Vannturbin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kaplan turbin og elektrisk generator fremstilt stilisert og gjennomskåret. «Wicked gate» er det samme som «ledeskovler» på norsk og disse styrer vannstrømmen. I et kraftverk er det ofte to eller flere slike turbiner og hver av hovedkomponentene er gjerne oppstilt i hver sin etasje.
Løpehjulet for en liten francisturbin
Byggingen en vannturbin ved Ganz i Budapest i 1886
Vindmølle
Fornybar energi

Bioenergi

Bølgekraft

Geotermisk energi

Havstrømkraft

Havvarmekraft

Saltkraft

Solkraft

Tidevannskraft

Vannkraft

Vindkraft

Envannturbin er en maskin som omformer energien i strømmende vann til roterende kinetisk energi. Vannturbiner ble utviklet på 1800-tallet, og ble mye brukt til industriell energiforsyning før elektrike kraftsystemer ble oppfunnet. Nå brukes turbiner praktisk talt kun for å generer elektrisk energi via en generator. Vannturbiner instaleres som regel i kraftstasjoner med tilknyttning til en demning. Termen vannkraftmaskin brukes akademisk i Norge.

En turbin i et vannkraftverk omskaper den potensielle energien som vann i et høyereliggende nivå (dam eller reservoar) har på grunn av gravitasjonskraften som virker mot jordens sentrum. Turbinen i et vannkraftverk transformerer potensiell energi over til kinetisk energi, og generatoren som turbinen driver transformerer kinetisk energi over til elektrisk energi. Enkelt sakt har alle turbiner et løpehjul (eller skovl) som vannet strømmer mot, og det skapes dermed en resulterende kraft på hjulets periferi. Ordet turbin henspeiler på at maskinene er konstruert for å gi vannet en rotasjonsbevegelse. Selve energioverføringen skjer på grunn av vannets bevegelse og kraft på løpehjulet når det dreier rundt (W=kraft∙vei = F∙s).

Turbintype og ytelse er begge bestemt av vannmengde og fallhøyde. Karakteristiske størrelser for en vannturbin er effekt [MW], vannmengde (slukeevne) [m3/s], turtall [rpm] og fallhøyde [m]. Flere andre parametre finnes også, og tilpasning av turbin og kraftverk til vassdraget er en kompleks teknisk-økonomisk optimalisering.

Det er opp gjennom tidene utviklet mange forskjellige turbintyper, men bare noen få av disse har blitt utviklet til å oppnå en virkningsgrad over 90 %. Det er tre turbintyper som i dag er nesten enerådende, og hver av disse dekker hvert sitt intervall for fallhøyde. Disse tre turbintypene er kaplandturbin (lave fall og stor vannmengde), francisturbin (mellomstore fall) og peltonturbin (store fall og lav vannmengde). Med disse tre typene dekkes en variasjon i fallhøyde fra noen få meter til godt over 1000 meter. Men her er det også store overlappinger i begge ender av intervallene. Det er spesielt for småkraftverk og minikraftverk at noen av de andre turbintypene som er utviklet brukes.

Vannturbiner utmerker seg ved å kreve lite vedlikehold og ha meget lang driftstid. Imidlertid er suspendert materiale (finkornet sand) i vannet en trussel for vannturbinen. Dette fordi selv stål av høy kvalitet slipes av en konstant strøm av små partikler, og en turbin kan bli fullstendig ødelagt av dette. I Norge er det spesielt vann fra isbreer som kan slite turbinene hurtig, men i andre land der elevene har med seg mye mer oppløst stoff kan dette være et enda større problem.

Et vannkraftverk utnytter en del av vannets kretsløp som igjen drives av solen. Vannkraft er dermed en evigvarende energikilde.

Historie[rediger | rediger kilde]

Vannhjul har blitt brukt i hundrevis av år som drivkraft i industrien. Deres største ulempe er størrelsen, som begrenser både nyttbar vannmengde og fallhøyden. Overgangen fra vannhjul til moderne turbiner tok om lag hundre år. Utviklingen skjedde under Den industrielle revolusjon, ved hjelp av vitenskapelige oppdagelser og metoder. De har også gjort utstrakt bruk av nye materialer og produksjonsmetoder som ble utviklet på den tiden.

Forskjellen på en turbin og et vannhjul[rediger | rediger kilde]

Ordet turbin ble introdusert av den franske ingeniøren Claude Burdin tidlig på 1800-tallet og er avledet fra det latinske ordet for «hvirvlende» eller «strømning». Hovedforskjellen mellom tidlig vannturbiner og vannhjul, er at en virvelkomponent (i matematikken brukes det engelske ordet «curl», som også brukes på norsk) av det strømmende vannet overfører energi til en rotor. På grunn av denne ekstra bevegelseskomponent tillates turbinen å være betydelig mindre enn et vannhjul med samme ytelse. Da turbinene ble introdusert kunne de utnytte en større vannmengde ved å rotere raskere, samt at de kunne utnytte mye større fallhøyder. (Senere ble impulsturbiner utviklet som ikke benytter seg av virvel-prinsippet).

Tidslinje[rediger | rediger kilde]

Romersk «turbinmølle» på Chemtou, Tunisia. Den tengentsielle vannstrømmen fra kanalen og inn i den sirkelformede sjakten gjorde at det neddykkede horisontale hjulet som satt på en aksel roterte som en virkelig turbin.[1]
Løpehjulet til en Francis turbin, med en ytelse på nesten en million hk (tilsvarer 750 MW), blir installeres på Grand Coulee Dam, USA.
Et propelllignende løpehjul med en ytelse på 28 000 hk (tilsvarer 21 MW)

De tidligste kjente vannturbiner som er funnet stammer fra Romerriket. To møller med helix-turbin av nesten identisk konstruksjon ble funnet på Chemtou og Testour, i dagens Tunisia, datert til slutten av 300-tall eller tidlig 400-tall eKr. Et horisontalstilt vannhjulet med skråstilte blader ble installert på bunnen av en vannfylt sirkulær formet sjakt. Det strømmende vannet kom inn i sjakten tangentielt via en kanal, og skapte dermed en virvlende vannmasse som fikk det helt nedsenket hjulet til å opptre som en virkelig turbin [1]

Johann Segner utviklet en reaktiv vannturbin (Segner hjul) i midten av det 1700-tallet i Kongedømmet Ungarn. Den hadde en vannrett akse, og var en forløper til dagens moderne vannturbiner. Dette er en veldig enkel maskin som fortsatt produseres i dag for bruk i minikraftverk. Segner jobbet sammen med Euler på noen av de tidligste matematiske teorier om turbindesign. På 1700-tallet hadde en viss Dr. Barker oppfunnet en lignende reaksjonshydraulisk turbin som ble brukt under demonstrasjoner i forelesninger. Den eneste kjente overlevende eksempel på denne type maskin som brukes i kraftproduksjon stammer fra 1851,og er funnet på Hacienda Buena Vista i Ponce, Puerto Rico. [2][3]

I 1820 utvikler Jean-Victor Poncelet en turbin for innoverstrøm.

I 1826 utvikler Benoit Fourneyron en turbin for utoverstrøm. Dette var en maskin med høy virkningsgrad (omentrent 80%) som sendte vann gjennom et løpehjul med bladene buet i samme plan som hjulet. De stasjonære utløpetsskovlene var også buede.

I 1844 utviklet Uriah A. Boyden en turbin for utoverstrøm som forbedret ytelsen til Fourneyronturbinen. Løpehjulet til denne var formet som en francisturbin.

I 1849, James B. Francis forbedret reaksjonsturbinen med innoverstrøm med en virkningsgrad over 90 %. Han gjennomførte også avanserte tester og utviklet tekniske metoder for konstruksjon av vannturbiner. Francisturbinen er oppkalt etter ham, og er den første moderne vannturbin. Dette er fortsatt det mest brukte vannturbin i verden i dag. Francisturbin kalles også en radialstrømnings turbin, ettersom vannet strømmer fra den ytre omkretsen mot sentrum av løpehjulet.

Vannturbiner med innoverstrøm har en bedre mekanisk arrangement og alle moderne reaksjon vannturbiner er konstruert på denne måten. Fordi vannet virvler innover, akselererer det, og overfører energi til løpehjulet. Vannets trykk reduseres til atmosfærisk trykk, eller i noen tilfeller under atmosfærisk trykk, når vannet passerer gjennom bladene og mister sin energi.

Rundt 1890 ble det moderne glidelager (lager med oljefilm mellom de bevegelig og faste deler av stål) oppfunnet, nå bruks disse til å holde oppe tunge løpehjul i vannturbiner. Per 2002, ser det ut til et glidelager har en MTBF på mer enn 1300 år.

Rundt 1913 oppfant Viktor Kaplan turbinen som bærer hans navn, nemmelig kaplanturbinen, som er en propell-lignende maskin. Det var en videreutvikling av francisturbinen, men revolusjonert muligheten til å utvikle vannfall med liten fallhøyde.

Forbedring av turbiners virkeområde og virkningsgrad har vært av stor viktighet helt frem til nå. Det er ønskelig at turbintypene skal kunne tilpasses innenfor størst mulige variasjonsområder både når det gjelder fallhøyde og vannmengde. Her er det både design og materialvalg (stållegeringer) som byr på utfordringer. Ved vannkraftlaboratoriet ved Norges tekniske høyskole i Trondheim greide professor Gudmund Sundby på tidlig 1920-tall, sammen med Kværner Brug, å utvikle en francisturbin med en virkningsgrad på nesten 95 %. Dette var flere prosentpoeng over hva som på denne tiden var vanlig. Selv i dag er dette omentrent det høyeste som kan oppnås for en vannturbin av denne typen. Dette mener historikere er starten på norsk turbinindustris verdensledende posisjon.[4]

Nytt konsept[rediger | rediger kilde]

Figur hentet fra fra Lester Peltons opprinnelige patent (oktober 1880) på turbinen som bærer hans navn.

Utdypende artikkel: Peltonturbin

Alle vanlige vannkraftmaskiner inntil slutten av 1800-tallet (inkludert vannhjulet) var i utgangspunktet reaksjonsmaskiner; vanntrykket skapt av fallhøyden virket på maskinen og produsert mekanisk arbeid. En reaksjonsturbin har behov for å fullt ut å inneholde vann for at energioverføringen skal kunne skje.

I California i I 1866 hadde møleren Samuel Knight oppfunnet en maskin som tok impulssystem til et nytt nivå. [5] [6] Inspirert av høytrykks vannspylesystemer som ble bruket i såkalt hydraulisk gruvedrift for gullutvinning, utviklet Knight et hjul med påmonterte skåler som fanget energien som en fri vannnstråle dannet. Vannstrålen hadde han fått fra et vertikalt rør (eller rørgate) som var flere hunder meter høyt og som omdannet potenisel energi til til kinetisk energi. Dette kalles en impuls- eller tangentialturbin. Vannet kommer inn med en hastighet som er omtrent det dobbelte av hastigheten til skålene på periferien av hjulet, tar en «u-sving» i skålene og faller ut med lav hastighet.

Lester Pelton (1829-1908) eksperimentere i 1879 med et hjul av samme typen som Knight hadde utviklet, men han utviklet et hjul påmontert en type doble skåler, som sente vannet ut til sidene. Disse doble skålene hadde i mitden en kvass egg som kløyver vannstrålen. Dermed ble virkningsgraden høyere fordi noe av energitapet som hjulet til Knight hadde, ble eliminert. Knights hjul hadde nemmelig den svakheten at noe av vannet som ble sent ut av skålene havnet tilbake mot midten av hjulet. William Doble forbedret rundt 1895 Peltons turbinhjul med halv sylindriske skåler, med å bytte disse ut med elliptisk skåler. Denne nye eliptiske skålene ga han i tillegg et kutt, slik at vannstrålen skulle få et bedre innløp. Forbedringen innebærer at strålen får anledning til å treffe rett på eggen i midten av skålen, uten at noe av strålen blir avskjert av skålen rett forran. Dette er den moderne form av en peltonturbin, og disse oppnår i dag over 90 % virkningsgrad. Pelton hadde vært en ganske effektiv formidler av sitt design, og selv om Doble overtok Pelton selskap, endre han ikke navnet på selskapet til Doble fordi dette merkenavnet allerede var anerkjent.

Turgoturbinen (med halve skåler og vannstråle inn fra siden) og Bankiturbinen (vannstråle gjennom en rottor av vertikalt stilte lameler) var senere oppfinneler basert på impulsturbin-typen.

Teori for virkemåten[rediger | rediger kilde]

Meget enkelt sakt er prinsippet for en vannturbin at strømmende vann ledes til bladene på et løpehjul, og det strømmende vannet resulterer i en kraft på bladene. Siden løpehjulet roterer, virker kraften over en distanse. Kraft som virker over en distanse er selve definisjonen av arbeid, W= F·s, der F er kraft og s er distanse. På denne måte blir energien overført fra vannstrømmen til turbinen. Vannet ledes gjennom et rør fra en dam til turbinen, og den vertikale høydeforskjellen mellom dammen og turbinen kales for fallhøyden. En turbin omformer vannets poteniselle energi til kinetisk energi.

Vannturbiner er delt inn i to grupper; reaksjonsturbiner og impulsturbiner.

Formen på vannturbinbladene er avhengig av trykket til vannet, og den type løpehjul som blir valgt. Derfor kan det være et stort variasjonsområdet for utformingen innenfor hver av turbintypene.

Reaksjonsturbiner[rediger | rediger kilde]

Fransisturbin med spiraltromme, der halvparten av dekslet i senter er fjernet på venstre side. Dermed vises en del av ledeskovlene og deler av løpehjulet. Utløpsrøret (eller sugerøret på grunn av sug som oppstår) er det krumme røret som peker ned i sentrum av bildet. Innløpet til turbinen peker ned mot fundamentet til høyre. Akslingen er den hvite sirkelen helt i senter. Oprinnelig plassering var Vorarlberger Kraftwerke i Østerriket. Foto: Friedrich Böhringer.

Utdypende artikkel: Kaplanturbin

Utdypende artikkel: Francisturbin

I reaksjonsturbiner skjer hele energioverføringen når vannet strømmer gjennom turbinen, noe som gjør at trykket endrer seg etter som vannet beveger seg gjennom turbinen og gir fra seg sin energi. Disse må være innkapslet for å motstå vanntrykket (eller sug), eller de må være fullstendig neddykket i vannstrømmen. Newtons tredje lov beskriver overføring av energi for reaksjonsturbiner.

De mye bruket turbintypene francisturbin og kaplanturbin er konstruert ved at løpehjulet er plasert i senter av en spiraltromme. Spiraltrommen har form lik et sneglehus, altså med jevnt nedtrappende diameter. Vannet ledes inn der diametern er størst. I senter av spiraltrommen er det en åpning der løpehjulet plasseres. Selve sirkelformen og ledeskovlene skaper vannets rotasjonsbevegelse. Vannet forsvinner ut av et rør i senter spiraltrommen som står normalt på spiraltrommens plan. På den motsatte siden er det satt inn en aksling som holder løpehjulet i posisjon. Akslingen dras rund av løpehjulet og er tilkoblet generatoren. Ledeskovlene nevnt over kan reguleres, og med det kan vannstrømmen inn på løpehjulet reguleres og dette igjen bestemmer ytelsen som geratoren gir.

Kaplandturbinen og francisturbinene har altså det til felles at spiraltrommen for begge typene har veldig lik utforming. Derimot er løpehjulene vesentlig ulike. Kaplandturbinens løpehjul likner en skipspropell, mens fransisturbinen har løpehjul som best kan forståes av å se på illustrasjonene på siden. Kaplandturbinen er konstruert for små fall og svært store vannmengder, mens francisturbinen er vannlig for medium fallhøyde og vannmengde.

De fleste vannturbiner i bruk er reaksjonsturbiner, og brukes ved lave (< 30 m) og medium (30-600[7] m) fallhøyder. I en reaksjonsturbin oppstår trykkfall i både faste og bevegelige skovler. De er i stor grad brukt i forbindelse med demninger og store kraftverk.

Impulsturbiner[rediger | rediger kilde]

Detalt av en peltonturbins løpehjul som tydelig viser skålenes ovale form og eggen i midten som kløyver vannstrålen. Kuttet yterst i skålen som skal motvirke at vannstrålen avskjeres av skålen foran. Foto: High Contrast

Impulsturbiner endrer hastigheten (her må en være klar over at i fysikken gjøres det forskjell på fart og hastighet, da hastighet beskrives både av fart og retning) av en vannstråle. Strålen virker med en kraft på turbinens krumme skovler (skåler i en peltonturbin) noe som endrer retningen på strømningen. Den resulterende endring i fart (impuls) fører til en kraft på turbinbladene. Ettersom turbinen roterer, vil kraften virker over en distanse (arbeid) og vannstrømmen ut har redusert energi. I en impulsturbin er trykket i vannet som strømmer over rotorbladene konstant, og alt arbeidet skjer på grunn av forandring i den kinetisk energi til vannet. Vannet er i kontakt med skovlene til løpehjulet i svært kort tid.

Før vannet treffer turbinskovlene på løpehjulet, er vanntrykket (potensiell energi) konvertert til kinetisk energi av en (eller flere) dyser som er rettet inn mot hjulet. Ingen trykkendring skjer på turbinbladene, og turbinen krever egentlig ikke å stå i en kapsling for å fungere. Alikevel brukes altid en kapsling over løpehjulet fordi vannspruten fra turbinen ikke kan tillates å fare fritt omkring. Vannet faller mer eller mindre død ut av turbinen og ledes ut av kraftverket i en kanal.

Endring av pådraget og derved effekten som turbinen yter, reguleres ved at vannstrålen(e) som går inn på løpehjulet kan reguleres. I dysen(e)s senter er det en nål, og ved å justere denne inn eller ut kan dimeteren på vannstrålen varieres. Justeres nålen helt inn mot dyseåpningen stenger nålen helt for vannet.

Newtons andre lov beskriver overføring av energi til impulsturbiner. Impulsturbiner brukes ofte for svært høye trykk (fallhøyde over 1000 m) og mindre vannmangde enn francis- og kaplanturbinen.

Effekt og driftsforhold[rediger | rediger kilde]

Sammenheng mellom fallhøye vannmengde og effekt[rediger | rediger kilde]

Den effekt som er tilgjengelig i en strøm av vann til en vannturbin er:

P=\eta\cdot\rho\cdot g\cdot h\cdot\ q

der:

  • P= effekt [J/s] eller [W]
  • \eta= turbinvirkningsgraden (ønskes elektrisk effekt må også virkningsgraden for generator og eventuelt transformator også inkluderes)
  • \rho= konstant for tettheten av vann [1000 kg/m3]
  • g= konstant for tyngdeakselerasjonen [9,81 m/s2]
  • h= fallhøyde [m]. Her menes netto fallhøyde og falltap på grunn av rørfriksjon må trekkes fra.
  • q = strømningshastighet [m3/s], for turbiner brukes ofte termen slukeevne.

For et gitt anlegg med turbin og kraftverk er det bare strømningshastigheten som kan endres. Fallhøyden vil riktig nok variere med fyllingsgraden i dammen, men alle de andre størelsene vil være konstante. Dermed kan effekten som en turbin yter, som forklart over, kun reguleres med vanngjennomstrømningen. Dette på forskjellige måter alt etter turbintypen. Dette kan i motsetning til for eksempel i et dampkraftverk, gjøres hurtig.

Sammenheng mellom turtall moment og vannhastighet[rediger | rediger kilde]

Den basale sammenhengen mellom effekt P [W], turtall n [radianer/sek] og dreiemoment T [Nm] er slik:

P=T\cdot\omega

der  \omega = {2 \pi n \over 60}, der igjen n er omdreiningstallet [rpm]

Om en tenker seg at rotoren holdes helt fast og turbinen har fult pådrag, vil vannet strømme gjennom turbinen, men uten at det utvikles effekt. Vannstrålen vil i for eksempel en peltonturbin kastes tilbake i en 180°-kurve, men omtrent med samme hastighet som det hadde inn på skålene. Turtallet er null, og selv om det virker er vridemoment blir P lik null i formelen over. Den andre ytterligheten er at turbinen får løpe helt fritt. Vannstrålen i en peltonturbin går da bare rett frem, og løpehjulets periferihastighet blir nesten identisk med vannstrålens hastighet. Nå er det dreiemomentet i formelen over som blir lik null, og det utvikles ingen effekt nå heller. Dette kalles rusehastighet.

Det som gir optimal effekt ut av en peltonturbin er at pereferihastigheten er halvparten av vannstrålens hastighet. Peltonturbiner er konstruert med dette dette for øyet, og vannet vil ideelt falle ned fra løpehjulet med svært redusert hastighet. De andre turbintypene vil prinsippielt oppføre seg på samme måte ved disse ytterpunktene, og må også ha en bestemt hastighet i forhold til vannhastigheten for å gi full effekt.

Når en turbin tilknyttes en trefaset synkrongenerator for vekselstrømsnett vil en kreve at frekvensen i nettet er tilnærmet konstant. Da gjelder følgende formel for turtallene som kan oppstå og som er bestemt av generatorkonstruksjonen:

 n = {120f \over p}

der:

  • n [rpm] er turtallet
  • f [Hz] som er bestemt av krafsystemet og er konstant lik 50 Hz
  • p er poltallet og er et heltall fra 1 og oppover.

Ved å sette inn i denne formelen finner en at generatorens turtall kan være 3000, 1500, 1000, 750, 600, 500,... rpm. Imidlertid er det vanlige for vannturbiner et turtall mellom 1000 og 100 rpm.[8] I et kraftsystem er praktisk talt alle generatorer av typen synkrongenerator. Dermed blir forholdet mellom frekvens i kraftsystemet, generatorens og turbinens omdreiningstall, helt eksakt korrelerte.

Turbinregulatoren[rediger | rediger kilde]

Turbinregulator for en liten francisturbin. Turbinen midt i bildet, generatoren bak denne til venstre og selve regulatoren midt på bildet foran. En ser stengene for overføring av regulatorens ønskede pådrag til turbinens ledeskovler. (Alle de små armene tilknyttet ringen på utsiden av turbinen er hver tilknyttet en ledeskovel.) Turbinregulatoren virker også som kraftforsterker og servo, da det er store krefter som skal til for å endre på ledeskovlenes innstilling. Bilde fra: Santa Ana River Hydroelectric System, SAR-3 Powerhouse, San Bernardino National Forest, Redlands, San Bernardino County, CA
Bilde fra Hammeren kraftstasjon som opprinnelig leverte elektrisitet kun til Oslo. Legg merke til de store svinghjulene.

Det er viktig at summen av effekten levert fra alle generatorene i kraftsystemet er nøyaktig lik summen av forbruket (i husholdninger og industri). Samtidig må turtallet til turbin og generator, og dermed frekvensen i kraftsystemet være noenlunde konstant. Turbinregulatoren sørger for at dette skjer automatisk ved å måle turbinens turtall og sørge for at dette holdes konstant ved å regulere pådraget (vannstrømmen) til turbinen. I et kraftsystem med mange tilknyttede generatorer skjer denne reguleringen samtidig for alle turbiner ved forbruksendringer.

Om det i kraftsystemet skjer en lastreduksjon (forbrukerne reduserer sitt energiforbruk) vil ikke turbinenes regulatorer respondere momentant, dessuten kan ikke vannet i en tilførselstunnel som kanskje er flere kilometer lang kunne redusere hastighet momentant. Dette blir analogt med et stort godstog, det kan veie mange tusen tonn og selv om det har stor bremsekraft tar det lang tid å redusere hastigheten. Det samme er tilfelle med lastøkning i kraftsystemet, vannet kan ikke plutselig øke hastighet. Dermed vil en lastreduksjon føre til at hastigheten til aggregatene øker og frekvensen i nettet går opp. Dette fordi alle de tilknyttede generatorene har konstant dreiemoment (T) gitt av turbinene, samtidig som effekten (P) reduseres. Dermed må turtallet (n) og frekvensen (f) gå opp. De to formlene rett over viser sammenhengen matematisk. Motsatt vil en lastøkning føre til redusert omdreiningstall og frekvens. Dette fordi dreiemomentet i første omgang er konstant, effekten øker og turtallet må da gå ned. I aller første omgang er det turbinene og generatorenes samlede opplagrede kinetiske energi i de roterende masser (treghetsmoment) som tar opp eller leverer ut energi. Siden disse tilsammen i et stort kraftsystem veier mange hundretusen tonn vil en liten hastighetsendring kunne bety mye opptatt eller frigjort energi.

I gamle dager da turbinregulatorene ikke var særlig raske, og kanskje bare en eller noen få kraftverk var tilknyttet samme kraftnett, ble det gjerne behov for å sette på store svinghjul på turbinene for å stabilisere turtallet og frekvensen i nettet.

Turbinens motsatte reaksjon på turbinregulatorens pådragsendring[rediger | rediger kilde]

En spesiell egenskap med vannturbiner er at de i første omgang responderer motsatt på turbinregulatorens hensikt med endring av pådraget. Igjen kan peltonturbinen analyseres. Dysen (eller dysene) gir ut en vannstråle med en gitt diameter som øver et vist moment på løpehjulet. Ved lastreduksjon vil regulatoren sørge for at pådraget reduseres ved at dysen minker åpningen og strålen får mindre diameter. I første omgang vil ikke vannet i tilførselstunnelen endre hastigheten, som forklart over. Vannstrømmen i tilførselstunnelen er altså konstant, mens dysen reduserer påningen. Dette resulterer i større vannhastighet ut av dysen. Turbinens løpehjul får dermed økt turtall og effekt, selv om kraftsystemet etterspurte det motsatte. Motsatt resons skjer ved en lastøkning i nettet, turbinene respnderer med lavere turtall og effekt. Disse forløpene har gjerne kort varighet, bare noen sekunder. De roterende masser i generatorene demper ut virkningene, samtidig som turbinregulatorene har dempefunksjoner. Alikevel vil frekvensen variere noe opp og ned med lastendringer i den tiden dette tar.

Vannvei, turbin, generator, turbinregulator og kraftsystem danner til sammen et kompleks dynamisk system, der responsen på en endring gjerne er avhengig av endringens hurtighet. En kaller kunnskapen om slike systemer for teknisk kybernetikk, og en definerer et kraftsystem som et dynamisk elektromekanisk system.

Ikke alle turbiner trenger turbinregulator, er generatoren liten og tilknyttet et stort kraftsystem er det vanlig å la turbinen gå med et fast pådrag som kan justeres manuelt.

Pumpekraftverk[rediger | rediger kilde]

Noen vannturbiner er designet for å brukes i pumpekraftverk. Disse kan reversere vannstrømmen og fungere som en pumpe for å fylle en høyereliggende reservoar, deretter kan de gå tilbake til turbin-modus for kraftgenerering. Fyllingen av reservoaret skjer gjerne når kraftbehovet er lite, og kraftverket genererer strøm når etterspørsel er stor. Denne typen turbin er vanligvis en deriazturbin eller francisturbin. I seg selv er en francisturbin ikke så ulik en sentrifugalpumpe, men trykkendringen og energiretningen er motsatt.

Virkningsgrad[rediger | rediger kilde]

Store moderne vannturbiner operere med virkningsgrad større enn 90 %. Peltonturbinen kan ha en virkningsgrad på 92–93 %, Francisturbinen 95–96 % og Kaplandturbinen kan oppnå 92–93 %.[9]

Francisturbinen utmerker seg altså med en høy virkningsgrad, men virkningsgraden er ikke like høy over hele pådragsområdet. Peltontubinen har en virkningsgradskurve (kurve som viser virkningsgrad som funksjon av pådrag) som holder seg flattere enn francisturbinen, og den er dermed godt egnet for varierende belastning. En flerstrålet peltonturbin kan ha en virkningsgrad over 90 % med pådrag varierende fra 25 til 150 % av nominell effekt. Det som er gunstig med en flerstrålet peltonturbin er at antallet stråler som benyttes kan varieres fra bare én og oppover. Kaplanturbinen har både ledeskovler og løpehjulskolver som kan reguleres, det gjør at denne turbintypen også har stor virkningsgrad over et stort pådragsområde og ved varierende fallhøyde.[7]

Typer av vannturbiner[rediger | rediger kilde]

Ulike typer løpehjul tilhørende forskjellige turbiner. Fra venstre til høyre: Peltonturbin, to typer av Francisturbin og Kaplanturbin

Reaksjonsturbiner:

Impulsturbiner:

Design og anvendelse[rediger | rediger kilde]

Diagram som viser anvendelsesområdet for forskjellige turbiner ut fra fallhøyde (head) og vannmengde (flow). Effekten ut fra kombinasjonen av de to størrelsene er vist som diagonale linjer. Legg merke til den store overlappingen som francisturbinen har, både nedover mot kaplanturbinen og oppover mot peltonturbinen.

Turbinvalg er hovedsakelig basert på den tilgjengelige fallhøyde, og i mindre grad vannmengde (slukeevne). Generelt brukes impulsturbiner for høy fallhøyder, og reaksjonsturbiner brukes til små fallhøyder. Kaplanturbiner med regulerbar bladstigning (vinkel på bladene) er godt tilpasset til store variasjonsområder av vannmengde- eller fallforhold, siden deres maksimale virkningsgrad kan oppnås over et vidt område av vannmengde.

Små turbiner (for det meste under 10 MW) kan ha horisontal aksling, og unntaksvis kan store rørturbiner opp til 100 MW eller så være horisontale. Svært store francis- og kaplanmaskiner har vanligvis vertikal aksling fordi dette gjør best mulig bruk av tilgjengelige fallhøyde, og gjør installasjon av generatoren mer økonomisk. Peltonturbiner kan ha vertikal eller horisontal aksel helt uavhengig av fallhøyden, på grunn av at størrelsen på maskinen uansett er så mye mindre enn det tilgjengelige fallet. Noen impulsturbiner bruke som nevnt flere vannstråler per løpehjul for å øke spesifik vannhastighet og for å balansere kraftene på akselen.

Typisk variasjonsområde for fallhøyde[rediger | rediger kilde]

Fallhøyden som en turbin kan benyttes for er blant annet avhengig av renheten av vannet. Suspendert sand sliter turbinen og betyr at den må repareres hyppigere, eller at deler må skiftes ut. Uviklingen av turbiner har derfor dreid seg mye om materialvalg som kan motså erosjonen som vannet kan gi. En francisturbin kan brukes til fallhøyder i området 700-800 m uten problemer med slitasje og kavitasjon om den dykkes (turbinen plasseres under vannspeilet til basenget der vannet løper ut) og vannet er stor renthetsgrad.[7] Peltonturbiner brukes til de aller største fallene.

• Vannhjul
• Arkimedes-skrueturbin
• VLH-turbin
• Kaplanturbin
• Francis turbin
• Pelton
• Turgoturbin

0,2 < H <4 ( H = fallhøyde i m)
1 < H <10
1,5 < H <4,5
20 < H <40
10 < H <600[7]
50 < H <1300
50 < H <250

Hovedligningen for turbiner[rediger | rediger kilde]

Hovedligningen for en vannturbin uttrykker sammenheng mellom netto (effektiv) fallhøyde og vannets hastighet ved innløp og utløp av turbinens løpehjul:

 H_n g \eta =  (u_1 c_{1u} - u_2 c_{2u})

der:

  • Hn = netto fallhøyde [m]
  • g = tyngdens akselerasjon 9,81 m/s2
  • \eta = virkningsgraden (tall fra 0 til 1)
  • u = rotores periferihastighet ved innløp u1 og u2 ved utløp [m/s].
  • c = projeksjoner av vannets hastighetskomponenter normalt på radius til løpehjulet ved innløp c1u og utløp c2u [m/s].

Denne lignignen er vesentlig ved konstruksjon av såvel vannturbiner som andre typer tyrbiner.

Spesifikk hastighet[rediger | rediger kilde]

Den spesifikke hastigheten n_s for en turbin karakteriserer dens form på en måte som ikke er relatert til størrelsen. Dette gjør at et nytt turbindesign som kan skaleres opp fra en eksisterende design av kjente ytelse. Den spesifikke hastigheten er også det viktigste kriteriene for å tilpasse et bestemt vannfall til riktig turbintype. Den spesifikke hastighet er den hastighet som turbinen roterer med for en bestemt vannmengde, q, for én enhet fallhøyde og derved er i stand til å produsere én enhet effekt.

Affinitetslovene[rediger | rediger kilde]

Skaleringslovene, som også kalles affinitetslovene, gjør at ytelsen til en turbin kan bli estimert basert på modellforsøk. En miniatyrmodell av en foreslått turbin, som kan være omtrent 0,3 m i diameter, kan testes i et laboratorium. Målingene kan anvendes til den endelige konstruksjonen med høy grad av sikkerhet. Affiniteslovene er utledet ved å kreve formlikhet mellom testmodell og den virkelige turbinen.

Strømningen gjennom turbinen styres enten av en stor ventil, eller ved at ledeskovler er anordnet rundt periferien på utsiden av løpehjulet. Trykkforskjellen og gjennomstrømning for turbinen kan plottes for forskjellige verdier av ledeskovelåpning for derved å lage et diagram som viser virkningsgraden for turbinen under varierende forhold.

Rusehastighet[rediger | rediger kilde]

Rusehastigheten for en vannturbin er dens hastighet ved full gjennomstrømnig av vann når den ikke har noen belastning. Turbinen må utformes til å overleve de mekaniske krefter som oppstår ved denne hastighet. Produsenten skal dokumentere rusehastighetsklasse.

Vedlikehold[rediger | rediger kilde]

Løpehjulet til en francisturbin på slutten av sitt liv som viser kavitasjonsgroper og utmattingssprekker som vil kunne lede til katastrofal havari. Deler av løpehjulet kan løsne slynges inn i spiraltrommen og slå stykker i den. Turbinen kan ødeleges på en nesten eksplosjonsartet måte, i tillegg til at kraftstasjonen fylles med vann. Tidligere reparasjoner der det er brukt rustfritt stål ved sveisning er også synlige.
Skåler i en peltonturbin som er erodert av løsmasser i vannet. Løpehjulet har tilhørt Barrage d'Emosson kraftverk i Sveits

Turbiner er laget for å kjøre i flere tiår med svært lite vedlikehold av hoveddelene, og overhalings intervaller er i størrelsesorden av flere år. Vedlikehold av løpehjulet og deler som utsettes for vann omfatter utskifting, inspeksjon og reparasjon av slitte deler.

Normal slitasje omfatter groper fra kavitasjon, utmattingssprekker, og slitasje fra suspendert stoff i vannet. Stålelementer kan repareres ved sveising, vanligvis med rustfritt stål. Skadede områder kuttes eller gravdes ut, deretter sveiset det over slik at opprinnelig form oppnåes, eller eventuelt en forbedret profil. Gamle turbiner kan ha en betydelig mengde av rustfritt stål lagt på ved slutten av sin levetid. Omfattende sveiseprosedyrer må gjerne brukes til å oppnå høy nok kvalitet etter utført reparasjon.[10]

Andre elementer som krever inspeksjon og reparasjon under overhalinger inkluderer lagre, tettinger og akselhylser, servomotorer, kjølesystem for lagrene og generatorviklinger, tetningsringer, ledeskovler og alle overflater[11]

Se også[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Water Turbines – bilder, video eller lyd

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b . Wilson 1995, s. 507F.; Wikander 2000, s. 377; Donners, Waelkens & Deckers 2002, s. 13
  2. ^ R. Sackett, s. 16.
  3. ^ Barker Turbine / Hacienda Buena Vista (1853) Valg. American Society of Mechanical Engineers. Valgnummer 177.
  4. ^ Lars Thune:Statens kraft – Kraftutbygging og samfunnsutvikling. Universitetsforlaget 2006, ISBN-10:82-15-01054-7
  5. ^ W. A. Doble, The Tangential Water Wheel, Transaksjons in American Institute of Mining Engineers, vol. XXIX, 1899.
  6. ^ W. F. Durrand, The Pelton Water Wheel, Stanford University, Mechanical Engineering, 1939.
  7. ^ a b c d Casper Vogt-Svendsen :Turbiner – Energiopratør VK2 bedrift. Elforlaget, 2000. ISBN 82-7345-285-9.
  8. ^ Curt Ulvås:Maskinlære. Universitetsforlaget, 1966. Oversatt fra svensk.
  9. ^ Heggstad, Ragnar & Lundby, Leif. (2010, 16. desember). Vannkraftmaskin. I Store norske leksikon. Hentet 12. juli 2014 fra http://snl.no/vannkraftmaskin.
  10. ^ United States Department of the Interior Bureau of Reclamation; Duncan, William (revised April 1989): Turbine Repair (Facilities Instructions, Standards & Techniques, Volume 2-5) (1.5 MB pdf).
  11. ^ United States Department of the Interior Bureau of Reclamation; Duncan, William (revised April 1989): Turbine Repair (Facilities Instructions, Standards & Techniques, Volume 2-5) (1.5 MB pdf).

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Donners, K.; Waelkens, M.; Deckers, J. (2002), «Water Mills in the Area of Sagalassos: A Disappearing Ancient Technology», Anatolian Studies 52: 1–17 
  • Wikander, Örjan (2000), «The Water-Mill», i: Wikander, Örjan, Handbook of Ancient Water Technology, Technology and Change in History, 2, Leiden: Brill, ss. 371–400, ISBN 90-04-11123-9
       
  • Wilson, Andrew (1995), «Water-Power in North Africa and the Development of the Horizontal Water-Wheel», Journal of Roman Archaeology 8: 499–510 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]