Enrico Fermi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Enrico Fermi
Enrico Fermi
Enrico Fermi (1901–1954)
Født 29. september 1901
Roma, Italia
Død 28. november 1954 (53 år)
Chicago, Illinois, USA
av kreft
Ektefelle Laura Fermi
Yrke Fysiker
Statsborgerskap Italiensk (1901–1954)
Amerikansk (1944–1954)
Institusjoner Scuola Normale Superiore di Pisa
University of Göttingen
Universitetet i Leiden
La Sapienza
Columbia University
University of Chicago
Alma mater Scuola Normale Superiore
Område Fysikk
Akademisk veileder Luigi Puccianti
Doktorgrads-
studenter
Owen Chamberlain
Jerome I. Friedman
Tsung-Dao Lee
James Rainwater
Marshall Rosenbluth
Emilio Segrè
Jack Steinberger
Kjent for Nye radioaktive elementer produsert av nøytronbestråling
Kontrollert nukleær kjedereaksjon
Fermi–Dirac statistikk
Teorien om betastråling
Manhattanprosjektet
Influert av James Grier Miller
Priser og utmerkelser Matteuccimedaljen (1926)
Nobelprisen i fysikk (1938)
Hughesmedaljen (1942)
Rumfordprisen (1953)

Enrico fermi sig.png
Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i fysikk
1938

Enrico Fermi (født 29. september 1901 i Roma, død 28. november 1954 i Chicago, Illinois) var en italiensk-amerikansk fysiker mest kjent for sitt arbeid med betastråling, utviklingen av den første kjernereaktoren og for sitt bidrag i utarbeidelsen av kvanteteorien. Fermi ble beæret Nobelprisen i fysikk i 1938 «for hans påvisning av eksistensen av nye radioaktive elementer produsert av nøytronbestråling, og for hans relaterte oppdagelse av kjernereaksjoner forårsaket av langsomme nøytroner»[1]

Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Fermi ledet konstruksjonen av den første kjernereaktoren som satte i gang den første kontrollerte nukleære kjedereaksjon. Han var en av de store lederne for Manhattanprosjektet.

Fermi er kjent som opphavsmannen til Fermi-paradokset i SETI-forskningen da han i en diskusjon om muligheten for intelligent liv i rommet kom med det berømte spørsmålet: ”Hvor er de?” (”Where are they?”).

Fermioner og ’’The Fermi National Accelerator Laboratory’’ (Fermilab) er oppkalt etter Fermi. I tillegg fikk grunnstoffet fermium og Fermi-Dirac-statistikken navn etter samme mann. ’’The Enrico Fermi US Presidential Award’’ ble opprettet i 1956 til minne om Fermis prestasjoner og dyktighet som forsker. Seksjonen ved University of Chicago hvor Fermi pleide å arbeide er nå kjent under navnet ’’The Enrico Fermi Institute’’.

Fermi-problemer, slik som det klassiske ”Hvor mange pianostemmere finnes det i Chicago?”-problemet er oppkalt etter Fermis bruk av slike overslagsproblemer for å lære studenter viktigheten av dimensjonsanalyse, tilnærmelsesmetoder og klar identifisering av antakelser.

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Fermi ble født i Roma. I barndommen var han og den ett år eldre broren, Giulio, uatskillelige. Giulio døde i 1915 under en mindre operasjon for halsbyll. Ensom og forlatt begynte Enrico fysikkstudier, som en måte å lindre smerten over tapet av sin bror.

En venn av familien, Adolfo Amidei, veiledet Fermi i studiet av algebra, trigonometri, analytisk geometri, integralregning og teoretisk mekanikk. Amidei anbefalte også Fermi å søke seg til det prestisjefylte ’’Scuola Normale Superiore’’ i Pisa fremfor studier ved Universitetet i Roma. Eksaminatoren i Pisa spådde at Fermi ville bli en stor vitenskapsmann.

Voksenlivet[rediger | rediger kilde]

Fermi startet på universitetet ved Pisa instituttet i 1918, og i 1922 tok han bachelor-graden. Han tilbrakte seks måneder i Göttingen ved Max Borns skole i 1923, men var lite fornøyd med den da overdrevent teoretiske undervisningen i kvantefysikk. I 1924 var han i Leiden i Nederland for å møte Paul Ehrenfest, og her møtte han også Albert Einstein. Fermi tok et professorat i Roma. Professor Orso Maria Corbino hjalp Fermi mye i utvelgelsen av en arbeidsgruppe.

I 1938 ble Fermi tildelt Nobelprisen i fysikk for sitt arbeid innen radioaktiviteten, blant annet påviste han 37 nye radioaktive nuklider. Frem til prisutdelingen fant sted hadde Fermi holdt til i Roma, men etter at han mottok prisen i Stockholm, dro Fermi med sin kone og sine barn rett til New York, hvor han ble ansatt ved Columbia University. Grunnen til dette var fascismens vekst i Italia (Fermis kone Laura var av jødisk herkom).

I Columbia overvar Fermi det første atomkløyvingseksperimentet av Hahn og Strassman (med hjelp fra Booth og Dunning). Fermi begynte deretter arbeidet med den første kjernereaktor. Han erindret prosjektets begynnelse i en tale gitt ved sin avgang som president for ’’American Physical Society’’ i 1954:

”Jeg husker veldig tydelig at jeg i den første måneden, januar, 1939, tok til å arbeide ved ’’Pupin Laboratories’’ fordi ting begynte å skje veldig fort. På den tiden holdt Niels Bohr forelesninger i Princeton, og jeg husker at Willis Lamb en ettermiddag kom meget oppspilt tilbake og sa at Bohr hadde røpet en stor nyhet. De store nyhetene som var blitt røpet var oppdagelsen av atomspaltning og i hvert fall i korte trekk hvordan spaltning kunne gå til. Så, noe senere den samme måneden, ble det holdt et møte i Washington hvor den mulige betydningen av det nylig oppdagede spaltningsfenomenet først ble diskutert i et nesten spøkefullt alvor som en mulig kilde for kjernekraft.”

Marinen tildelte Columbia University det første atomenergifondet på $6,000 etter at president Roosevelt mottok Leo Szilards brev (underskrevet av Einstein) i 1939. Fondet ble senere til Manhattanprosjektet.

Fermi var en mann av fremragende dyktighet, han var snartenkt og fornuftig. Han var en begavet teoretiker, noe hans teori om betastråling beviser. Han var også dyktig i laboratoriet, Fermi jobbet raskt og med stor innsikt. Ofte begrunnet han også effektiviteten sin i labben som årsak til nobelpristildelningen; oppdagelsene ville blitt gjort av noen andre ganske snart – han var ganske enkelt bare først ute.

Da han sendte sin berømte avhandling om betastråling til det anerkjente tidsskriftet ’’Nature’’, forkastet redaktøren artikkelen med den begrunnelse at ”den inneholdt spekulasjoner for fjerne fra realiteten.” Derfor fikk Fermi publisert artikkelen på italiensk og tysk før den senere ble gitt ut på engelsk.

Fermi glemte aldri opplevelsen av å være forut for sin tid, og han pleide å fortelle sine studenter: ”Vær aldri førstemann; prøv å være nummer to.”

Sykdom[rediger | rediger kilde]

Den 28. november 1954 døde Fermi av kreft i Chicago, Illinois, og ble begravet på ’’The Oak Woods Cementery’’. Han ble 53 år. Som Eugene Wigner skrev: ”Ti dager før Fermi gikk bort, sa han til meg, ’Jeg håper det ikke tar lang tid.’ Han hadde totalt forsonet seg med sin skjebne.”

Priser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Nobelprisen i fysikk 1938» (engelsk). Nobelprize.org. Besøkt 8. februar 2011. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Enrico Fermi – bilder, video eller lyd