Xylografi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Albrecht Dürers tresnitt Ritter, Tod und Teufel fra 1513 er eksempel på mesterlig tegning og håndverk.
Et av Thomas Bewicks karakteristiske småbilder i forbilledlig xylografisk teknikk.
Utsnitt fra London av Gustav Dore er typisk eksempel på xylografi brukt som trykkmetode for billige masseopplag. Man må studere bildet på nært hold for å se teknikken.
Xylografi fra Teknisk ukeblad 1893 viser arkitekten ved tegnebordet. Xylografisk teknikk passer godt til detaljerte motiver.

Xylografi er en grafisk trykkmetode der bilder blir skåret inn i den harde endeveden av buksbom. Ordet «xylografi» er fra gresk sammensatt av prefikset xylo, som betyr «tre», og sufikset grafi, som betyr «skrift», altså «treskrift».

Billedtrykk og «leselyst»[rediger | rediger kilde]

Metoden ble oppfunnet av gravøren Thomas Bewick, og representerte en revitalisering av tresnittet. Trykkplatene, som på fagspråket omtales som stokker, hadde så harde og tette fibre at skjæringen kunne utføres som tonsnitt. Den forfinede metoden gjorde ikke bare xylografiet konkurransedyktig med billedgjengivelsen i de langt mer arbeidskrevende dyptrykksmetodene, kobberstikk og litografi, men stokkene kunne også som høytrykk monteres direkte inn i settekassene sammen med teksttypene.

Den typografiske nyvinningen som besto i at tekst og bilder kunne trykkes i samme operasjon, var helt en helt avgjørende forutsetning for fremveksten av den moderne ukepresse. Xylogografiet var nemlig både tids- og kostnadsbesparende, og fra begynnelsen av 1800-tallet ble slike billige billedmagasiner, eller illustrerte skillingsblader et viktig virkemiddel mot analfabetisme. Bildene utbredte leselyst gjennom å skape tekstlig nysgjerrighet hos allmuen (Edvardsen 1997).

Teknikk[rediger | rediger kilde]

Xylografi er i prinsippet samme teknikk som tresnitt, men fordi trykkplaten er laget av endeved fra harde tresorter istedenfor av lengdetre, blir avtrykket finere og mer detaljert. Xylografen skjærer ut motivet med såkalte stikler som også brukes ved kobberstikk. Ved større arbeider limes flere stykker endeved sammen. Xylografiet, det vil si et xylografisk trykk, tåler langt større opplag enn tresnittet fordi det brukes hard og trykkbestandig endeved. Tresortene kan for eksempel være buksbom eller kristtorn

Historikk[rediger | rediger kilde]

Xylografi er kjent fra Kina i det 1. århundre, men kom langt seinere til Europa. Albrecht Dürer (1471–1528) er kjent for sine arbeider med tresnitt og xylografi, men det skulle gå bortimot 350 år etter at Johann Gutenberg oppfant trykkeripressen i 1453 at teknikken med å skjære i tre ble utviklet videre. Teknikken ble tatt opp og gjort kjent av engelskmannen Thomas Bewick (1753–1829) gjennom arbeidene hans på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet.

Oppsving og tilbakegang[rediger | rediger kilde]

Bewick gjorde gravering på en mye hardere treblokk enn tidligere, og istedenfor å skjære på siden av trekkstokken brukte han enden. Istedenfor en kniv brukte han en graveringskniv for kobber med en V-formet spiss. På denne måten kunne han skape meget detaljerte graveringer som likevel skilte seg fra de som ellers ble laget på kobberplater. I motsetning til trykk fra kobberplater, som hurtig ble ødelagt, var trykk fra trestokker tilpasset masseproduksjon på tusener av kopier. Ettersom gravering i tre er en relieffprosess mens metallgravering er det motsatte, kunne tregraveringer ble brukt direkte i trykkeprosessen.

Trykkeriene hadde i tillegg en hurtig mekanisk forbedring på denne tiden. Som et resultat av Bewicks innovative forbedring av trykkeriprosessen ble den illustrerte trykksaken billigere å produsere i høyt opplag og dessuten kvalitativt bedre. Illustrasjoner av kunst, natur, tekniske prosesser, berømte mennesker, fremmede land og mange andre temaer ble tilgjengelig for et dannet publikum som begynte å sette pris på en illustrert presse, forløperen til dagens kulørte presse. En xylograf skar trykkblokken i tre, mens det originale bilde var i en annen teknikk, det kunne være en tegning eller et fotografi. Xylografiet hadde sitt høydepunkt som bokillustrasjon i 1880 og -90-åra.

Bewicks oppfinnelse ble utviklet og forbedret av en stor gruppe av profesjonelle tregravører. Magasiner med store opplag, som «The London Illustrated News» og «Harper’s Weekly» i England, hadde mange og store, helsidedekkende illustrasjoner som var et samarbeid mellom håndverkere og tregravører. Gustav Dorés berømte tegninger var likeledes en samarbeid mellom Doré og en gruppe av talentfulle gravører. I Norge ble xylografi brukt i blader som Skilling-Magazin, Illustreret Nyhedsblad, Almuevennen, Norsk Folkeblad, Ny illustreret Tidende m.fl.

Etterhvert som xylografiet ble erstattet av en enda raskere og mer mekaniske reproduksjonsmetoder, måtte fagets utøvre enten lære seg sinketsning, en mer mekanisk metode hvor en også kunne overføre fotografier direkte, bli stempelskjærere, eller sikte seg inn mot mer kunstnerisk utførte bilder, f.eks. portretter i ettbladstrykk eller forsidebilder til ukebladene. Utviklingen innen trykkeriteknologien gikk fra 1880-årene av stadig mer i retning av automatisering av billedgjengivelsene. I dag blir gravering i tre kun benyttet for å skape bokplater, kunsttrykk, spesielle kunstutgivelser i begrenset opplag, bokillustrasjoner og i kommersiell kunst.

Fotografi av generatorrommet i trefasevekselstrøm-kraftverket i den tyske byen Lauffen am Neckar. Forelegg for trestikket til høyre.
Trestikk eller xylografi etter fotografiet til venstre. Illustrasjon til en internasjonal elektroteknisk utstilling i Frankfurt 1891,

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Thomas Bewick: My Life. Edited and with an Introduction by Iain Bain. The Folio Society. London 1981. (Thomas Bewick: Erindringer. Udvalg oversættelse og indledning ved H.P. Rohde. H.P. Hansens Bogtrykkeri. København 1953.)
  • Lorentz Dietrichson: "Træsnittets Betydning som Folkedannelsesmiddel med specielt Hensyn til de nordiske Nationer." (s. 309-316). Nordisk Tidskrift for Literatur og Konst. Første Bind. Kjøbenhavn 1863.
  • Edvardsen, Erik Henning: Xylografer virksomme i norske bøker, tidsskrifter og blader. (Stensil). Nasjonalmuseet for kunst, Nasjonalbiblioteket i Oslo, Norsk Folkemuseum. u.å.
  • Erik Henning Edvardsen: Gammelt nytt i våre tidligste ukeblader. Aktstykker om folketro og sagn i Illustreret Nyhedsblad og Norsk Folkeblad Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 143 / Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo 1997. ISBN 82-03-17965-7.
  • Lena Johannesson: Xylografi och pressbild. Bidrag till trägravyrens och till den svenska bildjournalistikens historia. Nordiska museets Handlingar 97 / Nordiska museet. Uppsala 1982. ISBN 91-7108-209-3.
  • August Mortensen: "Bogtrykkerkunstens repræsentanter i Norge XXX-XLVII." (Trykt som manuskript.) Nordisk Trykkeritidende. Organ for de grafiske fag og papirindustrien. Kristiania 1905-07.
  • Kåre Olsen: Norsk xylografi – en historie som nesten ble glemt. Intervju med typograf Sigurd Heiestad – en pionér angående norsk xylografis historie (s. 57-60), Fotografi, xylografi og den illustrerte presse (s. 61-79). Norsk Fotohistorisk Årbok 1985/86. C. Huitfeldt Forlag as. Oslo 1987. ISBN 82-7003-068-6.
  • Valdemar Pedersen: Xylograf F. Hendriksen 1847-1938. Mennesket og Borgeren, Reformatoren. Skribenten. Tiden omkring ham. Forening for Boghaandværk 1888-1963. Foreningen for Boghaandværks publikation 1963, nr. 1 / Munksgaards Forlag. København 1963.
  • Hroar Scheibler: Illustreret Bogtrykkerkunstens og Avisernes Historie. W.C. Fabritius & Sønners Forlag. Christiania 1909.
  • Hroar Scheibler: En bok om boken. W.C. Fabritius & Sønners Forlag. Kristiania 1924.

Se også[rediger | rediger kilde]