Oldtidens frisere
Oldtidens frisere, latin Frisii, i motsetningen til de senere frisere fra middelalderen og framover, var en germansk stamme som levde i de lavtliggende, nedre regionen i dagens Nederland, mellom Zuiderzee og elven Ems. I tiden før den store folkevandringstiden, i tiden før rundt 300 e.Kr., var friserne og de beslektede chaukere, saksere, og anglere spredt over kysten fra Zuiderzee i sør til den sørlige delen av Jylland i nord.[1] Alle disse folkene delte en felles materiell kultur og kan således ikke defineres adskilt ved arkeologi.[2]
Friserne oppholdt seg på grensen mot sør for de germanere som senere ble forent i den frankiske føderasjon på 200-tallet. Mot øst grenset de mot ampsivariere som levde ved munningen av Ems fram til år 58 e.Kr.[3][4] da chaukerne forviste dem og fikk felles grense med friserne.
Chaukerne og andre stammer i øst kom til å slå seg sammen for utgjøre fellesidentiteten saksere på 200-tallet. Noen eller alle frisere kan ha slått seg sammen med en eller begge disse føderasjonene, men de kom likevel til å beholde en adskilt identitet i romerske øyne fram til minst år 296 da de ble tvunget til relokalisere av laeti[5] (livegne i romersk tid) og deretter forsvant de fra nedtegnet historie. Deres forsøksvise eksistens på 300-tallet er bekreftet arkeologisk ved oppdagelsen av en type keramikk som unik for 300-tallets Friesland, karakterisert som Tritzum, som viser at et ukjent antall frisere hadde forflyttet seg til Flandern og i Kent i dagens England,[6] antagelig som romerske laeti.
Landene til friserne ble oppgitt en gang ved år 400 på grunn av oversvømmelse som skjedde ved transgresjon (havets framtrengning over land) og lagt øde i et århundre inntil endringer i miljøforholdene igjen gjorde området beboelig. På denne tiden kunne bosetterne igjen befolke regionen og bli kjent som «frisere». Middelalderens og senere opptegnelser av «frisere» viser til disse «nye frisere» framfor oldtidens frisere som denne artikkelen behandler.[7]
Beskrivelse[rediger | rediger kilde]
Det lille som er kjent om oldtidens friserne, latin Frisii, som er gitt ved noen få romerske skriftlige redegjørelser, er hovedsakelig av militær art. Plinius den eldre (23-79) skrev at deres landområder var kledd med skog hvor store trær vokste fram til enden av innsjøer.[8] De levde av jordbruk[9] og holdt tamfe.[10]
På slutten av 100-tallet viste romerne til «Stor-Frisii» som levde øst for Zuiderzee og «Mindre-Frisii» som var vest for det, kalt således for deres proporsjonale makt og med bosetninger for begge som strakte seg langs grensen av Rhinen og til Nordsjøen.[11]
I sitt verk Germania beskrev Tacitus alle de germanske folkene i regionen som hadde valgt en konge med begrenset makt og innflytelsesrike militære høvdinger som ledet ved eksempel framfor ved autoritet. Disse folkene levde i spredte bosetninger.[12] Han merket seg særskilt svakheten i det germanske politiske hierarkiene i referanse til friserne da han nevnte navnene på to av deres konger fra 100-tallet og la til at de var konger «i den grad som germanerne var under konger».[13]
Tidlige romerske nedtegnelser om krig og herjinger nevner ikke friserne som deltagere, skjønt nabostammen kannefaterne (i vest og sørvest) og chaukerne (i øst) er navngitt i denne forbindelsen. De tidligste benevnelsene av friserne er hos Drusus' krig i år 12 f.Kr. germanerne langs Rhinen og chaukerne. Romerne angrep dem ikke etter å ha ødelagt landområdene til rhingermanerne, men passerte kun gjennom deres område og langs kysten deres for å kunne angripe chaukerne. Denne redegjørelsen forteller at friserne var «vunnet over», noe som antyder at en romersk overhøyhet allerede var etablert.[14]
I løpet av historiens gang avga friserne krigere som romerske hjelpetropper ved inngåtte avtaleforpliktelser, men stammen kunne også opptre i egen rett sammen med andre germanske stammer som motsatte seg romerne. Redegjørelser om krig nevner derfor friserne på begge konfliktsider, skjønt handlinger til soldater under avtaleforpliktelser var adskilt fra stammens politikk.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Haywood (1999): Dark Age Naval Power, s. 14: Haywood benytter begrepet «nordgermanere» for skille dem fra «rhingermanere» som batavere og frankere.
- ^ Haywood (1999): Dark Age Naval Power, ss. 17-19: Haywood siterer Todds The Northern Barbarians 100 BC–AD 300 (1987) for denne konklusjonen.
- ^ Tacitus 117:253-254, The Annals, Bk XIII, Kapittel 55. Hendelsene for årene 54-58 e.Kr.: Germanerne hadde under Arminius utslettet 3. legion under Varus i slaget ved Teutoburgerskogen i år 9. Ampsivariere hadde ikke støttet germanerne og ble utstøtt på grunn av dette. Mange år senere, ca år 58, grep chaukere muligheten til å forvise dem og fikk en grense sammen med friserne.
- ^ Haywood (1999): Dark Age Naval Power, ss. 17-19: Haywood siterer Tacitus foruten også en rekke andre kilder.
- ^ Grane, Thomas (2007): «From Gallienus to Probus – Three decades of turmoil and recovery» i: The Roman Empire and Southern Scandinavia–a Northern Connection! (PhD doktoravhandling), København: Københavns universitet, s. 109
- ^ Looijenga, Jantina Helena (1997): «History, Archaeology and Runes» Arkivert 2. mai 2005 hos Wayback Machine. (PDF) i: SSG Uitgeverij, Runes Around the North Sea and on the Continent AD 150–700; Texts and Contexts (PhD doktoravhandling), Groningen: Groningen University, s. 30, ISBN 90-6781-014-2. Looijenga siterer Gerrets' The Anglo-Frisian Relationship Seen from an Archaeological Point of View (1995) for denne påstanden.
- ^ Bazelmans (2009): The case of the Frisians, ss. 321-337
- ^ Pliny the Elder (Plinius): Natural History, Bk XVI Kapittel 2 (79_3:340-341): «Wonders connected with trees in the northern regions.»
- ^ Tacitus: The Annals, Bk XIII, Kapittel 54, 117:253. Hendelser for årene 54-58. Dette ble bekreftet av Tacitus da han skrev at i en hendelse hvor friserne hadde tatt over landet, de bosatte seg da i hus, sådde markene og kultiverte jorden.
- ^ Tacitus: The Annals, Bk IV, Kapitler 72–74, 117:147-148. Hendelser for årene 15-16. Tacitus viser særskilt til frisernes flokker.
- ^ Tacitus: The Germany (Germania), XXXV. 98:61-62
- ^ Tacitus: The Germany, Kapittel V, VII, XVI. 98:18-19, 23-24, 36-37
- ^ Tacitus: The Annals, Bk XIII, kapittel 54. Hendelsene for årene 54-58, 117:253
- ^ Lucius Cassius Dio Cocceianus (229): «Book LIV, Ch 32», i: Cary, Earnest (oversetter), Dio's Roman History, VI, London: William Heinemann, 1917, s. 365
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Bazelmans, Jos (2009): "The early-medieval use of ethnic names from classical antiquity: The case of the Frisians", i: Derks, Ton; Roymans, Nico: Ethnic Constructs in Antiquity: The Role of Power and Tradition, Amsterdam: Amsterdam University, ss. 321–337, ISBN 978 90 8964 078 9
- Haywood, John (1999): Dark Age Naval Power: Frankish & Anglo-Saxon Seafaring Activity (revi. utg.), Frithgarth: Anglo-Saxon Books, ISBN 1-898281-43-2
- Pliny the Elder (79), Bostock, John; Riley, H. T., red.: The Natural History of Pliny, I, London: Henry G. Bohn, 1855
- Pliny the Elder (79), Bostock, John; Riley, H. T., red.: The Natural History of Pliny, III, London: George Bell and Sons, 1892
- Schmitz, Leonhard (1853): "FRISII", i: Smith, William: A Dictionary of Greek and Roman Geography, I, London: John Murray, 1872, ss. 916–917
- Tacitus, Publius Cornelius (98): The Germany and the Agricola of Tacitus (revised translation, with notes), Chicago: C. M. Barnes Company (utg. 1897)
- Tacitus, Publius Cornelius (105), Fyfe, W. Hamilton (overs.), red., The Histories, II, Oxford: Clarendon Press, 1912
- Tacitus, Publius Cornelius (117), Church, Alfred John; Brodribb, William Jackson, red., Annals of Tacitus (translated into English), London: MacMillan and Co., 1895