Pacific Proving Grounds

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
USA begynte å bruke Marshalløyene som område for sine prøvesprengninger i 1946.

Pacific Proving Grounds er navnet som ble brukt for å beskrive en rekke steder i Marshalløyene og noen få andre steder i Stillehavet, brukt av USA til å utføre kjernefysiske tester på ulike tidspunkter mellom 1946 og 1962. I juli 1947, etter den første prøvesprengingen av atomvåpen ved Bikiniatollen, inngikk USA en avtale med FN for å styre Trust Territory of the Pacific Islands som et strategisk forvalterskapsterritorium. Territoriumet består av 2000 øyer spredt over 7.800.000 km² i Nord-Stillehavet. Den 23. juli 1947 annonserte United States Atomic Energy Commission etableringen av Pacific Proving Grounds.[1]

105 atmosfæriske (dvs. ikke underjordiske) prøvesprengninger ble utført der, hvorav mange var av svært høy avkastning. Mens testene ved Marshalløyene utgjorde 14% av alle amerikanske tester, bestod det nesten av 80% av den totale avkastning av de USA detonerte, med en anslått samlet avkastning på rundt 210 megatonn, hvorav den største var Castle Bravo på 15 Mt, detonert i 1954, som spredte betydelig radioaktivt nedfall på mange av øyene, inkludert flere som var bebodd, og noen som ikke hadde blitt evakuert.[2] 28 tester av termonukleære våpen i megatonn-størrelsen ble utført i regionen, av USA.[3]


Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Myres S. McDougal med flere (1987). Studies in world public order, s. 766. New Haven : New Haven Press. ISBN 0-89838-900-3.
  2. ^ The evacuation of Rongelap. Besøkt 9. november 2009. fra Greenpeaces hjemmeside
  3. ^ 1 fra Operation Ivy, 5 fra Operation Castle (Castle Koon var ufullstendig), 6 fra Operation Redwing, 8 fra Operation Hardtack (minst tre ufullstendige), 8 fra Operation Dominic
USA-stubbDenne USA-relaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.