Bertolt Brecht
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den.
 |
| Stalins fredspris 1954 |
Bertolt Brecht (egentlig Eugen Berthold Friedrich Brecht; født 10. februar 1898 i Augsburg, død 14. august 1956) var en av de mest innflytelsesrike tyske dramatikere og poeter i det 20. århundre.
Brecht ble i ung alder en overbevist kommunist, noe han forble til sin død. Han dro i eksil da nasjonalsosialistene kom til makten i 1933. Under den kalde krigen slo han seg ned i DDR og ble den mest fremtredende kunstner i kommunistdiktaturet. Gustaf von Platen skriver at Brecht uten tvil var «djupt kompromittert fordi han så atterhaldslaust stod fram som gallionsfigur for diktaturet i Aust-Tyskland, skreiv hyllingsdikt til statsleiarane og tok imot Stalinprisen» (1954).[1]
Innhold |
[rediger] Liv og verk
Under første verdenskrig hadde han sterke opplevelser som mobilisert helsearbeider (Brecht studerte medisin), hans antimilitaristiske holdning hadde nær sammenheng med dette. Han avsluttet ikke medisinstudiet, interessen for dikting og teater tok fullstendig over, i 1918 skreiv han sitt første teaterstykke, Baal. I 1920 ble han dramaturg ved Kammerspiele i München. I 1922 gifter han seg med Marianne Zoff. I 1924 slo han seg ned i Berlin, samarbeidet med Piscator, Kurt Weill med mange flere. I 1928 inngår han et nytt ekteskap med skuespillerinna Helene Weigel.
Brecht skrev blant annet teksten til musikalen Tolvskillingsoperaen (Dreigroschenoper). Han utviklet en ny teaterteknikk kalt episk teater (Episches Theater). I 1933 måtte han rømme landet og begynte en lang periode i eksil i Danmark, Sverige, Finland, og til slutt USA, der han i oktober 1947 blir innkalt til å møte for Komiteen for uamerikansk virksomhet. Som bevis for kommunistsympatier brukte kongressmennene utsnitt av dikt og skuespill han hadde skrevet. Brecht fant det uholdbart med et videre opphold i USA og forlot landet i november samme år. Han slo seg først ned i Zürich, men pendlet mellom Øst-Berlin og Sveits. Etter å ha skaffet seg østerriksk statsborgerskap, slo han seg ned i DDR for godt høsten 1949. I Berlin ble et helt teater stilt til hans disposisjon, og Berliner Ensemble blir grunnlagt (Åpningsforestillingen er Puntila og tjeneren hans, Matti. 8. november 1949). Brecht framholdt alltid kollektivet framfor individet, og oppstanden i 1953 førte ikke til at han brøt med DDR. 26. mai 1955 mottok han Stalins Fredspris i Moskva. Han døde av blodpropp 14. august 1956.
[rediger] Fremmedgjøring - Verfremdungseffekten
Brecht skrev ikke bare dramaer, men jobbet også med regissering. Han var en riktig teatermann, og hans fysiske kontakt med scenen har hatt mye å si for oppbyggingen i stykkene hans. Verfremdungseffekten, noe som nærmer seg Skjlovkijs underliggjøringsprinsipp, er et virkelmiddel han brukte for å fremme stykkenes agenda. Stykkene hans er såkalte lærestykker med politisk innhold. Brechts hensikt var å fremme det politiske budskapet ved å skape illusjonsbrudd. Hvis publikum levde seg inn i personene og lot følelsene ta over for hjernen lærte de ingenting, og derfor skapte han ulike utradisjonelle virkemidler som bryter med konvensjonene vi kjenner fra det klassiske dramaet. Tidsforløpet kunne strekke seg over ti år. Slik ble det umulig å ta med annet enn det som var ytterst nødvendig. Publikum røskes ut av illusjonen og bruker tid på å hente seg inn etter et tidshopp. Som sterkt politisk venstreorientert mann var han også opptatt av å vise at forestillingen ikke bare skjer på scenen. Han hadde åpne sceneskift der scenearbeiderne kom inn på scenen og forandret den foran tilskuernes øyne. Slik skapte han et brudd samtidig som han viste at også scenearbeidere spiller en viktig rolle i framføringen av et stykke.
Leser du et Brecht-stykke, ser du at all handling i kommende scene er avslørt før den begynner. Dette er for å trekke oppmerksomheten til leseren bort fra spenningen over hva som kan komme til å hende. Slik kan han konsentrere seg om budskapet. På forestillinger løses dette ved at teksten blir vist på store plakater foran publikum.
Brechts metode blir ofte kalt episk drama. Dette er en motsigelse, og blir derfor et viktig virkemiddel. Der andre dramatikere ville vist kampscenen på scenen foretrekker Brecht at en av aktørene forteller hva som har hendt i ettertid av hendelsen. Her skjer det ofte at ulike personer trer inn i rollen sin etterhvert som de blir nevnt og sier sine egne replikker som om dette skjer nå.
Asides forekommer når en person henvender seg til publikum for å vinne deres gunst. Det er ikke alle som kan ha asides, så dette er et godt politisk virkemiddel for å vinne sympati. Et eksempel er i stykket Moren, der Pelagea Vlassova (moren) skal inn på sønnens fabrikkområde med en kurv med løpesedler og må lure seg inn forbi vakten. Hun bruker ironi og satire og håper han ikke finner løpesedlene.
Brecht tar koret fra det antikke drama tilbake, men her representerer de ikke den allmenne mening. De fungerer som rådgivere. De viser at handling er viktig, og at det er mulig å forandre verden. Personene synger selv også, men ikke slik vi umiddelbart tenker. Rytmikk og driv var viktig, og sangen ble mer talesang. Hensikten var ikke å få det pent, men å fremme et budskap. Viktig var det også at publikum ikke fikk sympati med personene. Derfor havner de ofte i dumdristige situasjoner når det egentlig er blodig alvor, slik at vi kan le istedet for å gi dem gudestatus. Det er ikke personene som er fokuset, det er budskapet, og de skal ikke stjele oppmerksomheten fra det publikum skal lære.
Hensikten var at publikum skulle ta til seg kunnskapen og bruke den selv i sitt liv.
[rediger] Noen verker
- Baal, 1918/1926
- Tolvskillingsoperaen (Dreigroschenoper), 1928
- Mor Godhjerta – (Mutter Courage und ihre Kinder), 1939/1941
- Galileo (Leben des Galilei), 1938/1943
- Trommer i natten (Trommeln in der Nacht), 1918–20
- Forretningene til Herr Julius Caesar (Die Geschäfte des Herrn Julius Caesar)
- Det gode menneske fra Sezuan (Der Gute Mensch von Sezuan), 1940/1943)
- Den kaukasiske krittringen (Der kaukasische Kreidekreis), (1944–45)
- Om tidens teater (Schriften zum Theater). Gyldendal, København 1966.
- Huslæreren (Der Hofmeister) bearbeidelse av "Der Hofmeister oder Vortheile der Privaterziehung" av Jakob Michael Reinhold Lenz. Surkamp Verlag, Frank am Main 1959
[rediger] Referanser
[rediger] Litteratur
- Grip, Johann (red.): Brecht på norsk. Den norske lyrikklubben 1999. ISBN 82-525-3666-2
- Dieter Lattmann: Kennen sie Brecht. Reclam-Verlag, Stuttgart 1988, ISBN 3-15-008465-2 – en god innføring til Brecht
 |
Commons: Bertolt Brecht – bilder, video eller lyd |
Denne biografien er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual) 
Denne teaterrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. 
