Sidonius Apollinaris

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sidonius Apollinaris, Gaius (eller Caius) Sollius Modestus Apollinaris Sidonius eller sankt Sidonius Apollinaris (5. november 430[1] – ca. august 489), var en poet, diplomat og biskop. Han er «den klart viktigste forfatteren vi har bevart fra 400-tallets Gallia», i følge historikeren Eric J. Goldberg.[2]

Sidonius Apollinaris var en av fire gallisk-romerske aristokrater mellom 400- og 600-tallet hvis brev har overlevd. De andre er Ruricius, biskop av Limoges (død 507), Alcimus Ecdicius Avitus, biskop av Vienne (død 518), og Magnus Felix Ennodius av Arles, biskop av Ticinum, dagens Pavia (død 534). De er alle tett knyttet til det aristokratiske gallisk-romerske nettverket, som biskopene i det kristne Gallia kom fra.[3] Sidonius' festdag er 21. august.

Han ble født i Lugdunum (Lyon) og tilhørte en gallisk-romersk adelsfamilie. Han fikk den beste utdannelse og utmerket seg poesi og finere litteratur. Hans liv og bekjentskaper gav ham førstehånds kjennskap til det som foregikk i Romerriket på denne tiden. Hans far, Apollinaris (født ca. 405), var prefekt i Gallia under keiser Valentinian III fra 425 til 455. Han var igjen sønn av en annen Apollinaris, pretorianerprefekt i Gallia før 409, og en venn av dennes etterfølger Decimus Rusticus.

Sidonius Apollinaris giftet seg ca. 452 med Papianilla, født ca. 432, datter av Avitus, som var konsul og senere keiser, og kusine av en Papianilla, hustru til Tonantius Ferreolus, pretorianerprefekt i Gallia. Da Avitus i 457 ble frarøvet keiserverdigheten av Majorianus, og denne også tok herredømme over Lyon, lå også Sidonius' skjebne i den nye keiserens hender. Hans kunnskaps ry førte imidlertid til at Majorianus behandlet ham med den største respekt. Til gjengjeld komponerte Sidonius en panegyrikk (lovtale) til hans ære (slik han tidligere hadde gjort for Avitus), noe som skaffet ham en statue i Roma og tittelen greve. I 467 eller 468 belønnet keiser Anthemius Sidonius for en ny keiserlig panegyrikk ved først for en periode å forfremme ham til embetet urbanprefekt av Roma, og deretter til patrisier og senator. I 470 eller 472, mer for hans politiske enn for hans teologiske evner, ble han valgt til å etterfølge Eparchius i bispesetet i Auvergne (i dag Clermont-Ferrand). De fleste av de tidligere biskopene her hadde blitt gjort til helgener av kirken, så også hans forgjenger, sankt Namatius (biskop 446-462), som hadde grunnlagt Clermonts første katedral. Sidonius Apollinaris var ingen religiøs mann. Valget av ham skyldtes sannsynligvis mer hans innflytelsesrike kontakter og hans utrettelige anstrengelser for å beholde dette hjørnet av Gallia under Romerriket.

Da byen ble erobret av goterne i 474, ble Sidonius tatt til fange, ettersom han hadde deltatt aktivt i forsvaret, men han ble etterpå gjeninnsatt av Euric, goternes konge, og han fortsatte å styre bispesetet til sin død.

Hans bevarte verker er hans panegyrikker til ulike herskere (hvor han låner tungt fra Statius, Ausonius og Claudius Claudianus) og som dokumenterer flere viktige politiske hendelser. Carmen 7 er en panegyrikk til svigerfaren Avitus ved dennes innsettelse til keiser. Carmen 5 er en panegyrikk til etterfølgeren Majorian, som viser at Sidonius var i stand til å overkomme den mistanken og fiendtligheten en naturlig kunne vente overfor den mannen som var ansvarlig for svigerfarens død. Carmen 2 er et panegyrikk til keiser Anthemius, et ledd i Sidonius' anstrengelser for å bli utnevnt til urbanprefekt av Roma. I tillegg består verkene hans av ni bind med brev og dikt, hvis hovedverdi består i å kaste lys over det politiske og litterære historien på 400-tallet. Brevene, som er svært oppstyltet og kunstferdige, avslører også Apollinaris som en jovial mann, glad i det gode liv og i fornøyelser. Et brev fra Sidonius adressert til Riothamus, «konge av britene» (ca. 460) er av spesiell interesse, ettersom det viser at det fantes en konge eller en militær leder med tilknytning til Britannia på den tid kong Arthur skal ha levd.

Den beste utgaven av Sidonius' verker er i kildeskriftserien Monumenta Germaniae Historica (Berlin, 1887).

Sidonius' slekt har blitt ettersporet over flere generasjoner, fra hans bestefar på farsiden i sen romersk tid til fallet i anseelse på 500-tallet under frankerne. Han synes å være en etterkommer av en annen Apollinaris, prefekt av Gallia under Konstantin II mellom 337 og 340.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Apollinaris Sidonius (navnene er vanligvis snudd i motsatt rekkefølge på fransk) er emne for tallrike monografier, historiske og litterære. Se A. Molinier, Sources de l'histoire de France, no. 136 (vol. i.). Samuel Dill, Roman Society in the Fifth Century, og Thomas Hodgkin, Italy and her Invaders (vol. vii.), inneholder interessante seksjoner om Apollinaris. Se også Teuffel and Ebert's Histories of Latin literature.
  • Christian Settipani, Les Ancêtres de Charlemagne (France: Éditions Christian, 1989).
  • Christian Settipani, Continuite Gentilice et Continuite Familiale Dans Les Familles Senatoriales Romaines A L'epoque Imperiale, Mythe et Realite, Addenda I – III (juillet 2000- octobre 2002) (n.p.: Prosopographica et Genealogica, 2002).
  • Johannes A. van Waarden and Gavin Kelly (eds), New Approaches to Sidonius Apollinaris, with Indices on Helga Köhler, C. Sollius Apollinaris Sidonius: Briefe Buch I. Leuven, 2013.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Årstallet er noe usikkert, da noen kilder sier 423 eller ca. 430.
  2. ^ Eric J. Goldberg: The Fall of the Roman Empire Revisited: Sidonius Apollinaris and His Crisis of Identity, 1995; «the single most important surviving author».
  3. ^ Ralph W. Mathisen, «Epistolography, Literary Circles and Family Ties in Late Roman Gaul» Transactions of the American Philological Association 111 (1981), sidene 95-109.