bygger reportasjen på den såkalte «omvendte pyramide», hvor de sentrale saksopplysningene kommer først. I trykkmedia skjer dette i ingressen», som skal ha en lengde på omtrent syv til åtte satslinjer. Resten av reportasjen er mer utfyllende, og kan ha intervjuinnslag. Hoveddelen av trykte reportasjer består av brødtekst, gjerne med mellomtitler for å bryte opp satsbildet. En reportasje skal presentere sentrale fakta i fenomenet som blir omtalt, altså hva som skjedde, hvem som var delaktig, hvor og når det skjedde.[Note 1]I visse tilfeller søker journalisten også å beskrive hvordan og hvorfor en hendelse fant sted, enda det siste kan overlappe med såkalt kommentarjournalistikk.
Spesielt i avisreportasjer gjorde «den omvendte pyramide» seg ofte gjeldende,[6] idet mindre sentralt stoff gjerne ble henvist til slutten, slik at «saken kunne kuttes bakfra». I blysatsens tid betød det i praksis at de siste linjene ble brukket ut nedenfra, slik at teksten fikk plass i satsspeilet.[7]
Billedreportasje
[rediger | rediger kilde]Fra utviklingen av brukbar fotolitografi, omtrent på 1920- og 1930-tallet, ble fotoreportasjen, hvor teksten spiller en underordnet rolle, regnet som et eget område. Spesielt magasiner som Life bidro til dets popularitet, som nådde sitt høydepunkt på 1950-tallet, men gradvis avtok frem til 1980-årene. Kjente utøvere innenfor genren er blant annet Robert Capa, Alfred Eisenstaedt, Margaret Bourke-White og Henri Cartier-Bresson.
Se også
[rediger | rediger kilde]Noter
[rediger | rediger kilde]- ^ Forfatteren Rudyard Kipling, som selv hadde journalistbakgrunn, har sammenfattet dette i sitt dikt «I Keep Six Honest...» (Ekstern lenke).
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Bech-Karlsen, Jo (1984). Avisreportasjen. Universitetsforl. ISBN 8200072002.
- ^ Orgeret, Kristin Skare (24. september 2018). «reportasje». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 13. november 2019.
- ^ https://snl.no/feature
- ^ Gregori, Sigrun Farstad (1998). Innføring i journalistikk. [Oslo]: NKS fjernundervisning.
- ^ Owen Spencer-Thomas (18. november 2013). «News values: immediacy and technology» (på engelsk). Besøkt 9. februar 2015.
- ^ Marcus Errico m.fl. «The evolution of the summary news lead.» (på engelsk). Arkivert fra originalen 18. februar 2015. Besøkt 9. februar 2015.
- ^ «Purdue Online Writing Lab» (på engelsk). Owl.english.purdue.edu.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Melvin Mencher (2010). Melvin Mencher's News Reporting and Writing (på engelsk) (12 utg.). McGraw-Hill. ISBN 978-0073511993.