Klotar II

Klotar II
Født		584
Død		18. okt. 629
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Konge av Frankerne
Ektefelle		Haldetrude Bertrude Sichilde
Far		Chilperik I av Neustria
Mor		Fredegund
Søsken		10 oppføringer Basina, daughter of Chilperic I Rigunth Childesinda Merovech of Soissons Theudebert of Soissons Clovis Chlodebert Samson Dagobert Theuderich
Barn		6 oppføringer Dagobert I Charibert II Emma of Austrasia Merowech Berta Enimia
Nasjonalitet		Frankerriket
Gravlagt		Abbaye de Saint-Germain-des-Prés
Signatur
Klotar II på Commons

Merovingernes dynasti

Frankernes konge Konger av Neustria Konger av Austrasia Faramund 410–426 Klodio 426–447 Merovek 447–458 Kilderik I 458–481 Klodvig I 481–511   Kildebert I 511–558   Klotar I 511–561   Klodomer 511–524   Teoderik I 511–534     Teodebert I 534–548     Teodebald I 548–555 Klotar I 558–561   Karibert I 561–567   Kilperik I 561–584     Klotar II 584–629   Guntram 561–592     Childebert II 592–595     Teoderik II 595–613     Sigibert II 613   Sigibert I 561–575     Childebert II 575–595     Teodebert II 595–612     Teoderik II 612–613     Sigibert II 613 Klotar II 613–629   Dagobert I 623–629 Dagobert I 629–639   Charibert II 629–632     Chilperik 632   Klodvig II 639–658     Klotar III 658–673     Teoderik III 673     Childerik II 673–675     Teoderik III 675–691   Sigibert III 634–656      Kildebert den adopterte      656–661     Klotar III 661–662      Childerik II 662–675      Klodvig III 675–676      Dagobert II 676–679 Teoderik III 679–691 Klodvig IV 691–695 Childebert III 695–711 Dagobert III 711–715 Chilperik II 715–720   Klotar IV 717–720 Teoderik IV 721–737 Childerik III 743–751

Klotar II (født 584, død 18. oktober 629), også kalt «den store» (le Grand) eller «den unge» (le Jeune), var konge av Neustria og fra 613 frankernes enekonge. Han var enda ikke født da hans far, kong Chilperik I, døde i 584. Moren, dronning Fredegund, var regent mens han var mindreårig. Fredegund var i en vanskelig allianse med Klotars onkel Guntram, konge av Burgund (død 592). Den tretten år gamle Klotar ble konge i eget navn da moren døde i 597 og som konge fortsatte han sin mors feide med dronning Brunhilda av Austrasia med samme intensitet og blodutgytelse. Den endte med at hun ble henrettet på særdeles brutal måte i 613 etter at han vant slaget som gjorde at han kunne forene alle deler av Frankerriket under sitt styre. Som sin far bygde han opp landområder ved å overta dem etter at andre konger døde.

Hans styre var langvarig etter samtidens standarder, men opplevde den jevnlige erosjonen av kongelig makt til adelen og kirken mot et bakteppe av feide mellom merovingerne. Ediktet i Paris i 614, opptatt av flere aspekter av utnevnelser av posisjoner og administrasjonen av kongeriket, har blitt tolket på ulikt vis av moderne historikere. I 617 gjorde han posisjonen som rikshovmester (maior domus), makten-bak-tronen, livsvarig, et betydningsfullt skritt i utviklingen av denne posisjonen fra først å være bestyrer av den kongelige husholdning til å være den egentlige overhodet for regjeringen, og til sist i 751, under Pipin den yngre, å bli den faktiske monarken også i navnet. Klotar ble tvunget til overgi styret av Austrasia til sin yngre sønn Dagobert I i 623.

Klotar praktiserte monogami, noe som var uvanlig for en merovingermonark, og hadde tre dronninger etter hverandre. Han var sjenerøs mot kirken, og kanskje inspirert av eksempelet til sin onkel Guntram synes hans styre å mangle de opprørende handlingene med drap og mord som preget mange av hans slektninger, dog var henrettelsen av Brunhilda det store unntaket.

Bakgrunn

Frankiske territorier på 500-tallet

Herredømmet til Klotar II var lokalisert i det territoriale og politiske rammeverket avledet fra frankiske kongedømmet som eksisterte i år 561 da Klotar I, sønn av Klodvig I og bestefar til Klotar II, døde.

Da Klodvig døde i 511 ble fire adskilte kongeriker etablert fra Frankerriket med hovedsteder i Reims, Soissons, Paris og Orléans. Aquitaine ble distribuert adskilt. I år 550 forente Klotar I, den siste overlevende av de fire brødrene, det frankiske kongeriket, og la til Burgund ved erobring.

I 561 fulgte de fire sønnene til Klotar I på lignende vis hendelsene fra 511 og delte kongeriket igjen: Sigibert I i Reims, Kilperik I i Soissons, Karibert I i Paris og Guntram i Orléans, som da inkluderte kongeriket Burgund. De delte Aquitaine adskilt igjen. Svært raskt flyttet Sigibert sin hovedstad fra Reims og til Metz, mens Guntram flyttet fra Orléans til Chalon. Da Karibert døde i 567 ble hans land delt mellom de tre gjenværende brødrene. Sigibert tok Paris og Kilperik tok Rouen. Navnene Austrasia og Neustria synes å ha framstått som navn på disse kongerikene for første gang på denne tiden. De vestlige frankerne kalte sitt land for Francia, Frankerriket, og refererte til den østlige halvdelen av Frankerriket som Austrasia, «Østlandet», men frankerne i øst nektet å gi navnet Francia til de i vest, og insisterte på å referere til Neustria, «Nye vestlandet».

Ambisjonene til Fredegund

I 560 giftet Sigibert og Kilperik seg med to søstre, døtrene til Atanagild, den vestgotiske kongen i Hispania: henholdsvis Brunhilda og Galswintha. Begge kom med stor medgift fra sin far. Imidlertid var Kilperik fortsatt opphengt i sin elskerinne Fredegund, noe som opprørte Galswintha og hun ville reise tilbake til sitt hjemland i Toledo. I 570 ble hun myrdet og i løpet av noen dager, etter en meget kort sørgetid, giftet Kilperik seg offisielt med Fredegund og opphøyde henne til dronning av et frankisk kongerike. Gregorius av Tours kommenterte: «Etter denne handlingen tenkte hans brødre at den dronningen nevnt over hadde blitt drept på hans ordre.»

Kilperik gikk i begynnelsen med på å betale en sum penger for minske misnøyen fra Sigibert og hans hustru Brunhilda, men ikke lenge etter besluttet han å rette en rekke militære angrep mot Sigibert. Det ble begynnelsen på en tid som ble kalt «den kongelige feide» som først ble avsluttet da Brunhilda ble drept i 613. Sigibert ble myrdet i 575 av to mordere betalt av Fredegund. De fremste episodene fram til mordet på Kilperik i 584 var som følger: fengslingen av Brunhilde og hennes inngåelse av et ekteskap med en sønn av Kilperik, og Brunhildes tilbakevenden til sin sønn Childebert II, etterfølger etter Sigibert. Fredegund strebet etter å sikre sin posisjon, ettersom hun var av lavere herkomst, ved å få fjernet sønnene som Kilperik hadde med sin tidligere hustru Audovera: Merovek og Klovis. Imidlertid døde hennes egne barn i ung alder, men da hun født en sønn våren 584 ville han være den framtidige etterfølgeren av Kilperik om han levde lenge nok.

Samtidige kilder

De fremste samtidskildene er krønikene til Gregorius av Tours og Fredegars krønike. Imidlertid er ingen av forfatterne nøytrale og utviser fordomsfulle beskrivelser. Gregorius var selv en nøkkelfigur i en del av samtidens konflikter. Hans Historia Francorum, «frankernes historie», fra slutten av 500-tallet følger hendelsene kun fram til 572. Han er vennlig innstilt til Brunhilda, Sigibert og Kilperik, men meget fiendtlig innstilt til Fredegund. Fredegars krønike begynner i 584, og således er en fortsettelse av Gregorius, og han er på sin side meget fiendtlig innstilt til Brunhilda. Hans krønike har en biografi over Klotar II og beskriver hans forhold til langobarderne.

Liv og virke

Tidlige år

Klotar, konge som spedbarn, i armene på sin mor Fredegund, mens han i navnet ledet sin hær.

I september 584 ble Kilperik myrdet i nærheten av sin villa i Chelles etter å ha vært på jakt. Muligens var det etter ordre fra Brunhilda, hun ble uansett mistenkt, men det kan like gjerne ha vært av en mann med et personlig motiv. Denne hendelsen førte til generell uorden og uro. Neustria ble plyndret av folk fra Austrasia som tok verdifulle skatter og viktige dokumenter. Umiddelbart etter at Kilperik var blitt gravlagt annonserte Fredegund at hun var gravid med sin avdøde ektemanns barn.

Denne nyhet ble møtt med skepsis. Selv Guntram, som Fredegar beskrev som «full av godhet», uttalte offentlig at barnets far antagelig var en mann ved hoffet framfor hans døde bror. Fredegund samlet tre biskoper og «tre hundre av de viktigste ledere som sverget at kong Kilperik var guttens far.» Guntram ga seg, for han kunne ikke betvile ordet til en biskop, og kom til Paris for guttens dåp. Fredegund ga gutten navnet Klotar etter sin (påståtte) mektige bestefar den 23. oktober 585. Guntram ble regent av Neustria på vegne av Klotar

Childebert II, som etterfulgte sin far Sigibert, var i Meaux da Kilperik ble myrdet. Han vurderte å angripe Paris, men Guntrams innblanding forhindret det. Childebert II begynte isteden å forhandle Guntram, men Guntram avslo mange av hans anmodninger, blant annet om å få komme til Paris. Han nektet også å utlevere Fredegund som Brunhilda beskyldte for å ha stått bak drapene på Sigibert, Klovis og selv Kilperik.

Fredegund greide å beholde det meste av statens rikdommer og flere politiske nøkkelfigurer, som hærførerne Ansoald og Audon, men det var også flere som rømte, blant annet hoffmarskalk Eberul. Ansoald var ansvarlig for å ta kontrollene over de byene som Neustria hadde mistet siden Kilperik ble drept. De sverget lydighet til Guntram og Klotar etter at de var blitt gjenerobret. Guntram forsøkte å gjenopprette orden i Neustrias affærer, antagelig mot Fredegunds ønsker, og kanskje for å vise sin autoritet, erstattet han framstående biskoper og flyttet deres bispeseter. Prætextatus, biskop av Rouen, var den som giftet Brunhilda og Merovek, og således gjorde seg til fiende av Fredegund. To sendebud fra Brunhilda, hertug Gararik og hoffmarskalk Eberon, lyktes å få byene Limoges, Tours og Poitiers under Austrasias innflytelse med støtte fra Gregorius av Tours og Venantius Fortunat. Guntram svarte med å sende tropper for å gjenvinne de tapte byene. De endret straks deres lojalitet til Guntram og Klotar igjen.

Frédégonde visite Prétextat sur son lit de mort («Fredegund besøker Prætextatus på hans dødsleie»), maleri av Lawrence Alma-Tadema.

Guntram sendte Fredegund til Villa de Vaudreuil, i bispesetet Rouen hvor hun ble plassert under oppsynet til biskop Prætextatus. Mens Guntram drev krig for å erobre vestgotiske Septimania i hva som er middelhavskysten av dagens Frankrike, klarte Fredegund å slippe unna forvaringen til biskopen av Rouen. I løpet messen i sin egen kirke den 24. februar 586 ble Prætextatus stukket flere ganger, men døde ikke umiddelbart. Gregorius av Tours svært direkte at dette ble sørget av Fredegund ettersom det skjedde etter en «bitter utveksling av ord» mellom de to. Fredegund besøkte Prætextatus på hans dødsleie, og han anklaget henne åpent for å være ansvarlig for dette angrepet og på drapet av ulike konger. Han forbannet og fordømte henne offentlig før han døde kort tid etter.

I 592 døde Guntram og etterlot sin part av det frankiske rike til Childebert II, sin nevø og adopterte sønn. Det førte til at Brunhilda hjalp sin sønn med å styre både Austrasia og Burgund mens Fredegund overtok styret som regent for sin sønn. To mektige kvinner som hatet hverandre dypt regjerte hver sin halvpart av Frankerriket. Unionen mellom Austrasia og Burgund varte fram til 595 da Childebert II døde. Brunhildas to sønnesønner arvet hver sin halvpart: ni år gamle Teodebert II fikk Austrasia og åtte år gamle Teoderik II arvet Burgund. Den 8. desember 597 døde Fredegund, og Klotar kunne overta sitt kongerike egen person.

Konge av Neustria

Brunhilda slitt til døde etter en hest.

Da Teodebert II ble tretten år sparket han ut sin bestemor Brunhilda til glede for adelen i Austrasia. Hun dro til Burgund til sin andre sønnesønn Teoderik II hvor hun ble tatt vel imot. Frankerriket var igjen tre uavhengige, fiendtlige kongeriker. I 599 gikk Klodrik til krig mot sine nevøer, men de dannet felles front som beseiret ham i slaget ved Dormelles i nærheten av Montereau. De tvang ham til godta en avtale som reduserte Klotars territorier til regionene Beauvais, Amiens og Rouen mens brødrene delte de øvrige områdene. I mellomtiden hadde Brunhilda dominert Burgund på bekostning av sin sønnesønn Teoderik II, og det er mulig hun var skylden i at brødrene tok opp våpen mot hverandre. I 605 invaderte Teodebert sin bror kongerike, men det ble ingen varig endring av det og brødrene var jevnlig i krig med hverandre.

I 604 gjorde Klotar et forsøk på gjenerobre sine tapte områder, men det endte i fiasko. Hans sønn Merovek ble tatt til fange av Teoderik II i slaget ved Étampes og drept av Bertoald etter Brunhildas ordre. I 607 gikk Klotar med på å bli gudfar til Teoderiks sønn og ga ham da navnet Merovek. På omtrent samme tid søkte Teoderik et ekteskap med den vestgotiske prinsesse Ermenberga, datter av kong Witterik i det vestgotiske rike i Hispania, noe som skapte nye allianser. Ekteskapet ble avbrutt da Teoderik sendte henne tilbake til Hispania uten å fullbyrde ekteskapet, men beholdt medgiften. Witterik ble rasende over fornærmelsen og forhandlet nye allianser med Teodebert II, Klotar II og Agilulf, konge av langobardene i Italia, men det synes ikke som koalisjonen mot Teoderik førte til noe. Witterik ble uansett myrdet av egen adel i 610.

I 610 fortsatte krigen mellom Teodebert og Teoderik, og Teodebert fikk noen seire det samme året. Det fikk Teoderik til å søke allianse med Klotar med løfte om å gi tilbake det nordlige Neustria i bytte mot hans støtte. I 612 knuste ble Teodeberts hær knust av den allierte hæren til Teoderik og Klotar i slagene ved Toul og Tolbiac utenfor Köln. Fredegars krønike forteller at soldatene døde så tett og trangt at de ikke kunne falle over ende. Teoderik og Klotar marsjerte til Köln, tok Teodebert til fange og grep hans rikdommer. Fredegar hevdet en soldat grep Teodeberts sønn og arving «ved hælene og slo hjernen ut mot en stein.» Teodebert ble stengt inne i et kloster med sin sønn Merovek, og deretter myrdet, angivelig etter ordre fra Brunhilda.

Som de var blitt enig om avga Teoderik det nordlige Neustria til Klotar mens han selv hadde forent Austrasia og Burgund under seg selv. Det varte ikke lenge. Mens han drev krigsforberedelser i Metz i 613 ble han syk og døde til sist av dysenteri, fortsatt uten en arving. Hæren hans spredte seg øyeblikkelig. Brunhilda forsøkte igjen å gripe makten, hun fant fram til en illegitim sønn av Teodebert, barnet Sigibert II, og plasserte ham på Austrasias trone.

Warnakar II og Rado, rikshovmestrene (maior domus) for henholdsvis Austrasia og Burgund, aktet ikke at dette forente riket skulle bli dominert av Brunhilda. De forhandlet med Klotar og inviterte ham til å invadere. I 613 marsjerte han inn, stort sett uhindret, og Brunhilda med barnekongen møtte Klotars hær og ble beseiret. Den gamle damen og barnet måtte flykte, og de kom så langt som til Neuchatelsjøen i dagens Sveits før de ble tatt til fange. Klotar henrettet sin tante Brunhilda ved å binde henne fast til hest som slet og sparket henne til døde. Atter en gang var Frankerriket samlet under en konge.

Konge av alle frankere

Klotar med sin sønn Dagobert I.

Ved foreningen av alle frankere tok Klotar opp residens i Paris og i les villas des alentours.

Rikshovmestrene var en viktig faktor i de tre kongerikene selv etter foreningen. Posisjonen som rikshovmester, fransk les maires du palais, var kongens høyrehånd, myndighetsperson som administrerte de kongelige besittelsene, ledet de andre regjeringskontorene, og fungerte generelt som en statsminister. Når kongen var et barn, eller svak, eller død, var det rikshovmesteren som hadde den reelle makten i staten. I utgangspunktet var rikshovmesteren kongens tjener. En av de mest framtredende figurene i denne rollen var Warnakar II, rikshovmester i Burgund i 613, antagelig hjernen bak Brunhildas fall, og holdt sin posisjon fram til sin død i 626. Hans sønn, Godinus, etterfulgte ham. Warnakars hustru Berthe var sannsynligvis en datter av Klotar.

Klotar forsøkte å skape en form for orden i det kaotiske frankiske landskapet. I oktober 615 utstedte han Paris-ediktet, en av de viktigste kongelige forordninger i merovingerperioden i frankisk historie, og et betydningsfullt ledd i utviklingen av det frankiske monarki. Det var også det siste capitularia, samling av lover, fra en merovingerkonge, og er blitt sammenlignet Magna Carta. Det etablerte mange rettigheter for adelen, samtidig ble jøder ekskludert fra ansettelser hos kronen. Forbudet mot jøder plasserte all skrive- og lesekyndighet under kirkens kontroll, og da biskoper ofte ble rekruttert fra adelen, var denne standen tilfreds. Artikkel 11 slo fast at hensikten var å gjenopprette «fred og disiplin i kongeriket» og «undertrykke opprør og frekkheter». Ediktet ble ratifisert i alle tre kongeriker, og lovte at frankernes konge ikke skulle overstyre autoriteten til de lokale administrasjonene i Neustria, Austrasia og Burgund. Det var ingen sentralisert regjering i det forente kongerike, og rikshovmesterne beholdt og styrket sin makt i de tre rikene.

Antagelig var dette en del av avtalen med Warnakar og Rado. De ønsket Klotar inn, men ikke på bekostning av sin egen makt. Klotars invasjon fjernet Brunhilda og bekreftet samtidig rikshovmesternes økte myndighet. Denne autoriteten ble ytterligere forsterket da posisjonen som rikshovmester ble en livsvarig stilling, fremmet av Warnakar og Rado ved Bonneuil-sur-Marne, i nærheten av Paris, i 617. Klotar hadde inngått en pakt med djevelen. Han mistet autoriteten til å gi lover, og de lovene som ble vedtatt var antagelig fremmet av adelen. Han var konge av et forent frankisk rike, men to-tredjedeler av riket fungerte uavhengig av kongelig kontroll.

Selv med borti mot selvstendige rikshovmester agiterte adelen i Austrasia for mer uavhengighet, særlig fra Neustria. Klotar ble i 623 nødt til å innsette sin unge sønn Dagobert I som konge av Austrasia, noe som ga landet ikke bare en uavhengig rikshovmester, men også en uavhengig konge. Dette var tilbakebetaling for støtten til de sterke menn i Austrasia, biskop Arnulf av Metz og Pipin av Landen, rikshovmester av Austrasia. Dagoberts styre var kun en illusjon, det var rikshovmester Pipin som styrte, og som sørget for reell uavhengighet fra Neustria og Burgund.

Død

Klotar II døde den 18. oktober 629 da han var 45 år gammel, og etter å ha vært konge like lenge. Han ble gravlagt, som sin far, i kirken Saint-Vincent-de-Paul de Paris. Han etterlot kronen meget redusert og hvor mer makt ble overgitt til adelen, og åpnet opp for framveksten til rikshovmesterne og for merovingerkongenes ubetydelighet som rois fainéants, bokstavelig «gjøre-ingenting-konger».

Med sin far død forsøkte hans sønn Dagobert I å utvise reell kongelig makt. Neustria valgte hans yngre halvbror Charibert II som konge, men Dagobert tvang til et lite område kjente som Aquitaine og fikk ham senere myrdet slik at han selv var enekonge av et forent frankisk rike, men ble tvunget til følge sin fars politikk med å utnevne sin tre år gamle sønn som konge av Austrasia. Frankerne forsøkte å balansere kongens makt med behovene til adelen, og en barnekonge var en utmerket fasade var en ambisiøs rikshovmester som makten-bak-makten.

Familie

Klotar giftet seg først med Haldetrude, som han fikk følgende barn med:

• Merovek, som ble sendt av Landéric, rikshovmesteren av Neustria, for unngå Berthoald av Austrasia ved Arele i 604, men ble tatt til fange og drept.
• Emma, gift i 618 til Eadbald (død 640), konge av Kent. Moderne historikere har foreslått at hun isteden kan ha vært datter av Erkinoald, rikshovmesteren av Neustria.
• Dagobert I (ca. 603–639 ), Klorars etterfølger som konge av frankerne.

Hans andre hustru, Bertrude, er av usikkert opphav, men kan muligens ha vært datter av Richomer av Burgund. Med henne fikk Klotar følgende barn:

• En sønn som døde som spedbarn i 617.
• Bertha, hustru av rikshovmester Warnakar II.

I 618 giftet Klotar seg med Sikilde, søster av Gomatrude som senere giftet seg med hans sønn Dagobert I, og antagelig søster avBrodulfe (eller Brunulfe), som senere støttet Caribert II. Med henne fikk Klotar følgende barn:

• Charibert II (død 632), konge av Aquitaine.
• Oda, en datter.

Eksterne lenker

• (en) Chlothar II – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Oxfords merovingerside (engelsk)

Forgjenger:  Chilperik I	Konge av Soissons (Neustria) (584–613)	Etterfølger:
Forgjenger:  Klotar I	Frankernes konge (613–629)	Etterfølger:  Dagobert I i Austrasia og Neustria Charibert II i Aquitaine