Bonifatius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tegninger fra 1000-tallet som viser hvordan Bonifatius døper en hedning, og Bonifatius' martyrdød

Bonifatius (født ca. 674 i Crediton, England; død 5. juni 754 i Dokkum, Friesland) var den viktigste kristne misjonæren i Frankerriket. Han foræres som helgen og betegnes bl.a. som Tysklands nasjonalhelgen.

Bonifatius ble født som Wynfreth av en velstående familie i Wessex mellom 672 og 675. Han ble utdannet i engelske benediktinerklostre og begynte sin misjonsvirksomhet med en reise til Friesland i 716. Etter ett år som abbed ved klosteret i Nursling gikk han i 718pilegrimsreise til Roma. Her møtte han pave Gregor II. Av ham fikk han navnet Bonifatius («velgjøreren») og oppdraget å kristne Germania. Han reiste deretter i flere tiår gjennom dagens Friesland, Hessen, Thüringen og Bayern for å predike.

Bonifatius hadde et nært samarbeid både med paven og med frankernes rikshovmester Karl Martell. Paven gjorde ham til misjonsbiskop (biskop uten bispesete, 722), misjonserkebiskop for det østlige Frankerriket (732) og pavelig nuntius for hele Frankerriket (738).

Bonifatius grunnla i denne perioden bispedømmene Freising (739), Passau (739), Regensburg (739), Salzburg (739), Büraburg (741), Eichstätt (741), Würzburg (741) og Erfurt (742) samt en rekke klostre (bl.a. Fritzlar og Fulda).

746 ble Bonifatius erkebiskop av Mainz. Erkebiskoptittelen var personlig, siden Mainz ikke ble erkebispesete før tidligst 780. Han forlot Mainz i 753 for å gjenoppta misjonsvirksomheten. På sin siste reiste til Friesland ble han drept av hedninger den 5. juni 754 (eller muligens 755).


Forgjenger:
 Gewiliobus 
Erkebiskop av Mainz
(746754)
Etterfølger:
 Lullus