Mongolriket
.PNG){kind=small}
.png){kind=small}
_tr.png){kind=small}
.GIF){kind=small}
.svg){kind=small}
Det mongolske riket (mongolsk: Mongolyn Ezent Güren, mongolsk kyrillisk: Монголын эзэнт гүрэн), som eksisterte mellom det 13. århundre og 14. århundre, var det nest største riket i historien, etter det britiske imperiet.[4] Riket oppsto i de sentralasiatiske steppene, og spredte seg fra Sentral-Asia til Japanhavet og Stillehavet, sørøstover inn i Kina, nordover inn i Sibir, sørvestlig inn i det iranske høylandet, samt vestover inn i Levanten og De ukrainske og russiske stepper.
Riket forente de splittede mongolske nomadestammene under én khan, Djengis Khan, som ble erklært hersker over alle mongoler i 1206. Under Djengis Khan og hans etterkommere vokste riket kraftig gjennom invasjoner i alle retninger. Det enorme transkontinentale riket knyttet øst og vest gjennom den mongolske fred, og førte til at handel, teknologi, varer og ideologier spredte seg på tvers av Eurasia.
Riket begynte å vakle da Djenghis Khans barnebarn ble uenig om kongerekken skulle gå gjennom hans sønn Ögedei, eller hans andre sønner som Tolui, Tsjagatai, eller Jotsji. Toluis tilhengere vant etter en blodig maktkamp, men uenighetene fortsatte. Etter Möngke Khans bortgang valgte rivaliserende kurultai - mongolske råd - forskjellige etterkommere, brødrene Ariq Böke og Kublai Khan, som ikke sloss seg i mellom gjennom Tolui-borgerkrigen, men fortsatte å møte motstand fra Djengis Khans andre etterkommere. Kublai Khan kom seirende ut av maktkampen, men splittelsen fortsatte da Kublai uten hell forsøkte å gjenopprette kontroll over Ögedei- og Tsjatagai-fraksjonene. Det førte til at Kublai Khan formelt sto som den øverste khan av mongolriket som hersker over Mongolia og Kina, mens 3 av hans brødrene styrte hver sin del av riket som khaner i sin egen rett.
Slaget ved Ayn Jalut i 1260 markerer Mongolrikets største utbredelse, men var også mongolenes første tap på slagmarken. Selv om mongolene sendte flere invasjonsstyrker inn i Levanten, utførte raid og plyndringstokt så langt vest som Gaza, og vant et avgjørende slag ved slaget ved Wadi al-Khazandar, trakk de seg ut av regionen av geopolitiske årsaker i 1299.
Ved Kublai Khans bortgang i 1294 sprakk Mongolriket opp, og de 4 khanatene ble stående som fire selvstendige khanater eller riker: Den gylne horde i nordvest; Tsjagatai-khanatet i vest; Ilkhanatet i sørvest; og Yuan-dynastiet med hovedsete i dagens Beijing i øst. Yuan-dynastiet ble styrtet i 1368 og etterfulgt av Ming-dynastiet. Djengis' etterkommere fortsatte å styre Mongolia etter rikets fall.
[rediger | rediger kilde]
Mongolriket ble kalt «Ikh Mongol Uls» (ikh: stor, uls: stat - ergo «Den store mongolske stat»). I 1240-årene skrev Güyük Khan et brev til pave Innocens IV, hvor han refererer til staten som Dalai (store/oseaniske) Khagan av den store mongolske stat («ulus»).
Etter arverekkefølgekrigen mellom Kublai og hans bror Ariq, ble Kublais makt begrenset til den østlige delen av riket. Kublai erklærte seg som kinesisk keiser og kunngjorde gjennom et keiserlig edikt den 18. desember 1271, landets nye navn: «Store Yuan» («Dai Yuan», eller «Dai Ön Ulus»). Visse kilder hevder det fulle mongolske navnet var «Dai Ön Yehe Monggul Ulus».
Opprinnelse[rediger | rediger kilde]
Temüdsjin, senere best kjent som Djengis Khan, var stamfaren til alle Mongolrikets og Yuán-dynastiets herskere. Han var sønn av Yesügei, stammehøvding for kiyadene — en av de mange stammer i det oppsplittede Mongolia. I ung alder mistet han faren, som ble forgiftet av menn fra en rivaliserende stamme. Temudsjin vokste deretter opp i usle kår med sin mor og søsken; etter at Yesûgei var død ble familien ignorert og overlatt til seg selv. Men Temudsjin hadde arvet sin fars viljestyrke og evner, og i voksen alder lyktes det ham å samle flere stammer rundt seg i kampen mot sine fiender. Etter mange års borgerkrig seiret Temüdsjin, og tok herskertittelen Wang Khan. Han utarbeidet og fikk skrevet ned en lov for alle mongoler, kalt Jassa, og krevde at den ble fulgt til punkt og prikke.
Temüdsjin fulgte opp med angrep på andre stammer i området og utvidet stadig sin makt. Ved hjelp av en kombinasjon av diplomati, organisasjonsevne, militær dyktighet og brutalitet klarte han det nær utenkelige, å forene alle de mongolske stammer til ett folk (1206). Under et khuriltai (et rådsmøte for de mongolske høvdinger) ble han gitt tittelen «allherskeren» (Djengis Khan).
Invasjoner og det mongolske verdensrike[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: De mongolske invasjoner
Dsjengis-Khan forente de rivaliserende mongolsk-tyrkiske nomadestammene under sitt overherredømme og styre i år 1206 ved hjelp av politisk manipulasjon og militærmakt. Han kom hurtig i konflikt med Jin-dynastiet til jursjenerne og de vestlige Xixia-dynastiet til tangutene i nordlige Kina, og førte hærstyrker mot dem. Xixia ble knust og underlagt mongolene, og Jin-staten ble svekket. Etter provokasjoner fra det muslimske Khwarezmid-imperiet dro Dsjengis-Khan også inn i Sentral-Asia, tilintetgjorde Khwarezmia (som strakte inn i det nordlige Persia), og dro deretter videre på hærtokt inn i rusernes Kievrike (en forløper til dagens Russland, Belarus og Ukraina) og Kaukasus. Før Djengis Khan døde hadde han delt sitt veldige rike mellom sine sønner og nære familie. Men som sedvanen gjorde klart, forble hele riket felles eiendom for hele den keiserlige familie, som dannet den herskende klassen sammen med det øvrige mongolske adelskapet.
Under Ögedei ble Mongolriket kraftig utvidet mot vest, ved at hans hærstyrker erobret de nordlige deler av Persia, Kaukasus, Ukraina og Russland. Mongolske styrker var på vei til også å erobre Sentral-Europa da Ögedei døde, men mongolstyrkenes generaler trakk styrkene tilbake til Mongolia for å delta i valget av ny khan. I øst ble det nordlige Kina erobret (Jin-riket og Korea). Under Möngke sørget hans bror Hülegü for erobringen av resten av Persia og Mesopotamia (1255–58). Erobringen av resten av Midtøsten ble oppgitt da mongolene led nederlag ved et slag mot de egyptiske mamelukkene ved Ayn Jalut i Levanten i 1260.
Deling av riket i fire[rediger | rediger kilde]
Il-khanatet ble etablert med Hulegu som Il-Khan og Tabriz i Nord-Persia som hovedstad. De tre andre khanatene var Den gylne horde (Russland og Ukraina) og Chagatai-khanatet (Sentral-Asia) og Kublai Khans khanat i øst.
Først i 1277 ble også det sørlige Kina underlagt ved at Song-riket ble erobret, og hele Kina var nå under mongolene. I 1279 etablerte Kublai Khan Yuan-dynastiet etter kinesisk mønster. Han så nå på seg selv som kinesisk keiser, og i mindre grad mongolsk khan.
Mongolrikets herskere 1206-1295[rediger | rediger kilde]
1206-27 Djengis Khan
1227-41 Ögedei, Djengis Khans sønn
1241-46 Töregene (regent) Ögedeis kone
1246-48 Güyük, Ögedeis sønn
1248-51 Oghui Qaimish (regent) Güyüks kone
1251-59 Möngke, Djengis Khans sønnesønn
1260-95 Kublai Khan, Djengis Khans sønnesønn
Etter Kublai Khans død ble Mongolriket svekket av indre stridigheter om makten, og riket gikk gradvis i oppløsning. Det østlige khanatets Khan mistet overherredømmet over resten av Mongolriket, og de 4 khanatene levde videre, stadig mer svekket, hver for seg. Den siste mongolkeiser i Yuan-dynastiet i Kina ble styrtet i 1368, etter uroligheter og kamper helt siden 1356.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Etter Möngke Khans død i 1259 var ingen by eneste hovedstad. Dadu (Khanbaliq), i dagens Beijing, var Yuan-dynastiets hovedstad mellom 1271 og 1368.
- ^ Morgan. The Mongols. p. 5
- ^ Jonathan M. Adams, Thomas D. Hall og Peter Turchin (2006). East-West Orientation of Historical Empires.Journal of World-Systems Research (University of Connecticut). 12 (no. 2): 219–229.
- ^ http://list25.com/25-largest-empires-in-history/