Guntram
| Guntram Konge av Burgund og Orléans | |||
|---|---|---|---|
 Gullmynt (tremissis) med portrett og navnet till Guntram | |||
| Født | ca. 545 Soissons[1] | ||
| Død | 28. mars 592 Chalon-sur-Saône[1] | ||
| Beskjeftigelse | Monark  | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Veneranda (frille) Markatrude Austerkhild | ||
| Far | Klotar I | ||
| Mor | Ingund[1] | ||
| Søsken | 6 oppføringer
| ||
| Barn | Gundobad Klotar Klodomer Klotilde Klodeberge Kildebert II (adoptert) | ||
| Gravlagt | Chalon-sur-Saône | ||
| Regjeringstid | 561–592 | ||
Guntram (født ca. 545, død 28. mars 592)[3] var frankisk konge av Burgund og Orléans fra 561 til sin død i 592. Han tilhørte merovingerslekten, sønn av kong Klotar I og Ingund (datter av kong Baderik av Thüringen) som den tredje eldste (andre eldste overlevende) sønn. Ved hans fars død i 561 ble Frankerriket etter germansk tradisjon og salisk lov delt mellom hans fire gjenværende sønner. Navnet Guntram har betydningen «krigsravn».[4]
Karibert I mottok det gamle riket til onkelen Kildebert I, beliggende mellom elven Somme og Pyreneene, med Paris som hovedstad og omfattet også Aquitaine og Provence. Sigibert I mottok kongeriket Metz med dens hovedstad Reims og Metz. Kilperik I mottok områdene nord for kongeriket Soissons. Guntram mottok Burgund med en del av kongeriket Orléans hvor han etablerte sin hovedstad.[5][6]
Guntram siste leveår var etter sigende preget av dype fromhet slik at han etter sin død straks ble æret som helgen av sine undersåtter. Hans minnedag i den katolske kirke er dødsdagen 28. mars. Hovedkilden til hans liv er Gregorius av Tours' Historia Francorum.[7]
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Politikk og stridigheter[rediger | rediger kilde]
Hans eldre bror Kildebert I døde i 567 og hans områder (kongedømmet Paris) ble delt mellom de gjenlevende brødrene: Guntram, Sigibert I og Kilperik I. De delte hans rike og gikk i begynnelsen med på å ha Paris i felleseie. Kariberts enke, Teodekhild, forslo giftemål med Guntram som den eldste gjenværende broren, selv om et konsil holdt i Paris så nylig som 557 forbød slike tradisjoner som incestuøse. Guntram bestemte seg for å huse henne mer sikkert, men uvillig, i et nonnekloster i Arles.
I 573 ble han involvert i en borgerkrig med sin bror Sigibert I av Austrasia, og i 575 ba han om hjelp fra deres bror Kilperik I av Soissons. Han endret sin lojalitet senere på grunn av Kilperiks karakter, dersom Gregorius' fordømmelse kan legges til grunn, og Kilperik trakk seg tilbake. Han forble deretter en alliert av Sigibert og hans kone og sønner til han døde. Da Sigibert ble myrdet senere det samme året, 575, invaderte Kilperik kongedømmet, men Guntram sendte sin herfører Mummolus (alltid Guntrams hovedvåpen, for han var den fremste generalen i Frankerriket på den tiden) for å fjerne ham, og Mummolus beseiret Kilperiks general Desiderius, og styrkene til Neustria trakk seg tilbake fra Austrasia.
Gontrams to gjenværende barn, Klotar og Klodomer, døde av dysenteri i 577 og Guntram adopterte Sigiberts sønn Kildebert II, hans nevø, som sin egen sønn og arving. Guntram hadde reddet hans kongedømme to år tidligere.
Men Kildebert var ikke alltid lojal mot sin onkel. I 581 erobret Kilperik mange av Guntrams byer og i 583 allierte han seg med Kildebert for et felles angrep på Guntram. Denne gangen sluttet Guntram fred med Kilperik, noe som fikk Kildebert til å trekke seg tilbake. Han hevnet seg på Kildeberts mangel på lojalitet ved å invadere hans land og erobre Tours og Poitiers i 584, men han måtte dra tilbake for å delta i dåpen til Klotar II, hans andre nevø, som nå styrte Neustria. Den skulle ha funnet sted på sankt Martins festdag den 4. juli i Orléans, men den skjedde ikke og isteden besluttet Guntram seg for å invadere Septimania, helt sør for dagens Frankrike. Det ble snart sluttet ny fredsavtale.
En usurpator ved navn Gundoald hevdet i 584 eller 585 å være den uekte sønnen til Klotar I og proklamerte seg selv konge, og tok noen større byer i det sørlige Gallia, som Poitiers og Toulouse som tilhørte Guntram. Guntram marsjerte mot ham. Han kalte ham ingenting annet enn en møllers sønn ved navn Ballomer. Gundoald flyktet til Comminges og Guntrams hær satte ned dit for å beleire festningen. De kunne ikke ta den, men trengte det heller ikke: Gundoalds tilhengere overgav ham og han ble øyeblikkelig henrettet.
Hans svigerinne Fredegund forsøkte å drepe ham i 587, men mislyktes. Han fortsatte den 28. november til Trier for å inngå en avtale med Kildebert; sin andre svigerinne Brunhilda, Sigiberts dronning og som han alltid hadde vært alliert med; Klodosind, Kildeberts søster; Faileuba, Kildeberts dronning; Magnerik, biskop av Trier; og Agerik, biskop av Verdun. Denne ble kalt for Andelot-avtalen og den varte til Guntram døde.
Også i 587 slo Guntram tilbake ulydighet fra Varok II (bretonsk: Gwereg), den bretonske herskeren av Vannetais (bretonsk: Gwened), i dag hetende Vannes. Han tvang Varok til å fornye sin troskapsed fra 578 i skrift og krevde 1000 solidi i gull som godtgjørelse for å ha herjet Nantais. I 588 var skadeserstatning fortsatt ikke betalt da Varok hadde lovt den til både Guntram og Klotar II, som antagelig hadde overherredømme over Vannes. I 589 eller 590 sendte Guntram en hær mot Varok under Beppolem og Ebrakain, felles fiender. Ebrakain var også fiende av Fredegund, som sendte saksere fra Bayeux for å støtte Varok.[8] Beppolem kjempet alene i tre dager før han ble drept, og ved det tidspunktet forsøkte Varok å flykte ut til Kanaløyene, men Ebrakain ødela hans skip og tvang ham til å underkaste seg en fredsavtale,[9] fornyelsen av lojalitetseden, og utlevere en nevø som gissel og sikkerhet for at eden ikke ble brutt på nytt. Det varte dog ikke lenge. Bretonerne fortsatte å hevde sin uavhengighet i årene framover.
Guntram rykket en siste gang frem mot Septimania i 589, men forgjeves. Han kjempet mot muslimske hærer som herjet kongedømmet og slo ned i 590 et opprør ledet av sin niese Basina ved nonneklosteret i Poitevin med hjelp av flere av hans biskoper.
Død og helgenerklæring[rediger | rediger kilde]
Guntram døde i Chalon-sur-Saône i 592, og hans kongedømme gikk videre til hans adopterte sønn Kildebert II.[10] Han ble gravlagt i kirken til Sankt Marcellus som han hadde grunnlagt i Chalon. Nesten umiddelbart ble Guntram utropt til helgen av sine undersåtter og hans festdag blir feiret av den katolske kirke 28. mars. hugenottene, som herjet og spredte hans levninger på 1500-tallet, lot bare hans hodeskalle bli liggende urørt i deres raseri. Den blir nå oppbevart på samme sted i en sølveske.
Guntram hadde en broderlig omsorg som hans brødre manglet. Fredegars krønike kalte ham en «full av godhet»,[11] og den fremste kronikøren for tidsepoken, Gregorius av Tours, kalte ham ofte for «den gode kong Guntram», som notert her hvor Gregorius diskuterer hans tre ekteskap:
Den gode kong Guntram tok først en frille, Veneranda, en slave som tilhørte en av hans folk, og som han fikk en sønn med, Gundobad. Senere giftet hans seg med Markatrude, datter av Magnar, og sendte sin sønn Gundobad til Orléans. Men etter at hun hadde en sønn, ble Markatrude sjalu, og sørget for å få Gundobad drept. Hun sendte gift, sier de, og forgiftet hans drikke. Og ved hans død mistet hun ved Guds dom sin egen sønn og påførte seg kongens hat, ble avvist ham og døde ikke lenge etter det. Etter henne tok han Austerkhild, også kalt Bobilla. Han hadde med henne to sønner, der den eldste ble kalt Klotar og den yngste Klodomer.
Gregorius av Tours[12]
Som Gregorius antyder, hadde Guntram en periode med utskeielser. Han angret til slutt dypt sine synder i sitt tidligere liv og brukte sine siste år i å gjøre bot for dem, både for seg selv og for sin nasjon. Han fastet, ba, gråt og overga seg til Gud, slik helgenbiografien hans hevdet. Som konge forsøkte han herske ved kristne prinsipper. Ifølge Gregorius var han de undertryktes beskytter, pleiet de syke og kjærlig far for sine undersåtter. Han var rundhåndet med sin formue, særlig i tider preget av pest og hungersnød. Han utøvet lovene strengt og rettferdig uten å ta hensyn til rang, men var alltid klar til å tilgi brudd mot ham selv, inkludert to attentatsforsøk. Guntram bygget og utvidet mange kirker og klostre. Gregorius av Tours forteller om mange mirakler som kongen utførte, noen av dem hevdet han å ha vært vitne til selv.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d e f g h La Préhistoire des Capétiens, side(r) 76-78[Hentet fra Wikidata]
- ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 73-76[Hentet fra Wikidata]
- ^ Også stavet som Gontram, Gontran, Gunthram, Gunthchramn eller (sankt) Guntramnus
- ^ Anon (1863): History of Christian Names, Volum 2, Parker, Son, and Bourn, s. 317
- ^ Armand, Frédéric (2008): Chilpéric Ier, le roi assassiné deux fois, La louve éditions, ISBN 978-2-916488-20-2, s. 34.
- ^ Wood, Ian (1994): The Merovingian Kingdoms 450–751, Longman Group, s. 56.
- ^ «Den hellige Guntram av Burgund (~525-592)», Katolsk.no
- ^ Howorth, Henry H. (1878): «The Ethnology of Germany. Part 3: The Migration of the Saxons», s. 310.
- ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, X, 9.
- ^ Wood, Ian (1994): The Merovingian Kingdoms 450–751, s. 91.
- ^ Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, s. 428
- ^ Gregorius av Tours: History of the Franks, IV, 25[død lenke], Medieval Sourcebook
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Primærkilder
- Gregorius av Tours: Historia Francorum
- Sekundærkilder
- Dahmus, Joseph Henry (1972): Seven Medieval Queens
- Howorth, Henry H. (1878): «The Ethnology of Germany. Part 3: The Migration of the Saxons» i: The Journal of the Anthropological Institute of Great Britain and Ireland, 7, s. 293–320.
- Wood, Ian (1994): The Merovingian Kingdoms 450–751
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Gontran – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Historia Francorum: Bok I-X Arkivert 14. august 2014 hos Wayback Machine. på Medieval Sourcebook
- «Den hellige Guntram av Burgund (~525-592)», Katolsk.no
- Translation of Grimm's Saga No. 433, «The Sleeping King» about King Guntram Arkivert 3. mars 2016 hos Wayback Machine.
| Forgjenger: Klotar I |
Konge av Burgund |
Etterfølger: Childebert II |