Armorica

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det romersk definerte geografiske området Armorica. Seine og Loire er markert i rødt.

Armorica eller Aremorica er det navnet som oldtiden ble gitt til den del av Gallia som omfattet halvøya Bretagne og området mellom elvene Seine og Loire, fra innlandet til et udefinerbart grense nedover Atlanterhavskysten. Toponymiet eller stedsnavnets opprinnelse er basert på den gallisk frasen are-mori «på/ved sjøen», som utviklet seg til det galliske stedsnavnet Aremorica (*are-mor-ika), «Stedet ved sjøen». Endelsen –ika ble først benyttet for å skape adjektiviske former og deretter navn (se regioner som Pays d'Ouche < Utica, Perche < Pertica ). Den opprinnelige angivelsen er vag, og omfattet en stor del av hva som ble Normandie900-tallet, og i en del fortolkninger også hele kysten ned til Pyreneene. Senere ble begrepet Armorica begrenset til kun å gjelde Bretagne.

bretonsk (som med walisisk og kornisk er levende språk beslektet med gallisk) er «ved sjøen» war vor (walisisk ar for), skjønt den eldre formen arvor er benyttet til å referere til kystregionene av Bretagne i motsetningen til argoad (ar 'på/ved', coad 'skog' – på walisisk ar goed) for innlandsregionene.[1] Disse beslektete moderne anvendelsene tyder på at romerne kontaktet kystfolket i innlandsregionen og antok at det regionale navnet Aremorica refererte til hele området, både kysten som innlandet.

Oldtidens Armorica[rediger | rediger kilde]

Kart over antatt bretonsk utflytning og bosetning på 500-tallet.

Plinius den eldre i hans Naturhistorie (2.17.105) hevdet at Armorica var det eldre navnet for Aquitania, og uttalte at Armoricas sørlige grense strakte seg til Pyreneene. Ved å ta det galliske opprinnelsen til navnet i betraktning er dette helt korrekt og logisk da Aremorica er ikke et navn for et land, men et ord som beskriver en type geografisk region – en region som er ved sjøen og kysten. Plinius lister de følgende galliske stammene som levde i området: Aedui og Carnuteni som hadde avtaler med romerne, Neldi og Secusiani som hadde en form for selvstendighet; og Boii, Senones, Aulerci (både Eburovices og Cenomani), Parisii, Tricases, Andicavi, Viducasses, Bodiocasses, Veneti, Coriosvelites, Diablinti, Rhedones, Turones, og Atseui.

Handelsforbindelsene mellom Armorica og Britannia, beskrevet av Diodorus Siculus og antydet av Plinius den eldre[2], hadde lenge vært etablert. Ettersom Armorica fortsatte motstanden mot romerne, selv etter hærtoktet til Publius Crassus i år 57 f.Kr., og ble fortsatt støttet av adelen i Britannia, ledet Julius Cæsar to invasjoner mot Britannia i henholdsvis år 55 og 54 f.Kr. En del hentydninger av det kompliserte kulturelle nettverket som bant Armorica og Britanniæ sammen er gitt av Cæsar da han beskrev Diviciacus av suessionene som «den mektigste herskeren i hele Gallia og som hadde kontroll over ikke bare et stort område i denne regionen, men også i Britannia».[3] Arkeologiske funnsteder langs kysten av England, særlig ved Hengistbury Head, viser forbindelser med Armorica så langt øst som til Solent. Denne forhistoriske tilknytningen mellom Cornwall og Bretagne varte langt ut i middelalderen. Enda lengre øst gikk forbindelsen isteden mellom den britiske kysten og nedre Seinedalen.

Arkeologiske undersøkelser har ennå ikke belyst jernalderens Armorica i den grad som mynter har det, noe som har blitt undersøkt av Philip de Jersey.[4]

Under Romerriket ble Armorica administrert som en del av provinsen Gallia Lugdunensis med hovedstaden Lugdunum (dagens Lyon). Da de romerske provinsene ble omorganisert i løpet av 300-tallet ble Armorica plassert under den andre og tredje divisjonene av Lugdunensis. Selv etter at det romerske legionene trakk seg ut av Britannia i 407 hadde den lokale elite utvist de sivile øvrighetspersonene de påfølgende året. Armorica gikk til opprør på 430-tallet og på nytt på 440-tallet, og kastet ut de herskende øvrighetspersonene slik som britene allerede hadde gjort. Ved slaget ved Chalons i 451 ble et romersk forbund ledet av general Flavius Aetius og vestgoterne med deres konge Teoderik mot den huniske allianse ledet av deres konge, den beryktede Attila. Jordanes lister Flavius Aetius’ allierte og de omfattet stammer fra Armorica og andre galliske (eller germanske) stammer (Getica 36.191).

Britonere fra Britannia utvandret i den svakt dokumenterte perioden mellom 400- og 600-tallet til Armorica og den bretonske halvøya.[5] Disse bosetterne, flyktninger eller ikke, satte sitt preg på det vestlige landskapet mot kysten i stedsnavnene som provinsene Armorica, Cornouaille («Cornwall») og Domnonea («Devon»). Disse bosetterne er knyttet til ledere som Samson av Dol og waliseren Pol Aurelian (Paol Aorelian eller Paulinus Aurelianus), framhevet som «grunnleggerhelgnene» i Bretagne.

Forholdet keltisk identitet[rediger | rediger kilde]

Spørsmålene knyttet til forholdene mellom de keltiske kulturene i Britannia, kornisk og walisisk, og keltiske bretonsk, er ikke avgjort. Martin Henig (2003) foreslo at i Armorica i sub-romersk Britannia var det «en anseelig mengde skapelse identitet i folkevandringstiden. Vi vet at den blandete, men hovedsakelig britiske og frankiske befolkningen i Kent omdannet seg selv som «jutere», og de anseelige britiske befolkningene i landene øst for Dumnonia (Devon og Cornwall) synes å ha endt opp som «vestsaksere». I vestlige Armorica hvor en mindre elite greide å påføre en identitet på befolkningen var tilfeldigvis britisk enn gallisk-romersk i sin opprinnelse, og de ble således bretonere. Prosessen kan ha vært hovedsakelig den samme.».[6] I henhold til historikeren C. E. V. Nixon førte sammenbruddet av romersk makt og plyndringene til vestgoterne til at Armorica fungerte «som en magnet for bønder, coloni, slaver og (andre) hardt presset» som flyktet fra andre romerske områder, og påførte en ytterligere svekkelse.[7] Denne smeltedigele av stadig skiftende selvidentifisering i tidlig middelalder karakteriserer moderne oppfatninger som supplerer eller modifiserer det tradisjonelle synet om en ubrutt fortsettelse fra jernalderen.

Da vikinger, eller mer presist norrøne befolkningsgrupper fra Skandinavia, bosatte seg på halvøya Cotentin og på nedre Seine rundt Rouen på 800- og tidlig på 900-tallet, ble disse regionene kjent som Normandie, og navnet Armorica forsvant ut av bruk i det samme området. Da vestlige Armorica allerede hadde utviklet seg til Bretagne ble øst fra frankisk synsvinkel støpt om til marche bretonne, de bretonske grenseområdene eller buffersone, mellom Bretagne og Frankerriket under en frankisk marki.

I moderne tid har Armorica blitt det stedet hvor landsbyen til den fiktive tegneseriehelten Asterix var lokalisert i løpet av tiden under Romerriket.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Den irske formen er 'ar mhuir', mansk er 'er vooir', og den skotsk-gæliske formen 'air mhuir'. Imidlertid er betyr denne frasen i disse språkene 'ar thír' eller 'ar thalamh/ar thalúin (er heer/er haloo, luft thìr/luft thalamh) 'på landet'.
  2. ^ History Compass : Home
  3. ^ Cæsar: De Bello Gallico ii.4
  4. ^ «Coinage in Iron Age Armorica», Studies in Celtic Coinage, 2 (1994)
  5. ^ Leon Fleuriots hovedsakelig lingvistiske forskning i Les Origines de la Bretagne, framhevet isteden den bredere tilførsel av britonere til romerske Gallia som skjedde i kjølvannet av Romerrikets sammenbrudd.
  6. ^ Henig, Martin: British Archaeology, 2003, gjennomgåelse av «The British Settlement of Brittany» av Pierre-Roland Giot, Philippe Guigon & Bernard Merdrignac.
  7. ^ Nixon, C. E. V.: «Relations Between Visigoths and Romans in Fifth Century Gaul», i Drinkwater, John & Elton, Hugh (red): Fifth-Century Gaul: A Crisis of Identity?, Cambridge University Press, 2002, s. 69

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]