Nevernes kapell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Nevernes kirke)
Hopp til navigering Hopp til søk
Nevernes kapell
Nevernes church 04.jpg
Område RanaRediger på Wikidata
Bispedømme Sør-Hålogaland bispedømmeRediger på Wikidata
Byggeår 20. september 1893
Endringer1962
KirkegårdDet er kirkegård ved kapellet
Arkitektur
Periode nygotikk
Arkitekt Andreas Grenstad (1821–1895)
Teknikklangkirke
ByggematerialeTre
Kirkerommet
AlterAlterbilde av Marianne Nathalie Gertrude Hallbauer med motiv fra bergprekenen
Plasser300
Beliggenhet

Nevernes kirke
66°22′41″N 14°34′37″Ø
Nevernes kapell på Commons

Nevernes kapell er et kapell og en langkirke i Rana kommune på Helgeland i Nordland fylke. Kapellet ligger i bygda Nevernes i Dunderlandsdalen, 4.2 km sørøst for Storforshei. Det ble innviet 20. september 1893.

Kapellet har adressen Nevernesveien 10. Før 2018 lå kapellet langs E6 (Saltfjellveien 904), men etter arbeidet med veiprosjektet E6 Helgeland nord, skjer adkomst til stedet via Fv7374.

Kapellet er underlagt Nevernes menighet i Indre Helgeland prosti i Sør-Hålogaland bispedømme.

Byggverket er i tømmer og har 300 sitteplasser. Kapellets arkitektoniske periode er nygotikk og arkitekt var Andreas Grenstad (1821–1895).

Kirkelig organisering[rediger | rediger kilde]

Mo og Nord-Rana prestegjeld[rediger | rediger kilde]

Ved innvielsen i 1893 var Nevernes kapell underlagt Mo prestegjeld. Den 1. januar 1964 ble Nord-Rana kommune, Mo bykommune og deler av Sør-Rana og Nesna lagt til den nye storkommunen Rana, som hadde et raskt økende folketall på 22 500. De store avstandene og det høye folketallet gjorde det også nødvendig å tredele prestegjeldet i 1964.[1]

Den 24. april 1964 ble Nevernes kapelldistrikt, sammen med Røssvoll kirke, knyttet til Nord-Rana prestegjeld. Prestegjeldet fikk i 1977 sin hovedkirke på Ytteren, mens presteboligen ble liggende på Selfors. Prestegjeldet ble faset ut i 2004 i forbindelse med omstruktureringene i Den norske kirke.[1]

Nevernes sogn og menighet[rediger | rediger kilde]

Nevernes sogn og menighet har eksistert siden 1893, og ble opprettet innenfor det daværende Mo prestegjeld. Mo prestegjeld ble opprettet i 1843, og tilsvarte i geografisk henseende det tidligere Mo herred fra 1838. Prestegjeldet bestod igjen av Nord-Rana kirkesogn og Sør-Rana kirkesogn; sistnevnte ble i 1839 utskilt som Hemnes herred.

Nord-Rana kirkesogn har senere blitt delt opp i flere sogn og menigheter, etter hvert som nye kirker ble bygd. Nevernes sogn er underlagt Indre Helgeland prosti, som omfatter kommunene Grane, Hattfjelldal, Hemnes, Rana og Vefsn. Prostiet er igjen underlagt Sør-Hålogaland bispedømme. Da Nevernes kapell ble bygd i 1893, var den underlagt Hålogaland bispedømme; i 1952 ble bispedømmet delt i Nord- og Sør-Hålogaland bispedømme.

Røssvoll kirke fra 1953 eies også av Nevernes menighet.

Kapellets og menighetens historie[rediger | rediger kilde]

«Marklandet»[rediger | rediger kilde]

Kapellet har sin beliggenhet i bygda Nevernes i Dunderlandsdalen, 4.2 km sørøst for Storforshei. Stedsnavnet betyr muligens det samme som Nevernes («Neffwerness») i Velfjord (1530). Det kan tolkes som avledet av gammelnorsk nǫf, femininum nov – «fremstikkende bergpynt», som i genitiv entall er nafar eller nefr.[2]

Informasjonsskilt ved Nevernesveien 10 langs Fylkesvei 7374 i Dunderlandsdalen. Stedet lå ved E6 (Saltfjellveien 904) frem til åpningen av parsellen Fallheia–Sandheia den 27. september 2018.

Nevernes er en del av det som på 1700-tallet ble kalt Marklandet, av gammelnorsk mǫrk, «mark eller skog». Rydningen og bosetningen av Dunderlandsdalen, med sidedaler som Grønfjelldalen og Plurdalen var nesten fullført, og Marklandet var fellesnavnet på rydningslandet fra Storlien og nordover i Dunderlandsdalen, Grønfjelldalen og Langfjellgårdene i Plurdalen.[3][4]

Ved begynnelsen av 1800-tallet bodde det omkring 650 mennesker i Marklandet, av disse omkring 60 i Øvre Plurdalen. Kirkegjengere fra distriktene hadde en lang reise til Mo kirke i Mo i Rana. De fleste besøkende fra Marklandet måtte overnatte på en av mange boder på Moholmen: Raufjellbua, Tapperskarbua, Krokstrandnaustet, Nevernesbua og flere.[4]

I 1690-årene hadde innbyggerne på Mo i Rana aksjonert overfor Christian V av Danmark og Norge og biskop Peder Krog i Trondhjems stift for å få sin egen kirke i bunnen av Ranfjorden. Særlig vanskelig var reisene for «vi fattige folk av Marchlandene om haarde Vinters tid». «For nogle faa Menneskers magelighet», var de fleste fra Nord-Rana ikke villige til å «betynge» hele almuen, skrev Petter Dass (1647–1707).[4]

Hjelpekirkegård på Storforshei[rediger | rediger kilde]

I 1840 vedtok Mo herredsstyre å anlegge en hjelpekirkegård på Storforshei. Kirkegården ble innviet 23. august 1842, og var i bruk til 1881. Utlegget til en rødmalt innhengning med kirkegårdsplanker var 1 speciedaler.[4] Kirkegårdsklokken ble kjøpt i Bergen for 111 speciedaler, og var preget med teksten SOLI DEO GLORIA, «alene Gud har æren».[5]

I de nesten 40 årene kirkegården var i bruk, ble det gravlagt mer enn 400 personer der. I årene 1842–1864 fant det sted 225 jordfestelser.[5]

Herredsstyret vedtar bygging[rediger | rediger kilde]

Under prostevisitasen i Mo kirke 10. og 11. juli 1858, ble det drøftet å bygge en kirke på Eiterå i Marklandet. Den 23. april 1876 behandlet Mo herredstyre et forslag fra Hans Nilssen, Dunderland, og Ole Larssen, Fagerjordli, om å bygge et kapell i Dunderlandsdalen. Herredstyret sluttet seg enstemmig til vedtaket, og påla ordfører Jonas Frost å innhente nøyaktig tall på folkemengde og skaffe en erklæring fra proprietær Jacob Zaccharias Hersetter Coldevin (1811–1901) på Revelen. Coldevin eide hele Marklandet med over 80 matrikulerte bruk, og eide 123 matrikulerte bruk i hele Nord-Rana og en rekke umatrikulerte rydningsplasser. Dette var en del av allmenningsgodset som i 1767 kom i familien Coldevins eie.[6]

Kirken på Nevernes

Sogneprest Christian Ludvik Nannestad oppga at det ovenfor Storlien bodde 841 mennesker, herav 203 under ti år. Regnet man med Plurdalen ovenfor Rødrapet, ble tallet 915. I 1875 ga Coldevin staten et tilbud om å kjøpe eiendommene; han ønsket å hindre rovhogst, som kunne bli resultatet dersom han solgte det til private interesser. Slik hadde det gått med «De Vefsenske rydninger» i Vefsn og Hattfjelldal. Før julen 1876 svarte Coldevin at han ikke ville legge hindringer i veien for et kapell, under forutsetning av at eiendommen fortsatt var i hans eie.[6]

I området som skulle sogne til kapellet, var det 838 personer under folketellingen i 1891; utvandringen til Amerika hadde redusert folketallet noe. Ifølge loven skulle kapellet ha minst 270 sitteplasser eller 30% av befolkningsgrunnlaget. Nannestad arbeidet for at det skulle bygges en annekskirke og ikke et kapell.[6]

Den 28. april 1877 vedtok herredstyret å oppføre en langkirke med tårn og 400 sitteplasser på Nordre Nevernes. En representant stemte mot; Hans Nilssen fra Dunderland stemte for å oppføre den på Eiterå. Videre fastslo herredstyret at bygningstømmeret måtte fraktes gratis frem til kirketomta.[7]

Kirkegård på Nord-Nevernes[rediger | rediger kilde]

Biskopen i Tromsø Stift, Peder Christian Hersleb Kjerschow, hadde etterlyst en finansieringsplan for kapellet. Han ba også ordfører Frost om å henvende seg til en arkitekt for å lage tegninger og økonomiske overslag. Ordføreren svarte med å henvende seg til en arkitekt i Kristiania, men det ble ikke mer enn denne henvendelsen.[8]

Våren 1878 sendte Coldevin et spesifisert pristilbud på 1600 kroner til formannskapet. Prisen gjaldt tømmer på rot. Pristilbudet ble sendt videre til byggmester Johan Nilsen Hagen i Mosjøen, som hadde vært byggmester for Hattfjelldal kirke. Den 3. juni 1878 protokollførte kommunestyret at pristilbudet var for høyt.[8]

Kongelig resolusjon av 12. august 1880 ga tillatelse til å anlegge en gravplass på gården Nord-Nevernes. Kommunestyret vedtok da å bemyndige formannskapet til å inngå kontrakt med Coldevin om avståelse av 4 mål til kirkegården. Coldevin forlangte og fikk 200 kroner for de 4 målene. Brukeren av Nord-Nevernes, Holger Johannessen, fikk gården redusert av dette og mottok 8 kroner i erstatning. Kirkegården ble forsynt med steingjerde og innviet sommeren 1881.[8]

Byggekomitéens arbeid[rediger | rediger kilde]

I 1884 sendte Henrik Pedersen fra Ørfjellmo et brev til herredstyret og et annet brev til lærer og senere lensmann Anders Bang Hanssen (1845–1921). Pedersen var en av de ledende Venstremenn i bygda, og også Bang Hanssen tilhørte Venstre. I brevet til herredstyret ba han om fornyet behandling i kapellsaken.[9]

Nevernes kapell med menighetshuset i forgrunnen.

Herredstyret reagerte positivt på brevet og fulgte opp med et vedtak som påla ordføreren på nytt å skaffe et kostnadsoverslag for kapellet. I 1888 solgte Coldevin hele jordegodset til staten for 120 000 kroner. For kapellbyggerne førte salget til en ny og positiv vending.[9]

Høsten 1889 mottok prost Carl Dons et brev fra biskop Johannes Nilssøn Skaar (1828–1904), der biskopen fortalte at han på en reise hadde møtt forstassistent Hans Hall fra Mo i Rana. På biskopens spørsmål om staten ville yte gratis tømmer til kapellet, svarte Hall at han trodde staten ville vise bygda denne imøtekommenheten og også gi et tilskudd på 2 500 kroner. Denne nyheten bragte prosten videre til herredstyret.[9]

Velviljen som Hans Hall hadde snakket opp, satte fart i kommunestyret og en ny søknad ble sendt. De folkevalgte vedtok med 9 av 9 stemmer (med ordførerens dobbeltstemme) å bygge et kapell, og ikke en annekskirke. Videre ble det anbefalt at det årlig skulle til å avholdes 12 gudstjenester, ikke 15 som et siktet mot. Også her ble spørsmålet avgjort med ordførerens dobbeltstemme.[9]

I februar 1890 kunne ordfører Hans P. Johnsen fra Enge fortelle at Indredepartementet hadde innvilget søknaden om gratis tømmer fra Statens skoger. Høsten 1890 valgte herredstyret en byggekomité med forstassistent Hans Hall som formann. De øvrige medlemmene var gårdbruker Henrik Pedersen (Ørfjellmo), snekker Svend Gåsland (Enge), kjøpmann H. P. Pedersen (Mo), skipsbygger Ole Kristensen (Løkberg). Hans Hall reiste fra Mo våren 1892 og Pedersen overtok formannskapsvervet.[10]

Snekker Peter Jensen fra Selfors fikk i oppdrag å beregne kapellets kostnader. Hans spesifikasjon viste en sluttsum på 9 649,40 kroner. Under utvidelsen og restaureringen av Mo kirke i 1860-årene, hadde byggmester Anders Grenstad (1821–1895) fra Mosjøen tegnet det nye inventaret. Han hadde også tegnet Stamnes kirke, Grane kirke, Korgen kirke, Vevelstad kirke, Drevja kirke, Valberg kirke og Rødøy kirke. Byggekomitéen engasjerte Grenstad til å tegne en 16 meter lang og 11 meter bred kirke med spisstårn.[11]

Kapellet sett fra veien.

I februar 1891 mottok byggekomitéen tegningene fra Grenstad. Kapellet var dimensjonert for 360 plasser på gulvet, 48 sitteplasser på galleriet og plass til et lite orgel. Statens bygningsinspektør i Kirkedepartementet, Adolf Schirmer, hadde atskillige innvendinger til tegningene. Men de ble til slutt godkjent. Ved kongelig resolusjon av 14. november 1891 ble det gitt tillatelse til å bygge et kapell på Nevernes. Herredstyret fikk meddelt at de ble «naadigst tilladt at opføre et kapel paa Nævernes i Mo efter A. Grendstads tegninger».[11]

Anbud og bygging[rediger | rediger kilde]

Johan Anders Monsen (1844–1919) fra Selfors var skogvokter for Statens skoger i Rana. Han fikk i oppdrag å blinke ut tømmeret til kapellet. I alt var det i bruk 930 stokker som ble hentet fra skogene på Neverneset, Eiterå, Bjørnheia, Storforshei og Tjæraskaret.[11]

Sent på høsten 1890 tok hogsten til. Det skjedde stort sett etter anbud, og særlig gårdbrukere fra Eiterå og Storforshei var engasjert. Anbudsprisen var omkring 80 øre pr tre for hogst og kjøring frem til lunneplassene. Peter Jensen fra Selfors organiserte fremdriften av tømmerhogsten og skuren av bygningsmaterialene. Det ble bygd et sagbruk på Stillvassauren, der Stillvassåga renner ut i Ranelva. Dit ble sagtømmeret fløtet.[11]

Myrens Mekaniske verksted i Kristiania leverte en sirkelsag og annet utstyr til sagbruket. Sagmester Bjørn Bergstein Hansen fra Mosjøen fikk en mann med seg, for et oppdrag på 6 kroner pr dag, mens den 14–15 år gamle Lars Meyer Hansen fra Kviteng fikk 13 øre pr time.[11]

Da det nyhogde tømmeret var kjørt frem, samlet konstituert Theodor Monsen (Freihow) bygdefolket. Iført kappe og krage trappet han opp på tømmerhaugen, talte og lyste ut velsignelse over arbeidet.[12]

Det ble lagt ut lister i bygdene som skulle sogne til kapellet, og det ble samlet inn nesten 500 kroner fra 185 bidragsytere. Den 15. februar 1892 kunne byggekomitéen endelig lyse ut anbud på bygging av en tømret langkirke. Grunnmuren hadde vært ferdig siden sommeren 1891. Arbeidet med den solide og utvendig fugete gråsteinsmuren, var utført som enterprise av Daniel Berg fra Fagerdal, sannsynligvis med stein fra Nevernes. Anbudet ble utlyst i Nordlands Folkeblad i Mosjøen og i Nordlands AvisHemnesberget.[13]

Kapellet sett fra gravgården på siden.

Det kom inn åtte anbud, fra Finnmark i nord til Namsos i sør. I anbudet var dimensjonene angitt for skipet (16 meter langt, 11 meter bredt, 7 meter høyt), koret (7 meter i lengde, bredde og høyde) og sakristiet (4 meter i lengde, bredde og høyde). Tømmeret skulle avryes utvendig. Innvendig skulle det avryes og glatthøvles, hvoretter det skulle males direkte på tømmeret.[14]

Hans Hansen fra Grøtøy i Steigen hadde et av de laveste anbudene – 6 000 kroner, og ble antatt som byggmester. Sønnene til Handelshuset A. Schøning, Grøtøy stod som garantister. Det hadde gjennom to hundre år vært et av de mest kjente handelshus i Nordland.[14]

I november 1892 var kapellet reist. Takket var tekket med 15 cm med takspon, og omkring 100 000 spon var gått med i byggingen. Nå gjenstod det å skaffe inventar og utstyr.[14]

Til altertjenesten skaffet gullsmed O. Rasmussen fra Tønsberg en kalk med fat til 30,75 kroner. Christen Smith fra Blik & Metalvarefabrik i Bergen leverte messinglysestaker. Mariane Tandberg fra Trondheim sydde et messehagel av silkefløyel til 59,37 kroner. Altertavlen bestod av et grønt klede med et hvitt kors på en ramme som var forarbeidet av byggmester Hansen.[14]

Jern- og Støbegodsforretningen Wallendahl & Søn i Bergen leverte kirkeklokken, en stålklokke til 350 kroner. Stålklokken ble bestilt med Jak. Fr. Zahl fra Nesna som mellommann. Han fikk 5 kroner for innsatsen. En pengeinnsamling til kjøp av kirkeklokke ga 129,95 kroner. Det meste av beløpet var samlet inn av Johannes Mikkelsen fra Vesterfjell.[14]

Kapellet sett fra gravgården på siden.

Sommeren 1893 manglet bare malerarbeidet. Kapellets byggmester ble også antatt som malermester. Bygget skulle gis 3 strøk med tranmaling utvendig, og innvendig med forskjellige farger etter tingenes beskaffenhet. Komitéen spanderte også 5 kroner på Karen Larsdatter, en same fra Arjeplog og kafévertinne i Mo i Rana, slik at hun kunne ta turen til Nevernes for å pusse opp ovnene. Det ble en 3–4 dagers lang ferd for Karen, og for 8–9 åringen som fikk være med på turen – den vordende malermester og fargehandler J. H. Trønsdal.[12]

Den 10. september 1893 holdt herredstyret møte og bestemte hvordan festmiddagen skulle arrangeres på innvielsesdagen. 50 kroner ble bevilget til festmiddag for biskopen, prestene, forhenværende sogneprest Nannestad, kirkesangeren, byggmesteren og ordføreren. Bare to stemte mot bevilgningen. John Olsen fra Selfors ble antatt som restauratør med tillatelse for å servere vin, øl og søtøl ved festmiddagsmåltidet.[12]

Noen dager senere var herredstyret samlet i sakristiet, for å befare nybygget. I en søknad om bidrag fra staten, som Mo formannskap i 1895 sendte til Indredepartementet, er de samlede byggekostnadene oppgitt som 14 957,95 kroner.[12]

Innvielsen den 20. september 1893[rediger | rediger kilde]

Den store innvielsesdagen falt på en onsdag. Biskop Wilhelm Bøckman (1851–1926) hadde vært innstilt på at innvielsen skulle skje søndag 10. september 1893, men den 15. august varslet byggmesteren om at han ikke maktet å avlevere byggverket før 18. september.[15]

I tillegg til Bøckman, deltok mange geistlige under høytideligheten: Sogneprest i Mo prestegjeld Jacob Dybwad Johnson (1856–1923), sogneprest i Hemnes og prost i Indre Helgeland Carl Dons, sogneprest i Nesna og prost i Nordre Helgeland Anton Valle, sogneprest i Vefsn Johan Selmer Andersen, sogneprest i Hattfjelldal Ole Tobias Olsen (1830–1924), sogneprest i Alstadhaug Gunnerius Johnson Johnson (1844–1915), og cand.theol John Simonsen, som opprinnelig var fra Storlia i Langvassgrenda. Christian Nannestad, som var sogneprest i Mo prestegjeld i årene 1861–1883, deltok som gjest.[15]

Inngangsdøra til Nevernes kapell

13–14 personer var tilstede under festmiddagen. Et sangkor fra Mo deltok under festligheten. To av sangerne var ikke ferdige med sitt arbeide som telegrafister på Mo før kl 22 kvelden før; de måtte derfor ta ferge over Ranelva fra Tverrånes til Selfors og vandre resten av den 35 km lange strekningen oppover Dunderlandsdalen. Totalt deltok mellom 900 og 1000 av kommunens innbyggere.[15]

I en tid med små forandringer, og da få store nyheter ble etterspurt, husket lokalbefolkningen lenge hendelsene knyttet til kapellet og arbeidet med den.[15]

Den første tiden[rediger | rediger kilde]

Den første gudstjenesten fant sted søndag 1. oktober 1893. Da ble syv barn døpt, og tre hjemmedøpte barn stadfestet. Uken etterpå ble læreren i Dunderlandsdalen Eilert Henriksen Skonseng og Mette Mikaelsdatter Krokstrand viet som det første brudeparet i det nye kapellet.[16]

Nevernes menighet var blitt tildelt 12–13 gudstejenester årlig. Dette ble bekreftet av høyeste resolusjon av 19. juni 1896. Om helgene reiste sognepresten og klokkeren fra Mo med hesteskyss. De kom til Nevernes om lørdagskveldene og overnattet hos Holgersen på Nord-Nevernes. Det offentlige dekket utgiftene, og spørsmålet om skyss- og nattehold for sognepresten ble avgjort i desember 1893, og ga en årlig utgift for kommunen på 168 kroner årlig.[16]

Prestegårdshesten sørget for trekk-kraften fra Mo til Nevernes, med presten eller klokkeren som kjørekar. Fra 1933 fikk menigheten sin egen klokker, Ole Holgersen (1894–1985). Han bodde på Storforshei. Prost Widsteen brukte etter hvert ulike samferdselsmidler (hest, buss og tog). Sommerstid syklet han ofte, og til slutt gikk han over til motorsykkel.[16] Almuen i distriktet benyttet hester med dombjeller, hvor kvinner og barn var nedpakket i skinnfeller. Atter andre brukte ski. Det sosiale samværet som var en del av kirkehelgene, ble redusert av bilenes inntog.[17]

Søndag den 26. juli 1908 holdt den nye sognepresten Hans A. Strøm sin første gudstjeneste på Nevernes. Mange oppgaver ventet ham: Altergang, 17 dåpsbarn, 6 jordfestelser og to par som skulle vies. I tillegg var det tillyst avstemning i menigheten om hvorvidt salmene til Elias Blix skulle tas i bruk. Folk gikk av huse, for å møte den nye presten.[17]

Programmet ble gjennomført, bortsett fra at avstemningen om Blix-salmene ble utsatt. De mange jordfestelsene skyldtes at jordfestelse på Nevernes bare ble foretatt en gang i året, og alltid på sommeren. Kirkevergen Peder Hansen (1867–1954) fra Tørrbekkmo forrettet begravelser når presten var fraværende.[18]

Biskop Bøckman kom til Nevernes på visitas i 1899, og fant at skolebarna fikk en god undervisning. I 1921 besøkte Biskop Støren Mo og Nevernes, og var fornøyd med kirkesøkningen, spesielt i kapellsognet. Biskop Berggrav besøkte Nevernes to ganger. I 1931 ga han skolebarna en sjelden god attest, men seks år senere var inntrykket totalt motsatt.[18]

Dunderland Iron Ore Company: Et nytt sentrum i dalen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Dunderland Iron Ore Company

Dunderland Iron Ore Company ved Storforshei.

Byggingen av kapellet satte mange hjul i sving og ga et avbrekk fra rutinene i skogen og på åkrene. Men større endringer var i vente. Da det 20. århundre var ungt, strømmet engelske og amerikanske ingeniører til Rana. Fra inn- og utland kom skarer av arbeidsfolk, deriblant profesjonelle anleggsarbeidere. Engelsk kapital skulle utnytte jernmalmleiene i Dunderlandsdalen. I anlegget som Dunderland Iron Ore Company begynte å reise i 1902, skulle Storforshei få en hovedrolle.[19]

For lokalbefolkningen betød innrykket et tidsskifte. Hevdvunne seder og skikker ble møtt av nye og fremmede adferdsnormer. Mange bønder i dalen forlot jobben på åkeren og båtskottet, og ble anleggs- og industriarbeidere. Den store utvandringen til Amerika minket.[19]

I anleggstiden var det sparsomt med kontakt mellom menighetsarbeidet og arbeiderne på Storforshei. Sognepresten Jacob Dybwad Johnson var en høyt kultivert mann, men neppe egnet til å møte de nye befolkningslag som var flyttet inn med industrien. I 1908 ble han etterfulgt av Hans A. Strøm, som besatt stillingen frem til 1921. Også han stod fjernt fra industriarbeiderne. Et gjennomgående trekk både i anleggstiden, og i årene som fulgte, var at færre fra Storforshei søkte seg til Nevernes kapell.[19]

Det første kirketilsynet[rediger | rediger kilde]

Kirketjener Ole Andersen Opdalshei, populært kalt «Nevernespresten», var ansatt under sogneprest Dybwad Johnson for å utføre ringing, vedhogging, oppfyring, renhold, snørydning og dørvokning. Årslønnen var på 15 kroner. Da Einar Skonseng ble ny kirketjener i 1938, var årslønnen økt til 300 kroner. Skongseng hadde stillingen frem til 1962. Hans oppgave var også å vaske og stryke kappene og draktene til prestene. Klokker Hans P. Asphaug fungerte som sanger i en menighet som manglet orgel i kapellet.[20]

I 1920 fikk kirkene og kirkegårdene på Mo og Nevernes et felles kikretilsyn. I 1917 foreslo tilsynet å bygge en stall ved Nevernes, som vern mot vinterkulda. Forslaget ble gjentatt flere ganger, men det tok nesten 20 år før saken ble løst og det kom en stall til tre hester.[20]

I 1920 fikk Nevernes også sitt eget tilsyn bestående av sogneprest Hans Strøm, William Jacobsen, Johan Granli og Kirkevergen Peder Hansen fra Tørrbekkmo. I budsjettforslaget for 1920-21 krevde tilsynet nye ovner, nytt gulv og takreparasjoner. Utgiftene ble anslått til 10 500 kroner.[20] Mo herredstyre ga medhold i at det trengtes et nytt tak, og vedtok allerede i 1920 at sponen skulle erstattes med shingel. Det vedtok også å oppføre et gjerde rundt den gamle kirkegården på Storforshei.[21]

Kapellet får nytt orgel[rediger | rediger kilde]

DS «Prins Olav» ved Åndalsnes. Dette skipet gikk i rute for Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab og fraktet orgelet nordover.

Anne Eiterå (1876–1975) begynte tidlig på 1900-tallet å samle inn penger til nytt orgel. Hun syklet opp gjennom Grønfjelldalen og Dunderlandsdalen og samlet inn penger. Pengene ble satt inn på en konto i Mo Sparebank. I 1930 var det samlet inn nok penger til at man kunne forhandle med orgelbyggere og orgelfabrikker. To privatpersoner ga et rentefritt lån på 500 kroner, og en kronerulling i Dunderlandsdalen bidro med 625 kroner.[22]

Organist Fridthjov Andersen fra Bodø var sakkyndig rådgiver da tilsynsutvalget besluttet å kjøpe orgelet hos Jørgensen orgelfabrikk i Oslo. Nordenfjeldske og Bergenske dampskipsselskaper innvilget halv frakt for transporten til Mo i Rana. Orgelet ble, etter alt å dømme, fraktet nordover av DS «Prins Olav», som gikk i rute langs kysten av Nord-Norge frem til det ble senket i 1940 av tyske bombefly. Johan Granli bygde ut galleriet for å få plass til orgelet.[22]

Den 7. september 1930 ble orgelet tatt i bruk med Dortea Eiterå som organist. Belgtrederen Jacob N. Kvanli sørget for tilstrekkelig luft til instrumentet.[22]

Fra 1938 var Elfrid Bossmo organist. Hun hadde 100 kroner i lønn for sin medvirkning til 13-14 årlige gudstjenester. Belgtrederen fikk det halve. Organisten hadde dessuten 5 kroner i skyssgodtgjørelse for hver reise fra Båsmoen. Under andre verdenskrig kom en lønnsforhøyelse i form av et dyrtidstillegg på 50 kroner.[22]

Nytt tilsynsutvalg[rediger | rediger kilde]

I 1922 opphørte ordningen med kirketilsyn. Lov om menighetsråd av 3. desember 1920 trådte i kraft dette året, og det ble valgt et menighetsråd for hele Mo prestegjeld. Menighetsrådene overtok funksjonene til kirketilsynene, men i 1929 valgte Mo menighetsråd et tilsynsutvalg for Nevernes kapell. Tilsynsutvalget bestod av kapelldistriktets to medlemmer av Mo menighetsråd – William Jacobsen (formann) og Anne Eiterå. Videre ble valgt kirkevergen Peder Hansen og Johannes Johnsen fra Eiterå. Utvalget ble senere supplert med Anders Hansen fra Snasen, Emil Fagerjord jr. og Benjamin Storvoll. I 1933 kom også Ole Holgersen med.[23]

I 1928 ble tårnet og taket istandsatt og bredd, Loddpipa og forbygget til kapellet fikk en omvøling. Nytt gulv ble lagt oppå det gamle, med et mellomrom av papp og sagflis. Mo Sparebank ga et større bidrag til arbeidet. For innsamlede penger kjøpte menigheten gulvtepper. Mellomgulvet ble avdekket under oppussingen i 1992. Snekkerne fra 1928 var Johan Granli, Kristian Davidsen Brennmo og Johannes Holst Holgersen.[23]

Ved midten av 1930-årene var kapellets langvegger i ferd med å sige utover. Det ble da montert strekkjern med skrueklaver over kapellet på to steder. Gravhuset på Storforshei kirkegård ble i 1930 flyttet til Nevernes, der det ble satt opp og restaurert. Kirkegården ble samme år betydelig utvidet.[23]

Konfirmantene ved Nevernes, ble konfirmert på Mo. De måtte bo på Mo i de 4-5 ukene «konfirmasjonsskolen» varte. Fra 1927 kunne unge bli konformert på Nevernes, riktignok bare annethvert år frem til 1950-tallet.[24]

William Jacobsen var formann i tilsynsutvalget helt til Nevernes fikk sitt eget menighetsråd i 1953. Anne Eiterå og Ole Holgersen sa fra seg gjenvalg i menighetsrådet i 1948. Fra 1948 var også disse med i tilsynet: Kirkeverge Ole Pedersen fra Nevernes, Håkon Hanssen fra Tullgranhei, Mikal Skonseng fra Tullgranhei og Oskar Holmen fra Storforshei. Sistnevnte reiste fra stedet i 1950.[25]

Nevernes menighetshus[rediger | rediger kilde]

Den spede begynnelse til et møte- og oppholdsrom i tilknytning til Nevernes kapell var på 1920-tallet, da Anne Eiterå fikk satt opp et telt laget av lerret som kjøpmann J. P. Hauknes hadde gitt. Fra teltet solgte kvinner som deltok i menighetsarbeidet kaffe for 10 øre pr kopp.[26]

Senere ble teltet avløst av en plankebu, og i etterkrigsårene ble det satt opp en brakke som tjenestegjorde som menighetshus.[26]

I 1971 ble det foretatt en restaurering av huset. Forsamlingsrommet ble utvidet, slik at det ga plass til 70–80 personer til bords. Hotelleier Helma Holmen ga stoler til salen.[26]

I 1979 skjedde det en større utbygging som kostet 108 000 kroner. Rana Gruber ga tømmer for 13 000 kroner, kronerulling innbragte 15 000 kroner og 300–400 dugnadstimer bidro også til å finansiere byggingen. Nesten halvparten av utgiftene ble dekt gjennom private bidrag. Nordland fylke bevilget 20 000 kroner og Rana kommune svarte for resten.[26]

I 1992 mottok menighetsrådet 16 000 kroner i anonyme gaver som skulle brukes til kjøp av inventar. Ved siden av arrangementer som knyttes til menighetshuset – begravelser, møter, kirkekaffe og fester i regi av menighetsråd og foreninger, har Nevernes menighetshus også vært utleid til bruk som korttidsbarnehage.[26]

Oppussing og elektrisk lys[rediger | rediger kilde]

Den neste oppgaven var utvendig maling sommeren 1948. Nord-Rana kommunestyre vedtok at kapellet skulle males, men manglet dekning for utgiftene. Menigheten hadde et beløp i Mo Sparebank, og saken lot seg løse ved at kommunen lånte 1 860 kroner av menigheten. Da 5 år var gått, etterlyste menigheten pengene, og beløpet ble tilbakebetalt omgående sammen med 2000 kroner i renter for de 5 årene.[1]

Ved begynnelsen av 1950-tallet nådde de nye kraftlinjene Nevernes. Anne Eiterå sendte søknad til kommunen om penger til å få installert lys i kapellet. I søknaden går det frem at hun hadde sikret seg tilgang om støtte fra banksjef Marstein i Mo Sparebank. Hun fikk et positivt svar fra ordfører Eilif Martin Davidsen (1905–1973). Mo by var innstilt på å dekke den halvparten som falt på bykommunen.[1]

Egen prest[rediger | rediger kilde]

I 1954 opprettet Mo prestegjeld en stilling som hjelpeprest for Nevernes kapelldistrikt. I distriktet bodde da 2 500 mennesker. Cand. theol. Einar Eliassen Hognestad (1899–1987) fra tettstedet Moi i Lund i Rogaland fikk stillingen som hjelpeprest. I 1957 ble stillingen omdannet til kallskapellan, og i 1961 overtok Inge Mannsåker (1922–2011). I 1973 ble stillingen omdannet til residerende kapellan (se listen under). Residerende kapellan Bierna Bientie fikk permisjon i 1982 for å arbeide med en bibeloversettelse til sørsamisk (som utkom i 1993). I denne tiden vikarierte Sigurd Flydal.[1]

I 1965 fikk kapellanen en egen prestebolig på Storforshei.[1]

Nevernes menighetsråd[rediger | rediger kilde]

Opprettelsen av prestestillingen gjorde det også nødvendig å opprette et eget menighetsråd. Valg av medlemmer foregikk i Nevernes kapell høsten 1953, og rådet ble konstituert i januar 1954. De første medlemmene var Håkon Jacobsen (formann), Ole Stormdalshei (nestformann), Laura Skonseng (kasserer), Anne Krokstrand (4. medlem) og Erna Strand fra Selfors (første varamann).[1]

Kapellet som bygg med stadige behov for vedlikehold, gravplassene og utbyggingen av menighetshuset, diakoniarbeid, barneforeninger, søndagsskoler, menighetspleie, auksjoner og innsamlinger har gitt menighetsrådet arbeidsoppgaver og har markert kapellet i lokalsamfunnet.[27]

Kirkeforening og misjonsforeninger[rediger | rediger kilde]

Flere kvinneforeninger har aktivisert både menigheten og lokalsamfunnet. Anne Eiterå begynte å arbeide for en kirkeforening i 1953. Dette året ble Edward Walvig sogneprest i Mo sogn, og han så behovet for en kirkeforening i Nevernes menighet.[28]

Under en sammenkomst i menighetshuset den 1. november 1953 ble de første medlemmene registrert. Medlemskontigenten var 2 kroner årlig. Noen dager senere møttes damene på nytt i menighetshuset for å velge det første styret: Louise Jacobsen (formann), Lina Eiterå (nestformann), Elin Fossheim (sekretær), Lydia Skonseng (kasserer) og Karen Bekkmo (revisor).[28]

Louise Jacobsen var formann frem til 1973. Blant de som hadde tillitsverv i lengre tid, var Borghild Haueng. Hun var sekretær fra 1959 til 1973 og formann fra 1977. De fleste årene arrangerte foreningen 10 eller 11 møter. Medlemstallet var for det meste ca 90.[28] I 1956 var det i gjennomsnitt 22 til stede på ordinære møter.[29]

Foreningen fikk inn penger gjennom utlodning på møtene, basarer, salg av kaffe på konfirmasjonssøndagene m.m. Blant anskaffelsene foreningen sørget for var en døpefont laget av lærer og treskjærer Olai Rødahl fra Storforshei, tre brudekjoler laget av Rødahl (den fjerde var en gave fra Rødahl), dåpsmugge, konfirmantkapper, messehageler, alterduk, 7-armet lysestake, tepper til alterringen og våpenhuset, utstyr til presterommet og kjøkkenutstyr til menighetshuset.[29]

Den 8. mai 1983 ble det holdt basar på Storforshei. Da ble det besluttet at flere møter ikke ville bli holdt før andre overtok. Årsaken var at medlemmene var blitt gamle. Kassabeholdningen på 10 900 kroner ble gitt til menighetsrådet som gave, og ble brukt til innkjøp av to høytaleranlegg i kapellet. Dermed var kirkeforeningens tid forbi.[29]

Mot slutten av 1800-tallet ble det grunnlagt flere misjonsforeninger i Mo herred. Dunderlandsdalen fikk sin første misjonsforening i 1912. Det var en forening som viet sitt arbeid til santalmisjonen. Noen år senere ble det stiftet en indremisjonsforening. Tre jenter, Aastrid Storli (Holgersen), Sofie Lysheim og Kaia Storli (Strandjord) stiftet en indremisjonsforening under et møte i 1918 hos Konrad og Albertine Storli hos husets 18 år gamle datter som formann. Etter noen år gikk den sammen med santalmisjonsforeningen og skiftet navn til Grenen. Medlemstallet har holdt seg gjennom årene på ca 15.[30]

Aastrid Storli Holgersen var formann også på 1960-tallet. I 1964 overtok Anna Snefjellå som formann. Formannsbenevnelsen ble etter hvert erstattet av ordet leder, et verv hun hadde til 1987 da Møyfrid Eiterå ble ny leder. Blant de med lang tjeneste i Grenen finner vi Brynhild Pedersen som var kasserer fra 1964 til 1987.[31]

Det har vært misjonsforeninger også på Storvoll og på Dunderland, men de var lagt ned tidlig på 1960-årene. Derimot var Mindes kvinneforening, som ble grunnlagt 1922 av Petra Øverli og Mathilde Åstrøm, fortsatt aktiv i 1993. Petra Øverli var formann i en rekke år inntil hun ble syk. Arbeidet ble innstilt noen år og kom i gang igjen omkring 1950 med Frida Larsen som formann. Signe Johansen var formann fra 1980 til 1986, da hun ble avløst av Marie Rundhaug.[31]

Restaurering 1960–1962[rediger | rediger kilde]

Skilt over inngangsdøren til kapellet.

Vinteren 1959 skrev Nevernes Menighetsråd til Nord-Rana kommune og ba om å restaurere kapellet innvendig. Tre år tidligere hadde tårnet fått kobbertekning. Formannskapet overlot til arktiekt Nils Toft å utarbeide en plan for restaureringen. Hans beregninger viste omkostninger på omkring 100 000 kroner, fordelt på Nord-Rana kommune og Mo bykommune. Den største mangelen var dårlig isolasjon i golv, vegger og tak. Toft ville også gi kapellet et penere interiør ved hjelp av farger. Han kom selv til å lede restaureringsarbeidet.[31]

Kapellet skulle videre få elektrisk oppvarming, og en ny altertavle. Flere kunstnere sendte inn forslag, og menighetsrådet valgte utkastet til Marianne Lichtwald Hallbauer (1903–1991) med motiv fra bergprekenen. Til å blande fargene brukte Hallbauer ferske hønseegg, linolje, ferniss og vann.[32]

Den 28. januar 1962 ble kapellet tatt i bruk etter restaureringen. Hans Edvard Wisløff (1902–1969), biskop i Sør-Hålogaland bispedømme, forrettet under åpningsgudtjenesten. Han takket kommunene Nord-Rana og Mo for bevilgningene, og takket også Anne Eiterå («Dunderlandsdalens apostel») for hennes interesse for kirken. Også prost Edward Walvig og de to andre prestene i Mo prestegjeld – Myrstad og Inge Mannsåker, deltok, i tillegg til Gruben mannskor.[32]

Sosiale aktiviteter[rediger | rediger kilde]

Menigheten har stått bak mange sosiale aktiviteter. Tirsdagsklubben ble startet i 1977 etter initiativ av residerende kapellan Torgils Andreas Aurdal (f. 1946). På det meste har 60 barn vært deltagere. Klubben er tilsluttet Norsk Søndagsskoleforbund og er åpen for barn i alderen 4–10 år. De to pikeforeningene Solglimt og Nordlys har samlet inn betydelige beløp til misjonsarbeidet, under ledelse av Turid Steinnes. [26]

Oldefaren til Hanne Krogh (f. 1956), Hans Hansen fra Grøtøy i Steigen, var byggherre for kapellet. Den 5. mai 2011 holdt Krogh en konsert i kapellet.[33]

Som resultat av den landsomfattende aksjonen «Aksjon ansvar» på slutten av 1960-tallet, ble det i 1970 nedsatt et diakonutvalg med Turid Steinnes som leder. Hun hadde vervet frem til 1975 da prestefamilien Steinnes flyttet fra Storforshei. Lilly Nilsen overtok da som leder.[26]

Diakonutvalget har gjennom årene gjort en innsats for eldre, med årlige eldretreff og årvisse utflukter med privatbiler og busser til Junkerdalen, Rognan, Nesna, etc.[26] Inntektene skaffes til veie ved årlige basarer med hjemmelaget håndarbeid. Diakonutvalget har vært drivkraften bak «bandasjebutikken» på eldresenteret på Storforshei, der brukt sengetøy klippes og rives til bandasjer for et spedalsksykehus på Madagaskar.[34]

Folketallet økte på Storforshei i begynnelsen av 1960-tallet, som følge av veksten av Rana Gruber. Dette ga behov for flere gudstjenester, og annen kirkelig aktivitet på Storforshei skole. Dette fikk menighetsråd Ignar Dreyer på Selfors til å lage alter, alterring og prekestol. Menighetsarbeidet i Dunderland ble stundom holdt i leide lokaler hos Statsbanene. I kretsene omkring har skoler og forsamlingshus blitt brukt. Før julen 1989 utkom også første nummer av menighetsbladet for Nevernes og Røssvoll menigheter.[34]

I 1991 ble det satt opp et nytt gjerde rundt kirkegården. Den ble utvidet både i 1930 og i 1970.[35]

Kapellet har også tiltrukket seg langveisfarende. Den 9. januar 2011 holdt Hanne Krogh (f. 1956) konserten Vestavind i kapellet, sammen med koret DalaMix og Øystein Lund Olafsen på orgel. Hun har engasjert seg i kapellet, fordi hennes oldefar Hans Hansen fra Grøtøy i Steigen, var byggherre i 1890-årene. Overskuddet av konserten gikk til tiltak for å føre kirka tilbake til fordums prakt.[33]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Prester[rediger | rediger kilde]

Hjelpeprest[rediger | rediger kilde]

# Periode Navn
1 1955−1956 Einar Eliassen Hognestad
(1899–1987)

Kallskapellaner[rediger | rediger kilde]

# Periode Navn
1 1957-1961 Einar Eliassen Hognestad
(1899–1987)
2 1961-1964 Inge Mannsåker
(1922–2011)
3 1965-1968 Karl Hovde
4 1969-1973 Magne Steinnes

Residerende kapellaner[rediger | rediger kilde]

# Periode Navn
4 1973-1975 Magne Steinnes
5 1976-1978 Torgils Andreas Aurdal
6 1979-1988 Bierna Leine Bientie
7 1989- Axel J. Bugge

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g Karstensen 1993, side 46
  2. ^ Sandnes 1976, side 232
  3. ^ Sandnes 1976, side 216
  4. ^ a b c d Karstensen 1993, side 21
  5. ^ a b Karstensen 1993, side 22
  6. ^ a b c Karstensen 1993, side 23
  7. ^ Karstensen 1993, side 24
  8. ^ a b c Karstensen 1993, side 25
  9. ^ a b c d Karstensen 1993, side 26
  10. ^ Karstensen 1993, side 27
  11. ^ a b c d e Karstensen 1993, side 28
  12. ^ a b c d Karstensen 1993, side 32
  13. ^ Karstensen 1993, side 29
  14. ^ a b c d e Karstensen 1993, side 31
  15. ^ a b c d Karstensen 1993, side 33
  16. ^ a b c Karstensen 1993, side 34
  17. ^ a b Karstensen 1993, side 35
  18. ^ a b Karstensen 1993, side 36
  19. ^ a b c Karstensen 1993, side 37
  20. ^ a b c Karstensen 1993, side 39
  21. ^ Karstensen 1993, side 40
  22. ^ a b c d Karstensen 1993, side 41
  23. ^ a b c Karstensen 1993, side 42
  24. ^ Karstensen 1993, side 43
  25. ^ Karstensen 1993, side 44
  26. ^ a b c d e f g h Karstensen 1993, side 55
  27. ^ Karstensen 1993, side 47
  28. ^ a b c Karstensen 1993, side 48
  29. ^ a b c Karstensen 1993, side 50
  30. ^ Karstensen 1993, side 51
  31. ^ a b c Karstensen 1993, side 52
  32. ^ a b Karstensen 1993, side 53
  33. ^ a b Krogh 2011
  34. ^ a b Karstensen 1993, side 56
  35. ^ Karstensen 1993, side 57

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]