Talcott Parsons

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Talcott Parsons

Talcott Parsons (født 13. desember 1902, død 8. mai 1979) er kanskje USAs mest kjente sosiolog. Parsons hadde stor innflytelse på sosiologien på 1950- og 1960-tallet. Han var knytta til Harvard-universitet nesten hele livet sitt, og var en av hovedmennene bak et teoretisk system for samfunnsanalyse, kalt funksjonalisme. Han er også kjent som en av de viktigste formidlerne av europeiske klassikere og deres tankegods til USA, aller mest Max Weber og Emile Durkheim.

Sosiologi[rediger | rediger kilde]

Parsons arbeid har hatt stor inflytelse på moderne sosiologi, og de fleste senere sosiologer har måtte forholde seg til ideene hans, da spesielt på tre områder:[1]

  • Aktør/strukture-problemet i sosiologien ble introdusert av Parson
  • Parsons funksjonalistiske løsning på dette problemet, AGIL-skjemaet.
  • Parsons sosiologiske metode

Aktør/Struktur-problemet[rediger | rediger kilde]

Parsons store sosiologiske prosjekt var å utvikle et enhetlig rammeverk for sosiologien og samfunnsvitenskapene.[2] Han mente sosiologien var preget av en lite fruktbar spenning mellom positivisme (mennesker er determinert av ytre årssaker) og idealisme (mennesker er determinert av indre årsaker). Dette er det han kaller aktør/struktur-problemet. Han ønsket videre å kombinere det beste fra positivismen og idealismen i en ny syntese; Parson mente at mennesker både er et fritt velgende aktør, samtidig som man alltid er underlagt ytre betingelser (både sosiale og fysiske) som man ikke kan kontrollere fullt ut.

Det generelle handlingssystemet[rediger | rediger kilde]

Parson mente at der hvor en eller flere aktører samhandler finnes det alltid 4 elementer/subsystemer (som kun kan skilles fra hverandre analytisk):[3]

  • Kultur: Samfunnets overordnede verdier, symboler og meningsmønstre
  • Institusjon: Samfunnets samhandling slik den er regulert gjennom roller, normer og sanksjoner
  • Peerson: Aktørens identitet eller «selv» - spesielt behov som er integrert i personligheten.
  • Atfedrsorganismen: Aktørens kropp

Til hvert av disse elementene finnes det også en komponent i en konkret handlingssituasjon. Personen henter sine mål fra kulturen og bruker institusjonene som middel for å nå dette målet. Aktøren er personen med sin unike livshistorie og livsprosjekter, og personen har en atferdsorganisme/kropp.

Denne modellen er utviklet spesielt med øye for å løse aktør-strukturproblemet. Kultur og institusjoner er del av samfunnets struktur, mens aktøren er en person og dens legeme. Kulturelle verdier regulerer aktøren gjennom å bli institusjonalisert som rolleforventninger, og ved å bli internalisert som en del av aktørens personlighet. Aktøren er i handlingssituasjonen fri til å velge, men også kontrollert av samfunnet ved at aktøren har internalisert samfunnets verdier, og ved at aktøren må bruke institusjoner for å oppnå sine mål hvor de blir underlagt sanksjonerte rolleforventninger (belønning og straff).

Subsystem Komponent Funksjon Aktør/Struktur

Kultur Mål Mønsteropprettholdelse Struktur (åndelig)
Institusjon Middel Integrasjon Struktur (fysisk)
Person Aktør Måloppnåelse Aktør (åndelig)
Atferdsorganisme Kropp Tilpasning/overlevelse Aktør (fysisk)

Parson mente at i ethvert handlingsmønster hvor ett av subsystemene forsvant ville handlingssituasjonen kollapse. Det er ifølge Parson fordi at til hvert av de fire subsystemene hører det også til en funksjon; mønsteropprettholdelse, integrasjon, måloppnåelse og tilpasning/overlevelse - også kalt AGIL-skjemaet (Adaption, Goal attainment, Integration, Latent pattern maintanance).[4] I forskjellige samfunn vil disse funksjonene være tilstede i forskjellig grad, men om en av funksjonene forvinner helt vil samfunnet bryte sammen.

Vi kan tilordne en vitenskapelig disiplin til hvert av de fire subsytemene. Naturvitenskapen (biologi og kjemi) kan studere kroppen. Psykologien kan studerer personligheten. Humanistiske fag kan studere kulturen. Og Sosiologiens domene blir da for Parson å studere institusjonene.

For å studere institusjonene må man ifølge Parson ta utgangspunkt i institusjonenes funksjon. Disse er ment for å opprettholde funksjonene i AGIL-skjemaet (som ifølge Parson er nødvendig for samfunnets overlevelse):

  • trossystem (mønsteropprettholdelse)
  • sivilsamfunnet (integrasjon)
  • politikk (måloppnåelse)
  • økonomi (tilpasning/overlevelse)

Modernitetsteori[rediger | rediger kilde]

Funksjon blir også Parsons utgangspunkt når han skal forklare overgangen fra tradisjonelle til moderne samfunn. I tradisjonelle samfunn kunne en og samme institusjon, for eksempel storfamilien, ta seg av flere av samfunnets funksjoner; økonomisk (produksjon), politisk (familiens overhode), integrasjon (slektssolidaritet) og mønsteropprettholdelse (sosialisering). Storfamilien som institusjon var multifunksjonell. Parson mener videre at det er de institusjonelle løsninger og nyvinninger som gjennom historien er mest tilpassningsdyktige som overlever (inspirert av Darwins evolusjonsteori).

For Parson kjennertegnes modernisering ved at samfunnet blir funksjonelt differensiert, hvor vi får spesialiserte institusjoner som skal ivareta én avgrenset funksjon.[5] Institusjonell differensiering medfører midlertidig at samfunnet blir mer komplekts og mer utfordrende å koordinere; flere institusjoner, flere roller, flere normer osv. Dermed øker også sjansene for svikt, konflikt og desintegrasjon. Parson hevder videre at hver av de moderne institusjonene har sine egne symbolske kommunikasjonsmedier; økonomien har penger, politikken har makt, sivilsamfunnet har innflytelse, og trossystemet har verdiforpliktelse. Disse kommunikasjonsmediene har som funksjon å koordinere sosial samhandling både innad og mellom institusjonene i det komplekse moderne samfunnet. Kommunikasjonsmediene forenkler sosial samhandling, men kan også motivere sosial samhandling; Har jeg penger kan jeg betale, har jeg innflytelse kan jeg overtale, har jeg verdiforpliktelser kan jeg appelere, har jeg makt kan jeg befale. Moderne samfunn er ifølge Parson vokst frem fordi de er mer effektive problemløsere enn andre samfunnstyper.

Ifølge Parson er det spesielt tre historiske hendelser som var vitkige for fremveksten av det moderne samfunnet:

  • Den industrielle revolusjonen: Hvor det økonomiske subsystemet løsriver seg fra adelen. Vi får privat eiendomsrett og kontraktsrett. Den økonomiske sfære blir selvstendig.
  • Den demokratiske revolusjonen: Istede for at politisk makt og posisjoner går i arv, får vi en politisk sfære grunnlagt på demokratiske valg. Samfunnet gjennomgår også en utvikling bort fra partikulære samfunn, hvor gruppetilhørelse er basert på kjennetegn (religion, rase, etnisitet), til universalisme; demokratisk statsborgerskap.
  • Utdanningsrevolusjonen: Lik mulighet til utdanning gjør samfunnets kultur tilgjengelig for alle.

Mønstervariabler[rediger | rediger kilde]

I The Social System (1951) legger Parsons fram et sett av mønstervariabler, som sier noe om en sosial aktørs forhold til andre sosiale aktører:

Dimensjon Ekspressiv Instrumentell

Status Askripsjon Prestasjon
Relasjonsfunksjon Diffus funksjon Spesifikk funksjon
Samhandlingstype Partikulær Universell
Følesesmessig relasjon Affektiv Affektiv nøytral
Orientering Kollektivorientering Ego-orientering

For eksempel vil relasjonene mellom aktørene i en institusjon som familien, som preges av nære, følelsesmessige bånd, som oftest være ekspressive. Mens forholda mellom en selger og en kunde på et marked vil være instrumentelle. Dimensjonen ekspressiv/instrumentell svarer til en viss grad til Ferdinand Tönnies' skille mellom Gemeinschaft/Gesellschaft for å beskrive menneskelige relasjoner.

Kritikk [6][rediger | rediger kilde]

  • Parson har blitt kritisert for å bedrive håpløse abstraksjoner som ikke er i kontakt med emperi.
  • Parsons løsning på struktur/aktør-problemet er blitt kritisert for å etterlate svært lite aktør igjen - og derfor ikke egentlig være en løsning på hans egen problemstilling.
  • Parson mente at sosiologiens hovedoppgave var å undersøke institusjonene (makroperspektiv) - men mange sosiologer vil hevde at mikroperspektiver på individ som adferd og ansikt-til-ansikt-interaksjon osv er vel så viktige for sosiologien.
  • Parson er også blitt kritisert for å undervurdere menneskers egeninteresser som motivasjon for handling (at han overfokuserer på normstyrte handlinger)
  • Parson blir også kritisert for at han har en for harmonisk beskrivelse av samfunnet og undervurderer betydningen av (både åpne og tilslørte) konflikter mellom individer, grupper og klasser.
  • Det er også blitt innvendt mot Parson at selv om hans funksjonalistiske teorier kan forklare hvordan samfunn reproduserer seg (er stabile) har den ikke så stor forklaringskraft når det kommer til å svare på hvordan og hvorfor samfunn endrer seg.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aakvaag, Gunnar C: Moderne Sosiologi, abstrakt forlag 2008, s. 40
  2. ^ Aakvaag, Gunnar C: Moderne Sosiologi, abstrakt forlag 2008, s. 43
  3. ^ Aakvaag, Gunnar C: Moderne Sosiologi, abstrakt forlag 2008, s. 44
  4. ^ Aakvaag, Gunnar C: Moderne Sosiologi, abstrakt forlag 2008, s. 50
  5. ^ Aakvaag, Gunnar C: Moderne Sosiologi, abstrakt forlag 2008, s. 53
  6. ^ Aakvaag, Gunnar C: Moderne Sosiologi, abstrakt forlag 2008, s. 56