Korridorpolitikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lobbyvirksomhet kan være samtaler uten offentlig innsyn for å påvirke en politisk avgjørelse.

Korridorpolitikk, også kjent som lobbyvirksomhet, lobbying og lobbyisme, er å påvirke politikere utenom de vanlige kanalene som er debattinnlegg, diskusjon, saksorienteringer, eller ved å benytte møter innen vedkommende politikers eget partiapparat. Utøvere kalles ofte lobbyister.

Ordet lobby brukes også i sammensetninger som «Israel-lobbyen» og «oljelobbyen» om dem som fører lobbyvirksomhet (eller «lobber») for henholdsvis staten Israels og oljebransjens interesser.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Begrepet korridorpolitikk stammer fra det engelske ordet lobby. Ordet kommer ifra inngangshallene i den amerikanske kongressen hvor de folkevalgte møtte folkemengden, som ofte prøvde å påvirke de folkevalgte i viktige politiske avgjørelser.[trenger referanse] Av den grunn ble ordet opprinnelig bare brukt om påvirkning av medlemmer av den lovgivende forsamling.[1] Det eksisterer uenighet rundt definisjonen av begrepet, men lobbyvirksomhet regnes i dag som forsøk på påvirkning av beslutningstakere.

Lobbyvirksomhet i Norge[rediger | rediger kilde]

Målet med lobbyvirksomhet er påvirkning. Målet for lobbyvirksomheten er formelle beslutningstakere, som Stortinget, stortingrepresentanter, Regjeringen, departementer og forvaltningen. Lobbyvirksomhet skjer også på lavere nivåer, som i kommuner og fylkeskommuner.

Lobbyvirksomheten i Norge har vært jevnt økende. Lobbyvirksomheten mot Stortinget virker å være uavhengig av hvorvidt det er mindretalls- eller flertallsregjering.[2] Norske organisasjoner er opptatt av å opprettholde kontakten med beslutningstakerne, også over tid. Lobbyvirksomhet kan defineres som en byttehandel, hvor beslutningstakerne får informasjon, i bytte mot muligheten til å påvirke. Dette er spesielt aktuelt for Stortinget, som har begrenset administrativ kapasitet.

Det har vært hevdet at lobbyvirksomhet har vært forbeholdt rike og store organisasjoner. Dette har ikke funnet støtte i forskning.

Historisk tette bånd, for eksempel mellom Arbeiderpartiet og LO eller Bondelaget og Senterpartiet, har likevel vist seg å ha betydning for muligheten til å påvirke.

Kontrovers[rediger | rediger kilde]

Begrepet lobbyvirksomhet er belastet. Denne forestillingen kan skrive seg tilbake til USA, hvor oppmerksomheten rundt reguleringen av lobbyvrksomhet økte mot midten av 1900-tallet. Begrepet ble forbundet med noe skjult, som foregikk i ulovlige og umoralske former. Ofte opplevdes det at korrupsjon og andre ulovligheter fulgte i kjølvannet av lobbyvirksomheten[3]

Norske Stortingsrepresentanter opplever i liten grad lobbyvirksomheten som et problem. Derimot ser de den som en måte for informasjonsinnhenting. Ulike politiske partier har likevel gjort fremstøt for å begrense lobbyvirksomheten.For eksempel prøveordningen med innføringen av åpne høringer i 1995, samt forslaget om å innføre et lobbyregister.[4] Et lobbyregister har per mars 2011 ikke blitt vedtatt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lobbyisme, Stortinget, Sist oppdatert 1. oktober. Lesedato 4. august 2007.
  2. ^ Pettersen, Kenneth Balto (2009). Norske organisasjoner og Stortinget – Lobbyvirksomhet og åpne høringer. Oslo: Universitetet i Oslo, institutt for statsvitenskap. Masteroppgave.
  3. ^ Espeli, Harald (1999). Lobbyvirksomhet på Stortinget. Oslo: Tano Aschehoug.
  4. ^ Pettersen, Kenneth Balto (2009). Norske organisasjoner og Stortinget – Lobbyvirksomhet og åpne høringer. Oslo: Universitetet i Oslo, institutt for statsvitenskap. Masteroppgave.