Sidonius Apollinaris

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sidonius Apollinaris
Født 5. november ca. 430
Lugdunum, Gallia
Død ca. august 489
Paris
Yrke Forfatter, diplomat, biskop
Nasjonalitet Frankrike Frankrike
Språk Latin
Periode 400-tallet
Sjanger Dikt og brev

Sidonius Apollinaris (5. november ca. 430[1] – ca. august 489), også nevnt som Gaius Sollius Modestus Apollinaris Sidonius, var en poet, diplomat og biskop. Han er i henhold til en historiker «den klart viktigste forfatteren vi har bevart fra 400-tallets Gallia».[2]

Sidonius var en av fire gallo-romerske aristokrater i tidsrommet på 400-500-tallet som det er bevart en rekke brev fra; de andre er Ruricius, biskop av Limoges (død 507), Alcimus Ecdicius Avitus, biskop av Vienne (død 518), og Magnus Felix Ennodius, biskop av Ticinum (død 534). De var all knyttet direkte i tette bånd til det aristokratiske gallo-romerske nettverk til biskopene i katolske Gallia.[3] Sidonius ble erklært som helgen og hans festdag er 21. august.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Sidonius ble født i Lugdunum (Lyon) og tilhørte en gallo-romersk adelsfamilie. Han fikk den beste utdannelse og utmerket seg poesi og finere litteratur. Hans liv og bekjentskaper gav ham førstehånds kjennskap til det som foregikk i Romerriket på denne tiden. Hans far, Apollinaris (født ca. 405), var prefekt i Gallia under keiser Valentinian III fra 425 til 455. Han var igjen sønn av en annen Apollinaris, pretorianerprefekt i Gallia før 409, og en venn av dennes etterfølger Decimus Rusticus.

Sidonius Apollinaris giftet seg ca. 452 med Papianilla, født ca. 432, datter av Avitus, som var konsul og senere keiser,[4] og kusine av en Papianilla, hustru til Tonantius Ferreolus, pretorianerprefekt i Gallia. Da Avitus i 457 ble frarøvet keiserverdigheten av Majorianus, og denne også tok herredømme over Lyon, lå også Sidonius' skjebne i den nye keiserens hender. Hans kunnskaps ry førte imidlertid til at Majorianus behandlet ham med den største respekt. Til gjengjeld komponerte Sidonius en panegyrikk (lovtale) til hans ære (slik han tidligere hadde gjort for Avitus), noe som skaffet ham en statue i Roma og tittelen greve. I 467 eller 468 belønnet keiser Anthemius Sidonius for en ny keiserlig panegyrikk ved først for en periode å forfremme ham til embetet urbanprefekt av Roma, og deretter til patrisier og senator. I 470 eller 472, mer for hans politiske enn for hans teologiske evner, ble han valgt til å etterfølge Eparchius i bispesetet i Auvergne (i dag Clermont-Ferrand). De fleste av de tidligere biskopene her hadde blitt gjort til helgener av kirken, så også hans forgjenger, sankt Namatius (biskop 446-462), som hadde grunnlagt Clermonts første katedral. Sidonius Apollinaris var ingen religiøs mann. Valget av ham skyldtes sannsynligvis mer hans innflytelsesrike kontakter og hans utrettelige anstrengelser for å beholde dette hjørnet av Gallia under Romerriket.

Da byen ble erobret av goterne i 474, ble Sidonius tatt til fange, ettersom han hadde deltatt aktivt i forsvaret, men han ble etterpå gjeninnsatt av Euric, goternes konge, og han fortsatte å styre bispesetet til sin død.

Sidonius' slekt har blitt ettersporet over flere generasjoner, fra hans bestefar på farssiden i sen romersk tid til fallet i anseelse på 500-tallet under frankerne. Han synes å være en etterkommer av en annen Apollinaris, prefekt av Gallia under Konstantin II mellom 337 og 340.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Hans bevarte verker er hans panegyrikker til ulike herskere (hvor han låner tungt fra Statius, Ausonius og Claudius Claudianus) og som dokumenterer flere viktige politiske hendelser. Carmen 7 er en panegyrikk til svigerfaren Avitus ved dennes innsettelse til keiser. Carmen 5 er en panegyrikk til etterfølgeren Majorian, som viser at Sidonius var i stand til å overkomme den mistanken og fiendtligheten en naturlig kunne vente overfor den mannen som var ansvarlig for svigerfarens død. Carmen 2 er et panegyrikk til keiser Anthemius, et ledd i Sidonius' anstrengelser for å bli utnevnt til urbanprefekt av Roma. I tillegg består verkene hans av ni bind med brev og dikt, hvis hovedverdi består i å kaste lys over det politiske og litterære historien på 400-tallet. Brevene, som er svært oppstyltet og kunstferdige, avslører også Apollinaris som en jovial mann, glad i det gode liv og i fornøyelser. Et brev fra Sidonius adressert til Riothamus, «konge av britene» (ca. 460) er av spesiell interesse, ettersom det viser at det fantes en konge eller en militær leder med tilknytning til Britannia på den tid kong Arthur skal ha levd.

Den beste utgaven av Sidonius' verker er i kildeskriftserien Monumenta Germaniae Historica (Berlin, 1887). En engelsk oversettelse av hans poesi og brev ble gjort av W.B. Anderson, sidestilt med den latinske teksten, og utgitt av Loeb Classical Library (bind 1 inneholdt hans dikt og bindene 1-3 hans brev, 1939; resten av brevene ble utgitt i 1965). Blant hans tapte verker er et om Apollonius av Tyana.[5]

Gregorius av Tours omtaler Sidonius som en mann som kunne feire messen fra minnet, det vil si uten å støtte seg på liturgiske tekster, og dessuten holde uforberedte taler uten å nøle.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Apollinaris hentyder til datoen for sin fødselsdag i et kort dikt adressert til svoger Ecdicius, Carmen 20. Årstallet er usikkert
  2. ^ Goldberg, Eric J. (1995): The Fall of the Roman Empire Revisited: Sidonius Apollinaris and His Crisis of Identity
  3. ^ Mathisen, Ralph W. (1981): «Epistolography, Literary Circles and Family Ties in Late Roman Gaul» i: Transactions of the American Philological Association 111, s. 95-109.
  4. ^ Gregorius av Tours: History of the Franks, 2.21. Dette er bekreftet av ellers skrånende hentydning i Sidonius' egen Epistuale 2.2.3.
  5. ^ Mead, G.R.S. : «Apollonius of Tyana», The Gnostic Society Library

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Apollinaris Sidonius (navnene er vanligvis snudd i motsatt rekkefølge på fransk) er emne for tallrike monografier, historiske og litterære. Se A. Molinier, Sources de l'histoire de France, no. 136 (vol. i.). Samuel Dill, Roman Society in the Fifth Century, og Thomas Hodgkin, Italy and her Invaders (vol. vii.), inneholder interessante seksjoner om Apollinaris. Se også Teuffel and Ebert's Histories of Latin literature.
  • Settipani, Christian (1989): Les Ancêtres de Charlemagne, Frankrike: Éditions Christian.
  • Settipani, Christian (2002): Continuite Gentilice et Continuite Familiale Dans Les Familles Senatoriales Romaines A L'epoque Imperiale, Mythe et Realite, Addenda I – III (juillet 2000- octobre 2002) (n.p.: Prosopographica et Genealogica).
  • Waarden, Johannes A. van & Kelly, Gavin, red. (2013): New Approaches to Sidonius Apollinaris, with Indices on Helga Köhler, C. Sollius Apollinaris Sidonius: Briefe Buch I. Leuven.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]